Mordet på Skancke

Få hendelser rystet Norge mer i årene efter verdenskrigen enn det brutale statsdrapet på Ragnar Sigvald Skancke. Selv ihuga jøssinger var forfærdet og krævde en ende på seierherrenes sadistiske selvjustis. Gabriel Moseid talte i Stortinget (26. juli 1949): Jeg ble så rystet at jeg de første dagene ikke var i stand til å ta meg noenting til. Jeg kunne ikke arbeide. Det var... en voldsom krænkelse av det livssyn og den rettskultur som vårt folk hadde funnet fram og opp til før krigen.

Når jeg samtaler med kloke og kunnskapsrike nordmænn om dette emne får jeg overbærende forklart at vi ikke har dødsstraff i Norge. Ikke i fredstid, skynder de sig å tilføye. Var det fred i Norge i 1948? Skancke ble skutt på Akershus 28. august 1948. Da hadde han sittet som dødsdømt fange siden 21. mai 1946. Mange trodde han måtte bli benådet siden det hadde gått så lang tid og saken mot ham ikke tålte dagens lys. Skuddene som smalt på Akershus den morgenen rystet Norge i sine grundvoller. Skanckes smerteskrik ljomet over fjord og by.

Var det da en grusom morder som ble henrettet? Eller hadde han forrådt Norge i krig og voldt hundrevis eller tusenvis av dræpte norske soldater? Hvem var han? Og hvorfor ville de ta livet av ham?

Skancke ble født 9. november 1890 på Ås, sønn av bankdirektør og gårdbruker Johan Skancke og hustru Kari Busvold. Student 1908, diplomingeniør Karlsruhe 1913, assistent senere dosent ved Norges Tekniske Høyskole Trondheim 1913-18, overingeniør Elektrisk Bureau Oslo 1918-23, professor i elektroteknikk ved NTH efter 1923. Han har bl.a. utgitt Theorie der Wechselstrommaschinen på Springers forlag, Berlin. Dessuten flere vitenskapelige avhandlinger i tidsskrifter, liksom han innehadde en rekke patenter. Han var en av Europas aller fremste radioeksperter. Representant ved International Electrical Commission, Geneve 1922, formann i Norsk Elektroteknisk Forenings Trondheimsgruppe 1926-27, medlem av Vitenskapsselskapet Trondheim.

Er dette en typisk forbryterprofil? Skancke var ikke bare en fremragende fagmann, han tok også ansvar for folk og land. Han gikk med i Nasjonal Samling (NS) fra begynnelsen i 1933 og ble partiets fylkesfører i Trøndelag. Kommissarisk statsråd som sjef for Kirke- og Undervisningsdepartementet fra 25. september 1940 til 8. mai 1945. Hva kunne en slik mann gjøre sig skyld i som vakte folks vrede i den grad at de ville se hans blod utgytt?

Det uskyldigste lam, den edleste mann, vækker det stærkeste hat. Er ikke det kristendommens budskap? Han tar andres synder på sin kappe og blir et offerlam. Folk hadde syndet så grovt i årene før 9. april 1940 og tiden derpå at de skrek efter en bukk, et lam å velte sin byrde over på. Noen å korsfæste! Det kunne bare bli en mann som var fri for synd, uten skyld; en mann som ikke lignet dem. Mens de flyktet hals over hode i alle retninger efter sitt vanstyre og sine forsømmelser, sto Skancke standhaftig på berget. Han ble på sin post og gjorde sin plikt i folkets nød.

Hans samvittighet var ren og han følte intet behov for å flykte da Tyskland kapitulerte 8. mai 1945. Han var ikke redd for å stå til regnskap for sine gjerninger. Hadde intet å frykte av en rettfærdig dommer. Men hvem møtte han i rettssalen? Dommeren var Erik Solem - ekstraordinær lagmann, høyesterettsdommer, medvirker til landssvikanordningen som han selv nu skulle dømme efter. Han var lovgiver og dommer i ett. I følge Norges grundlov er det Stortinget som vedtar landets lover, men under krigen var det ikke det. Vi vet ikke hvem som vedtok dem, vi vet bare hvem som utarbeidet dem efter anvisning ovenfra, og Solem var en av dem.

Formålet var å ta grusom hevn på dem som hadde villet styre et fritt norsk folk. Det var første gang siden middelalderen Norge hadde en norsk regjering. Riktignok var vi besatt av Tyskland, verdenskrigen raste og hjemmefronten drev terror og sabotage. Men et pust av frihet gikk gjennom folket; vi hadde plutselig ingen herrer og kunne gjøre som vi ville. Tyskerne bejaet norsk selvhævdelse, for det var akkurat hva de selv hadde gjort hjemme og trodde på. Vi var frie for jøder, frimurere og marxister; vi kunne til og med trosse præstene.

