Partisan-Terroren under Okkupasjonen

Hjemmefrontens såkalte Likvidasjoner

For mange år siden så jeg en plakat med påskriften: I som her indtræder, lader alt haab fare Jeg kom til å tenke på den teksten da jeg satte mig til skrivebordet for å arbeide med stoffet. Den illustrerer nemlig meget godt den situasjon jeg er i for tiden. For 3 år siden, da jeg begynte dette arbeid, hadde jeg ennu igjen noen illusjoner om idealitet og menneskelig godhet. Nu, efter næsten 3 års vandring i denne dødsskyggens dal, er jeg fri for enhver følelse av den slags. Som et siste fortvilet forsøk på å få en rettside på dette, ga jeg mig ut på en reise. Det ble en underlig reise. Den førte mig til alle kanter av landet. Jeg så sol gå opp og ned, men hadde vanskelig for å godta at den lyste over både gode og onde. Men ingen steder, dit reisen førte mig, fant jeg det jeg søkte. I stedet fant jeg nye spor efter tragedier, som fjernet det som måtte være igjen hos mig av håp om å finne - om det så bare var - EN rettfærdig.

Jeg fant ingenting. Derimot så jeg to mænn som delte en stor pengebunke mens de som eide pengene lå lik to meter vekk. Jeg så en mann tørke blod og hjernemasse av hændene efter å ha smadret et barnehode mot en trestamme. Jeg så en kvinne få sjokk da hennes manns lik ble kastet foran hennes føtter med ordene: her har du mannen din. Jeg så 4 mænn sakte fylle igjen en stor grav mens den dødsdømte ennu levde. Jeg hørte hylene fra en som ba om barmhjertighet for sin hustru, da bødlene voldtok henne før de dræpte henne. Jeg så noe som lignet en menneskekropp vri sig i pine mens flammene slikket rundt den. Jeg har dyriske brøl fra mennesker som ba om en barmhjertig kule men fikk et spark til svar. Jeg så en kvinne som forsøkte å skrike ut sin smerte men som ikke klarte det. Hennes stemmebånd var avskåret. Jeg har sett tyske militærlæger gråte som barn da de obduserte liket av en ung kvinne som var myrdet. Hun var sprettet opp i maven og barnet var drept. Jeg så talløse hænder folde sig i bønn om nåde. Det nyttet bare så lite. De måtte dø!

Jeg hørte rop om nåde som bare fikk drukne latterbrøl til svar. Jeg har vandret i dødsskyggens dal og hørt ropene stige mot himlen. Da gråt jeg, for jeg forsto til slutt at å lete efter rettfærdighet i denne malstrøm var håpløst. Så vandret jeg hjem igjen. Gjennom dager og nætter vandret jeg. Og efterhvert som jeg gikk blåste stormen sitt Requiem og natten senket sitt duse slør ned over de myrdedes siste hvilested. Men nu er tiden kommet for å kræve de skyldige og deres efterkommere til regnskap. Jeg taler på vegne av over 300 myrdede. Jeg taler på vegne av dem som sitter igjen og hvis liv i alle disse år har vært og er - en hvileløs vandring i helvetes skygger. Jeg anklager dem som kan ete sitt brød mens deres ofres efterlatte sulter. Jeg anklager dem som kan elske sin kvinne når naboen er berøvet denne muligheten gjennom kastrasjon.

Jeg anklager dem som kan tale om fred og brorskap når de samtidig eier ting som er kjøpt for penger røvet fra lik. Jeg anklager dem av kirkens mænn som præker kristendom for sine menigheter når de selv har vært med på å myrde. Eller å gi forhåndsgrid til drapsmænnene. Jeg anklager Kirken for dens unnfallenhet overfor disse. Jeg anklager hver eneste en som har medvirket til drap og vold mot uskyldige mænn, kvinner og barn. Jeg anklager dem for å ha ødelagt vårt land for generasjoner. Jeg anklager dem for å ha skrevet det mørkeste kapitel i vårt lands historie. Det er ingen tilgivelse til overs for deres synder. Jeg anklager myndighetene for systematisk å så hatets gift i uskyldige barnesinn - for å spre løgnen som sannhet.

Jeg anklager dere alle på vegne av over tre hundre mænn, kvinner og barn som alle ble uskyldig myrdet. Jeg skal kræve dere til regnskap for hver eneste en av disse. Og dere kan ikke unnslå dere - ALDRI. Den dansen, mine herrer "helter og patrioter", skal dere få danse med deres ofre. Vil dere like den dansen?

Fra fortiden stammer produktet fremtiden. Vi vet nu at den første likvidering - i all fall den første som er gjort kjent for alt folket - kan tidfæstes til sommeren 1942. Riktignok ble «angivere» sivilmyrdet på skumleste vis så langt tilbake som september-oktober 1940, men disse har vi ikke papirer på ennu. Ellers arbeidet morderne og deres bakmænn - hvoriblandt gullfasaner, «beaumonde» og prominens trutt og jamt like inn i «frigjøringsvåren» du sköna. Og videre? Vår spesielle medarbeider G.K. skriver herom: Fra vinteren 1942-43 og ut hele 1944 ble det myrdet i bakhold av en gruppe norske «helter». Disse brydde sig ikke om formalia, eksempelvis å offentliggjøre navn og hvorfor. De bare dræpte, og samlet så sammen mordene for i et av sine organ å oppgi tallet på de dræpte. De ga anvisninger på hvordan de dræpte og frydet sig ved tanken på næste offer.

La gå med at disse «mennesker» en tid hadde trodd på noe som var værdt å kjempe for; men alt til sin tid. Efterhvert som myrderiene skred fram, forsvant den siste lille rest av såkalt patriotisme. Tilbake var bare blodrusen - glæden over å dræpe, glæden over å så bunnløs sorg og fortvilelse hos ofrenes efterlatte. Det psykologiske i en slik atfærd vil jeg ikke komme inn på. Jeg har ikke den faglige eller akademiske kompetanse som skal til. Til kjedsommelighet har jeg hørt og lest at krigen lager sine egne lover, at det som skjedde på mordfronten må ses i lys av disse lover: at de som myrdet i detalj og parti var underlagt en slags patriotisk mord- og blodpsykose og følgelig må unnskyldes og fritas for ansvar. Jeg skal til en viss grad gå med på et slikt resonnement - til en viss grad. Men saken blir ikke bedre av det. Skal jeg følge denne saken videre kan ikke konklusjonen bli annen enn at ansvaret faller på dem som ga sin ordre om at den og den måtte dræpes. Det er såkalte høytstående mænn og kvinner i ledende stillinger og med oversikt over situasjonene og menneskematerialet de brukte som må bli å laste for orgiene. Bak trygge murer og bak tusenvis av kilometer med hav lot de siste rest av menneskelighet og sivilisasjon falle. De satte fingeren på knappen og åpnet slusene for det laveste og råtneste i menneskesinnet.

Vi kan trygt si at de som skjøt, sprengte, klubbet, knivhogg, drænkte og brente, var blodberusede mordautomater, og som efter okkupasjonen har fått sin straff i form av ødelagte nerver (om de ikke helt hadde mistet sitt menneskelige preg da). Vi kan vel si at de fleste av disse har fått bøte nok. Men de store gutta, de som sto ved kongens side eller satt i kongens råd, som sendte opprop til det norske folk om å kjæmpe kompromissløst mot fienden; de som efter den 8. mai fremdeles myrdet uskyldige og siden forfulgte de efterlatte: disse har ikke fått den lønn de fortjener.

De var soldater, skrev VG, hvor det kanskje var noen som ikke hadde god samvittighet? Jeg skal nu kort gjengi noen citater fra folk som uansett lov og rett hævdet og praktiserte nådeløs ubarmhjertighet og «preventiv» myrding, og som hævdet at dette var det eneste saliggjørende. «Friheten» skrev således i nr 15, 1943: Vår regel er: Er det en forsamling på 10 og en vet at det finnes en angiver blant dem, så likvideres heller alle 10 enn at den ene skal få lov å utrydde det frie Norges sønner. Denne artikkel var undertegnet «Bjørn Varg», men jeg har hans borgerlige navn. En annen affære er at denne masselikvidasjon ble foretatt flere ganger. Samme nr: koldt og ubønnhørlig vil vi sende dem i døden som skader vår sak. 22. september 1943: Parolen: Død over quislingene.

«Friheten» nr. 12 1943: Silkesnoren er en bra metode. Det kan ofte være risikabelt med våpen som larmer, men silkesnoren er som sagt lydløs. Ofrene antar en vakker rød og gulstripet farge slik at det blir lett å finne ut hvilken rase de er av. Silkesnoren er en bra metode, men en alminnelig snor av hamp går også meget godt an, men den bør være myk og smidig og holde en vekt på 50 kg for strekk. «Friheten» nr. 10, 1943: Den nasjonale kampkrafta må løysast ut og driva oss til hard og kompromisslaus uforsonleg krig. Mannefallet reknar vi når sigern er vunnen. No tel berre daude fiendar. Angivarar og provokatører skal døy. Nr 18, 1943: I løpet av den siste uken er 11 angivere meddelt reisetillatelse til et varmere land. Flere vil følge! Nr. 25, 1943: Antall angivere er den siste uke gått ned med 5. Nr. 28, 1943: I Oslo har nylig 4 angivere fått passérseddel til den varme sone. Retningen er riktig, farten enno liten, men vil stige efter hvert. Nr 32, 1943: Det går for smått! Kampen mot angiverne førte til at de ble forsiktigere i sin framferd. Mange av dem ble også tause for alltid. Nå ser det ut til at kampen er slappet noe av. Det må ikke skje! Angiverne, de må utryddes! Finn fram silkesnoren og tollekniven, våre utmerkede lydløse venner. Ingen angiver skal føle sig sikker, selv ikke i sin egen seng.

