Hemmelige Tjenester i Norge

i følge Setsaas og Ramm

Folk flest har et naivt syn på hvordan makten virker i Norge. De tror at makt tilkjempes gjennom partivesen og parlamentarisme, oppslag i media og debatt, valgkamp og til slutt stortingsvalg som avgjør alt. Dette er den demokratiske modell med fri meningsdannelse, meningsbrytning og avstemning. Det skal sikre at folkeviljen såvidt mulig hersker i landet. Så lenge folk tror det er sånn det går til er de tilfreds og bøyer seg for alt, selv om de ikke liker det. Man kan ha sitt syn på ting og tang, men når de andre er uenige må man føye seg. Det er bare rett og rimelig.

Men hva om alt dette er illusjon? Hva vet vi egentlig om det som foregår i samfunnet? Hva om vi føres bak lyset og narres til å tro på noe som ikke er sant? Blendes vi av et skuespill mens maktas virkelige flyt holdes hemmelig? Vi er vant til å tro at all informasjon i samfunnet er åpent tilgjengelig slik at alle saker kan granskes til bunns. Hvis noe går galt kan man finne årsaken og foreslå tiltak. Samfunnet synes så betryggende rasjonelt. Men hva om viktige opplysninger i alle saker holdes hemmelige? Da blir det umulig for folk flest å danne seg et riktig bilde av dem. De gjør seg opp en mening på gale premisser.

Kunnskap er makt. Den som vet hersker over de uvitende. De anelsesløse er vergeløse. De er som små barn under sine foreldre. Å herske er å vite alt selv men holde det hemmelig for andre. Hemmelighet er maktens ytre tegn; hvor man møter den vet man at noen hersker over andre. Friheten ender hvor hemmelighetene begynner. I et samfunn som utgir seg for fritt og demokratisk må det hevdes at intet er hemmelig unntatt sånt som synes rettmessig: forsvarshemmeligheter overfor fremmede stater, legers taushetsplikt om sine pasienter, forbrytelser under etterforskning o.a.

Likevel vet vi at det finnes hemmelige selskap, hemmelige organisasjoner, hemmelige nettverk, hemmelig virksomhet, hemmelige tjenester. I Norge finnes offisielt Politiets Overvåkingstjeneste (POT), i nyere tid omdøpt til Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) , og forsvarets etterretningstjeneste (e-tjenesten). Sistnevnte er i dag inndelt i Forsvarets Etterretningsstab (FO/E) og Forsvarets Sikkerhetstjeneste (FO/S). I tillegg finnes Utenriksdepartementets (UDs) kontor for Samband, Sikkerhet og Beredskap (SSB). Men dette er bare toppen av isfjellet, den synlige delen av isfjellet over havet. I mørket under vannskorpa finnes mye mer.

Dette er emne for Johan M Setsaas, Hans Henrik Ramm: Gro-Gate, en murstein på 1100 sider + vedlegg som utkom i 1996. Det er snart 30 år siden, men 22. juli -terroren i 2011 viste at bokas bilde av det hemmelige Norge var like riktig da som før. På 30 år har selvfølgelig person-galleriet endret seg, men neppe maktas fysiologi. Bokas tittel var uheldig valgt; den gir inntrykk av at det bare er individet Gro Harlem Brundtland som er problemet. En mer treffende tittel er: Hemmelige Tjenester i Norge etter Krigen.

Heldigvis har vi boka digitalt slik at man kan bruke den som oppslagsverk. Det er ikke greit å lese 1100 sider fra perm til perm; man har ikke mye utbytte av det. Hvor skal vi begynne? Hvorfor begynte Setsaas og Ramm å forske i dette? Setsaas oppdaget i 1989 at noen overvåket ham fra en naboleilighet i boligblokka på Ellingsrud hvor han bodde. Kvinnen som bodde der døde i 1989, og hjem fra FN-tjeneste i Libanon kom hennes sønn med israelsk venninne, senere samboer. Han løy om hvor han hadde truffet henne.

Snart var det mye trafikk inn og ut av leiligheten med håndverkere i sving og israelsk musikk på høyt volum. Ved hjelp av tekniske og andre undersøkelser konstaterte Setsaas at han i hvert fall ble romavlyttet gjennom sitt eget tak. Hva var dette? Sommeren 1990 giftet de to unge seg. Slik fikk jenta nytt navn, nytt statsborgerskap, nytt pass. Overvåkingen fortsatte. Setsaas fant ut at han var romavlyttet via telefon, dermed selvsagt også telefonavlyttet. Dette hadde begynt allerede før de nye naboene flyttet inn, men da hadde han ingen anelse om hvem som lå bak. Under litt lengre fravær hadde han hyppige hjemmebesøk. Han laget et system for å oppdage dette.

I september 1990 gikk han til POT. Han formodet at det var Mossad som overvåket ham men kunne bare spekulere om grunnen. Noen år tidligere hadde han vendt hjem fra to års opphold i Guatemala som representant for Redd Barna i syv land. Der fikk han en rekke opplysninger om Mossad-mannen Mike Harari som drev israelsk våpenhandel med ulike latinamerikanske land. Amerikanske forbindelser i Guatemala fortalte ham at Harari var hovedmannen bak attentatet på Lillehammer i 1973. Det fantes bevis for dette i Washington. Lillehammer-drapet var en avsluttet sak i Norge så Setsaas skjøv det fra seg og glemte det, inntil emnet dukket opp på ny i 1989.

Da Setsaas kom hjem til Norge reiste Redd Barna privat søksmål mot ham med anklager om uregelmessigheter i Guatemala. Dette var en merkelig sak. Han visste hele tiden at det var benyttet falske bevismidler. Saken endte med frikjennelse, og senere vant Setsaas flere injuriesaker. Men hvorfor ønsket noen å trakassere ham legalt på denne måten? Redd Barnas prosessfullmektig var høyesterettsadvokat Annæus Schjødt, som i sin tid var forsvarer i Lillehammer-saken og senere gift med en av de drapsdømte, Sylvia Rafael. Senere fikk hun tross protester oppholdstillatelse i Norge. Jens Chr Hauge spilte en rolle i dette og hadde stor betydning for de siktede i Lillehammer-saken.

Setsaas kom uanmeldt til politihuset i Grønlandsleiret og ba om å få snakke med overvåkingssjef Svein Urdal, en mann utnevnt av regjeringen Syse. Kriminalvakta sa at hverken Urdal eller hans nestkommanderende Stein Ulrich var tilstede og henviste ham til Iver Frigaard. Setsaas var på den tiden major og kjente til at Frigaard var liaison med bl.a. Mossad. Han visste også at en annen av de drapsdømte fra Lillehammer, Dan Ærbel, på 80-tallet var blitt sjef for en av Mossads avdelinger som jobber med utlandet (Tsafririm) og derfor måtte kjenne Frigaard og muligens samarbeide med ham. I 1980 tjente Frigaard i Libanon som ordonnansoffiser i bataljonen til oberst Ole R. Rønning, et sted hvor mange nordmenn verves til Mossad. I Norge hadde POT assistert ekteparet Schjødt i forbindelse med terrortrusler mot fru Sylvia.

Nå sto Setsaas i politihuset Oslo og skulle snakke med Iver Frigaard om en sak hvor Mossad overvåket ham! Det første Setsaas spurte var om Frigaard kjente Schjødt. Det benektet Frigaard. Senere kom det frem at det var løgn; Frigaard og Schjødt kjente hverandre godt. Setsaas fortalte om aktivitetene i naboleiligheten og ba om øyeblikkelig inngrep. Frigaard lyttet alvorlig og ble mer og mer bekymret. Han lovet å aksjonere i løpet av helgen, men Setsaas måtte komme tilbake for å fortsette sin forklaring. Frigaard unnskyldte seg og avsluttet møtet.

På tampen ga Setsaas Frigaard informasjonen om Mike Harari som han hadde fått i Guatemala. Han fant dette riktig fordi stortingsrepresentant Paul Chaffey (SV) noen måneder før hadde spurt justisminister Else Bugge Fougner (H) om ikke Norge burde kreve Mike Harari utlevert etter at Vegard Bye i sin bok «Forbuden fred» hadde identifisert Harari som hovedmann på Lillehammer. Justisministeren svarte at Riksadvokaten ikke anså det sikkert at Harari var aksjonslederen. Beviset hadde tydeligvis ikke nådd Norge fra Washington. Dette ville Setsaas bøte på.

Helgen gikk men politiet dukket ikke opp. Derimot var det hektisk aktivitet i naboleiligheten hvor overvåkingsutstyret ble rigget ned. På mandag møtte Setsaas som avtalt på politihuset. Da han skrev seg inn la han merke til et visittkort som lå på vaktas pult. Han tok det opp og leste: Annæus Schjødt. Jaså, min gode venn Schjødt er allerede kommet? bemerket han ut i lufta. Vakta som ikke ante ugler i mosen svarte Javisst, han kom for en stund siden og sitter i møte med Frigaard akkurat nå. Setsaas konstaterte at Schjødt ikke var innført i besøksprotokollen, et ufravikelig krav til alle besøkende. Vakta ringte Frigaard, og Setsaas fikk beskjed om at han måtte vente 10 minutter.

Kort etter kom en mann ut av jerndøra. Han presenterte seg som politibetjent Roar Gald og skulle hente Setsaas. De gikk inn på samme besøkskontor som forrige gang. Gald sa at det var han som skulle ta møtet, angivelig for å drøfte mer tekniske aspekt. Setsaas lot som intet og lot samtalen med Gald løpe så naturlig som mulig, mens han forsøkte å forestille seg hvilken rolle Frigaard og Schjødt hadde oppi det hele. For seg selv sluttet han at de begge satt med losjebillett til forestillingen som pågikk mellom Gald og ham. Et stykke ut i møtet spurte Setsaas hva Schjødt gjorde hos POT.