Men fienden hadde høye agenter igjen i landet som gjorde alt de kunne for å så splid. De kalte sig hjemmefronten og egget så godt de kunne til hat og vold. Særlig ville de lokke tyskerne til harde represalier mot folket. De ville tvinge Quislings regjering til upopulære tiltak. Det var mænn som Paal Berg, Erik Solem, Sven Arntzen, Jens Chr. Hauge, Eivind Berggrav og andre. Efter kapitulasjonen ledet de det såkalte rettsoppgjøret med landssvikerne. Det var total rettsløshet; det var lynsjejustis. De underslo ganske enkelt alle kjensgjerninger omkring hvordan Norge ble okkupert av Tyskland. De overkjørte norsk lov, særlig grundloven. De fornektet kapitulasjonen og Haag-konvensjonens landkrigsreglement.

De var besatt av hat mot Norges ypperste mænn som hadde grepet ledelsen i landet for å redde vårt folk i nødens stund. Albert Wiesener fortæller i Lys over Landssvikoppgjøret (1985): Solem var fanatiker. Som dommer må man betrakte ham som inhabil, dette allerede på grunn av hans forhåndsbefatning med de såkalte «landssvikanordninger». Jeg vet hva jeg snakker om. Han besøkte meg flere ganger i tyskertiden i fangesaker, der jeg et par ganger kunne hjelpe ham. Han ruvet oppunder skråtaket på mitt loftskontor i Akersgaten, og han gnistret av hat både til tyskerne og til NS. Blant NS-folk gikk han siden under navnet «Erik Blodøks».

Dette var mannen som dømte Skancke. Man kan si at Talmud var loven som styrte oppgjøret: Dræp den beste ikkejøde!. De ville utrydde det norske folks blodsadel, som de hadde gjort i Russland. Det var inkvisisjon og kjetterforfølgelse. Alle nordmænn som ikke ønsket å leve som træller under jødisk herredømme kaltes nazister og var fritt vilt. De fleste unnedes ikke en gang en skinn-rettergang; de ble stemplet som landssvikere og gjort ære- og rettsløse. Pøbelen kunne ustraffet gjøre hva den ville med dem. Dette rammet 92805 nordmænn! Se Da bolsjevismen kom til Norge.

Vi er alle i skole og media flasket opp med at kongens og regjeringens og hjemmefrontens, og senere domstolenes handlemåte var i skjønneste orden. Landssvikerne fikk sin rettfærdige og lovhjemlede straff! Dette er grov løgn og historieforfalskning. Prosessen og dommen mot Skancke viser dette klarere enn noe annet tilfælle. Folk flest tror jo at de dødsdømte var grusomme mordere og torturister. Vel, Skancke hadde ikke gjort en flue fortred. Han var det fineste og edleste menneske. Han var helt uskyldig. Derfor dræpte de ham!

Man skulle jo tro at en dødsdom må foranlediges av skrekkelige anklager. Tiltalte må være skyldig eller uskyldig men han kan ikke dømmes til døden uten å anklages for noe svært alvorlig, eller hva? Joda, under det såkalte landssvikeroppgjøret gikk det helt fint. Uaktet norsk straffelov den gangen ikke tillot dødsstraff mot sivile i det hele tatt, hverken i krig eller fred. Selv militært personell kunne ikke dømmes til døden eller henrettes hvis freden inntrådte før dødsdommen var fullbyrdet. Selv om Skancke hadde begått de uhyrligste forbrytelser kunne han ikke med hjemmel i norsk lov dømmes til døden i 1946.

Men Skancke hadde som sagt ikke forbrutt sig i det hele tatt. Det ble snart klart for den som fulgte prosessen. Anklagene var latterlige. Første anklagepunkt var at han angivelig hadde forandret en kirkebønn! Hæ? Ikke en kirkebønn vel? Ehh, jo. Like etter 25. september 1940 forandret Kirkedepartementet kirkebønnen ved å ta ut avsnittet om Kongen og hans hus og Stortinget. Ahh, efter at vi endelig var kommet fri fra vår jødiske Stortings-president Hambro og overagenten for AngloJuda skulle vi altså fortsette å lovprise dem!? Alt annet var - landssvik? Og fortjente døden? Å ja, de skulle ha oss til å krype for sig, slikke spytt og slåss for våre slavelenker.

De andre anklagene var av samme kaliber. Således hadde han innført nye lærebøker i skolen. Tenk det, Hedda. Skolebarna fikk for første gang lese noe som gjorde dem stolte av å være norske. Sånt gjør man ikke ustraffet. Jøssingene skrek opp om nazifisering. Det værste var at Kirkedepartementet i rundskriv søkte å påvirke præstene til å gå inn for kampen mot bolsjevismen. Akk, vår kjære bolsjevisme, hvordan kunne Skancke gjøre dette? Også du, min sønn Ragnar! Var det ikke den naturligste ting i verden at kristne støttet bolsjevikene? Er ikke folkemord på gojim kjernen i den kristne tro?

