Bibelens Kilder

Ariske Solmyter

Visste du at alle indoeuropeiske folk en gang dyrket korsfæstede frelsere? Længe før kristendommen. Har du ikke lest Håvamål? I vers 138 heter det:

Jeg vet at jeg hang
på det vindfangne træ
nætter hele ni,
såret med spyd
og viet Odin
selv viet mig selv
i træet
som ingen vet
hvor roten renner.

Her tales det riktignok om et træ og ikke et kors, men træets stamme med sine grener danner et kors og opprinnelig var det et træ Guden korsfæstedes på. Og ikke hvilket træ som helst men selve Yggdrasil, livets træ. La oss sammenligne med evangelienes beretning om Jesu lidelse og død på korset:

Og da den sjette time var kommet, blev det mørke over hele landet like til den niende time. (Markus 15:33). Her har vi både uværet og de ni nættene, selv om de for troværdighetens skyld er forkortet til ni timer. Videre: Og ved den niende time ropte Jesus med høi røst: Elo'i! Elo'i! lama sabaktani? det er utlagt: Min Gud! Min Gud! hvorfor har du forlatt mig? (Markus 15:34). Den niende time! Videre fortælles det: Og da nogen av dem som stod der, hørte det, sa de: Se, han roper på Elias! (Markus 15:35) Elias = Helios = Solen. Han roper på solguden akkurat som i solmyten! Endelig: Men Jesus ropte med høi røst og utåndet. (Markus 15:37).

Hvor er spydet og såret? Det finner vi ikke i Markus, og ikke i Matteus heller. Men Matteus tilføyer: Og se, forhenget i templet revnet i to stykker fra øverst til nederst, og jorden skalv, og klippene revnet, (Matteus 27:51). Her har vi nytt vitnesbyrd om uværet som raste under korsfæstelsen; det vindfangne eller stormpiskede træ. I Lukas drypper det inn mer av den gamle myten: For gjør de så med det grønne tre, hvorledes skal det da gå det tørre? (Lukas 23:31). Her dukker livets træ opp, Yggdrasil. Vi får også nærmere beskjed om uværet: og solen blev formørket, og forhenget i templet revnet midtefter. (Lukas 23:45). Aha, her har vi poenget: Hvorfor blir det mørke over hele landet, hvorfor formørkes solen? Fordi det er Solguden som korsfæstes og dør!

Vi må til Johannes for å finne spydet og såret: men en av stridsmennene stakk ham i siden med et spyd, og straks kom det ut blod og vann. (Johannes 19:34). La oss nu se på næste vers i Håvamål (139):

Ei brød de mig rakte,
ei horn de mig bød,
nedad jeg speidet
og runer jeg nemmet,
ropende nemmet jeg dem,
så falt jeg ned.

Han tørstet men ingen gav ham å drikke. Hva har evangelistene å si om det? I Markus (15:23) hører vi først: og de gav ham vin med myrra i; men han tok den ikke. Videre: Men en løp frem og fylte en svamp med eddik og stakk den på et rør og gav ham å drikke og sa: Vent, la oss se om Elias kommer for å ta ham ned! (Markus 15:36). Siden roper Jesus og utånder (15:37 oven). Matteus (27:34) fortæller: gav de ham vin å drikke, blandet med galle; men da han smakte det, vilde han ikke drikke. Lukas (23:36) sier: Også stridsmennene hånte ham, de gikk bort til ham og rakte ham eddik og sa: Johannes (19:28-19:30) fortæller: Derefter, da Jesus visste at nu var alt fullbragt, forat Skriften skulde opfylles, sier han: Jeg tørster. Der stod et kar fullt av eddik; de satte da en svamp full av eddik på en isop-stilk og holdt den op til hans munn. Da nu Jesus hadde fått eddiken, sa han: Det er fullbragt. Og han bøide sitt hode og opgav ånden.

At solguden speider nedad betyr at hans hode er bøyd og blikket vendt mot Jorden. At han ropende nemmer runer betyr at han roper trylleord, hellige ord. Hos Markus er dette blitt: Elo'i! Elo'i! lama sabaktani? Jesus roper høyt og oppgir ånden. Så tas han ned av korset. Johannes bekjenner til og med at han dikter dette med å tørste for at "skriften" skal oppfylles. "Skriften" er hans kilder, den gamle solmyten i skriftlig overlevering som han arbeidet med. Han vil være den tro og ikke utelate noe.