Nr. 36, 1943: Silkesnoren og tollekniven arbeider godt. Det er nå ytterligere 9 angivere mindre i Norge. Få enda mer fart i vårt lydløse apparat. Nr. 37, 7. nov. 1943: Vi forlanger den strengeste disiplin og strengt korrekt arbeide av våre folk. De som svikter dette krav bør være klar over at veien til krematoriet kan bli temmelig kort. Fra hjemmefrontens civil-ledelse: Hjemmefronten har et etterretningsvesen som er overalt. Vi ser alt! Vi hører alt! Vi registrerer! Vi har våre folk overalt i nazistenes egne rekker. Vær klar over at det kanskje er en av våre folk du snakker med eller skriver til som lover deg full diskresjon. Tenk over dette når du forsøker deg med ditt niddingsverk. For kort tid siden ble en avskyelig judas som ville utlevere sine venner til fienden, henrettet seks timer etter at han hadde forsøkt seg. Vi vet hva han ville si. Men fienden vet det ikke!

«Friheten» nr. 6, 1943: Fra et møte mellom Kretsen og den kommunistiske motstandsbevegelses øverste ledelse. Punkt c: Det blir tatt opp arbeid for å opprette et sentrum, en folkedomstol bestående av vårt lands beste og mest samvittighetsfulle patrioter, som på saklig grunnlag dømmer landsforrædere til døden, med sikte på å åpne kompromissløs utryddelseskrig mot disse elementer.

Jeg vil avslutte med å si at dessverre var ikke disse eksempler tomt skryt. De var ikke de eneste. I tiden framover vil jeg bringe flere slike utsagn om ting som våre kjære hjemvendte emigranter ga absolusjon for. De vil, om de gis all verdens tid, aldri kunne betale denne blodige regningen. De vil aldri kunne få ting til å gro i kjærlighet. De vil aldri kunne se ærlig mann og kvinne i øynene med god samvittighet.

De har aldri hatt evnen til det! Av prinsipp har kommunistene ideligen utryddet motstandere. Som man vil se virker dog efter mitt skjønn den i denne serie skildrede borgerlige snikmyrding mer hyklersk og motbydelig. Gullfasanenes klare kriminalitet søkes jo hyllet inn i legalitetens og demokratiets likklede som dette finere pakk - hvoriblant morderen fra Baker Street - skal pryde seg med til enden og tildels påklistret St. Olavskorsets ros.

Det "Vestlandske Frihetsråd" mottok den 13. februar 1944 en rapport fra Sverige hvorfra jeg sakser følgende: En mann innen politikontoret eller rettskontoret som man også må merke seg er politifullmektig Asbjørn Bryhn. Han er en ung ærgjerrig politimann som ble anmodet av den uavhengige hjemmefront å tre i kontakt med høyesterettsjustitiarius Pål Berg og danne hemmelige politigrupper i Norge. Til dette arbeid og til å renske opp blant angivere og NS gjorde han i utstrakt grad bruk av kommunistene. Bryhn hadde således daglig og intim kontakt med «Osvald» eller «Pettersen» som han kaltes [Asbjørn Sunde].

Frihetsrådet for heimefronten: Frihetsrådet skal ha dømmende myndighet sjøl og rett til å opprette domsutøvende organ sammensatt av pålitelige nordmenn. Formålet: hensynsløs opprydning blant angivere og NS-folk. Fra et hemmelig brev stilet til den norske regjering: NF kan opprette hemmelige krigsdomstoler. Krigsretten må bestå av minst 3 medlemmer over 30 år, hvorav en praktiserende jurist. K.d. skal bare behandle saker mot angivere hvis virksomhet medfører øyeblikkelige farer. (1944)

Fra et privatbrev stilet til det "Vestlandske Frihetsråd": Et jernbanetog sprenges. Massevis av tyskere drepes. Angivere får sin velfortjente lønn. Hver dag sendes norske forrædere inn i evigheten. For en beundringsverdig og heltemodig kamp vi fører! En mor, 1944. Et annet brev: Hensynsløs kamp mot angivere. Ingen nølen med å drepe disse! (1944) Fra et hemmelig kommunistisk skriv: Angiverlusene må vaskes av kroppen med blod, og det blir gjort. Krigens harde lov er det eneste som dikterer hensynsløs utryddelse av alle angivere og NS-folk. (Fra et kommunistisk dekret i 1944) Gode nordmenns liv er avhengig av at angivere og annet krapyl stilner for alltid. (Kommunistisk motstandsordre 1944) Den norske arbeiderklasses innenlandsbyrå: Alt sykt må bort. Hatet og hevnen skal slå ut i en hensynsløs utryddelse av angivere og provokatører.

En av sabotørene vitnet i saken mot professor Adolf Hoel at britene ikke likte det gemytlige forhold mellom nordmenn og okkupant. Det gjaldt derfor å få arrangert sabotasje av enhver art for å få tyskerne til å reagere med mottiltak slik at hatet skulle flamme opp mot dem. Slik ble den blåøyde Ola lurt dengang. En av de norskeste, muligens realeste, av britisk sluhet kanskje mest forførte, sabotøren som greiet med den forferdelige senking av Hydrofergen på Tinnsjøen, senere oberst-løytnant Knut Haukelid, skriver tilsynelatende ærlig og usminket i boken DET DEMRER EN DAG om da tungtvann-sabotørene møtte en fremmed kar på Hardangervidda (side 91 til 92): Han ble undersøkt og forhørt, og det utspant seg en ganske pussig samtale. Situasjonen var nokså fortvilt for oss. Ikke kunne vi ta ham med oss, og ikke kunne vi la ham gå. Drepe ham kunne vi jo heller ikke, hvis han da ikke skulle vise seg å være NS. Er du medlem nv NS? Ja, svarte han. Jeg er ikke medlem akkurat, men det er jo helst det partiet jeg har holdt meg til. Er du sikker på det da? sa jeg. Ja da, sa han.

Han var kjent for å holde seg til NS, men hadde aldri kommet til å melde seg inn. Ved en undersøkelse viste det seg at mannens legitimasjonskort var lydende på Kristian Kristiansen, Uvdal. En lommebok med tre tusen kroner samt brødkort, utstedt både i Uvdal og Geilo. Det var nå alminnelig stemning blant gutta for å skyte ham idet han jo tydelig hadde gitt uttrykk for å være NS.

Strålende mottakelse hos britene i SIS. På side 35: I London fikk jeg en strålende mottagelse av SIS. Jeg ble hentet på jernbanestasjonen av to britiske offiserer. Av sikkerhetsgrunner ble jeg ikke sendt til den vanlige treningsleir for å bli gransket og forhørt. Offiserene spurte om jeg ikke hadde lyst på en liten rangel, og vi reiste direkte til nattklubb. Jeg forstod meget klart at regningen skulle bli betalt av WAR OFFICE, og begge karene som var unge hadde interesse av å nytte dette høve i størst mulig utstrekning. Side 36: Jeg kom først ut i SPECIAL TRAINING SCHOOL nr. 1 i nærheten av Southampton i Sør-England.

Side 37: Tyskerne har senere flere ganger betegnet den skole vi i de forente nasjoners hemmelige sabotasjetropper gjennomgikk som en gangsterskole, og hvis en ser på det rent praktiske fag så hadde de utvilsomt rett. Vi fikk lære alt som var brukbart i nærkamp, og vi lærte mange former for sabotasje. Det finnes ingen annen lov for krigen enn den at en må seire. De amerikanske gangstere ville vel ha satt stor pris på de kurser vi gjennomgikk. Det var likevel en forskjell. Etter tysk militær målestokk var vel vår metode ikke verdig en soldat. Tyskerne har forsøkt å skape en tradisjon av sine mange kriger. De har laget et pent velpusset billede av den ridderlige, germanske kriger. Tyskerne skjønner ikke hvor galt dette billede er. Ingen krig er ridderlig.

Vi som var fra et lite og undertrykt folk grep med glede og uten å skamme oss til ethvert middel som kunne skade fienden. Den underlegne har ikke råd til å føre krigen som den store ønsker, og alle de hundrevis av tricks som vi lærte under de forberedende kurser ved kompani LINGE skulle komme oss meget vel til gode.

Ovenstående skrev G.K., en anonym medarbeider av Alexander Lange i en føljetong om Hjemmefrontens likvidasjoner som gikk i bladet Folk og Land 1970-1972 under tittelen Okkupasjonstidens Likvideringer. Du finner hele føljetongen i vårt norske bibliotek. Der ser du at mange av kildene er illegale jøssingblad fra okkupasjonens dager eller meldingsblad i Stockholm eller London. Oppsiktsvækkende saker ble også meldt av NS-pressen og tyske myndigheter i pressekonferanser. GK har andre kilder og. Han lister dem: Hemmeligstemplede rapporter som gikk Oslo-Stockholm- København tur-retur, dødslister over falne frontkjæmpere, avisenes lister over anmeldte dødsfall, skifterettsdokument, domsutskrifter, dagbøker, efterlatte papirer og fotografier, tilståelser på dødsleiet, notater som er ført på mordstedet av de impliserte, dokumentsammendrag som har tilhørt undersøkelseskommisjonen av 1945, et lite p.m. fra den militære undersøkelseskommisjons rapport, noen av papirene som SS ikke fikk brent, obduksjonsrapporter på tysk og norsk.

Jeg har ikke kontrollert noen av opplysningene - det ville vært både arbeidskrævende og vanskelig - men man finner mye av det samme i Egil Ulateig: Med Rett til å Drepe (1996). Kommunistiske blad, oven citert, bekræfter sinnelaget hos partisanbandene. Som også nævnt var ikke alle terrorbander kommunistiske, og den drivende makt bak terroren var i alle tilfælle den anglo-jødiske stat. Ordrene, såvel som propagandaen, våpnene, utstyret, opplæringen, pengene, efterretningen, kom fra London. Dette var ledd i jødenes totale krig mot NS-Tyskland, og mot et Norge hvor de ikke længer hersket. Englands propaganda var frihet, demokrati og menneskerettigheter; virkeligheten var terror mot alle frie folk.