Forøvrig var mange av anklagene fortællinger fra okkupasjonstiden hvor Skancke ikke var innblandet. Han ble stilt ansvarlig for alt folk bar nag for. Hadde folk gått sultne var det hans feil. Hadde de følt sig ille til mote var det hans feil. Slik virker pøbelens lynsjejustis: Det går ut på å ta noen som ikke er en av dem. Noen de kan rette alt sitt hat mot. Utvalget av domsmænn understreker dette: Lagerarbeider Aug. Strand, kontordame Ruth Mildrid Elverhøy, arbeider Asbjørn Lindahl, tekn. assistent John Gjærdrum. Det sies at man skal dømmes av likemænn. Her var det kun mennesker som i normale tider står langt under Skancke på samfunnets rangstige. De kunne vel ikke annet enn hate ham, og fryde sig ved utsikten til å hugge hodet av en gjæv mann. Ruth Mildrid Elverhøy var den eneste av dem som stemte mot døden.

Hva skulle pressen skrive om dette? Den kunne umulig gjengi det som faktisk foregikk i urettssalen. Folket måtte bringes til å tro at alt gikk rett for sig. Det norske folk er jo ingen pøbelbande og tåler ikke å høre hva som helst. Akkurat som aktor og hans vitner sto der og diktet for å underbygge dødsdommen, diktet journalistene sin egen historie for å døyve godtfolks samvittighet. De kunne ikke godt skrive at Skancke var krigsforræder fordi han hadde ændret reglene for opptak til medisin-studiet. De kunne ikke citere aktor og dommer når de sa at denne "nazifisering" voldte landet ubotelig skade. Hekseprosessen måtte sminkes og sensureres.

Derfor visste folk egentlig ikke hva som foregikk. Hadde de gjort det ville det nok blitt demonstrasjoner og protester i gatene. Hva kan et kulturfolk la sig by? I dommen innrømmes det at Skancke ikke sto bak aksjonene mot lærere og studenter, men likevel finnes han skyldig på dette punkt også. Disse aksjonene var okkupantens (Terbovens) for å opprettholde ro og orden i landet. Skancke hadde ikke noe med det å gjøre. Men han grep inn så godt han kunne for å skåne nordmænn, selv om de hadde handlet klanderværdig og var fiender av NS. Det fikk han ingen takk for i hekseprosessen.

Man har i eftertid villet fremstille kjetterforfølgelsen som norsk folkevilje. Tittelen på biskop Eivind Berggravs bok er Folkedommen over NS (1945). Men hva ville utfallet blitt hvis Skancke dømtes av folket og likemænn? 600 norske biskoper, præster, universitetsfolk og andre sendte bønn om nåde til kongen i statsråd. Alle visste at Skancke var uskyldig. Han var en av Norges ypperste mænn. Bare mistelteinen nektet å begjære ham opp fra dødsriket. Men de talte for døve ører; statsrådene Meisdalshagen og Moen i regjeringen Gerhardsen gjorde sine navn udødelige ved å være de eneste som gikk inn for benådning. Alle de andre, med kongen i spissen, krævde Skanckes hode på et fat.

AngloJuda drev med hjelp av norske lakeier terror mot kystbefolkningen i Norge. De senket sivile passagerfartøy i rute langs kysten. Det kostet mange uskyldige norske liv, kvinner og barn. Skancke hadde sendt ut ordre om at ofrene for kystruteskipene Richard Withs og Barøys undergang skulle minnes i kirkene. Det ble ikke tatt nådig opp av jøssinger og hjemmefrontens mænn. Å sørge norske ofre for terroren var landssvik! Det var også et punkt i tiltalen.

Noe av det værste man kunne anklages for var angiveri. Under okkupasjonen var alt angiveri. Tilkalte man politiet når man ble utsatt for vold var det angiveri; anmeldte man en forbrytelse var det angiveri; advarte man uskyldige nordmænn om en lurende fare var det angiveri; svarte man på spørsmål fra personer som ikke var beryktede jøssinger var det angiveri. Alle var angivere og kunne anklages. Heller ikke Skancke slapp unna. Aktoratet stilte vitnet Henry Østlid som lirte av sig løgnene lynsjemobben begjærte. Fra Aftenpostens referat 13. mai 1946: I rettsmøtet lørdag ga byråsjef Østlid et uhyggelig bilde av forholdene i Kirkedepartementet den gang Skancke ledet det. Angiverne kom og gikk, og som takk for sine angiverier fikk de penger fra bankboken for salmebokavgift. Garatun... ble angitt av en av Skanckes angivere, sjefskemiker Erlandsen ved Lilleborg Fabrikker.

Både Skancke og Erlandsen var uskyldige, og med tiden kunne det bevises, men ikke før deres liv var ødelagt. Østlid, derimot, gjorde karriære og ble oppnævnt til lagdommer. Løgn lønnet sig på den tiden. For den som ville opp og frem i samfunnet og ikke eide samvittighet var det bare å tute med ulvene som var ute og delta i lynsjingen av NS-folk. Mens Skancke kjæmpet for oppreisning ble han kritisert i avisene som skrev at det var hans egen skyld at han ble sittende så længe med dødsdom: Hadde han bare godtatt løgnen og vanæren kunne han vært skutt med det samme!