En siste finesse er værd å dvæle ved. Odin fortæller at han er viet sig selv der han hænger. Det samme gjelder Jesus: Han er Guds sønn og ett med Gud i treenigheten. Han ofres altså til sig selv. Treenigheten er gammel arisk teologi, mye ældre enn kristendommen. Den møter oss i India, alle verdensreligioners opphav.

Dette var bare en smakebit for å komme i gang. Vi har skrevet om Markusevangeliet som Stjernemyte før og skal ikke gjenta det. Når det gjelder Håvamål har de kristne en lett oppgave; det er bare å påstå at den ble diktet under kristen påvirkning, for den ble jo ikke nedtegnet før i kristen tid. Derfor skal vi legge ut på oppdagelsesfærd til det gamle Egypt og India. De har mange ting nedtegnet tusener av år før Kristus. Målet er å bevise at gamle ariske solmyter er alle verdensreligioners opphav, at ingenting i Bibelen er historisk men historiserte myter som jødene stjal fra ariske religioner i den Gamle Orient. Vi skal også bevise at frelseren som korsfæstes er Solen personifisert i en myte.

Oppsiktsvækkende er at de urkristne visste at "hedningene" dyrket korsfæstede frelsere. De kristne har historien om Jesus på korset fra dem! Hør bare hva Minucius Felix i Octavus fortæller, år 211: Når det gjelder tilbedelsen av kors, som du refser oss for, må jeg si at vi hverken tilber kors eller ønsker dem. Det er dere hedninger, der tilber guder av træ, som også er mest tilbøyelige til å dyrke kors av træ. For felttegnene, leirens våpenmærke og fane, hva er de annet enn forgyldte og utsmykkede kors? Deres seierstrofeer er ikke bare enkle kors heller, men kors med en mann på. Vi forstår at korsfæstede frelsere var de urkristne avskyelige og hørte "hedningene" til.

Allerede dette er dødsstøtet mot kristendommen. Minucius Felix sier rett ut at Jesus ikke døde på korset! Han ble ikke korsfæstet. Historien om dette er noe de kristne overtok fra "hedningene". Men dermed er det innrømmet at kjernen i kristendommen er løgn og bedrag. Tertullian, som levde i det annet og tredje århundre, skriver slik til "hedningene": Deres guders opphav er figurer som er naglet til kors. Rekken av bilder på felttegnene deres er forsiringer av kors, og det som hænger fra dem korsenes kapper. (Egyptisk tro, s. 217). Arrian, i sin Alexanders Historie, fortæller at Porus' tropper, i krigen mot Alexander den Store, på sine felttegn bar en manns skikkelse. Justin Martyr sier i sin Dialog med Trypho at det ikke finnes et folk, helt eller halvt sivilisert, som ikke ber til Faderen og Skaperen i en korsfæstet frelsers navn. Kirkehistorikeren Eusebius, som levde i det fjerde århundre, sier at navnene Jesus og Kristus begge var kjent og hædret blant oldtidens folk. Med dette må han mene før Kristus! Paulus bekjenner at da han ble apostel for evangeliet var det allerede forkynt for alle mennesker på Jorden! Da han ble dette alt i det første århundre må evangeliet være svært mye ældre!

Kristne av i dag tror vel at Jesus på korset var kristendommens symbol fra begynnelsen, men det er feil. Helt frem til år 608 under pave Agathon avbildet man Jesus som et lam (Guds lam, agnus dei). Da endelig ble det på den sjette synode i Konstantinopel besluttet at Jesus skulle avbildes som en mann naglet til et kors.

Her ser vi allerede hemmeligheten bak kristendommens seier over "hedenskapet". De kristne anammet simpelthen som kjernen i sitt budskap fællesnævneren i alle folks religioner, det alle trodde på og dyrket. Dermed vant de stor oppslutning i alle land og kunne bruke sin samlede styrke til å nedkjæmpe med vold majoriteten i hvert enkelt land som nektet å underkaste sig. De kristne fremholder selvfølgelig det stikk motsatte og utgir sin religion for å være noe vesentlig nytt. I dag ser det slik ut fordi de kristne utryddet religionene de hadde plagiert og utslettet alle minner om dem. Forskningen fra 1800-tallet frem til i dag har likevel kunnet oppdage jødedommens og kristendommens kilder.