GK anslår antall ofre for politiske snikmord under okkupasjonen til mellom 310 og 325, hvorav 29 kvinner (13 voldtatte) og 9 barn. Dette omfatter ikke ofre for angrep på transportmidler som sivile ruteskip langs norskekysten; av dem er det langt flere. Ofre for bombeangrep er heller ikke tatt med. Det oppgitte motiv bak snikmordene var alltid at offeret var nasjonalsosialist (NS), i praksis medlem av Nasjonal Samling, eller en såkalt angiver. Rovmord forekom, men sjelden. Det var altså nok å ha en annen politisk overbevisning enn jøssingene for å bli myrdet. Samtidig var angivelig motivet for å kjæmpe mot "nazismen" å gjenreise demokratiet og rettsstaten hvor enhver har rett til sin egen mening og full ytringsfrihet.

Som du snart skal se var det ikke bare snakk om mord heller men om stor grusomhet. Norske jøssinger begikk noen av de grusomste forbrytelser mot sine landsmænn som noensinne er begått av menneske mot menneske. De var fanatisert til vildt hat av jødisk løgnpropaganda, men de var også den værste pøbel det norske folk har avlet. Jødene værver alltid pøbel og forbrytere i værtsfolket som våpen mot det. Det var bare derfor bolsjevismen kunne vinne frem.

Det andre motivet var angiveri. Ordet angiver har en dårlig klang; ingen liker å bli kalt angiver. Angiver kaltes den som politianmeldte forbrytelser eller ga politiet opplysninger om kriminell virksomhet som han hadde fått kjennskap til. Du skjønner uten videre at dette ikke er straffbart. Ikke var det straffbart under okkupasjonen heller. Haag-konvensjonens landkrigsreglement var og er gjeldende norsk lov. I følge den har enhver rett og plikt til å samarbeide med okkupanten for å opprettholde lov og orden i samfunnet og holde samfunnshjulene i gang. Til tross for at jøssingene bekjente sig til et lovstyrt samfunn betraktet de slikt samarbeid som landssvik. Og det mente de fortjente døden, og fullbyrdet sine hemmelige dødsdommer uten hensyn til at bare domstoler kan dømme, efter lovregulert prosess, og dødsstraff for sivile, i krig som i fred, var avskaffet i Norge fra 1902.

Forøvrig er det straffbart, i følge Norges straffelov, ikke å varsle politiet om begåtte eller forberedte forbrytelser, når dette kan skje uten fare for en selv (§ 139 i den gamle straffeloven, § 196 i den nye). Og Norges lover gjaldt under okkupasjonen som før og efter. Jeg gad vite om du ville ha ringt politiet hvis du så flere fremmede bevæpnede mænn komme inn på din eiendom. Eller naboens eiendom. Hvis ikke er du ikke et normalt og anstændig menneske. I følge straffeloven er du en forbryter.

Mærk også det sirkulære i anklagen om angiveri: Ingen kan angi noen før denne har begått en forbrytelse. De primære forbrytelsene kan ikke ha vært motivert av angiveri. Primært myrdet bandene alle som var uenige med dem politisk. Det gjelder både de kommunistiske og de "borgerlige" bandene.

Norske militære styrker kapitulerte for Tyskland 9. juni 1940 og undertegnet kapitulasjonsavtalen dagen derpå, 10. juni 1940. Bare Norges Forsvar har rett til å føre krig. All annen vold er forbrytelse, unntatt når det skjer i nødværge. Efter 10. juni 1940 kunne ingen nordmann lovlig bære våpen mot Tyskland. Hverken før eller efter kunne noen nordmann lovlig bære våpen mot sine landsmænn. Jøssingene blåste i alt dette og fulgte bare sitt hat. Det var den værste rettsløshet Norge har opplevd. Både under okkupasjonen og efter.

Man skulle tro at tyske soldater og Gestapo var det nordmænn var redde for under okkupasjonen. Slik var det ikke. Tyskerne var ingen fare for noen lovlydig nordmann. Hjemmefronten, derimot, terrorbandene, var en stor fare. Man kunne aldrig vite om ikke man hadde gjort noe som vakte dens vrede og utløste en hemmelig dødsdom. Det var nok å veksle et ord med en tysker eller NS-mann eller myndighetsperson. Man kunne aldrig føle sig trygg. I 1944 ble noen snikmyrdet næsten hver eneste dag. Da våget NS-folk sig knapt ut på gata.

Over 300 nordmænn ble snikmyrdet, og mange pint i hjel, under okkupasjonen, og til og med efter (se Martha Steinsviks Frimodige Ytringer). Men ingen av morderne ble efterforsket, siktet og tiltalt efterpå. Mange hadde begått de værst tenkelige forbrytelser, men gikk frie for straff. De ble til og med hyllet som helter. Men nærmere hundre tusen nordmænn, som ikke hadde brutt noen lov, ble straffeforfulgt. Noen til og med dømt til døden og henrettet, slik som Skancke. Uten hjemmel i lov! Uten at de hadde gjort noe galt!

Jeg skal bringe et lite utvalg av de mange ofrene for Hjemmefrontens terror. Hvor jeg har navn og omstændigheter, og de skiller sig fra andre. Det første snikmord vi kjenner kan tidfæstes til sommern 1942. Lederne åpnet slusene for det laveste og råtneste i menneskesinnet. Blodberusede mordautomater.

Politifullmæktig T. Skutt ned på åpen gate kl 9, 18. sep 1944 i Oslo, Åsaveien/Kirkeveien.

Mordbrannen i Wergelandsveien 3, 21. mai 1944. Påsatt av en sabotagegjeng ute efter viktige papirer i et offentlig kontor i samme gård. Flere mennesker brant inne. Mens slukkingen pågikk stjal sabotørene en brannbil og kjørte vilt gjennom byens gater, rammet et ældre ektepar og dræpte ektemannen. Ett av ofrene var Grete Eilertsen fra Hvaler.

Theodor Alexander Hansen, bygningsentrepenør i Oslo, ble brutalt myrdet i sitt hjem 22. nov 1944. Han bodde i Østervegen 15, vestre Aker. Flere mænn ringte på døren; da han åpnet ble han dræpt med flere skudd fra maskinpistoler. Fremgangsmåten og ammunisjonen viser at det ble begått av politiske terrorister.

Kriminalkonstabel Angell ble dræpt av pistolskudd i Oslo, 4. feb 1945. Drapsmannen ble fakket, dømt til døden og skutt. Han tilhørte en kommunistisk terrorgruppe i Hokksund-traktene 1944.

Bøvard Sprekkenhus, Tretten, Gudbrandsdalen. Kjent jæger. 23. feb 1945 skutt i sitt hjem med amerikansk pistol.

Finn Arnheim, sjefen for manntallkontoret i Drammen, funnet skutt utenfor byen. Hadde ligget i flere dager da han ble funnet. 30.12.1944.

Fritz Jonassen, 26 år gammel politikonstabel fra Horten. Skutt på vei til sitt arbeid 1. nov 1944.

Olaf Wabø, Toftesgate, Oslo. Skutt i porten til Sofienberggata 1, 31. okt 1944.

27. jan 1945 sprengte terrorister bygården i Arbinsgt 4. Gården raste sammen og nærliggende hus ble stærkt skadet. En beboer, den 53-årige Inanda Hansen ble funnet som lik i ruinene. 3 andre stærkt skadet. Attentatet rettet mot en norsk medarbeider ved et tysk tjenestested mislyktes (Torgersen, frontkjæmper).

Våren 1942 i Øksfjord, Finnnark: Folk fra et norsk marinefartøy gjorde strandhugg for å ødelegge sildoljefabrikken. Meiet ned Agnar Jørgensens hustru.

Thorleif Nore, ordfører på Jeløy ved Moss. Funnet myrdet. Bakbundet og puttet i en sekk med stein senket i Vannsjø. 26. jun 1944.

Levor Raaen, Ål i Hallingdal. Fikk tilsendt ny-testament(?) og siden likkiste. 12. mars 1945 myrdet som "angiver".

Pettersen, Casparisgt 4, Oslo. Hirdmann. Tre bevæpnede mænn besøkte ham om kvelden 23. jan 1945. Grusomme skrik. Ute på gata ble Pettersen slått bevisstløs og kjørt bort. Aldri funnet.

Ekteparet Horgen. Noen kastet håndgranater inn i deres soveværelse. Begge døde. Også små barn i rommet.

Ing. Olav Olsen, sønnen Erland, samt tre ikke navngitte arbeidere. 9. nov 1944. Sprengstoffattentat. Vålerenggata, Oslo. Tre sårede arbeidere. Fant tennanordninger av engelsk opprinnelse.

Charles Anderson (23), Drammen. Brutalt myrdet natten til 1. april 1943. Mord-kommando fra Osvald-gruppa. Edgar førte kniven.

Olav Rueslåtten, Hol i Hallingdal. 18. april 1945. Dræpt i revolverattentat mellom Hol og Geilo. Orgleder i NS-avdelingen på Geilo.

Karl Stiansen, advokat i arbeidstjenesten. 1. nov 1944. Myrdet.

17. mars 1944. Tre fiskere dræpt og flere hardt såret. Utenfor Vadsø. Flere fly angrep med sprengbomber og mitraljøseild.

Ole Landerud, politimester i Hønefoss. 19. april 1945. Revolverattentat på en bro i byen. Han reddet livet. Ble hjulpet av en skoleelev til sykehuset. Denne noen dager senere funnet død i skogen.

Walter Pedersen (33), Bergen. 26. okt 1944. Skutt på trikken av to ukjente menn.

Gunnar Oddvar Brynhildsen (22), Drammen. Politiløytnant. Dræpt 6. jan 1945.

Lensmann Gunnar Schau (35), Øymark. Tilkalt for å undersøke noen dyr som var tjuvslaktet. En fælle. 3 mænn kom og skjøt ham.

Henry Lau (26), Drammen. Politimann. okt 1944. Funnet død på gata. Slått i hodet med en stump gjenstand.

17. april 1945. Navnløs. Skutt i Våler ved Moss. Tidligere lagfører i vaktstyrken på Gimle.