Prosessen pregedes av summariske kontrafaktiske erklæringer: Retten anser det bevist at tiltalte har forstått at han ved å overta stillingen som kommisarisk statsråd oppnevnt av rikskommissæren ytet fienden bistand i den pågående krig mellom Norge og Tyskland. Å innvende noe mot dette var som å snakke til veggen. Aktor beviste ingenting. Skancke bedyret at han forsto saken helt anderledes enn motstanderne. Det var ikke krig mellom Tyskland og Norge. Tyskland var ikke Norges fiende; vi var et nøytralt land. Han ydet ikke den tyske krigsmakt noen bistand. Alt dommerne sa var feil, men med suveren chutzpah slo de fast at alt var bevist og at tiltalte forsto det.

Folk i dag kan vanskelig forestille sig pogromstemningen som ble pisket opp mot NS-folk. Jøde-lakeiene fant det uhørt at det norske folk en stakket stund hadde haft en norsk fører og en norsk regjering. De måtte utryddes! Kommunisten Arnulf Øverland i Gøteborgs Handels- og Sjøfartstidning 8. januar 1947: Det er meningsløst at noe medlem av Quislings regjering skal fortsette å leve. Dette var hva de sto for, og det kalte de frihet, demokrati og rettsstat. Da de tok over ble all opposisjon forbudt, og motstandere hadde ikke stemmerett. De ble behandlet som forbrytere og straffet.

Det manglet ikke på mænn som frimodig talte Skanckes sak. Alle som kjente ham var enige om at han hadde et edelt sinnelag. Professor Adolf Hoel skrev til Høyesterett at Skancke er av gammel norsk bondeætt, en høyt begavet mann og en kjent vitenskapsmann på den elektriske svakstrøms område. Han er også en kunstnernatur, en av Norges beste amatørpianister. Han er et fint og dannet menneske, en meget sjarmerende mann, og i besittelse av sterk fantasi. Men Hoel mente at Skanckes sans for administrative gjøremål ikke var videre utviklet. Professorene Viggo Brun, Håkon Faanes, R. Tambs Lyche og K. Faye-Hansen søkte forgjeves å rettlede Høyesterett i en inntrengende skrivelse som slutter slik: Vi har nemlig vondt for å forsone oss med den tanke at en mann av en type som Ragnar Skancke skal bli skutt.

Hva de ikke skjønte var at jo mer de roste Skancke desto sikrere sto dødsdommen. Det var derfor de dømte ham! Dræp den beste goj! Hadde han vært en usling som bare handlet av egennytte skulle de ha forstått ham og følt at han var en av dem. De aller fleste som arbeidet for den tyske værnemakt under okkupasjonen og profiterte på verdenskrigen unngikk tiltale. De var nemlig Arbeiderparti-folk! NS-folk som ikke gjorde det ble dømt for landssvik. De ble ikke dømt for noe de hadde gjort men for hva de var: Blods- og karakteradel.

Gabriel Moseid skrev: Til tross for alt dette ble dødsstraffen fullbyrdet. Jeg synes det er noe av det mest nedslående som har hendt i vårt samfunn etter krigen. Hvis efterkrigstidens norske samfunn ikke tålte mænn som Skancke, hvem kunne da tåle dette samfunn? Se dig om i dagens Norge - tror du dette forfall ville vært mulig hvis slike mænn hadde haft innflytelse? Flertallet hjernevaskes desværre av en ensrettet presse. De er ikke dårlige mennesker men for svake til å gjennomskue desinformasjonen. Johan Scharffenberg skrev: Den systematiske historieforfalskning synkverver almenhetens omdømme. Så længe ensrettingen er slik at allmenheten synkverves befæster bare allmen stemmerett jødemakten.

Av alle overgrep, all maktmisbruk og ren sadisme som kjennetegner det politiske efterkrigsoppgjør var mordet på Skancke en av de aller svarteste flekker. I Stortinget satt atter jøden Hambro, stemte for dødsstraff og bebreidet representantene deres korte hukommelse. Norge hadde en jødisk Stortings-president som gikk inn for å utrydde norsk blodsadel. Han bebreidet nordmænn at de ikke sluttet helhjertet opp om dette. Mer behøvde man ikke høre for å skjønne hvorfor alle gode nordmænn omfavnet Quisling. Han var vår eneste vei til et fritt folk.