Gald løy og sa at Schjødt ikke var i huset. Det var en klønete løgn: Enten visste han at Schjødt var i huset eller så visste han det ikke. Setsaas påpekte at Schjødt satt i møte med Frigaard. Gald løy igjen og sa at heller ikke Frigaard var i bygget. Setsaas foreholdt da Gald at han hadde sett Schjødts visittkort, hørt vakta si at Schjødt var i huset og hørt vakta snakke med Frigaard i telefonen. Med ett var Gald øredøvende taus. Etter noen minutter kom et spesielt støysignal fra den høyttalende telefonen. Setsaas antok at det betydde avslutt møtet.

De to gikk sammen ut i vaktrommet. Gald tok frem besøksprotokollen og pekte triumferende på at Schjødt ikke var innført der. Setsaas minnet da om visittkortet. Hvor er så det? spurte Gald. En ny vakt satt på plassen og bekreftet Galds påstand om at hverken Frigaard eller Schjødt var i huset. En ny klønete løgn: Hvordan kunne han vite det når han var ny på post? Men Setsaas stakk inn armen og løftet bort skriveunderlaget. Der lå Schjødts visittkort. Setsaas holdt det opp for Gald og ba ham lese. Nå kom den første vakta løpende: Det er jeg som samler på visittkort av kjente personer! Farsen var komplett. Sånn er politiet i Norge; en gjeng elendige banditter som lyver godtfolk opp i ansiktet.

Mossad kunne avlytte og overvåke en nordmann i Norge uten at norsk politi løftet en finger. Setsaas hørte aldri mer fra POT. Det kom ikke en gang melding om henleggelse. Senere henvendte Setsaas og Ramm seg til politi-inspektør Leif A. Lier ved Oslo Politikammer med hele overvåkingssaken. Etter 3-4 måneder avhørte han i november/desember 1991 motvillig de to vaktene. Da måtte han medgi at Schjødt var tilstede den dagen. Men han unnlot å nevne det i et spesielt internt politidokument, så politiet kunne benekte det på ny ved en senere anledning.

Sommern 1993 nedsatte riksadvokaten et granskningsutvalg, Dahl-gruppa. Da Gald ble avhørt hadde han "glemt" alt om Schjødt. Ingen av hovedpersonene Schjødt eller Frigaard ble senere avhørt, hverken av Oslo Politikammer, Dahl-gruppa eller Agnes Nygaard Haug-utvalget som regjeringen nedsatte våren 1993 for å granske hemmelige tjenester og som også tok opp Setsaas/Ramm -saken. I september 1991 ble Mossad/asylsøkersaken avslørt. Det førte til at både Urdal og Frigaard måtte gå av, selv om Urdal ikke kjente saken før han fikk lese om den i avisa. Våren 1993 hadde Setsaas/Ramm en lang samtale med Urdal som politimester i Tønsberg. Han bekreftet da at han ikke ble informert om Setsaas’ anmeldelse av Mossad-overvåkingen og heller ikke orientert om hans informasjon vedrørende Mike Harari og Lillehammer-saken. Dette holdt Frigaard hemmelig for sin sjef.

Urdal fortalte at han generelt ikke ble informert om hva Frigaard drev med. Schjødt hadde en tid vært på besøk hos Frigaard 2-3 ganger i uka uten at Urdal visste hvorfor. Hvem rapporterte Frigaard til om ikke sin offisielle sjef? Dette var første spor etter den fjerde tjeneste, et hemmelig nettverk innenfor de hemmelige tjenestene, men også utenfor som vi skal se. I 1995 var det rettssak mot Ramm, og Schjødt ble avhørt. Da hadde han "glemt" møtet med Frigaard den dagen Setsaas fant ham der. Det sto intet om det i avtaleboka. Han påsto at all kontakt med Frigaard hadde vært i forbindelse med trusler mot ektefellen Sylvia. Men truslene mot henne kom i 1988, ikke 1990; det var i 1990-1991 Schjødt hadde vært hos Frigaard 2-3 ganger i uka. Hva gjorde han der?

Setsaas møte hos Frigaard gjorde ham til en av landets mest overvåkede menn. Også hans forlag Leseselskapet, og i neste omgang alle i omgangskretsen Setsaas-Ramm ble gjenstander for overvåking. Setsaas hadde avdekket en kombinert Mossad Norge/norsk overvåkingsaksjon mot norsk borger på norsk jord, en kjempeskandale om dette ble kjent samtidig som Mossad/asylsøkersaken var under opprulling. Dessuten hadde han avslørt norske myndigheters dekkaksjon i forbindelse med attentatet på Lillehammer i 1973. Nå var det panikk i systemet. Men hvilket system? Noen sto innenfor, andre utenfor, selv om alle hadde stilling som norske myndigheter.

I dag er det en bevist kjensgjerning at norsk politi og påtalemyndighet i beste fall unnlot å ta opplagte etterforskningsskritt i Lillehammer-saken for å bringe aksjonslederens identitet på det rene. Schjødt bekreftet under rettssaken mot Ramm at hans kone Sylvia Rafael aldri ble avhørt om operasjonslederens identitet, til tross for at hun bodde på Ullern i Oslo i 14 år og selvsagt kjente sin sjef på Lillehammer. Politi og påtalemyndighet hadde kort tid etter attentatet bilde av Mike Harari, men det ble aldri forevist personer som Harari hadde vært i kontakt med, som betjeningen på flere hotell. Ei heller ble det publisert i media. Man må bare slutte at styrende krefter der i gården ikke ville identifisere ham og få ham utlevert.

Som Mossad-liaison over flere år måtte Frigaard hatt nær og løpende kontakt med Mossads «utenriksminister» Dan Ærbel som også på 80-tallet var ansvarlig for utdanning av agenter som skulle jobbe i Norge. Ærbel kjente selvsagt sin sjef fra Lillehammer, Mike Harari, siden han selv var blant de dømte. Mike Hararis rolle som hovedmann er i dag et faktum. Selv om foreldelsesfristen fortsatt ikke er gått ut har norske påtalemyndigheter ikke løftet en finger for å få ham utlevert. Det er heller aldri gitt noen formell korreksjon fra Justisdepartementet/Riksadvokaten til Stortinget av den feilinformasjon statsråd Else Bugge Fougner (H) ga Stortinget. Tvert i mot kunne Setsaas/Ramm dokumentere at en rekke tiltak var iverksatt for å hindre klarlegging av Lillehammer-saken. Hvorfor? Fordi norske tjenester var innblandet? Eller av den ene grunn som har styrt alt i Norge i etterkrigstiden: Alt for Israel!

Hans Henrik Ramm hadde tilbrakt sitt liv innenfor demokratiske politiske institusjoner og trodde fullt og fast på harmonimodellen om at det er to store og ansvarlige partier i Norge som sørger for at de viktigste tingene, grunnpillarene for frihet, rettsstat og demokrati ligger fast. Derfor stilte han seg avvisende til venstresidens og andres konspirasjonsteorier om avlytting, overvåking og misbruk av hemmelige tjenester. Han kjente personlig de aller fleste ansvarlige personer i partiene og mange i administrasjon og forsvar. Man kunne være uenige, javel, men det groveste han hadde sett av skjult maktmisbruk var i Tandberg- og Mongstad-sakene, der det i begge tilfeller var vanskelig å se uhederlige motiv.

Setsaas forsto dette, ikke minst da folk flest har svært liten kunnskap om hva som skjer i lukkede rom. Han hadde selv hatt alle de samme illusjonene, og bare gjennom å arbeide systematisk med observasjoner, bevegelsesanalyse og en del spesielle tiltak hadde han kunnet overbevise seg om at verden ikke helt er slik som den synes. Han forsto også at Ramm hadde evnen til å godta selv meget ubehagelige fakta hvis de ble klare nok, men at han strittet i mot å godta noe som helst på grunnlag av andre menneskers «blå øyne».

Kretsen omkring Setsaas/Ramm var stadig utsatt for overvåking og forfølgelse. De ble fulgt og iakttatt til fots og i bil; fremmede låste seg inn i leilighet, kjellerbod, bil og garderobeskap og etterlot seg tydelige bevis. Det ble registrert hyppige irregulære forhold ved telefonen, en del av dem klare indikasjoner på romavlytting via telefon. Uvedkommende romsterte på kontorene om natta. Alt ble anmeldt til politiet, men det førte ikke til noen som helst etterforskning.

Utover våren 1991 ble det stadig mer uroligheter og utrygghet. Setsaas hadde høsten 1990 flyttet fra overvåkerne på Ellingsrud og inn i ny leilighet på Lindebergåsen. Snart oppdaget han at nissen hadde fulgt med på lasset. Det ble plutselige salg, fremleie og samboerskifter i flere av naboleilighetene, og mistenkelige aktiviteter i vegger og gulv. Mange av disse omstendigheter var bemerkelsesverdige. Gjennom registrering og analyser av bil- og personbevegelser, avsløring av sambandsutstyr, tekniske målinger osv ble Setsaas etter hvert overbevist om at flere av leilighetene var de facto overtatt av overvåkerne.

Det som virkelig fikk Ramm til å sperre opp øynene var Mossad/asylsøkersaken. I september 1991 ble det først i Aftenposten avslørt at Overvåkingspolitiet hadde tillatt Mossad-agenter å opptre med norske pass og forkle seg som norsk politi ved avhør av asylsøkere. Ramm var nå formann i Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS) og fikk i den egenskap gjennomgått alle detaljer. Det viste seg at overvåkingssjef Svein Urdal, som måtte gå, ikke hadde visst noe som helst. Hovedansvarlig var – er det mulig? – Iver Frigaard!

Setsaas hadde hevdet at Mossad drev aksjoner for seg selv og i samarbeid med tildels POT og tildels E-tjenesten, på norsk territorium mot norske borgere. Det var blant ting som var vanskelig å tro, men nå var det på bordet, svart på hvitt, i hvert fall overfor flyktninger under norsk beskyttelse. Asylsøkersaken var et klart uregelmessig forhold mellom Frigaard og Mossad. Hva drev denne mannen med? Hva drev Mossad med i Norge?