Arierne (indoeuropeerne) utgjorde en gang ett eneste folk. Fra den tiden stammer våre viktigste guder som er fælles for oss alle. Det er Dyaus Pitar (latin: Jupiter), som betyr himmelfaderen, og Moder Jord. Himmelfaderen var far, og Moder Jord mor, til Solen. Likevel var Moder Jord en ubeflekket jomfru. Ideen om jomfrufødsel går altså hele veien tilbake til ariernes urtid i steinalderen. Jomfruen (Virgo) ble ett av stjernetegnene i dyrekretsen. Solen begynner sin årlige færd nordover den 25. desember og derfor betraktes dette som dens fødselsdag. For menneskene i nord var det årets viktigste dag som feiredes i stor glæde. Denne dag hever jomfruens tegn sig over den østlige himmelranden og solen hviler i hennes favn. Dette oppfattet man som at jomfruen dier det nyfødte spebarnet. Det kaltes av noen nasjoner Jesus, av andre Kristus. Dette er meget gamle navn; de ble ikke oppfunnet for to tusen år siden.

Stjernetegnet Aries (Væren på norsk) kaltes i oldtiden Lammet, slik at når solen passerte vårjævndøgn i dette tegnet kaltes det Guds Lamm (agnus dei). Solens fødsel ble varslet av en stjerne, Morgenstjernen, som går opp straks før jomfruen med barnet. Solen synes å stige fra en mørk undergrund og derfor mente man at den ble født i en hule eller mørkt underjordisk rom. Morgenhimmelens glans ble oppfattet som en hellig aura om barnets krybbe. Når solen stiger overvinner den bit for bit mørket og truer herredømmet til Nattens Dronning. Hun advares om faren av orakler og prøver å hindre fødselen, og da det slår feil, å dræpe barnet. Ved soloppgang synes solen å hvile på Jorden som et barn utsatt for å dø. Under sin færd opp på himmelen møter han fristelser og fiender, stormskyer og mørke, men i kampen som følger seirer han og fiendene flykter. Deres døtre prøver å gripe ham og holde ham igjen, men han river sig løs fra deres klamme tak og støter dem bort, hvorpå de mister sin form og forsvinner. Da fristes han av luksus og dovenskap, men forgjæves, han har noe å utrette og intet kan avspore ham. Han farer over mange land og sliter for andres skyld, en nedrig og utakknemlig slekt. Stadig har han følge av sine 12 disipler, stjernetegnene i dyrekretsen. Da han nærmer sig midsommer har han nådd tinden av sin prakt og makt; siden bærer det utfor inntil han møter en tidlig og voldsom død som intet kan redde ham fra fordi den er forutbestemt. Da han når det ytterste sørlige punkt på sin bane seirer hans fiender kulde og mørke, som forgjæves har søkt å få ham ryddet av veien. Han korsfæstes på himmelen og rammes av vinterens spyd. Han, som har gjort undre og frelst mange fra sykdom og død, kan ikke frelse sig selv men må lide en grusom og fornedrende død.

Før solen dør ser han sine disipler fornekte ham og forlate ham i aftenrødens blodige tumult. Men hans ømme mor og de unge kvinnene han elsket er hos ham til det siste: stjernene som tindrer på himmelen i øst mens solen går ned i vest. Deres tårer er dugg. Han korsfæstes med utstrakte armer (solstrålene i horisonten) og i dette så man hans velsignelse. Når han dør senker mørket sig over landet. Han farer ned i helvete til Hades (Hel). I oldtiden var dette simpelthen dødsriket og ikke en straffekoloni for å pine fordømte. Arierne formodet Hades i det fjerne Vesten hvor solen går ned. Østen, hvor solen går opp, forbandt de med lys og liv. Den 22. desember går solen inn i stjernetegnet Steinbukken (Capricornus) og synes å forbli i samme stilling i 3 dager og 3 nætter før han begynner sin oppstigning. Dette så man som at solen står opp fra de døde, fra Hades eller graven. At han fødes på ny! Frem til vårjævndøgn ved påske holder han sig under ekvator og er underlegen, men så stiger han over og triumferer over mørkets makter! Derfor feirer vi påske :) Det er vårfesten. Da våkner naturen til nytt liv og man sa at solen hadde vækket planter, dyr og mennesker fra døden. 25. mars, tre måneder efter solens fødsel, feiredes påsken.