Ikke bare ble straffeloven tilsidesatt men også straffeprosessloven. Det medførte at tiltalte ikke hadde en reell sjanse til å forsvare sig. Skancke efterlot en beretning om hvordan han opplevde dette: Den 6. mars 1946 får jeg så oversendt en tiltale uten noen som helst antydning til bevisoppgaver fra påtalemyndighetens side. Min forsvarer, h.r.adv. C. A. Torstensen, godtar tiltalebeslutningen... Han mente videre at det ikke var nødvendig med noen inngående behandling av de enkelte tiltaleposter liksom det ikke var nødvendig å føre forsvarsvitner. Prosessen hadde i virkeligheten tre aktorer: Den offisielle, dommer Solem, og den offisielle forsvarer! Torstensen førte ham bare på vildspor og saboterte hans forsvar.

Han fortæller videre: Etter et par kortvarige konferanser begynte så rettsforhandlingene den 7.5.1945 og pågikk i hele 9 dager. Jeg måtte herunder helt alene vareta mitt forsvar. Alle subjektive momenter til belysning av min handlemåte ble hånlig avvist av retten. Min forsvarer kom i løpet av de 9 dager bare med 3 korte bemerkninger. Han sto mutters alene mot hele maktapparatet med en "forsvarer" som var like fiendtlig innstilt som alle andre i "retten". Og han visste ingenting om juss! Det var overlagt justismord.

Han ble dømt til døden og fortæller: Saken blir påanket til Høyesterett, og min daværende forsvarer fandt det merkelig nok ikke nødvendig å anke hverken over saksbehandling eller lovanvendelse slik at anken kun gjaldt Straffeutmålingen. Da jeg selv ikke er jurist hadde jeg dessverre dengang ikke den nødvendige innsikt til å gripe inn.

Men alt håp var ikke ute. Han oppdaget at man kan begjære gjenopptagelse: Da jeg var klar over at dommen på en rekke punkter var uriktig, satte jeg meg fore på egen hånd å utarbeide en gjenopptagelsesbegjæring, som ble innsendt til lagmannsretten 1.4.1947. Da denne begjæring var kommet i stand uten juridisk bistand var den på flere måter mangelfull. Selvfølgelig ble den avvist. Men han ga ikke opp: I mellomtiden hadde jeg hatt anledning til å studere en del juridisk litteratur og få en del annen juridisk bistand, slik at jeg den 12.5.1947 kunne sende inn en fornyet begjæring om gjenopptagelse. Retten, som hadde plikt til å spørre om jeg trengte juridisk bistand, ga overhodet ingen veiledning eller opplysning. På egen hånd fant jeg imidlertid ut at jeg kunne begjære forsvarer oppnevnt i henhold til strpl. § 102, men jeg fant til å begynne med ingen som ville påta seg oppdraget.

Til alt hell kom han i kontakt med h.r.adv. J. Øvergaard som erklærte sig villig. Han gjorde et meget grundig og godt arbeid. Men det hjalp ikke. Både lagmannsretten og høyesterett nektet gjenopptagelse. Og det gjorde de uten å gå nærmere inn på Øvergaards argumentasjon. Høyesterett avfeide hele saken på 10-12 linjer. Da gjensto bare å søke benådning, hvilket han gjorde 21. august 1948. Men som alt annet ble også den avslått.

I årevis satt den ulykkelige mannen dødsdømt i fængsel, Møllergata 19. Der skulle man tro at præstene ydet sjelesorg og trøstet ham. Nei. Statskirkens ledende mænn sto bak kravet om blod og død. Kristendommen viste sitt andre ansikt: inkvisisjonens. Det er lett å preke om kjærlighet og barmhjertighet i kirken hvor intet står på spill. Men her ute i verden hvor alt flyter forbi blir præstene blodtørstige som pøbel. De sa det samme som pressen, at han kunne vært skutt for længe siden, bare han oppga alle rettsmidler.

Disse tankene satt han og nedtegnet i fængsel mens han ventet på beskjed om kongen innvilget nåde eller ei. Han skrev sine siste brev i de dager. Mintes alle som hadde vært gode mot ham. En av dem var overlæge Jon Leikvam. Skancke skrev: Som psykiater vil De sikkert forstå meg når jeg sier at jeg meget heller hadde foretrukket en grusom fysisk tortur fremfor den psykiske tortur som jeg nå har gjennomgått og som rettsoppgjøret har skylden for. Mitt ønske er at slikt aldri må skje mer i Norge. Og så vil jeg til slutt få takke Dem for all Deres vennlighet og imøtekommenhet mot meg under fengselstiden. Det har vært en god støtte og jeg har i høy grad Dem å takke for at jeg har vært frisk og kunnet holde ut. Vennligst overbring også dr. Scharffenberg en hilsen fra meg. Deres ærbødige R. S. Skancke

Skancke kom til å tilbringe sin siste tid i fængsel i selskap med oberst Konrad Sundlo. Fra Sundlos erindringer: Jeg hadde sittet på enecelle i Oslo, Kretsfengsel A siden 1. september 1945, og det var dette som var grunnen til at fengslets inspektør, hr. Nilsen, over nyttår 1948 kom inn til meg og fremla følgende forslag: Det sliter å sitte alene, og De har jo nu vært alene i meget lang tid. Skulde De ikke ha lyst til å komme sammen med Skancke og Torp om søndagene? Dere kan jo lufte sammen også, og på den måten vil det jo bli hyggeligere for Dem. Hva vil De si til et slikt forslag? Jeg vil si ja takk. Jeg vil svært gjerne komme sammen med Skancke og Torp.