I oktober 1991 måtte Urdal og Frigaard gå. Urdal, som var uskyldig, ble nedgradert til politimester i Tønsberg, mens Frigaard, som var skyldig, fikk silkejobb hos Interpol i Strasbourg, en ypperlig plassering for en god venn sett med Mossads øyne. Da måtte noen og hver spørre seg: Lever vi i en rettsstat? Alt dette bidro til at Ramm gradvis måtte endre sin virkelighetsoppfatning, slik Setsaas allerede hadde gjort. Følelser og innlærte holdninger skrek imot. Risikerer jeg å dumme meg ut som så mange andre har gjort som kommer med påstander om avlytting? Er det bare i andre land ulovligheter forekommer i de hemmelige tjenester? Ramm sa til seg selv at han måtte ta høyde for fakta. Han hadde selv avslørt Ap's intrigespill i Tandberg-saken og maktmisbruket i det gamle Statoil. Ingen har noen gang vært redd for å dumme seg ut ved å ta opp industriskandaler, fra Kings Bay til Mongstad. Hvorfor går hele den politiske verden på gummisko når det gjelder hemmelige tjenester?

Ramm og Setsaas ble enige om å engasjere privat etterforsker for å få klart svar på om de ble utsatt for ulovlig overvåking. Det ble tre av dem, etter hverandre. En trakk seg i tide da han oppdaget hvor stor saken var. Den neste ble skremt vekk. Den tredje gikk over til motparten. Oslo Politikammer ble trukket inn men rullet ikke opp noenting, bare gjennomførte dekkaksjoner. Mens dette pågikk ble overvåkingen og trakasseringen bare grovere. De begynte da sin kontraetterretning som skulle føre frem til boka. Motstanderen gikk over til offensive aksjoner for å skremme dem og hindre dem i arbeidet. De kunne ikke utelukke at bandittene ville løpe lina ut og stanse dem fysisk. De kjente ennå ikke motstanderen, visste ikke hvem eller hva han var, men de så noe stort, velorganisert og helt ulovlig som hadde til hensikt å knuse dem. Dette noe hadde nærmest ubegrensede ressurser med personell, materiell, transport- og sambandsmidler og ikke minst avlyttingskapasitet.

Til hjelp hadde de en gammel traver i e-tjenesten: sjefredaktør og major Chr. Christensen, populært kalt CC. Han var rene oppslagsverket men ikke fullt oppdatert de siste ti år. Arbeidsbyrden de påtok seg var svært tung. Å finne ut noe om en slik motstander er uhyre ressurskrevende. Man må gå helt opp i oppgaven døgnet rundt og skyve alt annet fra seg. Man må holde ut og ikke gi seg selv om høsten i lang tid er fattig, ofte lik null. Hemmelige tjenester får som regel overtaket, for vanlige borgere har ikke ressurser til å verge seg. Etter at Ramm/Setsaas -saken ble offentlig kjent kom det inn tonnevis av material. Det var ikke bare bra, for mye av det var plantet av motstanderen. Å skille mellom informasjon og desinformasjon var en utfordring. En del av journalistene som kontaktet dem var spioner for motstanderen.

Motstanderen satte inn mangeartet personell; fra Mossad, E-tjenesten, POT, tilknyttede virksomheter og endog politiet. I tillegg kom løsarbeidere som var vervet for anledningen og ikke visste hva de drev med. En arbeidsløs mann med skremmende utseende kunne få betalt for å stå og glo mot deres bolig i 3-4 timer. Sånt gjør mange mennesker til nervevrak. Hvordan kan slikt foregå i en angivelig rettsstat?

Kontraetterretningen avdekket bit for bit det som fikk navnet den fjerde tjeneste. Den røde tråden gjennom mursteinen av en bok er strebenen etter å beskrive og forklare hvordan denne tjenesten oppsto og hvordan den har levd sitt liv som et ekteskap mellom nøkkelpersoner i Ap, de viktigste delene av de hemmelige tjenestene, Mossad Norge etc. Gjennom årene dannet de seg et stadig klarere bilde av hvem som hadde gått løs på dem. I samme slengen måtte de skrive om Norges etterkrigshistorie. Virkeligheten er ikke slik statsautoriserte historikere skildrer den.

Da Frigaard svek sitt løfte om å aksjonere på Ellingsrud flyttet Setsaas i 1990 til Lindebergåsen. Snart oppdaget han at nissen hadde fulgt med på lasset. Flere av naboleilighetene ble på kort tid tatt i bruk for overvåking. Flere av disse naboene hadde en felles fortid i en vernet bedrift ved navn Norasonde. Dette til tross for at de tilsynelatende ikke kjente hverandre! Setsaas hadde uforvarende kommet over en av e-tjenestens dekkbedrifter. At slikt eksisterer var en sensasjon på den tiden. Norasonde hadde bakgrunn i spionasje mot Sovjet under den kalde krigen. Der finner vi allerede noen av de store navnene i norsk e-tjeneste som Vilhelm Evang, Trond Johansen og Knut Frydenlund. Johansen, populært kalt Trond, og Frydenlund var nære venner.

Norsk e-tjeneste hadde fra første stund et meget nært forhold til Israel og jødene. Israel hadde et spionasje-apparat i Sovjet av jøder og informasjon derfra nådde Israel Krupp, bosatt i Norge og nær medarbeider til Evang. Krupp foresto i 1948 militæropplæring av unge norske jøder på Jødisk Ungdomsforenings (JUF) hytte i Bærum for å utdanne dem til kamp for den nyfødte israelske stat. Ledelsen i Ap var meget vennligsinnet. Noen jøder var ansatt i E-staben, f.eks. Olge J Adamson, nær medarbeider og god venn av E-sjef Evang. Adamson hadde direkte kontakt med det svenske IB-apparatet og var venn med utenriksminister Sten Andersson som hadde vært ansatt i den svenske E-staben sammen med Olof Palme. Ja, Palme var en gammel E-mann.

E-staben og Ap fikk et meget nært forhold til Mossad, som delvis ble bygd opp på norsk jord. Det var Norge, under denne ledelsen, som skaffet Israel tungtvannet og atombomben! Det skjedde i 1959 og 1961. Alt for Israel! Jødisk atomterror, made in Norway. At jødene allerede hadde atombombet Hiroshima og Nagasaki skremte ikke nordmennene, de var født på ny som mer nidkjære jøder enn jødene selv.

Norasonde A/S ble stiftet i juni 1960, måneden etter at Francis Gary Powers var skutt ned over Sovjet, hvilket brått avsluttet U-2 -programmet. Han var på vei fra Pakistan til Bodø. Norasonde samarbeidet tett med Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) under ledelse av Finn Lied og Luftforsvarets Forsyningskommando under ledelse av general Johan Koren Christie på Kjeller. Radiosondesjef Kåre Hostvedt ble snart styremedlem i Norasonde. Det ble også general Christie. Forøvrig finner vi som styremedlemmer kjente navn med nære bånd til Ap. Gunnar Bråthen, som under krigen tjenestegjorde ved militærkontoret i Stockholm, og i 1945 ble nestformann i LO under Konrad Nordahl, ledet i en periode hele Ap/LOs politiske overvåking og var styreformann i Norasonde A/S.

På FFI finner vi navn som Bjørn Egge (1968-1970), en gang adjutant for forsvarsminister Jens Chr Hauge og stabssjef i Hærens Overkommando under Hauge i 1948. Han arbeidet i E-staben med offensiv etterretning. Den velkjente Johan Jørgen Holst tilbrakte mesteparten av 1960-tallet på FFI. Alt i 1960 fikk han stipend fra den jødiske organisasjonen «Thanks to Scandinavia» for å studere ved Colombia University. FFI var Jens Chr Hauges brainchild og Norasonde altså en knopp som skjøt ut fra FFI.

Å finansiere hemmelige e-prosjekt har alltid vært et problem. De kan ikke stå på statsbudsjettet, ikke vedtas av Stortinget, må ikke granskes av Riksrevisjonen. Et smart trekk var å etablere Norasonde som vernet bedrift. Det innebærer at den såvidt mulig ansetter funksjonshemmede, og for det får den statsstøtte. Det var kamuflasje av bevilgninger til e-tjeneste! Bedriften ble anlagt i Lørenveien, vegg i vegg med Løren leir under Sinsen/Løren Heimevern (HV), og Televerket. Denne avdelingen av HV var en del av det såkalte Spilhaug-apparatet som vi skal komme tilbake til. Norasonde samarbeidet nært med Hydro Aluminium, TBK, Raufoss Ammunisjonsfabrikker, Kongsberg Våpenfabrik og Standard Telefon- og Kabelfabrikk. Alle var mer eller mindre underlagt staten ved Forsvarsdepartementet som viktig kunde og forvaltningsorgan. I 1961, i Norasondes startfase, ble Gudmund Harlem, far til Gro Harlem Brundtland, forsvarsminister.

Det var altså ansatte fra Norasonde som overvåket Setsaas på Lindebergåsen. Norasonde produserte ikke bare radiosonder men sannsynligvis også modifiserte telefonapparat for avlytting. Setsaas' naboer var nok eksperter på denne teknologien. Det var tre av dem. De koblet seg opp til en ansatt i Industrivernet som tidligere også fungerte som en dekkorganisasjon for E-staben. På toppen av det hele samarbeidet disse fire med andre overvåkere styrt av Mossad Norge og Spilhaug-apparatet. Vi forstår hvorfor Gro Harlem Brundtland ikke ville oppklare Ramm/Setsaas -saken: Nær knyttet til overvåkerne var både hennes far Gudmund Harlem og onkel Ola Evensen, ansatt i E-staben. Dessuten ville en opprulling ha avslørt e-tjenestens bruk av dekkbedrifter.