Alf Flesland skutt ned på åpen gate i Oslo 12. feb 1945. Oppgis utført av Milorgs sikringstjeneste ved A.G. og E.B. En ældre mann ble skadet av skuddsalven og døde senere.

Ivar Sandbekk skutt ned i Kongens gt, Oslo, 7. des 1944.

Georg Stange, lensmann i Sem, myrdet 24. sep 1944 av to mænn fra kommunist-gruppa i strøket.

Johannes Sverre og Odd Tiedemann Søgaard ble dræpt. De var ansatt i statspolitiet.

Jarle Svartebekk, tjenestemann i politiet, myrdet av Osvald-gruppa over nyttår 1945.

Lensmann Jørgen Falster Røring fra Eidanger myrdet i nærheten av Porsgrunn. Skutt på vei til kontoret. Medlem av NS og Hirdmann.

Harald Haugland (35), politibetjent fra Ørje myrdet 20. april 1944 for "angiveri" og "nazistisk virksomhet". Morderen fakket, dømt og henrettet. Mordet utført på en uhyggelig, rå, og kynisk måte. Haugland meget avholdt i sivilbefolkningen.

Jens Pettersen og Karl Delbek dræpt ved et jernbaneattentat i Lillestrøm, 2. des 1944.

Grensepolitikonstabel Finn Ludvigsen (25), Halden, snikmyrdet i feigt bakhold 25. aug 1944.

En mann ved navn Kolbjørn Bråthen ble 26. mars 1942 snikmyrdet på Årnes. Morderen het Reidar Kristoffersen og drepte Bråthen med nakkeskudd på oppdrag fra "Osvald". Motivet var at Bråthen var "angiver". Kristoffersen dømt til døden og henrettet. Honoraret for ugjerningen var 100 kr, hvorav 40 kr gikk til RK. Han trengte penger til en ny hatt. Bråthen var NS-mann og det var motivet. Organisatorene var en bande fra Årnes: En advokat, en løytnant og en sersjant. Sjefen var kommunisten "Osvald" (Asbjørn Sunde) i Oslo. Fra flere av de skyldige gikk det forbindelser til London og Stockholm. Vi har bevis for at høyt plasserte embedsmænn billiget mordene i Norge. De bidro sågar med penger og våpen. Folk fra Rettskontoret ved den Kgl Norske Legasjon i Stockholm samarbeidet med Osvald. Flere av dem satt i efterkrigstiden som "fortjente" medlemmer av samfunnet.

Statspolitifullmæktig Thorhus skutt da han kom ut fra Munkedamsveien 55 hvor Stapos skole holdt til. 4. nov 1944. Attentatmannen kom syklende og fyrte av flere skudd. Folk på gata foretok seg intet.

Attentatforsøk mot politimester Hauger, Rjukan. Slutten av nov 1944. Tre ukjente mænn ringte på døra. Kona åpnet. De spurte efter ingeniør Engers hus. De trakk revolvere og advarte henne mot å skrike, men hun skrek likevel. Mannen kom styrtende og prøvde å lukke døra. De skjøt gjennom døra og han ble hardt såret.

6. mars 1945. Mord på åpen gate i Bergen. Alf Kønig.

Attentat mot 6 politimænn på Hønefoss, 1 dræpt. En tidsinnstilt bombe smalt ved 2-tiden om natta.

5 arbeidere mistet livet ved sabotagebombing av en fabrikk utenfor Stavanger. Begynnelsen av april 1945. De dræpte: Jon Nilsen (36), Alf Eriksen (40), Jon Hansen (20), Thor Thorsen og Arthur Finnestad (begge i 20-årene).

Politikonstabel Olav Njøten (46) skutt 6. nov 1944 i Bergen. "Angiver". Ryktespredere innen kristelige kretser startet rykteflom som var så skitten at London ble oppmærksom. Sendte likvideringsordre.

Anton Nilsen fra Hurum dræpt i begynnelsen av april 1945. Utført av derværende kommunistgruppe. Anklaget for angiveri.

Statspolitikonstabel Thoralf Mathisen skutt i Tåsenveien 25, sep 1944. Dette var en "borgerlig" likvidasjon. Sikringstjenesten?

Politibetjent Walter Dammen i Sandvika dræpt av den kommunistiske Silkesnorgruppa 19. april 1945. Han var en avholdt mann.

Sigvart Caspar Knudsen, medlem av NS, skutt ned på gata utenfor sitt hjem 8. sep 1944.

Faste Svendsen Moe, hovedkasserer i bykassa, Oslo, leder for NS-gruppa på Frogner, skutt ned på åpen gate i Bygdøy Alle mens han spaserte med sin kone. Oppgis utført av den "borgerlige" hjemmefront. Skutt ned bakfra av to ukjente mænn 10. des 1944.

SS Hauptscharführer Georg Nitsche og Oberscharführer Kurt Olitsch skutt ned bakfra av en norsk mann i engelsk sold. 28. april 1943.

Yngvar Løvdok, lensmann i Haug, myrdet i Drammen 18. jan 1944 utenfor sin bopæl. Han var på vei hjemmefra til et selskap da han ble overfalt 100 meter fra hjemmet og slått i tinningen med en kølle. Kom seg unna og prøvde å løpe inn i ett av nabohusene. På trappa skutt bakfra. Løvdok var en ualminnelig godt likt mann.

Politi-inspektør Gunnar Lindvik 24. mai 1944 tatt av dage i sin leilighet, Langaardsgt 1, Oslo.

Erling Georg Stør dødelig såret 17. mai 1944 i Rosenkrantzgata, Oslo. Døde en uke senere. Sikringstjenesten.

Høsten 1944 ble en politimann i Oslo dømt til døden av pistolpatriotene. Klarte ikke å dræpe ham i bakhold da han stadig var på vakt. I steden skjøt de hans far på åpen gate. Terroristene sendte ham siden et brev hvor de også truet hans bror.

En kvinne ble dræpt i Hesselberggt 17, Oslo, 17. april 1945. Hun skal ha angitt et våpenlager. Ble skutt med dum-dum -kuler.

Ung mann dræpt for å ha meddelt besettelsesmakten data om folk som gjemte seg for å unngå arbeidsregistrering. Nov 1944 utenfor Drammen.

Reidar Borgen ble skutt på Brunkollen i Bærum, 9. mai 1945 av en hjemmefrontgruppe som var dratt ut for å "arrestere" ham. De bare plaffet ham ned.

Olav Dokken, vaktmann ved Kongsberg Våpenfabrikk, ble myrdet 10. okt 1944. Var medlem av NS.

Rolf Dahl ble skutt som "angiver" av sikringstjenesten rundt 1. juli 1944.

En viss herr Johnsen ble skutt for "angiveri" utenfor Sofienberggt 11, Oslo. Nov 1944.

Bankkasserer Thomas Holm ble skutt ned bak skranken i Eiker Sparebanks kontor på Hokksund. Opplyses utført av Osvald-gruppa. Aldrig efterforsket av norske myndigheter.

Brukseier Einar Haneborg skutt i sitt hjem av to ukjente mænn 13. feb 1945. Kommunistene sto angivelig bak.

Stapobetjent Wickstrøm skutt i Stavanger av kommunistene, 5. des 1944.

Geiche, tolk i Gestapo, dræpt i Stavanger, 9. jan 1945.

Politikonstabel Arne Halvard Tofteberg, Oslo, dræpt i et lumsk attentat 22. aug 1942, angivelig av Asbjørn Sunde og kompani.

21. aug 1944 ble Ulf Winnem skutt som "angiver".

7. sep 1943 ble den norske gestapisten Østbye skutt i Trondheim.

Politimannen Myreng-Larsen ble myrdet med kniv, visstnok fordi han var "angiver", dessuten NS-mann. Av Osvald-gruppa.

Solveig Andersen skutt 14. mars 1945 av den borgerlige hjemmefront for angiveri.

Politikonstabel Richard Jensen fra Borgestad og Norman Johnsen dræpt av M.O. -folk.

Gustav Bendixen (31), Oslo, ble funnet bakbundet og kneblet, bokstavelig talt skåret i småbiter. Alle tænner var slått inn. Funnet i en grøft i nærheten av Ekeberg.

Tekla Gullborg (20), kontorpike hos tyskerne i Sarpsborg. Funnet ved Tunevannet; naken, voldtatt og myrdet. En pakke engelske sigaretter lå ved siden av liket.

GK fortæller: En nu avdød kommunist fortalte mig hvorledes de likviderte en "angiver": De kidnappet ham eller henne. En mann ble først mishandlet og så langsomt drænkt. Var det en kvinne innledet man med voldtækt. Dette skjedde flere ganger under okkupasjonen. Han fortalte dette på sitt dødsleie.

Ester Larsen var en husmor fra Halden-distriktet som ble plaffet ned på landeveien i 1943 midt på lyse dagen. Hun ble skutt i magen og lå og jamret sig i 2 timer uten at noen hjalp henne. Så døde hun.

Tidlig i mars 1945 ble Erling Solheim skutt. Han var bokhandler fra Moss. Funnet bakbundet i en grøft i Gransherad.

24. nov 1944 ble huset til forsikringsselskapet Fram utsatt for sabotage. 3 uskyldige sivile ble dræpt: Jens Pettersen, Karl Delbek, Sigurd Fossum. Under slukningsarbeidet eksploderte en tidsinnstilt bombe og såret 9 brannmænn.

En viss Knudsen ble dræpt en av de første dagene i sep 1944 på ukjent sted. Liket ble funnet på veien til Jar.

17. apr 1945 ble liket av en ukjent mann funnet i Lysakerelven. Han var i 40-årene, 171 cm høy, naken og med utslåtte tænner. På venstre hånd en hjerteformet tatovering. En nyre manglet, men dette kunne ikke spores til noe sykehus. Ingen i den alderen var meldt savnet og det kom aldrig for en dag hvem han var. Jøssingene efterforsket aldri dødsfallet, hvilket tyder på mord.