En time hver dag var vi sammen i luftegården, og hver søndag fra kl. 13/14 til kl. 16 satt vi sammen i Torps celle og koset oss. Vi drakk kaffe, spiste av dietpakkene som Skancke og Torp fikk hver uke, - de var jo begge dødsdømte - og diskuterte nuets og fremtidens spørsmål. For meg ble disse sammenkomster dagens centrale begivenhet. Jeg gledet meg til dem. Det gjorde de andre også. Og av seg selv ble det slik at Skancke var sammenkomstens centrale figur. Allerede første dag slo han tonen an da Torp bad ham fortelle litt fra sin studietid i Tyskland, for derved kom Skancke på gli, og jeg oppdaget ganske snart at jeg var gått glipp av meget ved ikke å ha gjort hans bekjentskap tidligere. Den lille mann var jo en forteller av Guds nåde. Han spilte de opptredende personer. Han viste os dem i mimikk og språk og geberder... Men mest jubel vakte han dog når han hermet efter den bløte sydtyske dialekt. For når han rundet truten og la i vei, minnet han mest om en liten gutt som var ute med en eller annen godslig skøyerstrek. Godslig måtte den være. For godsligheten preget hele Skanckes karakter.

Når han var ferdig med dialekten i Baden vilde Torp si: Snak litt bayersk da Skancke! Og så snakket Skancke bayersk så vi hans tilhørere stormlo dernede i «parken» i Møllergt. 19.

Middagsluftingen varte en time, og i sommermånedene solte vi oss og hadde det hyggelig sammen nede i innhegningen vår. Vi snakket jo om litt av hvert og ble snart klar over at Skancke var dypt religiøs. Hans studier som vitenskapsmann hadde bragt ham til den faste overbevisning at intet var tilfeldig og løst. Alt i universet var ordnet og ledet av en kraftig hånd.

Skancke snakket ofte om saken sin og fremholdt de uhyrligheter som der var blitt prestert av «rettsstatens» håndhevere. Han betenkte seg ikke på å si at de som ledet rettsoppgjøret ikke var bedre enn forbrytere, og han sa mer enn en gang at «disse mennesker er i stand til alt». Så han var ganske sikkert fullt klar over at han kanskje vilde bli skutt. Men dette innvirket ikke på hans humør. Han var fabelaktig. Mer en en gang sa jeg til meg selv at jeg i hans sted vilde vært et psykisk vrak. Det er ingen spøk å sitte dødsdømt i over 2 år.

Men på Skancke bet det ikke. Jeg husker en søndag jeg sammen med Skancke var inne hos Torp, og Skancke trakterte med melon: Fælt så du trakterer, sa jeg. Det er ingen mening i at jeg skal spise op for dere. Ta det med ro, sa Skancke: Du må ha det hyggelig når du er sammen med dødsdømte.

Det var visstnok fredag 20. august 1948 Skancke fikk vite at hans søknad om gjenopptagelse var blitt avvist. En dyster stemning grep oss, hans venner. Men Skancke var uforandret. Selv om han nu ante det verste. For da vi neste dag, lørdag, badet, sa han: Dette er mitt siste bad. Og da vi søndag morgen kom opp fra luftegården før gudstjenesten, sa han betjenten: Dette er min siste søndag. Ved dagens gudstjeneste manglet det organist, og derfor gikk presten og bad Skancke spille, slik som han hadde gjort mange gange tidligere. Og Skancke kom og spilte. For siste gang.

Jeg hadde sagt til ham: Selv om saken din er blitt avvist, er det ikke dermed sagt du vil bli skutt. Du kan jo bli benådet. Og det blir du også. Noe annet vilde jo være mord. Ja ja, sa Skancke. Benådet er det eneste. Men du må være opmerksom på at disse mennesker er troendes til alt.

Torsdag morgen 26. august reiste jeg til Sarpsborg som vitne i major Bakkes sak. Jeg kom tilbake til kretsfengslet kl. 15 dagen efter. Skancke hadde ikke vært ute av mine tanker disse to dager, så da jeg kom inn i fengslet, spurte jeg vakthavende betjent: Hvorledes er det med Skancke? Han visste ikke noe. Så gikk jeg til cellen min og da så jeg at der i glassboksen rett overfor celledøren satt to herrer. Den ene var en ungdom, den andre var Skancke. Han fikk øye på meg og nikket til meg med et stort, strålende smil, og jeg nikket smilende igjen. Det kom for meg at han hadde fått vite at benådningen var gått i orden, så jeg gikk med lettet hjerte inn i cellen min.