I etterkrigstiden har Norge vært et lydrike og en tjenestestat under Israel. Det er ikke bare tungtvannet og atombomben som stikker ut. En annen sak er kanonbåtene i 1969. Israelsk marine hadde på slutten av 1960-tallet bestilt i alt 12 kanonbåter ved et verft i Cherbourg, men på grunn av israelsk terror mot palestinske mål i Beirut ved årsskiftet 1968/69 innledet president Charles de Gaulle våpenboykott av Israel. 5 av de 12 kanonbåtene ble holdt tilbake. Direktør i Aker-gruppa, Martin Siem, som under krigen hadde deltatt i den sjømilitære etterretningsorganisasjonen «Rygg-Myhre» og etter krigen i E-stabens offensive etterretning, herunder operasjon Delfinus sammen med Fred Olsen og Lars Usterud-Svendsen, kom nå til å spille en sentral rolle i kanonbåtsaken. Siem henvendte seg til det franske skipsverftet i Cherbourg og ba om å få kjøpe kanonbåtene under forehavende av at de skulle brukes i Nordsjøen som supplyskip. Handelen gikk gjennom og på selveste julaften 1969 troppet han opp i Cherbourg sammen med fem israelske kanonbåtmannskap for å hente båtene! Istedenfor å svinge nordover mot Norge, svingte de sørover. Snart var de i Israel.

Dette skjedde som et samarbeid mellom Mossad og norsk e-tjeneste ved Trond Johansen. Franske myndigheter var naturlig nok rasende over at Martin Siem hadde lurt dem. Norge som stat drev internasjonal organisert kriminalitet i Israels tjeneste. Men norske myndigheter blånektet for alt. Det ble ingen militær fransk aksjon for å stanse båtene. Kanonbåt-saken skadet norske interesser: Den arabiske verden kansellerte alle bestillinger fra Aker og inngikk ikke flere på mange år. Men hva gjør det? Det er Israel vi tror på og lever for, ikke Norge. Jødene, mann, jødene! Alle nordmenn med høyere stilling i Norge lider av denne sinnssykdom.

Sent om kvelden 21. juli 1973 ble marokkaneren Achmed Bouchiki myrdet på Lillehammer. Kanskje var det bare et uhell som gjorde at datoen ikke ble 22. juli! Attentat-mennene var en terrorbande fra Mossad. Men hemmelige norske tjenester samarbeidet, selvfølgelig i dypeste hemmelighet. Hadde ikke ulykken vært ute ville man nok ha arrestert en norsk syndebukk i rollen som rasist, nynazist eller noe sånt. Men noe skjedde som ikke måtte skje: 6 av Mossad-agentene ble arrestert av norsk politi! Uten dette ville nok etterspillet ha blitt som for Utøya 2011. Det norske folk ville aldri fått vite hvem som sto bak. For å unngå gjentagelse i 2011 sørget man for å holde politiet tilbake en time etter attentatet slik at gjerningsmennene kom seg unna.

De som samarbeidet med Mossad om snikmordet var POT, E-tjenesten, Trond Johansen, Ap, Jens Chr Hauge og britiske MI6. Intet sted i verden har Mossad så fritt spillerom og så gode forbindelser direkte til øverste makthavere som i Norge. Her ble etterforskningen etter politisk press, særlig fra Jens Chr Hauge, begrenset til selve drapstiltalen mot de arresterte, og statsadvokat Håkon Wiker fikk beskjed om å holde seg unna all videre graving i Mossad generelt. Da drap i andre land ble koblet sammen med Lillehammer-saken av norske etterforskere vet vi at Hauge øvet adskillig press mot påtalemyndighetene for ikke å ødelegge en av verdens beste etterretningsorganisasjoner!

Norge har lenge spilt rollen som megler i internasjonale konflikter med skinn av balansert og upartisk syn. Men det er virkelighetsfjernt; i Palestina-konflikten står Norge helt på sionistenes side, og det tok ikke slutt på 1970-tallet som mange tror. Bombingen av regjeringskvartalet og massakren av norske ungdommer på Utøya i 2011, såvel som tildekkingen i etterkant, var et kraftig varsko om at intet har endret seg. Ikke bare landets politiske ledelse og e-tjenesten, men alt som kryper og går av folk i stilling med innflytelse samarbeidet om å dekke over denne enestående forbrytelse i Norges historie. Advokater, dommere, påtalemyndigheten, politikere, journalister, politiet, akademikere, byråkrater, offisere, tekniske eksperter osv. - alle rottet seg sammen for å beskytte en terror-organisasjon som har begått redselsfulle ugjerninger mot nordmenn på norsk jord. Alene fordi den er jødisk. Alt for Israel!

Norge er en sjøfartsnasjon og har en stor handelsflåte. Hva tror du norske skip brukes til? De står til tjeneste for Mossad i spionasje mot arabiske og andre land. I 1984 ble det norske skipet Germa Lionel arrestert i Tripoli i Libya og holdt i arrest i lange tider. Rederiet Fred Olsen er kjent for offensiv etterretning i Israels tjeneste.

I 1985 forsøkte Frigaard å få til et samarbeid mellom den norske beredskapstroppen («anti-terror-politiet») og det israelske grensepolitiet. Denne israelske enheten, som er under militær kommando med både militære og politimessige oppgaver, er blant verdens mest kontroversielle operasjonsenheter på grunn av utallige rapporter om brutal fremferd mot palestinere på Vestbredden og i Gaza-området og i 1989 på Tempelplassen i øst-Jerusalem. Frigaard hadde bakgrunn fra UNIFIL-styrkene i Sør-Libanon, og som inspektør i POT med ansvar for anti-terror samarbeidet han med Mossad. Anti-terror er et skalkeskjul for terror!

Den norske beredskapstroppen er et kapittel for seg. Den ble fra 1976 bygd opp til en så slagkraftig og egenrådig styrke at mange var bekymret for at den skulle bli en slags stat i staten. Troppens sjef, Torleiv Vika, lot seg styre av Frigaard utenom og endog på tvers av ordinære kommandolinjer. Et nytt vitnesbyrd om den fjerde tjeneste! POTs offisielle sjef på den tiden, Jostein Erstad, visste ikke hva Frigaard drev med; han ble ikke informert.

Jødene i Norge er hvilende terror-tropper. De får militær opplæring av Mossad. Det dannes såkalte jødiske selvforsvarsgrupper («rammer»). De finnes over hele verden og fortsetter vel i partisan-bandenes spor. Sentralt i virksomheten står jødiske ungdomsforeninger (JUF). I Israel har man bygd opp noe som kalles Hets Va-keshet («Pil og bue»); det er ungdomsleire for jøder fra hele verden hvor man om sommeren utdanner dem til agenter for Mossad. I Norge var som nevnt Israel Krupp tidlig ute med dette, og i dag er det en velorganisert virksomhet. Det er ikke hyggelig å tenke på at man som sivil ubevæpnet nordmann er fritt vilt for jødiske terrorbander som virker fritt på norsk jord. Nordmenn får ikke bevæpne seg, ikke en gang i selvforsvar, men jødene i landet er tungt bevæpnet og har frie tøyler.

Tidlig på 1970-tallet henvendte Krupp seg til e-staben for å få til et samarbeid mellom Stay Behind -nettet og jødenes terror-nettverk i Norge. Offiseren i e-staben som var ansvarlig for Stay Behind på den tiden avslo dette, men senere tok Trond Johansen over roret og inngikk sannsynligvis slikt samarbeid. Som e-stabens liaison til Mossad kom nok forslaget like mye fra ham som fra Krupp. Materialet Setsaas/Ramm samlet tyder på at Trond bruker dette apparatet til oppdrag på norsk jord. Var det denne styrken som gjennomførte aksjonen i 2011?

Setsaas/Ramm bestrebet seg på å spore personene som overvåket dem tilbake til oppdragsgiverne. Etterforskningen førte dem gang på gang til kibbutz-opphold i Israel, ungdomsleir i Israel, jødisk ungdomsforening i Norge, foreningen «Med Israel for Fred» (MIFF), FN-tjeneste i Sør-Libanon etc. Det demret for dem at overvåkingsleilighetene ble drevet av «Hets Va-keshet» og «Frames». Dessuten samarbeidet de med andre overvåkingsleiligheter hvor overvåkerne kunnes spores til Norasonde. De stirret på det samarbeid Krupp i sin tid hadde foreslått og som åpenbart var realisert. De følte det på egen kropp. Setsaas' anmeldelser til POT ved Iver Frigaard førte bare til at gjerningsmennene ble beskyttet.

En av overvåkingsleilighetene Setsaas/Ramm avslørte kunne spores til «Hets Va-keshet» og «Frames» såvel som norske personer og organisasjoner. Ett spor gikk rett til Iver Frigaards familie. Et annet til Annæus Schjødt. Et tredje til organisasjonen «Med Israel for Fred» og personen Roy Skoglund. Et fjerde rett til e-staben. Et femte til en ansatt i POT, Frigaards seksjon. Et sjette til en provokatør ansatt i norsk presse (de sikter nok til Finn Sjue eller Alf R. Jacobsen). Et syvende gikk rett til UDs kontor SSB (se oven). Det var en nydelig kompott.

Kontra-etterretningen til Setsaas/Ramm avslørte at Mossad har sitt eget sambandsnett i Oslo samt en lang rekke dekkfirma, hvorav minst ett låsfirma. De samme personene som overvåket Setsaas overvåket også PLOs delegasjon i Oslo, Irans ambassade i Oslo, Egypts ambassade i Oslo og den egyptiske ambassadørens residens i Oslo. Norske statsetater stiller lokaler til disposisjon for slike formål! Det beviser at Mossads overvåking i Norge skjer i samarbeid med norsk e-tjeneste og deler av POT. Personene som utfører overvåkingen er ofte tidligere straffede. Vi kjenner begrepet Panama-president, Epstein-president, Utøya-minister - det er en fordel at marionetter har et rulleblad. Du gjør hva vi sier, ellers!