29. april 1945 fant en mann tilfældigvis et lik i en råk i Orkla, Rennebu. Det var av en kvinne som var skutt i ryggen og kastet i elven: Sykepleiersken Borghild Odland (38). Hun hadde ligget der længe. 29. nov 1944 kom to mænn opp til gården i Kvikne og bad om å få tale med Borghild. Hun gikk intetanende ut til dem. Og kom aldrig tilbake. En praktfull demonstrasjon av sann patriotisme, slik den feires hver 17. mai. Da tyskerne kapitulerte og den såkalte frigjøring brøt løs stanset all efterforskning. Var hun da dræpt som NS eller "angiver"? Nei, det perverse er at hun var apolitisk. Det var tydeligvis et lystmord. Partisanbanden skjøt henne bare på gøy fordi hun snart skulle feire bryllup.

En av Norges ærværdige mænn falt også som offer for mordbandene: Knut Knutson Fiane, forfatter av flere utmærkede bøker. 21. sep 1944 kom han gående på vei til jobben da han på Majorstua i Oslo ble plaffet ned av to mænn. Fianes enke, Alvilde, ble i 1948 dømt for å ha villet oppklare mordet på sin mann! Så pervers var rettspleien i efterkrigstiden.

Solveig Alan ble i aprildagene 1943 funnet som lik i Drammensfjorden. Hun var bakbundet, kneblet og kvalt. Undersøkelse av liket viste fullbyrdet voldtækt og grusom mishandling i underlivet. Hun var gravid i femte måned. Hun var ikke NS men hadde vært ansatt ved et tysk tjenestested. Den vakre unge kvinnen ble bare 19 år gammel.

Polly var en tidligere danserinne ved den nasjonale scene i Bergen. Under okkupasjonen levde hun i følge bandittene av prostitusjon og ga tyskerne værdifulle opplysninger om hjemmefronten. Hun ble funnet død av knivstikk. Men det var ikke alt. Dette drap var ett av de grusomste. De brakk hvert bein i kroppen hennes. Siden brukte de kniver på henne. Hennes nakne kropp ble funnet med 40 knivstikk. Dette ble feiret av jøssingene i den illegale presse. Det hendte en av de siste ukene i 1943. Også dette bestialske drap ble av efterkrigstidens ledende jurister klassifisert som en krigshandling og en patriotisk handling som ikke fortjente straff. Andenæs, Jens Chr. Hauge, Schjelderup m.fl. gikk god for det. Mirakuløst nok har vi navnene på gjerningsmænnene: Olaus Kronstad, Arne Feldsen, Svenke Fogstad, Veiner Holdt. Men det er usikkert om det er dekknavn. Det er mest sannsynlig dekknavn, for jeg finner ingen Feldsen, Fogstad eller Holdt i telefonkatalogen for Bergen av i dag, og Svenke og Veiner som fornavn er ekstremt sjeldne.

Mordet på hirdmannen og grensepolitimannen Per Quist Christiansen var en avskyelig forbrytelse. Han ble 32 år gammel og efterlot seg 4 mindreårige barn. Gjerningsmannen, Anker R., og to til ble tatt på fersk gjerning med ryggsekkene fulle av stjålen mat. Det skjedde 1. mai 1942 og Per var sammen med lensmannen i Grue. AR ber om å få ta opp sigaretter av sekken, og det får han lov til. Samtidig vender Per og lensmannen ryggen til et øyeblikk. Men AR drar opp en pistol og skyter Per i ryggen så han dør. Morderen kommer seg unna og gjemmes siden i Sørkedalen av to lærere. Derfra blir han senere loset over til Sverige av Furubottens mænn. Han skrøt av mordet. Da freden brøt løs og jøssingene hersket i landet vendte AR hjem, og saken ble henlagt uten efterforskning. Hvordan kunne Per så lett lures og attpåtil vende ryggen til? AR var en ung uskyldig utseende gutt.

Finnmarksvidda, 23. sep 1942. Finske Seppo Laminnen ble slått halvt i hjel med pistolkolber, siden langsomt drænkt i en multemyr. Det var 3 mænn og en kvinne som gjorde dette. Da finnen ble senket i myra sa kvinnen, Gunhild L: En angiver mindre på Jorda og en mer i helvete.

Mario Køstner var tysk men i mange år norsk statsborger. I 1941 ble han tvunget til sjåførtjeneste hos tyskerne. Han kjørte matvarer på Møre. En dag i mai 1942 var han borte. Han ble funnet bundet til et træ med ståltråd. De hadde skutt ham i maven, helt bensin over og tent på.

Sylvia Brauschild. Hun var tysk, 26 år gammel, gift med en tysk SS-mann, og hadde to barn. Hun arbeidet ved et tysk tjenestested i Narvik. I mai 1944 ble hennes mann hardt skadet i en bilulykke i Oslo. Kona ble budsendt da det sto om livet. Da hun forlot sin leilighet for å reise til Oslo ble hun skutt ned bakfra. Fordi hun var tysk. Ved liket lå en pappskive hvor det sto: Slik skal det gå med alle tyske horer. SS-mannen overlevde men ble uhelbredelig sinnssyk da han fikk vite sin kones skjebne.

Jødene satt trygt i London, New York og Moskva, hvorfra de gav ordre til snikmord på hundrevis av anstændige nordmænn. En eneste gang hendte det at nemesis rammet dem. Det var da familien Feldmann skulle loses ut av landet. Den var rik, som jøder pleier, og fristelsen ble for stor for bandittene. Hele familien myrdet. Likene aldrig funnet, trolig senket i en myr.

Langes kilde, GK, fortæller: Det var en solskinnsdag 23. juli 1944. Et sted i Østerdalsskogene lå en brunbeiset hytte. Rundt bordet i hytta satt 6 mænn. Ved enden satt en mann kneblet og bundet til stolen. Han var dømt til døden for angiveri. De selvoppnævnte dommerne gikk aldri nærmere inn på hva dette besto i. Den dømte fikk ikke uttale seg. Mannen med protokollen sa: Som angiver og svin har du levd... som svin og angiver skal du dø. Gode nordmænn har du sendt i døden; gode nordmænn skal sende dig samme vei. Fire mænn reiste sig og rykket angiveren på beina. Han var fra sig av skrekk, men kneblen hindret ham i å skrike. To hundre meter bortenfor hytta i en liten lysning var det gravd en dyp grav. Den dødsdømte ble bundet rundt armer og bein og stående senket i graven. Så fylte de graven til han sto med jord til brystet. Da ble dødsdommen atter lest opp. Så satte bødlene sig ned og tok en røyk mens de betraktet sitt offer. Øynene sto ut av hodet på ham i vild sanseløs redsel og skummet tøt langs kneblen. De reiste sig og tok spadene, fylte sakte på med jord til han var levende begravd. Til slutt la de græsstorven på plass og noen grener og rask ovenpå. Alle spor var borte. Bare skogens sus hørtes - mærkelig sørgmodig i tonen.

Dette ble oppdaget ved en tilfældighet. En av bødlene døde i 1969. Blant hans efterlatte papirer lå en liten svart notisbok. Der skildres ugjerningen. GK fortæller at han kjente mannen og familien meget godt gjennom sitt arbeid. De var venner. Men den svarte notisboken inneholdt et synderegister så forfærdelig at han ble kvalm. Han noterte sig det viktigste. Snart efter fikk enken spørsmål om noen hadde rotet i mannens efterlatte papirer. Hun svarte nei. Så forsvant alt sammen efter et innbrudd.

Den myrdede het Karsten Løvseth og var 27 år gammel. Han var ugift men hadde en sønn som skal bo i Gøteborg. GK oppgir initialene og aldrene til de 6 i mordbanden. Tre av dem forsvant sporløst i et forsøk på å nå England i båt. Den fjerde skiftet navn og bosatte sig som uføretrygdet i Sverige. Den femte bosatte sig i Troms. Den sjette og siste er han som døde i 1969. Åstedet var nærmere bestemt traktene mellom Ljørdalen og svenskegrensa. Motivet var at Løvseth ved et par anledninger hadde bistått Statspolitiet (stapo) i oppklaring av sabotagehandlinger. Dette var han lovlig pålagt. Men han mærket at han var i faresonen og prøvde å rømme. Likevel ble han tatt.

5. mai 1941 ble en 42-årig smedformann sparket i hjel i Bergen. Han var gift og hadde barn, med stærke sympatier for NS. Politiet kom ingen vei med saken og det ble stille.

Eilif Pisani var medlem av vaktbataljonen. Han ble skutt på åpen gate i København 12. sep 1943. Mordet ble besluttet av Hjemmefronten i Norge, men da Pisani dro til Danmark for å unnslippe tok danske "patrioter" over oppdraget. Et gammelt ektepar som sto i nærheten ble truffet av rikosjetter og døde på vei til sykehus.

Øivind Melsom fra Sandar var legionær og gift. Myrdet i Oslo 20. juni 1942.

24. mars 1942 dro tre norske fiskere opp et kvinnelik i sitt garn på Mørekysten. Det var nakent og begynte å gå i oppløsning. Det var oppskåret i underlivet og hadde skuddsår i bakhodet. En tysk patruljebåt stanset dem og overtok liket. Det ble ført til Trondheim for obduksjon. Hun var 22 år gammel og hadde vært gravid i 6-7 måned. Deler av fosteret satt igjen i underlivet. Tysk sikkerhetspoliti kunde meddele at det var den statsløse Muriel Anderssen fra Malmø, Sverige. Hun hadde vært ansatt ved et tysk tjenestested i Oslo. Hun reiste rundt i Trøndelag for å se sig om da hun ble myrdet på en ubeskrivelig bestialsk måte. De tyske militærlægene gråt da de så liket. Obduksjonen viste at en hard gjenstand gjentatte ganger var blitt kjørt opp i hennes skjede, og at morderne hadde brukt kniv på underlivet. Hun var også voldtatt flere ganger. En av lægene uttalte: I hele min tid som læge har jeg aldrig sett maken til råskap. Selv ved fronten, i de hardeste kampområder, fant vi aldrig bevis for noe lignende.