Mange symboler var solen hellige. De viktigste var fisken, lammet, korset og ormen. Hvorfor ormen? Når den har halen i munnen danner den en sirkel. I dens hamskifte så man evigheten. Men i sitt dødelige bitt var den det onde. Når den ble fremstilt som korsfæstet på træet (korset) var den et sinnbilde på solen som maktesløs om vinteren. Helt siden oldtiden har en orm som snor sig om en stav stått for medisin og farmasi, og Asklepios avbildes alltid med staven. Det var altså et solsymbol (ormen naglet til træet), men kunnskapen om det gikk med tiden tapt.

Arierne hadde religiøse riter som vi kjenner igjen. To av dem var dåp og nattverd. Transubstantiation, at noe kan forvandles til noe annet, er en ældgammel religiøs tro som avlet magi og heksekunster, på norrønt mål seiðr. I folkeeventyrene lever den troen, med prinser forvandlet til frosker eller ulver under onde heksers trolldom. Nattverd er en rest av dette i kirken som kommer fra arierne i oldtiden. Men det de ville ha del i var ikke en død manns blod eller legeme men solkraften. Jødene klarte å pervertere dette til kannibalisme: et mitt legeme, drikk mitt blod!

Dåpen var til for å rense sig. Det var ikke bare spebarn som ble døpt. Elvene var hellige; i dem kunne man rense sig fra skyld og skam. Det foregår i Ganges den dag i dag. Like viktig var offeret. Når man møtte motgang trodde man at Guden var harm og at man hadde gjort noe galt. Det måtte sones for å blidgjøre Guden. Når både far og sønn led av en sykdom eller karakterbrist trodde man at det var straff for arvesynd, en ugjerning som en forfader hadde begått. Det er ikke så langt fra sannheten heller. Når en mann gifter sig dårlig bringer han ulykke over slekten i generasjoner. Efterkommerne får bøte for hans dårskap. Man ofret noe som hørte en til og var en dyrebart, om det var mat og drikke eller håndværk og kunst eller et dyr. Når folket var i nød, om det var krig eller hungersnød, kunne et større offer føles påkrævd. Da kunne det bli tale om en elsket sønn eller datter. Men ofrede mennesker var som regel krigsfanger eller træller. Tacitus nævner menneskeofre hos germanerne, men det finnes ingen beretning om det i norrøn litteratur senere enn den mytiske kong Aun.

Det største offer man kunne bringe var et gudommelig menneske, en inkarnasjon av Gud. Fremragende mennesker ble gjerne oppfattet som gudommelige av opphav, slik som Alexander den Store og keiser Augustus. Man håpet at Gud ville godta dette som sonoffer for manges synder. Men man må tidlig ha gått bort fra det, bort fra å ofre sine elskede sønner og døtre og sine stormænn og skjønne kvinner, for det finnes gamle myter hvor Gudene griper inn mot det og avviser ofrene. De ulykkelige ungdommene reddes av Gudene selv. Våre Guder var menneskevenner, ikke blodtørstige demoner.

Solmytene som ligger til grund for alle nyere høytstående religioner stammer fra en grå urtid langt tilbake i steinalderen da alle ariere (indoeuropeere) hørte til samme folk og bodde sammen. Da var vi alle av rent nordisk rase. Så spredte vi oss utover Jorden og hvor vi kom blandet vi oss mer eller mindre med den innheimske befolkningen. Slik ble den nordiske rase utvannet. I noen land mer enn andre. Men solmytene førte vi med oss overalt, og deres opphav og betydning ble med tiden glemt. Likevel holdt folk dem hellige og utviklet sine religioner fra dem, skapte episke dikt, heltesagn, kjærlighetstragedier og folkeeventyr. Mytene var stoffet som alt utgikk fra. Våre gamle Guder var alle personer i mytene. Siden en myte ikke bare kunne ha én person fikk vi flere Guder. Monoteistiske religioner er myteløse religioner, altså uariske. Først i en sen forfallstid hvor mytene er glemt og religionen har tørket inn til teokrati og teologi sniker monoteismen sig inn hos døende ariske folk. Men så længe vi har liv og skaperkraft i oss boltrer vi oss i mangfoldet og skaper nymfer, fauner og satyrer; alver, troll og dværger; nisser og jotner og vaner; feer, hekser og trollmænn. Og dyrene har ofte overnaturlige evner som var de mennesker eller guder. Alt kommer til liv og er vidunderlig. Vi hadde aldrig noen dogmer og ingen tvangstro. Fordi vi var fromme.