Avdelingen i Mossad som tar seg av utdanningen av utenlandsjøder kalles Tsafririm. Sjefen på 1980- og 1990-tallet var Dan Ærbel. Det var han som utdannet jøder i Norge for oppdrag i Norge. Samtidig var han Mossads liaison til POT ved Frigaard og e-staben ved Trond Johansen. De har et utstrakt samarbeid med Mossad ved Dan Ærbel. Ærbel er dømt for mord og spionasje på Lillehammer 1973! Han spilte også en ledende rolle i kanonbåt-saken og da 200 tonn uran bare "forsvant". Han var med i Mike Hararis draps-team som foruten Lillehammer utførte drap i Paris og Roma. Det er dette samarbeid som førte til Utøya 2011. Apparatet nyter åpenbart immunitet mot forfølgelse ved justisvesenet eller granskning ved Riksadvokat eller regjering. Det gjelder både før og etter Utøya.

Trond Johansen var mannen som i 1980 sørget for at Iver Frigaard ble ansatt som sjef for den delen av POT som steller med anti-terror, personkontroll og sikring ved statsbesøk. Frigaard og Johansen monopoliserte forbindelsen mellom POT og e-staben ved at de fikk departementsråd Leif A. Eldring til å avvikle den ordinære liaison-tjenesten mellom dem. I tillegg sørget man for at Iver Frigaard fikk sekretærjobben i Koordineringsutvalget for Etterretnings-, Sikkerhets- og Overvåkingstjenesten. Disse to, som er Mossads menn i Norge, har svært stor innflytelse over våre hemmelige tjenester. Forøvrig sitter Mossad selv i Sikkerhetsstaben.

Det hender at Norge har en borgerlig regjering. For at ikke Ap skal miste kontrollen har man helt uoffisielt lagt en slags koordineringsfunksjon for de hemmelige tjenester under Statsministerens kontor. Der sitter en embedsmann som ikke kommer og går med skiftende regjeringer men alltid er den samme. Inntil tidlig på 1970-tallet var det Andreas Andersen, siden overtok Dag Berggrav. Under en borgerlig regjering beholder Ap således styringen av hemmelige tjenester selv om regjeringen ansetter andre menn som ledere. Man kan også spionere på statsministeren og hans regjering. Her ser vi den fjerde tjeneste i aksjon. Man går utenom de formelle sjefene. POT-sjef Jostein Erstad visste ikke hva POT drev med, og det gjorde ikke etterfølgeren Svein Urdal heller. Siden fulgte Ap-mennene Jan Grøndahl og Hans Olav Østgaard, utnevnt av Eldring.

Mossad har et fullt ferdig utbygd sambandsnett i Norge. Inntil 1990-tallet besto det av norske statsborgere som er radioamatører. Det fantes også mange utenlandske statsborgere med såkalt «midlertidig radioamatørlisens» i Norge som jobbet for Mossad. Deres sambandsnett og utstyr var så godt at det var fullt mulig å drive spaningsoppdrag i Oslo sentrum direkte styrt fra operasjonssentralen i Tel Aviv. Løsningene endrer seg selvfølgelig med den tekniske utvikling. Hvordan det foregår i dag vet jeg ikke, men jeg formoder at mobiltelefoner og sosiale media spiller en sentral rolle. Cyberwar!

UNIFIL-tjenesten i Libanon var i mange år middel for Mossad til å rekruttere unge norske soldater og offisere, både yrkesbefal og vernepliktige. Når de kom hjem fikk de jobber på si for Tronds organisasjon «ute i det blå», dvs. den fjerde tjeneste. E-tjenestens mange dekkfirma i Norge utfører oppdrag for Mossad, som også har egne dekkfirma her i landet. Det gjelder å være på sin vakt.

Setsaas/Ramm engasjerte som nevnt privatetterforskere. En av dem var Arne K. Tangstad. Han kjente den nye POT-sjefen Jan Grøndahl og tilbød seg å slå av en prat med ham. Slik gikk det. Han fortalte Grøndahl om en truende hendelse som Setsaas var utsatt for: Han skulle kjøre inn i garasjen da det dukket opp en utlending som oppfordret Setsaas til å stige ut av bilen. Da han var i ferd med å gjøre det, oppdaget han en større gjeng som sto bak et garasjehjørne klar til å storme frem. Han fant det tryggest å smelle igjen bildøra og rygge ut i en fart. Episoden ble anmeldt, men saken henlagt. Nå fant følgende ordskifte sted:

Grøndahl: Jaså, begynner han å bli redd nå?
Tangstad: Nei, ikke akkurat redd, men han vil jo gjerne komme til bunns i slike saker.
Grøndahl: Jeg skal si deg noe, Tangstad. Du bør ligge unna denne saken, ellers kan det gå deg ille.

Kan man få et klarere bevis for at de herskende kreftene i POT og e-staben er rene gangstere? Er det ikke slike råd man får av mafia-bosser? Tangstad tok ikke lett på advarselen og fulgte rådet. Han trakk seg fra saken og flyttet fra Oslo. I Volda tok han jobb som mekaniker på en bensinstasjon! Slutt på karriæren som politimann og privatetterforsker. Mot Setsaas reiste man falske anklager om at han skulle være farlig og en fysisk trussel mot Schjødt. Han satt lange dager og netter og forfattet det ene grundige klageskrivet etter det andre til rettsvesenet gjennom mange og lange år, fast bestemt på å følge «boken» med samfunnets spilleregler til det ytterste. Men hva hjelper det når makta selv ikke følger dem? Alle som har hatt med rettsvesenet å gjøre vet at "Norges Lover" er en vits. Tusenvis av sider med fakta, observasjoner, analyse og argument kan feies til side ved å finne noen som kan påstå at man er voldelig, rasistisk, ekstrem eller konspiratorisk.

Norge har et Kontrollutvalg for Overvåkings- og Sikkerhetstjenesten. Hvorfor ikke bruke de demokratiske kontroll-organ som finnes? Setsaas var mest opptatt av å fullføre jobben han hadde forsøkt å gjøre gjennom Frigaard, nemlig sikre seg at hans Harari-informasjon og særlig Frigaards behandling av dem kom med i Kontrollutvalgets behandling av Mossad/asylsøkersaken. Han mente den burde utvides til å granske forholdet til Mossad på bred front. Derfor tok han kontakt med utvalgets formann, høyesterettsadvokat Hans Stenberg-Nilsen, for å orientere om dette. Samtidig gjorde han utvalget oppmerksom på sin egen overvåkningssak. Han ble bedt om å sende inn klage, og det gjorde han, sammen med Ramm, Holst og Aamodt.

Kontrollutvalget ble litt av en skuffelse. Ramm, Aamodt og Holst ble innkalt for en halvtimes avhør hver. Setsaas ble ikke innkalt! Ramm var først ut og hørte forbauset Stenberg-Nilsen be ham komme med sin redegjørelse. Utvalgets medlemmer fattet særdeles liten interesse. De drodlet på sine ark i kjedsommelighet eller kikket i blader og aviser. Ingen noterte eller stilte spørsmål. De fulgte ikke med! Da den innvilgede halvtimen var til ende ble hver enkelt kastet ut.

Noe som var snodig var at 8 eller 9 personer var tilstede under Holsts forklaring, deriblant det avgåtte medlem Rakel Surlien. Hva gjorde hun der? Hvem var alle møtedeltakerne? Utvalgets medlemmer pluss sekretær utgjør 6. Med Surlien på toppen av lasset blir det 7. 1 eller 2 personer var tilstede som ikke hørte til utvalget; hvem var de, og hva gjorde de der? Utvalget viet Holst særlig interesse og han ble sittende i over en time for å svare på spørsmål. De hadde opplagt et annet formål enn å utrede overvåkingssaken. Mange gjaldt Setsaas' bok. Hadde Holst lest den? Ville nordmenn gidde å lese en bok om bare Guatemala? Hvor befant manuskriptet seg? Hvilken tilknytning hadde Holst til Leseselskapet?

Etter disse møtene trodde de fortsatt at saksbehandlingen var i sin spede begynnelse. Ramm hadde orientert utvalget om at Setsaas satt med tyngden av bevismaterialet, så han måtte jo bli innkalt senere. Det ble han ikke! De hørte ikke mer før utvalget sendte beskjed om sin avgjørelse: Klagen gir ikke grunlag for kritikk mot Overvåkningstjenesten Skulle man le eller gråte? Var dette en spøk? Utvalget hadde ikke etterforsket noenting. Ingen avhør, ingen åstedsbefaringer, ingen gjennomgang av Setsaas' bevismaterial. De henla uten å kjenne saken.

Setsaas/Ramm ble oppfordret av Oslo Politikammer å anmelde sin overvåkingssak. Dette var i juni 1992. De gjorde så. Deres kontaktmann var politi-inspektør Leif A. Lier. Men politiet etterforsket ikke saken. Etter den vanlige ventetiden (for at det skal se ut som om politiet gjør noe) ble den henlagt. Før de fikk beskjed om dette hadde NRK Dagsnytt nyheten på alle morgensendinger 30. september. I følge Lier var saken henlagt på bevisets stilling, og han lot det skinne gjennom at alt var tull og tøys. Men da Setsaas/Ramm senere møtte ham var henleggelsesgrunnen endret til ukjent gjerningsmann.

Siste utvei var nå å gå til Stortinget, og det gjorde de. Etter mye politisk tautrekking så Nygaard Haug-utvalget dagens lys. Underveis dit kom det frem hvorfor Lier plutselig måtte ha anmeldelse: Kontrollutvalget trengte dette for å unngå å etterforske! Det er nemlig fast praksis at Kontrollutvalget ikke foretar egen etterforskning når saken er eller har vært under etterforskning av politiet. Så ved at politiet sitter på saken og gjør intet har Kontrollutvalget en unnskyldning for å gjøre intet! Daværende stortingsrepresentant Edvard Grimstad foreslo parlamentarisk granskning og dette lå straks an til å få flertall i justiskomitéen, med støtte fra alle partier unntatt Ap. Det regjeringsoppnevnte Nygaard Haug-utvalget hadde en sammensetning som vakte mistillit i Stortinget.