Vi kommer nu til ett av de mest rystende mord, alene derfor at vi vet så mye om det og det ble gjennomført med stor grusomhet. Elsa Kristoffersen het hun. Det hendte 8. desember 1943. Morderne, hvorav en celeber person med de aller beste forbindelser i Norge, ble utdannet i England og sendt hit illegalt. Alt var nøye planlagt. Banden utførte kaldt og kynisk mordet på den ulykkelige Elsa. Vi har deres meget fyldige tilståelse. Vi har også en del av det materiale som Fehlis la frem på en pressekonferanse i Oslo, april 1944. Vi har obduksjonsrapporten om Elsa og en lærebok i geriljakrig. Læreboken handler om sivil drapsteknikk og ble utbredt blant hjemmefrontfolk.

Det hele begynte med at politiet i Sandvika om morgenen 9. desember 1943 ble varslet om et likfunn under Nesbrua i Bærum. Politiet rykket ut med stort mannskap og kunne snart stadfæste at det var mord. Kvinnen var i 25-årsalderen og tydeligvis dumpet fra den høye broen. Hun var død da hun falt, så enten ble hun slått i hjel på broen eller fraktet dit som lik. Man fant blodsøl både på broen, rekkværket og isen. Hun hadde svære sår i hodet og annetsteds. Hun hadde ingen papirer på sig som sa noe om hvem hun var. Ikke hadde hun yttertøy og ingen sko. Folk i området mente å ha hørt duren av en bil om natten. Hensikten med å dumpe liket akkurat der var nok å kvitte sig med det for godt. Det går nemlig stærk strøm under broen som kunne ha ført liket ut i fjorden. Morderne overså imidlertid at sundet var frosset til to dager før.

Meningen blant nordmænn på den tiden var at dette måtte være tyskernes værk. Nordmænn gjør da ikke slikt, eller hva? Desværre finnes de som gjør slikt midt i blant oss. De norske mordagentene hadde lært sitt håndværk i England, hvor de avla eksamen i kunsten å dræpe sine landsmænn. Nu skal vi følge efterkrigstidens helter og patrioter, våre gode nordmænn i aksjon.

Om kvelden 7. desember ble det fattet beslutning om å slå til. De var tre mann, med bil og sjåfør. Bilen ble stilt halvveis opp gata og sjåføren sittende å vente på tegn. En av dem ringte på hos EK i tredje etage. Fruen åpnet. Han sa at han hadde et brev til henne som måtte leveres personlig, men fruen sa at hun ikke var hjemme og ikke var ventet hjem før kl 21. De trakk sig da tilbake inntil kl 20 og overvåket så inngangen. Men kl 22 hadde fremdeles ingen vist sig. De gjorde da et nytt forsøk. En av dem (A) ringte på og EK kom selv og åpnet. Han rakte henne det fiktive brevet og spurte om hun var EK. Hun takket og trakk sig tilbake i gangen. Men A satte foten i døren og fulgte efter. Han sa at han trengte svar straks. Så tok han henne i skulderen, dreide henne om og gav henne et knyttnæveslag på haka så hun mistet bevisstheten.

Han grep henne og løp mot ytterdøren, men glemte konvolutten som ble liggende igjen med hans fingeravtrykk. De fikk henne ut og inn i bilen, men ikke uten besvær, for hun kom til sig selv igjen og stønnet høyt, motsatte sig å bli dradd inn i bilen. Planen var å bringe EK til en tom leilighet, og på veien dit gikk man inn et sted for å hente nøkkelen. Der fikk de imidlertid beskjed om at leiligheten sto under oppsikt og ikke kunne brukes. De fraktet henne til en annen leilighet hvor de disponerte et rom. Næste dag fikk sjåføren melding om en arrestasjon og måtte stille bilen unna hele dagen. Banden fikk først kontakt med ham igjen ved midnatt 8. desember. Man ville da kjøre til en hytte utenfor byen, hvor man skulle forhøre EK, men det viste sig umulig å komme frem på grund av snøen.

Nu ville man bare gjøre ende på henne og kjørte ut av byen. Man tenkte å bruke en stein som søkke, og den var lagt bak i bilen, men da man så efter den viste det sig at den var falt av. Man forsøkte å få løs en ny stein men det mislyktes. EK trodde på dette tidspunkt at man ventet på en annen bil som skulle bringe henne til grensa. Man besluttet å gjøre kort prosess og en av karene slo henne med en totenschlæger, men kula falt ut slik at slagene var virkningsløse. Hun skrek vildt av smerte og skrekk, men de truet henne til taushet. En av dem holdt nu hodet hennes fast mens en annen trakk pistol med lyddæmper og skjøt henne i tinningen. Dermed var det øyeblikkelig forbi. Hun var død og de slengte henne over rekkværket ned i sundet. Klokka var da rundt 3 om morgenen 9. desember.

Alle gjerningsmænnene ble tatt. Et brev ble funnet hvor det sto: Vi kan ikke si oss udelt fornøyd med aksjonen mot frk Elsa Kristoffersen. Opplegget var skreddersydd men nervene sviktet på to av aksjonsmænnene. At det siden viste sig at kvinnen var uskyldig gjør intet fra eller til, for som aksjon betraktet var det ypperlig trening. Kynismen i dette kan neppe overgås. Dette er jøssing-Norges krigshelter - gode nordmænn som falt for Norge i kamp mot nazister og landssvikere.

En av karene fortalte at han var sluppet fra fly i fallskjerm i nærheten av Oslo. Han satte sig straks i forbindelse med kontaktpersoner han hadde liste over fra England. Så begynte planleggingen av forbrytelsene. Ordren fra England om å sette i gang kom 5. desember. EK var bare første mål; man hadde en dødsliste på over 30 NS-medlemmer som skulle tas av dage mellom januar og april 1944. Saken vakte stor oppsikt fordi man hadde så mye bevismateriale.

Obduksjonen viste at skuddet i tinningen ikke var den eneste vold de øvet mot henne, bare den siste dødbringende. De hadde sparket henne i maven med tunge støvler, sparket henne i munn- og hakepartiet, knust hennes ene øye ved å trykke det ut, og hun hadde tre brudd på hodeskallen som skyldtes slag med en tung stump gjenstand.

Under forhørene var de skyldige kalde og følelsesløse. De var som sagt opplært i mord av den anglo-jødiske stat. Man fant undervisningsmateriale med svar på spørsmål som: Hvordan likvidere en mann som aldri forlater sin bolig? Her gis det mange oppfinnsomme svar. Det er en lærebok for gangstere. Man kan utgi sig for å komme fra elektrisitetsværket for å kontrollere anlegget. Man kan utgi sig for postbud som kommer med brev. Eller komme fra leiekontrollen eller vannværket. Man kan forgifte eller brekke nakken på offeret. Det finnes mange muligheter.

Alle ugjerningene vi har skildret var Hjemmefrontens værk. Dens leder var høyesterettsjustitiarius Paal Berg. Høyesterett holdt sitt første møte efter tysk kapitulasjon 14. mai 1945. Berg talte og sa bl.a.: I alle disse lange år har den norske rettsstat ligget i grus. Men ulvetiden er nu over. Vi er igjen et rettssamfunn av frie borgere med våre grundlovshjemlede menneskeretter og borgerretter. Vi har atter her i landet retten til å ytre oss fritt i tale og skrift. Atter gjelder Grundlovens forbud mot tortur, mot vilkårlig fængsling og mot straff uten lov og dom. Atter gjelder forbudet mot å gi en lov tilbakevirkende kraft. Vi er atter et samfunn av frie mænn som bygger på det gamle bud i Gulatingsloven: Med lov skal landet byggjast [, ei med ulov ødast] En større og frekkere løgner har vel aldrig Norge skuet. Og denne terroristen var høyeste dommer i Norges rettsvesen!!

Men historien om Hjemmefrontens myrderier er ikke slutt. Det næste vi skal se på er drapene i skogsområdet ved Røgden og Rotberget 23. januar 1945. GK, som er kilden, opplyser om at stedsnavn og personnavn er forandret av hensyn til fortsatt forskning. Det var en "venn" av GK, senere præst(!), og en medhjelper som begikk mordene. Tre ældre nordmænn avtalte med præsten at han skulle bringe dem over til Sverige for summen 5000 kr. De skaffet sig falske grenseboerbevis og tok toget til Kongsvinger. Der ble de møtt av præsten som kjørte dem over Roverud og Lundesæter til en plass nær Meldalen. Der måtte de ligge i dekning, sa præsten, fordi det var razzia i området. Den sanne grund var at flyktningene der skulle dræpes. Medhjelperen dukket opp og foreslo at de skulle gå til en hytte han hadde ved Røgden. Der var det trygt, og de kunne hvile ut før de påbegynte vandringen til Sverige. Dette ble de enige om og efter to døgn gikk de til den hytta. Præsten satte over mat på en medbragt primus. Mens de spiste kokte han kakao. I den løste han opp en kjæmpedose veronal. Flyktningene drakk intetanende og falt i dyp søvn. De to morderne kledte dem nakne og tok alle værdisaker. En av dem gikk så ned til tjernet og hogg hull i isen, mens den andre surret jerntråd om dem og hektet på jernskrot som lodd. Så bar de to morderne de sovende en efter en ned til hullet i isen og dyttet dem ned. En ny heltedåd var fullbragt! Et nytt skritt på veien til Paal Bergs rettssamfunn av frie borgere.

Nu kommer vi til en av jøssing-Norges største helter: Gulosten! Egentlig het han Johannes Siegfred Andersen. Allerede før den tyske okkupasjon hadde han gjort sig et navn som forbryter. Da partisan-terroren dros i gang lot han ikke sjansen gå fra sig; han ble en skattet terrorist. I 1941 ble han arrestert for mistanke om besittelse av våpen, men snart løslatt. Mistenkt tyster var Raymond Colberg. Gulosten svor blodig hævn. En vakker lokkedue ble pusset på Colberg. Hun fikk ham til å tro at hun hadde flere sekker kaffe til salgs. Colberg gikk fem på og møtte opp med pengene. Under forevending av å by ham en kjøpeskål fikk hun lurt ham med sig inn på et hospital. Der ble han slått ned og bundet, siden utsatt for redselsfull tortur.