Dette var siste gang jeg så min kjære venn Skancke. Neste morgen fikk jeg vite at han var død.

En fange på Akershus har fortalt hva han hørte og så den natten Skancke ble skutt: Klokken 04:30 høres bildur. Den ene bilen etter den andre ruller inn på Akershus festnings område. Bildører åpnes og slås igjen. Så er det stille en stund. Så kommer det ennå en bil, på ny høres bildørene. Og så blir det en trykkende stillhet. En geværsalve! Tre sekunder, kanskje, og så ett enkelt skudd! Et skarpt skudd alene slik som i går kveld! Der skjøt de Skancke, svina! Slike og andre forbitrede rop går fra celle til celle på tvangsarbeidsanstalten Akershus i morgendemringen. Rache! roper en. Hold opp med dette tøyset! roper en annen. Og så begynner samtalene bli litt roligere etter hvert: Hørte du skuddene? Ja, nå tok de Skancke, de djevlene! Fy for uslinger som utfører slik bøddeltjeneste mot landsmenn i fredstid!

Ja, sier en annen, de har fem hundre kroner og en flaske brennevin hver for jobben. Snakker om Judas-penger, gitt! Hørte dere skriket før han fikk nådeskuddet? Ja, de har nok vært litt for fulle til å kunne treffe skikkelig.

Bildører åpnes og slås igjen den ene etter den andre. Bilene starter, bildur etter bildur stiger og avtar. Hva er klokka nu? Framleis halv fem? Nei, den er stoppet... Jeg legger klokka fra meg på cellebordet og tenker, tenker, tenker. Hva vil de skyldige tenke og føle når deres dåd blir kjent i dag, de skyldige fra øverst til nederst. Ikke rart at de bruker mørket til slikt. Tok de med seg liket av Skancke nu da de kjørte bort etter utført dåd? Hadde de likkiste med seg, eller la de liket på en båre, en sykebåre, eller bare i en presenning? Han blødde jo sikkert enda da de dro. Skjuler de blodet på jorden etter seg? Eller lar de det ligge synlig på jorden som et vitne som roper til himmelen? Var presten der helt til slutt? Var legen der og erklærte døden inntrådt?

Fengselsbjellene ringer. Gamle, rustne fengselsbjeller ringer og varsler at en ny dag er begynt, en ny fengselsdag, ennu en av de mange, mange, og en ny henrettelse, ny sorg og lidelse for slekt og venner, for hustru og barn, for brø- dre og søstre, og kanskje for en gammel mor? Gud trøste og styrke dem alle! Amen i Jesu navn!

Jeg står opp fra den kassen som er min seng. En fange er på vei til kjøkkenet. Han veksler noen forbitrede ord med nattvakten. Det er henrettelsen som er emnet, og vakten svarer lite eller intet, så vidt jeg kan se og høre... Utenfor står to uniformerte vakter og småprater sammen, ler og diskuterer. Er det mordet, nei, henrettelsen de taler om? Ler de til det? Nei, det er noe om tjenesten de diskuterer. Og nu er de uenige om en eller annen bagatell. Henrettelsen, mordet, drapet på vår venn og kampfelle, hva intereserer det dem? Det er ikke deres venn som er drept! Nei, de var på rette siden, de! Og rettsoppgjøret har ingen betydning for dem. Det er tjenesten og de små personlige rettighetene og fordelene ved den som diskuteres! Det er deres livsmål og innhold i et slikt øyeblikk.

Det var en gang noen som kastet lodd om klærne til den henrettede mens han enda hang og levde over dem også. En sørgende hustru eller mor? Hva angår det dem? De har tjenesten sin, de! Døren åpnes. Jeg sitter og skriver ned disse påtrengende tankene. En medfange kommer inn til meg og spør om jeg hørte det. Flere og flere fanger på vei til kjøkkenet. En ny dag. Frokosten hentes. En fange skutt igjen! Ja, ja, det er nok så det, ja en fange skutt igjen! Jeg tar vaskebøtta, går ut på gangen for å tømme den, møter fangekamerater i samme ærend. Det er hastverk. Alle skal snarest mulig til kjøkkenet og hente frokosten. En ny arbeidsdag, en ny tvangsarbeidsdag, en ny fengselsdag. De sier ikke så mye, bare haster i vei.

En ny og ung fangekamerat kommer inn til meg i cellen min. Han er opprømt i sin forelskelse og stolt av sitt dikt til den elskede! Han synes han må få lov å lese det, bare for meg naturligvis! Jeg prøver å forstå ham og hans ekstatiske stemning, jeg lar ham lese. Nu og da tar han pauser, liksom for å forvisse seg om at han har min interesse. Les bare, du, sier jeg, jeg må ordne litt her før jeg går på kjøkkenet etter maten. Tankene mine er hos den henrettede og de skyldige, og lesningen går dør forbi. Nei, du er nok ikke med i dag, bestefar, sier han skuffet.