Det neste som skjedde var at Riksadvokaten plutselig satte i gang etterforskning av Setsaas/Ramm -saken! Tydeligvis bare for å hindre at Stortinget nedsatte en parlamentarisk granskningskommisjon. Ny byråkratisk sabotasje. Like under riksadvokaten satt statsadvokat Iver Huitfeldt i Eidsivating som hadde vært med på å begrave saken i Oslo Politikammer. Sannsynligvis tok riksadvokaten sin beslutning i samråd med ham og etter press fra regjeringen. Men det visste ikke stortinget da det godtok riksadvokatens initiativ. Det er også sannsynlig at riksadvokaten var innblandet i Huitfeldts sabotasje. Altså skulle han nå granske seg selv. Setsaas/Ramm skriver: Dette forhold gjør det meget sannsynlig at Riksadvokaten hadde vært inne i bildet, og at det var avtalt spill. Koordinert av en enda høyere makt – Justisdepartementet.

Riksadvokaten oppnevnte førstestatsadvokat Edward Dahl til å drive etterforskningen. Han skulle gjennomgå Oslo Politikammers etterforskning, men avhørte ingen fra Oslo Politikammer. Han skulle rekvirere saksdokumentene fra Oslo Politikammer men gjorde ikke noe med dem. Han skulle foreta den endelige påtalemessige vurdering men unnlot dette. Dahl-gruppa skulle selv ta nødvendige etterforskningsskritt men overlot de viktigste avhør til Nygaard Haug-utvalget som heller ikke gjennomførte dem. Ad byråkratiske veier ble all etterforskning torpedert. Aldri har vel et så stort apparat blitt satt i sving for å gjøre ingenting. Man oppnådde at stortinget inntil videre ikke gransket selv.

Stortinget ønsket å granske justisvesenets rolle i den tydelige koordineringen mellom Oslo Politikammer og Kontrollutvalget. Stortingsrepresentant Svein Alsaker gjorde det klart at Dahl-gruppa måtte overta dette oppdraget. Men Dahl utelukket fra første dag hele justisvesenet fra sin etterforskning. Spillet var allerede i gang for å gjøre minst mulig. Det var overhengende fare for at Dahl-gruppa var et nytt tildekkingsutvalg. Det kunne også ha en annen oppgave: Å innhente mest mulig av bevismidlene til Setsaas/Ramm for at de kunne flyte bakover i systemet og brukes til vasking og rydding før stortinget eventuelt satte sin egen granskning i gang. Man ville også finkjemme kontraetterretningen til Setsaas/Ramm etter tegn på lovbrudd. Kunne man få noe på dem, kriminalisere dem, ville deres støtte i storting og opinion rase.

Setsaas utfordret Dahl: Skulle han ta saken måtte han velge mellom korrupsjon og fiendskap fra maktapparatet. Dahl flirte av dette og forsikret at han var hederlig som gull og like motstandskraftig mot press som Norges Bank. Vel, dette kunne straks settes på prøve. Setsaas og Ramm var utsatt for en rekke trusler og forsøk: Overfallsforsøk mot Setsaas v/10-15 personer som kunne ha opprinnelse i Midt-Østen, umiddelbart etter avdekking av en overvåkningsleilighet, anmeldt uten oppklaring. Systematiske forsøk over en strekning på mer enn 80 km på å presse Setsaas' bil ut av veien ved lastebil/trekkvogn. En episode på Filipstad-kaia hvor det var overhengende fare for vold. Telefontrusler til Setsaas og hans samboer med beskjed om at han opererer i en jungel der det finnes krefter som vet å begå det perfekte mord samt trusler om å bli påført kreft ved hjelp av radioaktiv stråling. Spaning mot dem av tidligere identifiserte biler på vei til/fra møter med Dahl. De anmodet riksadvokaten om etterforskning og beskyttelse.

Riksadvokaten avslo og henviste til Dahl. Denne svarte nesten en måned etter Filipstad-episoden: Voldsepisodene ligger utenfor mandatet! Han iverksatte således overhodet ingen etterforskning, ikke en gang av den blodferske saken. Setsaas/Ramm anmodet Dahl om å sikre eget arbeid, og han svarte at han skulle overveie dette, men de så ikke tegn til slikt. Kontordørene til Dahl og etterforskerne var ofte ulåste og det samme gjaldt møterommet der det ofte fløt av dokument. En gang kom de litt tidlig til et møte. Da var ingen kommet, og de kunne fritt forsyne seg med avhørsprotokoller av andre! Der lå deres egne sensitive opplysninger.

De holdt på i bortimot et halvår med Dahl. Det var et enormt arbeid med forberedelser, vakthold og møter. De gjorde det klart for ham at forutsetningen var at han ikke skulle tildekke. Hvis de avslørte ham som tildekkingsorgan ville de reagere sterkt, for å si det mildt. Rundt dem fortsatte provokasjonene, avlytting og psykologisk krigføring. De rapporterte jevnlig til Dahl, men alt gikk inn i en stor sort gryte.

De fikk mange rare brev og sendinger. Mange var fikst utformet for å se ut som brevbomber. En slik hadde en gang en meget påfallende avsender og utforming av adresseseddel. Den tok de med til Dahl og spurte om han ville åpne den. Det ville han ikke. Han holdt seg på trygg avstand mens Setsaas og en av politimennene forsiktig skar den opp etter vanlige sikkerhetsregler. Den var uskyldig nok, men Dahl var vettskremt. Visste han noe om hvem de var opp mot?

Deres mistanke til Dahl vokste. Det ble for mye dekning bak paragrafer. Uansett hvor hyggelig han var skjedde alt på defensive premisser. Avslagene, alt som ikke ble gjort, var forenlig med en dekkaksjon men ikke med offensiv vilje til oppklaring. De lot som intet mens tilliten svant. Fra en stortingsrepresentant som hadde snakket med Dahl fanget de opp at Dahl ikke prioriterte etterforskning av justisvesenet. Det kom som et sjokk. Oslo Politikammer, Kontrollutvalget, POT, påtalemyndigheten, justisdepartementet hører alle til justisvesenet og spilte sentrale roller i overvåkingssaken. Hvordan skulle man komme i mål når alle var unndratt etterforskning? Det var også utelukket å etterforske Mossad eller kriminelle provokatører.

Blant en lang rekke provokatører var det to som alle i riksadvokatens granskningsutvalg tilsynelatende var enige om at man skulle ha tak i: Roy Skoglund og Egil Hølmo. Var det særdeles vanskelig eller hvorfor ble det ikke gjort? Snart begynte artikler av Skoglund å dukke opp i Morgenbladet som angrep Ramm og Dahl selv. Med pressekort fra Morgenbladet løp Skoglund rundt i stortinget. Ville man ha tak i ham var det bare å hente ham. Det ble ikke gjort. Hølmo satt i svensk fengsel for kriminalitet mot søta bror og kunne ikke lett unngå Dahls folk. Men han ble ikke hentet for avhør.

Selv om Dahl var klar over eksistensen av provokatører klarte han under sin etterforskning ikke å avsløre noen av dem! I praksis fikk de fritt leide av selveste riksadvokaten. Setsaas/Ramm avslørte en rekke men hva hjalp det når rettsvesenet lot dem løpe? Dette satte punktum. Det var som Setsaas/Ramm fryktet: Dahl-gruppa var en ren dekkaksjon. De måtte tilbake til Stortinget. De holdt flere representanter løpende orientert. Dahl ville ikke etterforske Norasonde. Det var meget følsomt.

18. november 1993 sendte Dahl ut en pressemelding hvor han kunngjorde at han stanser etterforskningen i påvente av Nygaard Haug-utvalgets granskning. Det var det. Det var det siste Dahl-gruppa noensinne gjorde. Etterforskningen ble aldri gjenopptatt. Den hadde gjort jobben sin: Beskyttet Lier, Politikammeret, Eidsivating, Riksadvokaten, Forsvarssjefen, Justisdepartementet, Trond Johansen og Regjeringen. Ved å skinngranske hindret den at Stortinget gransket. Men nå var det avdekket. Ansvaret for å dekke over E-tjenestens rolle skjøv Riksadvokaten over til Regjeringen v/Nygaard Haug-utvalget. Regjeringen/Riksadvokaten hadde ført Stortinget bak lyset.

Nygaard Haug-utvalget var grovt inhabilt. Knapt ett eneste av medlemmene var habilt. Den militære sekretæren Ole Bakkehaug var inntil 1990 sjef for Forsvarets Etterretningstjenestes sekretariat. Granskningsutvalget var altså satt opp med sekretær fra den granskede! I dag vet vi dessuten at Stay Behind -apparatet medvirket ved Lillehammer-drapet. Bakkehaug var toppsjef for ARGUS, den ene fjerdedelen av Stay Behind, som skulle drive etterretning mot fienden under dennes fremrykning under en evt. okkupasjon. Dette utvalget var opplagt en dekkaksjon. Akkurat det samme så vi mange år senere i 22. juli -kommisjonen.

Medlemmet Georg Kristiansen hadde nære forbindelser til det hemmelige Norge og styringen av hemmelige tjenester. Han hadde lang fartstid i Koordineringsutvalget for de hemmelige tjenester. Som utenriksråd var han overordnet UDs eget etterretnings- og sikkerhetsorgan, med nær kontakt til de hemmelige tjenester. I 1978 startet et nært samarbeid mellom Kristiansen og daværende overvåkingssjef Gunnar Haarstad i den hensikt å lede spionjakta i UD som førte til arrestasjonen av Arne Treholt. Kristiansen satt som medlem av Koordineringsutvalget da Lillehammer-drapet fant sted. Han var alltid Jens Chr Hauges mann, og Stay Behind var Hauges hjertebarn. Et annet moment er at Kristiansen i mange år var nær medarbeider til utenriksminister Knut Frydenlund og hadde et nært samarbeid om utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitiske spørsmål med Thorvald Stoltenberg, Johan Jørgen Holst og Trond Johansen både i Aps sikkerhetspolitiske utvalg og i departementene. Kristiansen burde vært gransket; i steden satt han som gransker.