Kort efter ugjerningen fikk Fehmer tak i en intern rapport fra Milorgs terrorbande. Der fremkom det at den hadde overveid å dræpe Colberg men ikke gjort det. Milorg visste ikke hvem som hadde utført drapet. Mordet ble først oppklart i juli 1944. Ingrid Andersen (Ulateig: Ruth Andersen), Gulostens kone, hadde i fylla skrytt av at hun hadde vært med på å dræpe Colberg. Dette kom sikkerhetspolitiet for øre og så begynte snøballen å rulle. Arrestasjoner og forhør ble foretatt og bragte full tilståelse. Selv de garvede folkene i tjenesten grøsset da enkelthetene kom fram i all sin gru. Kona fortalte: Da de fikk lurt Colberg inn på Cheval (hospitalet) slo Gulosten ham ned med en hammer, men ikke hardere enn at han våknet efter en stund. Mannfolkene bandt og kneblet ham, slepte ham ned i kjellern hvor de la ham på et bord. De hadde sværget hævn for hans simple angiveri. Gulosten var mest stemt for å skyte ham, men kona nektet. Hun tok fire kniver og korsfæstet ham. Han vred voldsomt på sig men kunne hverken komme løs eller skrike.

Da han hadde ligget slik en time tok Gulosten over behandlingen. Han tok et jernrør og slo Colberg i stykker, knuste hvert bein i kroppen hans. Efter en time døde han. Kona og en venninne tok da hver sin kniv og skar av Colbergs penis og undersøkte den. De var nysgjerrige på hvordan en fremmed mann var utrustet mellom beina. De ble ikke imponert; Gulosten var bedre. Siden kappet de opp liket som en gris og stappet bitene i en sekk som de slengte i en kum. Der lå den til næste dag. Da kjørte Gulosten den bort og dumpet den i Akerselven. Færdig med det.

På grund av mordets bestialske karakter ble det behandlet av standretten, og dommen lød på døden for alle 6 tiltalte. De ble skutt på Grini av Sonderkommando Hans. Men historien ender ikke der. Fru Gulostens lik ble funnet av jøssingene i 1945 og var blant dem som lå på utstilling mens "landssvikfanger" måtte toge forbi. Som om de hadde begått en skrekkelig forbrytelse ved å henrette henne. Noe de forresten ikke hadde noe med å gjøre. Men for jøssingene var kjerringa til Gulosten en martyr, en patriot og god nordmann. Hennes navn står for alltid innrisset i æresbautaen på Grini. Hun er efterkrigstidens helt og idol. Hver 17. mai legges det krans på Akershus til hennes minne under en høytidelig stund, og det skytes salutt med kanonene. Slike kvinner vil gamle Norge ha. Hun er deres forbilde og vår fremtid. Hovedstadens samfunnstopper bøyer andæktig hodene når det manes til en stille stund til minne om de falne.

Det hører med til historien at Gulosten selv aldrig ble tatt. Han unnkom straff. Egil Ulateig har mye mer å fortælle om ham i kapitlet "Historien om en Krigshelt", s. 15. Han fortsatte å myrde og begå andre forbrytelser. Kong Haakon var hans venn og velgjører! De følte sig visst åndsbeslektet disse to.

Vi går videre. Hans Caspersen Balterud ble brutalt myrdet i en butikk 1. mai 1945. Han var distriktsveterinær i Bagn, Valdres. Det finnes tre versjoner av hendelsesforløpet. Den første er offisiell og går ut på at Balterud truet hjemmefrontkaren og undersøkte lasteplanet på bilen han kjørte m.m. Dette er løgn og ble brukt av riksadvokaten og Stortinget for å nekte enken billighetserstatning. De fritok morderen for alt ansvar.

Annen versjon fortæller at Balterud og hans morder drakk sammen kvelden 1. mai. Det oppsto krangel, men Balterud fikk telefon fra en bonde med bønn om hjelp til et sykt dyr. Morderen forsvinner, og efter en stund kjører Balterud avsted i sin bil. Noen kilometer oppe i dalen blir han stanset og trukket ut av bilen. Det er hans svirebroder som ligger i bakhold. Han pumper Balterud full av kuler. Får hjelp av en annen med liket. Denne versjonen stammer fra en som kjente Balterud. Det er bare en hake ved den: Den er ikke sann.

Endelig tredje versjon: Dette er en historie som helst bør glemmes. I dag vet jeg at Balterud var totalt uskyldig i det han ble dræpt for. Men først vil jeg si litt om forholdene her i dalen på den tiden. Det var en fin bygd vi bodde i. Tusen innbyggere var vi. I 1943 flyttet imidlertid en NS-mann (Per Åge Madsen) fra Oslo hit. Vi måtte da iværksette visse sikkerhetsforanstaltninger. Så kom Balterud inn i bildet og direktiv fra høyeste hold bød streng overvåking av de to. Det viste sig dog overflødig da ingen av dem foretok sig noe som truet vår virksomhet. Den var temmelig brennbar så vi hadde ikke råd til å ha angivere rekende. Men som sagt var ikke disse to av den typen. Vi hadde forresten en kontordame hos tyskerne på Hønefoss som tidsnok varslet oss om alt.

I slutten av april reiste vår bilmekaniker til Bagn for å hente en lastebilmotor. På hjemveien ba Balterud om skyss da han hadde fått telefon om et sykt dyr i dalen. Han fikk sitte på og den dramatiske turen begynte. Efter noen kilometer begynte praten å gå livlig i førerhuset. Føreren som hadde tatt noen pinner på Bagn ble ivrig og løsmunnet. Balterud på sin side var en stridbar herre som ikke lot sig pille på næsa. Noen kilometer opp dalen kom bilen til en bratt bakke hvor den næsten stanset. Plutselig åpner Balterud bildøren, går ut og småløper opp bakken. På toppen av bakken lå en butikk og ved enden av disken var det telefon. Balterud går dit, tar luren og slår et nummer. På hver side har han en ung dame.

Føreren, bilmekanikeren, løp efter Balterud med en Webley revolver og nådde butikken akkurat da han slo nummeret. Han sikter og skyter gjennom vinduet. Balterud faller overende på gulvet, badende i sitt eget blod. Morderen løper inn i butikken og bort til ham, setter revolveren mot hodet og trekker av. Så ringer han en bandittbroder som kommer sporenstreks. De bærer liket ned til lastebilen og får det opp på planet. Fortælleren ankom butikken straks derpå; han måtte jo vaske bort blod og hjernemasse. Gulvet så ubeskrivelig ut.

Banden diktet opp en historie som ble offisiell. Den sanne historien ble aldrig bokført. Liket av Balterud ble kjørt til Bagn og overlevert enken. Hun fikk sjokk da hun så sin manns lik i en slik forfatning. Den ene damen som ble vitne til mordet fikk også sjokk som hun aldrig kom sig av. Den andre var tøffere. Fortælleren som formidlet den sanne historien bærer initialene Å.L. og var bandens faste bøddel. Han ga ikke fem øre for å skyte en mann i ryggen. Hjemmefronten hadde faktisk faste bødler og han var en av dem. Hans historie er kontrollert og funnet å stemme.

G.K. fortæller at han gjennom en kontakt i Oslo fikk en liste over likfunn i grensetraktene fra Trondheim sørover til Kornsjø. Denne kontakt hadde i to og et halvt år reist og forsket (begge hans forældre ble myrdet under okkupasjonen). Rapporten sendte han GK og den er spekket med opplysninger. Den gir et klart bilde av et grusomt kapitel i okkupasjonshistorien. Sammenlagt ble det funnet 83 lik på nævnte strekning i tiden oktober 1940 til mars 1945. Han fant bevis for at 41 av dem var myrdet; 31 mænn, 2 kvinner og 8 barn (senere korrigert til 41 mænn, 7 kvinner og 9 barn). Likene bar tydelig spor av vold i alle former. Gjennom et omfattende forskningsarbeid fant han frem til navnene på 22 av mænnene og en av kvinnene. Av disse er mange tyske soldater. Vi mærker oss Erich von Kerni som spionerte for Hjemmefronten, men ikke desto mindre ble skutt i ryggen av dem han hjalp. Samme skjebne møtte Arni Kirst. Friedrich Mann gikk i britisk tjeneste i 1941 men ble dræpt av sine oppdragsgivere i mars 1945. Wolfgang Schiller fikk nervesammenbrudd høsten 1944 og fikk hjelp av nordmænn til å desertere og komme sig over grensa til Sverige. Men på selve grensa ble han funnet med en kniv stående ut av hodet. Dødsårsaken var skyting bakfra.

Salomon Arnhelm deserterte efter et stort pengetyveri i 1943. Fikk kjøpt sig billett over til Sverige men ble dræpt og ranet av sine hjelpere. Walther Eichmann ble funnet i live men døde på sykehuset. Han var skutt i maven og halvveis begravd i en myr ved Magnor. Obduksjonen viste at morderen hadde skåret ut tunga hans. Friedrich Senghel skrev tyske stemningsrapporter, ble mistenkt men klarte å rømme ved hjelp av en Kongsvinger-mann i april 1944. Som så ofte ellers takket nordmannen for tilliten ved å plaffe ham ned og dumpe ham i en grøft. Walther Schneider og Karl Engels efterforsket Senghels forsvinning da de ble skutt bakfra og lempet ut i Glomma (mai 1944). Hans og Erich Fürthem, brødre, ble sprengt i lufta da de startet bilen sin efter å ha fullført efterforskning på Elverum (januar 1945). Noen hadde plantet en bombe.