Så går vi ut av cellen min. Jeg går til kjøkkenet etter frokosten, og han går inn til sin frokost som han allerede har hentet, men som han neppe enser i sin store forelskelse. Han har bare livsvarig! Og nu er framtia så lys for ham! Han nærer ennu håp om en framtid med sin nye flamme, og håp om fornuft! Håp om kjærlighet som kan åpne fengselsdører! Håp om at den nye krigen skal bli litt bedre enn denne såkalte freden vi alle kjempet for, drømte om og håpet på som noe godt for hele folket! Får han rett? Blir det snart en bedring og en mulighet for ham og for de mange, mange andre?

Vi kommer ut og møter vaktene. De venter øyensynlig også i dag min vanlige morgenhilsen, puttet inn mellom glade sangstrofer. Men den uteblir dag. Jeg orker ikke i dag å hilse på dem som hører til på den andre siden av avgrunnen mellom oss og våre hatfylte motstandere. Avgrunnen var nesten borte men nu er den der igjen. Dette er ikke rett av deg, Alex, sier min samvittighet. Du har ikke lov til å hate dem. Hevnen hører Gud til. Hørte du hvor han skrek før han fikk nådeskuddet? Det var en kristen fangevenn som spurte en annen venn på vei tilbake fra kjøkkenet. Jeg hører flere slike og liknende ord på veien fram og tilbake.

På tilbakeveien møter jeg en av Skanckes venner. Kondolerer med Skancke, sier jeg i forbifarten. Kondolerer, ja svarer han alvorlig. Et øyeblikk etterpå er jeg opptatt med frokosten, og så skriver jeg dette du nu leser. På vei til verkstedet møter jeg mange medfanger. Noen er allerede opptatt med dagens tvangsarbeid. Andre går stille og langsomt for seg selv, og noen står i små klynger og snakker om henrettelsen. En sterk døl, solid og stø, sier til meg: Nei, i dag tok de siste resten fra meg. Nu er jeg ferdig med dem, nå er det slutt. All aktelsen og respekten er borte nå!

Stemningen på verkstedet er trykket... Smått om senn kommer en samtale i gang og den samtalen dreier seg om henrettelsen av Skancke. Det var det siste jeg ville tro. At de ville gjøre dette kunne jeg aldri tenke meg muligheten av. Jeg var fullt overbevist om at han ville bli benådet. Med dette har de gjort sin største tabbe. Slik omtrent kommer tankene til uttrykk hos den ene og den andre. Og er det ikke opplyste, gode og sakkyndige folk som sier dette? Jo, meget lærde og forstandige folk er det som gir uttrykk for sin skuffelse over den moralen som hersker i vårt land i dag. Nu har våre fiender fått et stygt skår i skjoldet sitt. Det synes å være en fellesnevner for den alminnelige mening hos fangene på Akershus i dag.

Var de nødt til å gjøre dette på grunn av de mange farlige forsvarsvitnene? Var det et nødvendig sjakktrekk for å skjule realiteter som folket ikke måtte få vite? Slik oppstår det ene spørsmålet etter det andre både hos læg og lærd. Rettsfølelsen har fått et alvorlig knekk hos alle. Hvorledes skal dette ende? Sover de godt, de som står bak? Framtida vil kanskje gi svar. Nu synes alt å være uklart og uvisst. En venn skrev til meg: Nu er det mørkets makter, hatet og hevnen som rår i landet.

Vi kan følge en rød tråd av martyrblod helt fra justismordet på Håland og Skår Pedersen fram til Quisling og videre til Skancke, som ble den siste de skjøt. Han står på en måte som symbol for dem alle. Hans var en sørgelig skjebne, men han brenner som en fakkel i ånderiket. Den siste dagen han levde skrev han sitt siste brev. Det er til hustruen. Slik lyder det:

Oslo 27. august 1948. Så ble det altså siste gang vi så hverandre denne torsdag. I disse siste timer tenker jeg på deg og al din kjærlighet og godhet og oppmuntring gjennom hele den lange fengselstiden. Jeg kan ikke få takket deg nok! Når jeg tenker tilbake på hele livet og især på tiden i Trondheim, så føler jeg meg i grunnen tilfreds og glad - for det var skjønt å leve. Du må hilse alle - Ingrid, Inge og Rolf, Lalla, Ole [?] - og takke for alt. Og en særlig hilsen til Erling. Jeg tror at historiens dom vil bli en annen enn samtidens. Jeg har fulgt min overbevisning og jeg vilde det gode - det vet du. En gang skal vi jo alle dø - og jeg tar det med ro for kanskje er det allikevel det beste. Jeg har det håp at det må bli til det gode - at jeg kanskje kan bli den siste som må gå i døden på denne måte. Så har det ikke vært forgjeves. Jeg ønsker deg alt godt i framtiden og Gud være med deg. En siste hjertelig hilsen fra din hengivne Ragnar. PS. Hils fru Kupaas og si henne en hjertelig takk!

Waldemar