En råtnere og unyttigere person enn Agnes Nygaard Haug skal man lete lenge etter. Men i Norge hersker krefter som forfremmer nettopp slike. At hun trosset stortingets og folkets vilje til oppklaring og dekket over alt brakte henne allerede under utvalgets "arbeid" Kongens fortjenestemedalje i gull, St Olavs -ordenen! Da hennes innstilling var levert ble hun belønnet med verv som konstituert høyesterettsdommer. Er det rart "rettsvesenet" i Norge gir oss rettsløshet? Har du tillit til en slik person i din egen sak?

Så kom endelig konklusjonen fra Dahl-gruppa: Saken henlegges fordi intet straffbart forhold finnes bevist! Hvilken overraskelse. Det var nå 10. juni 1994. Allerede før dette, i februar 1994, ble stortingets gransknings-kommisjon nedsatt. Den kom til å kalles Lund-kommisjonen etter formannen, høyesterettsdommer Ketil Lund. Men tiden hadde gått og justiskomitéen i stortinget hadde nå en annen sammensetning. Flere av ildsjelene var borte. Både Lier og Dahl viste seg å være ledd i den fjerde tjenestes aksjoner og dekkaksjoner mot Setsaas og Ramm.

I 1994 brakte Ronald Bye («De visste alt») nye avsløringer om forholdene i Folkets Hus og kontaktene med Overvåkingspolitiet. Dette beviste at sentrale Ap-folk hadde løyet om hva de visste, og at tidligere granskningskommisjoner hadde vært rene dekkaksjoner. Mange så alt dette i sammenheng og angret at man ikke foregående vår hadde stått fast på kravene om parlamentarisk granskning. Mot slutten av høstsesjonen 1993 utviklet det seg enighet mellom alle opposisjonspartier om at det måtte bli en parlamentarisk granskningskommisjon som dekket hele området for politisk og annen misbruk av hemmelige tjenester.

Stortinget nedsetter uhyre sjelden parlamentariske kommisjoner, enda sjeldnere granskningskommisjoner. Det har aldri før forekommet at Stortinget viser slik mistillit til Regjeringen at den nedsetter sin egen granskningskommisjon når Regjeringen allerede gransker. Stortinget vedtar praktisk talt aldri lover på eget initiativ. Den nye granskningskommisjonen ble utstyrt med egen særlov uten at Stortinget brydde seg om å diskutere saken med Regjeringen, langt mindre be om lovutkast. Det har heller aldri skjedd før. Den nye loven ga Stortingets kommisjon jurisdiksjon til bl.a. å pålegge vitner å forklare seg, og omfatter straffebestemmelser for falsk forklaring. Aldri noen gang har den lovgivende makt gitt sine egne organ slik jurisdiksjon som alltid har ligget under den utøvende makt og domstolene.

Stortinget påla Regjeringen å frita alle tjenestemenn fra taushetsplikt, igjen uten å spørre Regjeringen. Stortinget ga blaffen i Regjeringens krav om å la Sikkerhetstjenesten (FO/S) sikkerhetsklarere kommisjonens medlemmer. FO/S var selv mistenkt så Stortinget fattet klareringsvedtak selv. Kommisjonen skulle arbeide i minst to år. Lund selv ble innvilget tilsvarende permisjon fra Høyesterett. Det var historiske og enestående dager.

Alt så bra ut inntil man fikk se granskningskommisjonens sammensetning: Høyesterettsdommer Ketil Lund (leder), Advokat Regine Ramm Bjerke, Professor Berge Furre, Generalmajor Torkel Hovland, Likestillingsombud Ingse Stabel. Håpet døde i alle sanndrue nordmenn. Så skulle det altså, tross alle store fraser og geberder, dekkes over. Skal man granske og finne sannheten må man ha vitenskapsmenn og tekniske eksperter på laget og ingen andre. Her satt kun byråkrater og systempamper, nettopp slike som skulle granskes! Det var en gedigen nedtur. Mente ikke stortinget alvor likevel?

Da kontrollutvalget av 1977, under ledelse av en annen høyesterettsdommer, Jens Chr Mellbye, skulle granske påstandene fra daværende odelstingspresident Per Borten, ledet det til full frifinnelse. Ronald Byes avsløringer ble bare tråkket ned. Hadde stortinget intet lært? Lund viste ved bifallende uttalelser om Nygaard Haug -utvalgets skandaløse ikke-granskning at han var forutinntatt og helt uegnet for oppgaven. Han slo så godt som fast allerede innledningsvis at han ikke kom til å granske noen verdens ting, og slik ble det. Han dolket sin oppdragsgiver i ryggen. Prosjektet var dødfødt.

Ikke bare viste Lund tillit til Nygaard Haug -utvalget, han hadde også full tillit til Riksadvokatens Dahl-gruppe og overtok dens etterforskere. Kommisjonen utnevnte selv sitt sekretariat, som besto av: Førstestatsadvokat Hans-Petter Jahre, Økokrim (leder); Spesialrådgiverne Terje Ingstad og Gunnar Fjæra, Økokrim; Historikeren Knut Kjeldstadli; Politietterforskerne Sturla Osen og Bjørn Tvete-Berger, Kripos; Politimann Sigurd Nilsen, Sarpsborg politikammer; Sekretær Berit Utaker, Kristelig Folkepartis stortingsgruppe. Bortsett fra Kjeldstadli og Utaker hørte samtlige til det justisvesen som skulle granskes! En masse politifolk? Politi og påtalemyndighet hadde forlengst nektet å etterforske Setsaas-saken. Det var derfor man trengte granskning. Nå ble justisvesenet satt til å granske seg selv; hva kunne komme ut av det?

Lund-kommisjonens to hovedetterforskere (Sturla Osen og Bjørn Tvete-Berger) var de samme som Dahl-gruppas! Forventet man at de skulle finne noe under Lund som de ikke fant under Dahl? At de skulle slakte seg selv? Det kom mange fra Økokrim. Deres sjef het Lars Oftedal Broch. Hans onkel var statsråd Sven Oftedal (A), sosialminister i samlingsregjeringen og Gerhardsens første regjering fra 1945 til sin død i 1948. Som sosialminister engasjerte han seg sterkt i integrering av hjemløse jøder i Norge. Lars Oftedal Brochs mor, Mathilde Oftedal Broch, drev etter krigen hjelpearbeid for hjemløse jøder i Tyskland. 1949-50 var hun forstanderinne for Europahjelpens Barnekoloni på Grefsrud ved Holmestrand, en virksomhet med mer enn 100 ansatte, der 200 jødiske barn fra Nord-Afrika fikk et nytt liv. Virksomheten ble drevet i nært samarbeid med jødiske hjelpeorganisasjoner. De hadde både israelske og norske lærere. Flere politikere stilte opp med aktiv støtte til prosjektet. Det gjaldt særlig Einar Gerhardsen og Jens Chr Hauge, som i Aftenposten er avbildet som «lekeonkler».

Barna flyttet senere til Israel hvor Mathilde Oftedal Broch besøkte dem flere ganger. Ekteparet Broch engasjerte seg opp gjennom årene en rekke ganger for Israels og jødenes sak, bl.a. gjennom opprop. Peter Theodor var blant initiativtakerne til en internasjonal organisasjon mot jødeforfølgelse og ledet selv den norske komiteen. Ved Israels 10-års jubileum i 1958 overrakte han gave fra norske venner til Det hebraiske Universitet i Jerusalem. Begge ektefeller tilhørte solide Arbeiderparti-dynastier. Statsråd Sven Oftedal var en drivende kraft i det norsk-israelske samkvemet. Selv var Lars Oftedal Broch på samme alder som de 200 jødiske barna hans mor hadde omsorg for. Der fikk han utvilsomt mange gode venner som i dag er i sentrale posisjoner i Israel.

Økokrim-sjefen var sterkt knyttet til miljøene som i 50- og 60-årene etablerte Arbeiderpartiets E&S-tjeneste i tett samarbeid med norske hemmelige tjenester og Mossad Norge. Han levde og åndet for jødene og Israel. Nå skulle han granske Mossads aksjoner i Norge og avsløre dem! Alt ved Lund-kommisjonen var absurd. Det var ikke mulig å gjøre det værre om man hadde gått inn for det. Like før Lund-kommisjonen skulle avgi sin innstilling ble Lars Oftedal Broch utnevnt til høyesterettsdommer ;) Alle som medvirker til å dekke over forfremmes, akkurat som Agnes Nygaard Haug.

Lund oppfordret folk til å melde seg som hadde noe å fortelle om hemmelige tjenesters virksomhet. En av dem som gjorde det var sivilingeniør Ole C. Østlund, som hadde vært snuleder for Alexander Kielland -plattformen. Den ulykken er vel den værste industrikatastrofen i norsk historie. Men var det bare en ulykke? Den er meget godt dokumentert, det er mange vitner, den har gått gjennom hele mølla i justisvesenet, den har vært hos Dahl. Den er beviselig ikke-etterforsket alle steder. Er det ikke underlig? Den største industrikatastrofen i Norges historie har aldri vært etterforsket. Østlund fikk dette svaret av Lund: Vedlagt returneres de mottatte dokumenter. Det kan ikke ses at de inneholder opplysninger av betydning for kommisjonens arbeid.