Svensken Jan Galtnäs arbeidet som sjåfør hos tyskerne i Oslo og ble skutt da han vendte tilbake efter et besøk i hjemlandet, mai 1943. Arne Ericksson var en annen svenske; han arbeidet som mekaniker ved ubåtstasjonen i Trondheim men ble mistenkt for spionage. Fikk hjelp av Hjemmefronten til å rømme, og funnet død i en jordkjeller en mil fra grensa (mars 1944). Svensken Karl Löfberg var mekaniker ved Polizeigericht i Oslo. Deserterte i mai 1944 og funnet død av tyskerne ved Magnor. Likets hode var skåret av og lå ved siden. Kniven som var brukt til dette sto i ryggen på offeret. Svensken Salve Segelfors var tolk ved Victoria Terrasse. Han ble med i en illegal gruppe og forsynte den med opplysninger, men måtte rømme. 8 dager senere ble han funnet bakbundet og hængt i skogen utenfor Ørje. Irma Gleischer (23) var en tysk kvinne som begynte å gi opplysninger til en illegal gruppe som hun fikk fra sine elskere, tyske offisere. I august 1944 måtte hun rømme til Sverige men kom ikke længre enn til Mysen. Der ble hun funnet naken, voldtatt og død.

Arni von Schnitler kom såret til Norge i juli 1944. I november får han vite at kona er voldtatt og dræpt av amerikanske soldater. Dessuten er begge barna sporløst forsvunnet. Nervene bryter sammen og han søker kontakt med en illegal gruppe i Oslo som mot militære opplysninger lover å bringe ham til Sverige. Da han har gitt dem det de vil ha myrder de ham i en bil og setter fyr på den. Noen tyske soldater kommer til stedet og klarer å få sin landsmann ut av vogna, men han er død.

Zahl von Venckel kom til Oslo i april 1941. I november ble han utsatt for en bilulykke som gjorde at han mistet venstre ben. Under en luftetur rundt Frognersætern i juli 1944 kom han bort fra sine to venner. De varslet sikkerhetspolitiet som efter et kort søk fant ham i et myrhull. Han var slått ned og siden trampet ned i myra. Bare beina stakk opp. Obduksjonen påviste store mengder myrvann i lungene.

Otto Hörner var løytnant i Luftwaffe stasjonert i Trondheim. Under en togreise til Oslo skulle han på do. Han kom ikke tilbake. Man slo alarm og toget ble stanset. Han lå ved siden av sporet med en kniv i brystet. Tross alle forhør ble morderen aldrig funnet.

Gustav Thor tjenestegjorde ved sikkerhetspolitiet, Victoria Terrasse. Efter kontortid dro han hjem til sin leilighet på Skillebekk. Næste dag uteble han. Efter forgjæves telefonoppringninger dro noen Gestapo-folk ut til ham. Døra ble sprengt og de fant Thor død i sin seng. Han var bundet, kneblet og pisket i hjel. Rommet var oversprøytet med blod.

Karl von Strohle var stasjonert i Bergen fra november 1941. 17. sep 1942 ble han funnet dræpt i et gammelt forlatt træhus i havnestrøket. Han var kneblet og spikret til gulvet. Obduksjonen viste at han var i live ved korsfæstelsen.

Dette var et utvalg mord på tyskere i Norge, ikke alle. Vi går videre. Høsten 1942 feiret man en voldsorgie i Østfolds grenseskoger. En familie på syv, mann og kone med fem barn i alderen 8 til 19, ble brutalt myrdet i nærheten av Ørje. Først ble de to jentene på 15 og 19 brutalt voldtatt mens resten av familien måtte se på. Siden ble alle syv kvalt med ståltråd, en efter en. Barna først, så forældrene. Familiefaren var den siste. Hva morderne ikke visste var at en svensk skogsarbeider ble vitne til alt sammen. Morderne var norske men utførte mordene på svenskesiden av grensa. Da de hadde forlatt åstedet gikk svensken fram og begravde likene.

GK fortæller: De fem morderne lever alle i dag (1972). Jeg kjenner dem alle! En gang mordere, i dag aktede samfunnsborgere. De har gode stillinger og er lykkelige familiefædre. Ingen av dem har noensinne vist tegn på anger og gru. Det finnes ingen formildende omstændigheter de kan gjemme sig bak. De har forbrutt sig mot all menneskelighet. Norges lover rammer dem ikke, det er rikets skam. Vil samvittigheten gjøre det? Jeg håper inderlig det.

Så er vi kommet frem til siste fall. Det siste vi skal dekke. GK fortæller: Dette er en historie om et funn. For 16 måneder siden fikk jeg en liten brevlapp. På den sto det: Du må ta banen til endestasjonen; jeg venter dig 10:30 i morgen. Dagen efter dro jeg dit. Været var tungt, med skyer som drev i rasende fart og det duskregnet. Min venn ventet på mig. Han var alvorlig og blek. Jeg har gjort et forfærdelig funn, sa han. For 8 dager siden holdt jeg til oppe i en skjæring. Jeg var kommet ned i en liten kløft og satte mig for å tenne en røyk. Mens jeg lot øynene vandre fikk jeg se noe som blinket. Jeg tok det opp; det var en guldring, siselert med en liten sten. Det var den som blinket. Her har du ringen.

Jeg tok den og så at det på innsiden var gravert: Til min elskede Erich. Ringen var et nydelig arbeid; antagelig orientalsk filigran. Stenen var en liten diamant. Datoen: 24.12.1943. Fant du mer, spurte jeg. Ja, det var det jeg gjorde, svarte han. Jeg lette rundt funnstedet. Til slutt veltet jeg til side en sten foran noe som så ut til å være en hule. Jeg la mig på knærne og krøp inn. Like ved ansiktet mitt lå en hodeskalle. Jeg krøp ut igjen og dro rett hjem. Tenkte først at jeg måtte melde det, men så tenkte jeg på dig. Kanskje du vil se på det? Jeg skal følge dig dit.

Jeg nikket og vi vandret inn i skogen. Det blåste og intet menneske var å se. Underlige tanker for gjennom hodet. Jeg hadde følelsen av å være på vei mot et rettersted. Hadde jeg da visst hva jeg ville få se hadde jeg snudd og rømt. Efter en drøy time klatret vi opp en bratt skråning. Store og underlige stenformasjoner dannet et bilde vel egnet til å skape stillhet i sinnet. Like under toppen stanset han. Jeg fortsatte forbi til toppen og innover heia. En liten gjengrodd vei førte næsten frem til skrenten. Jeg klatret ned igjen. Han så spørrende på mig. Best å se efter om det fins folk i nærheten, sa jeg.

Han pekte på noen digre steinblokker. Jeg gikk bort og så at en stor stein var veltet litt til side. Ved siden var en liten åpning, og jeg bøyde mig ned for å se inn. Da ser jeg en hodeskalle. Jeg reiser mig og ber ham skaffe spett, spade og sekker. Jeg skulle holde vakt i mens. Han gikk og jeg benyttet tiden til å se mig om. Det var temmelig bratt lænde men lett å forcere. Hva i all verden har foregått her, tenkte jeg. Jeg klatret til topps igjen. Kanskje jeg skulle lete litt i krattet, tenkte jeg. Det var mange år siden det hendte, men jeg kunne jo finne noe for det.

Efter en halvtime fant jeg en liten flat blikkeske. I den lå noen sigaretter plus et brev. Det var datert 15. september 1944. Jeg lukket esken og la den i lomma. Nu hadde jeg fått blod på tann og lette ivrig videre. Efter drøye timen fant jeg halvt skjult av småstein en stor lommebok med metallklype rundt. Jeg tok den meget forsiktig opp og åpnet den. Masser av engelske penger, lister, brev og fotos. Det var godt bevart og jeg lukket den og stakk den i lomma.

Det var gått næsten tre timer siden han dro for å skaffe utstyr, og jeg klatret ned for å vente. Da han kom tok vi en kort hvil før vi satte i gang med arbeidet. Vi fikk veltet unna noen store steiner som lå kloss opp til funnstedet. Jeg la mig på kne og krøp inn i hulen, tente lykta. Det jeg fikk se gjorde at jeg krøp ut igjen. Jeg skalv over hele kroppen og måtte sitte en lang stund for å få nervene i lage. Efter å ha summet mig sa jeg til ham: Gå herfra og kom ikke igjen. Aldrig! Glem alt dette så skal jeg ordne opp. Han så spørrende på mig men tok på sig ytterklærne og forsvant.

Aldrig mer nævnte han dette. Da han vel var borte tok jeg lykta og krøp inn igjen. Ved siden av hverandre lå tre skjelett. En mann, en kvinne og et barn. De var alle partert. Mannens hode og høyre arm var skilt fra kroppen. På de to andre manglet armer og bein; de var lagt i en haug ved siden av mannsskjelettet. Parteringsredskapet var tydeligvis øks. Barneskjelettet var ikke mer enn 35 cm fra skulder til hofte, hvilket tyder på spebarn.

Jeg lette gjennom hulen efter andre ting til opplysning men fant intet. Ett var dog sikkert: Alle tre var myrdet. Mannens hodeskalle var smadret over høyre øre. Kvinnen var skutt i panna. De var dræpt, partert og bragt til hulen. Jeg var ikke redd mer; min eneste følelse var sorg, dyp sorg.

Jeg var færdig med jobben og krøp ut. Satte mig på en stein og tenkte på hva jeg videre skulle gjøre. Kanskje lommeboken kan fortælle mig noe. Jeg tok den frem og så gjennom innholdet. Tre brev, noen beskrevne papirlapper og fotos, plus litt annet, gav mig svar på gåten. Papiret i den flate blikkesken satte et uhyggelig punktum, sammen med tablettene i den lille glassflasken. Nu visste jeg hvem, hva og hvordan. Det var ingen idé å melde dette; her forelå prisbelønnede mord.

Jeg slet som et dyr og begravde inngangen til de ulykkeliges siste hvilested. Ingen skulle noensinne få forstyrre dem mer. Så ba jeg en bønn for de døde, samlet sammen redskapen og gikk derfra.

Waldemar