Lund-kommisjonen hadde «den fjerde tjeneste» ved sitt møtebord, på sin lønningsliste, blant sine «eksperter», i sine korridorer, skuffer og arkiv (foruten selvsagt i gardiner, blomsterpotter, stikkontakter og telefoner). Hele mandatet kunne oppfylles uten å gå ut av døra! Men for å sikre at intet ble utrettet reiste Lund egenmektig dette prinsipp: For ordens skyld opplyses at kommisjonen ikke etterforsker enkeltsaker. (til Østlund). Ingen enkeltsaker! Men da måtte den stole blindt på justisvesenet, for det er der i gården enkeltsaker etterforskes. Nå var det imidlertid justisvesenet som skulle granskes! Hadde det gjort jobben sin ville granskning vært overflødig. For å finne ut hva det gjør galt må enkeltsaker gjennomgås. Hvorfor førte ikke Setsaas' anmeldelse av ulovlig overvåking frem? Politiet skulle ha grepet inn, arrestert mistenkte og sikret bevis på åstedet. Hvorfor ble det ikke gjort?

Lund sendte Østlunds papirer i retur og avviste hele Alexander Kielland -saken, fordi det er en enkeltsak! Han henviste faktisk Østlund til politiet, og sa dermed at han nektet å etterkomme stortingets mandat og etterforske justisvesenet. Det skulle være hevet over mistanke. Men Lund-kommisjonen så dagens lys fordi både Nygaard Haug -utvalget og riksadvokatens Dahl-utvalg var dekkaksjoner og stortinget innså det. Lund trosset åpenlyst stortingets vilje. LILLEHAMMERDRAPET MÅ GRANSKES, stortingsrepresentant Ingvald Godal (H) forventer at Lund-kommisjonen undersøker om norsk etterretning var involvert i Lillehammerdrapet i 1972. Men fra kommisjonens Berge Furre kom: Lillehammerdrapet i 1972 ligger utenfor Lund-kommisjonens mandat. Det mener historikeren og teologen Berge Furre, som er medlem i kommisjonen. (drapet ble begått i 1973)

Hva mente Lund at kommisjonen skulle gjøre? Vi går lenger enn Nygaard Haug-utvalget. De har i stor utstrekning funnet sine informasjoner i etterretningsstaben, vi leter også i arkivene på avdelingsnivå i Forsvaret andre steder i landet. Aha, de skulle sømfare arkivene. Tror noen man finner en tilståelse i e-tjenestens arkiv av medvirkning til drapet på Lillehammer eller massakren på Utøya? Det var ikke en gang dette arkiv Lund lette i; han rettet blikket mot lokale og historiske forhold under den kalde krig i Nord-Norge. Gammel overvåking som sikkert i høy grad var lovlig og berettiget som ledd i landets forsvar.

Hva de hemmelige tjenestene enn hadde av kompromitterende material i sine arkiv ble behørig slettet i tide: forbrenningsovner og makuleringsmaskiner hadde gått på høygear hos Overvåkningspolitiet mens Stortinget forberedte sine granskninger. Det var vel også avtalt spill. Intet skulle finnes og tjenestene frikjennes. Det var en ny omgang hvitvasking. Høsten 1993 innførte overvåkningssentralen makuleringsstopp så lenge granskning av de hemmelige tjenestene pågikk. Ikke desto mindre fortsatte makuleringen i første halvdel av 1994.

Så snart Lund-kommisjonen var nedsatt ble Setsaas "tilfeldigvis" oppsagt fra sin fremleiekontrakt med styret i borettslaget på Lindebergåsen. Kreftene bak ville tydeligvis ikke ta sjansen på at Lund forsømte oppgaven. Setsaas ønsket naturligvis at Lund skulle undersøke overvåkingsleilighetene. Etter en tre timers sesjon hvor Setsaas la frem saken fikk han et brev fra Lund som slutter slik: Hensett til dette og til de meget ressurskrevende undersøkelser det dreier seg om, finner granskningskommisjonen ikke å kunne iverksette de undersøkelser De har anmodet om. Lund ville ikke granske Setsaas-saken, så enkelt var det. Dette til tross for at denne saken var en stor del av stortingets motiv for å nedsette en granskningskommisjon. Uten undersøkelser på åstedet var det umulig å bevise noenting; da måtte kommisjonens rapport munne ut i frikjennelse av tjenestene.

Stortingspresident Edvard Grimstad, som hadde ledet arbeidet med nedsettelsen av Lund-kommisjonen, uttalte: Den stortingsoppnevnte Lund-kommisjonen må ta fatt på Ramm/Setsaas-saken uten å legge for stor vekt på de konklusjonene som er trukket av Riksadvokatens etterforskning. Men slik ble det ikke fordi Lund strittet i mot. I mens fortsatte telefonavlyttingen av kretsen rundt Ramm og Setsaas. Midt under stortingets granskning. De hemmelige tjenestene hadde tatt vinket og forsto at det ikke ville bli noen granskning. Lund møtte opp hos Ramm med samme to etterforskere som intet hadde utrettet under Dahl i samme sak: Sturla Osen og Bjørn Tvete-Berger! Resultatet måtte bli det samme som før: intet.

Vi har allerede påpekt at Lund-kommisjonen hadde en merkelig sammensetning. La oss se mer på dette. Regine Ramm Bjerke er datter av Fredrik Ramm, embetsmann i Forsvarsdepartementet som arbeidet med hemmelige oppdrag, møtte i Koordineringsutvalget for EOS-tjenestene, var en nær kollega av Georg Kristiansen, og i mange år en av nøkkelmedarbeiderne til Jens Chr Hauge som er Alfa og Omega i det hemmelige Norge. Ramm ble i 1967 adm. dir. i Den Norske Bryggeriforening. Det var nettopp rundt Bryggeri-foreningen og dens medlemmer at store deler av det norske stay behind -apparatet ble bygd opp av E-tjenesten. Forventet man at Regine skulle granske sin far?

Regine Ramm Bjerke var også partner i advokatfirmaet Hjort, Eriksrud & Co sammen med Else Bugge Fougner. Det var hun som feilinformerte stortinget mens hun som justisminister fikk spørsmål om Mike Harari's identitet. Hun løy for å beskytte Mossad og Norges hemmelige tjenester. Nå skulle hennes partner i advokatfirmaet utrede henne!

Ingse Stabel var også inhabil av en rekke grunner. Før hun ble likestillingsombud i 1988 hadde hun arbeidet i Justisdepartementet som konsulent og underdirektør 1971-86 og som advokat hos Regjeringsadvokaten 1986-88. Hvem var Regjeringsadvokat? Jo, Bjørn Haug, gift med Agnes Nygaard Haug! Fra 1994 var Ingse lagdommer i Eidsivating under Agnes Nygaard Haug! Hun uttalte i den anledning: Så jeg er fornøyd med at jeg er blitt utnevnt til dommer i Eidsivating lagmannsrett under Agnes Nygaard Haug. Hun er en dyktig jurist og noe så sjeldent som klok. Kommentar overflødig, men jeg minner om at Nygaard Haug -utvalget ble utropt til Norgeshistoriens mest opplagte tildekkings- og hvitvaskingsutvalg.

Setsaas/Ramm -boka heter Gro-gate fordi Gro Harlem Brundtland hadde en sentral rolle i den fjerde tjenestes skitne spill. Fra et intervju med Ingse Stabel: Er du fan av Gro Harlem Brundtland? - Jeg er en uforbeholden beundrer. Hun har en imponerende kapasitet og et format som nesten er for stort for Norge. På toppen av maktens tinde tør hun å være kvinne; varm og generøs og med følelser som synes. Og likevel med en autoritet som aksler henne til statsminister – i verdensmålestokk. Egentlig burde vi sende statsministeren vår ut i verden. Men ikke som generalsekretær i FN. Den jobben er for liten. Snakk om nesegrus beundring, som fra en tenåringsjente. Og hun skulle granske Gro?

Berge Furre er en gammel kommunist som beundret samfunnet i DDR. Som teologistudent i 1959 dro han på gruppereise til DDR hvor han ble intervjuet av DDR-media: Her i DDR har vi funnet det nye Tyskland: hvor fascismen, militarismen og imperialismen og krig er tilintetgjort. Det sier seg selv at norsk overvåking kan ha mye på ham som han frykter skal komme ut. De han skal granske kan når som helst avsløre det. Han er gjenstand for utpresning slik at hans vilje til granskning faller mot null. Slik gikk det også; han bortforklarte alle ting og ville ikke ta noe på alvor.

Generalmajor Torkel Hovland har selv vært i E-tjenesten og burde selvfølgelig ikke sittet i kommisjonen. Det gjør intet fra eller til hva man mener om ham som offiser eller menneske.

Ketil Lund selv var høyesterettsdommer og pamp i det system som skulle granskes. Man må forstå at ingen når en slik stilling uten å spille på lag og være lojal mot makta og systemet. Udugelig som middel til granskning. En slik mann vil selvfølgelig ikke avsløre dem som hans fremtid hviler på. Han er selv like skyldig som de. Lund viste enestående tillit til justisvesenet og ville ikke granske noenting.

Dette får holde som innføring i Setsaas og Ramms store verk. Det er litt av et oppslagsverk og vi kan selvfølgelig ikke dekke alt. Boka kulminerer i kapittel 24, DEN FJERDE TJENESTE, og kapittel 25, GROGATE. De gjennomfører den granskning som kommisjonene skulle gjort. Privat initiativ er ikke å forakte :) På tampen er det i sin orden å påpeke at forfatterne har samme syn på jøder, Israel, antisemittisme, nazisme og alt sånt som andre systemfolk. Ja, for både Setsaas og Ramm hører til systemet. Det som fikk dem til å steile var at de selv ble utsatt for overvåking og forfølgelse. Det var vel fordi de har en rakere karakter enn systemfolk flest. Gro-gate vitner om det. Slike menn ender som av en naturlov opp med å bekjempe jødemakta. Den beste og enkleste måten er å opplyse folket.

Rønnaug