En mytisk religion er vesensforskjellig fra en etisk religion. Kristne vet ikke at alt i Bibelen bygger på myter men tolker sin religion rent etisk. Det gjør kristendommen uarisk. Arierens fromhet og edle ånd drev ham til å utgrunde tilværelsens hemmeligheter. Han ville erkjenne verdens vesen. Og han ville vite sin plass i alt dette, sin oppgave på Jorden og sin skjebne. Kristendommen som etikk er uedel. Den søker ingen visdom, forutsetter at alle mennesker er like, og stiller opp leveregler som skal gjelde alle. Det finnes ingen fromhet i den. Enda langt værre er jødene og muslimene, hvor alt har forfalt til regelvælde og den hellige ånd er død. De er da også semitter fra ørkenen i Midtøsten, ikke ariere. Når man trer inn i arisk religion møter man noe fantastisk - noe å undre sig over og høyakte. Der og bare der finner man noe å reise sig for i ærefrykt. Man får længsler og drømmer; våkner til liv og aner storheten i sig selv som arier. Vi var det, og bare vi, som grublet over stjernene på nattehimmelen, soloppgang og solnedgang, dag og natt, sommer og vinter, vækst og forfall, liv og død: den evige strid mellom Solen og Mørkets Makter. Ingen annen rase dyrket kjærligheten og heltedådet som vi.

Som småunger gjenopplever vi fjerne forfædres religionsdannelse: Fulle av undring ser vi solen sakte heve sig fra nattens mørke av egen kraft og klatre høyere og høyere på himmelen inntil den troner i triumf på himmelbuen. Så synker den sakte mot horisonten og drukner i et hav av ild og blod. Et mæktig skue som må gjøre dypt inntrykk på barnet i dets naturlige fromhet. Hva måtte ikke forfædrene tenke om dette som ikke visste noe? I Veda-diktningen er noe av det bevart. Dikteren undrer om solen vil reise sig igjen eller om den er død. Hvordan kan den klatre på himmelen av egen kraft? Hvorfor faller den ikke ned? Hvorfor virvles ikke støv opp på dens vei som når folk farer landeveis?

Indernes Veda er den mest omfattende religiøse diktning som finnes. Den ble til fra 1500 f.Kr.. Vi vet at mytene er mye ældre enn det, men i Vedaen utvikles de religiøse ideene til en modenhet som senere, langt senere, går inn i Bibelen. Solen blir en skaper, bevarer og forgjører - en treenig Gud. Han fødes av en jomfru og frelser verden. Han pines i hjel på korset men står opp til nytt liv den tredje dag. I ordboken for Sanskrit, som utkom i førkristen tid, redegjøres det utførlig for den inkarnerte Gud Vishnu, som i medlidenhet over menneskenes synd og elendighet kom ned fra himmelen og fødtes som menneske av jomfruen Devaki. Dette hendte 25. desember. Som menneske var han Krishna. Hans fødsel kunngjordes på himmelen av en stjerne, og et kor av Devatas sang Devakis pris.

Parallellen til Bibelens beretning går enda længre. Alle kjenner jule-evangeliet som begynner med Og det skjedde i de dager at det utgikk et bud fra keiser Augustus at all verden skulde innskrives i manntall. (Lukas 2:1). Josef og Maria drar fra Nazaret til Betlehem for å la sig innskrive. Mens de er der kommer tiden da hun skal føde, og hun føder sin førstefødte i en stall om natten fordi det ikke er plass til dem i herberget. Om Krishna fortælles det at hans mor og fosterfar var på reise til byen for å betale sin årlige skatt til kongen da tiden kom, og hun, jomfruen Devaki, fødte sin førstefødte i en hule.

Lukas (2:8) fortsetter: Og det var nogen hyrder der på stedet, som var ute på marken og holdt nattevakt over sin hjord. En engel forkynner for dem at en frelser er født i Davids stad, og de skynder sig dit for å tilbe ham. Om Krishna fortælles det at hulen ved hans forløsning lystes praktfullt opp og hans mor og fosterfar strålte av hellighet. Noen gjetere kom til som hadde fått bud om Gudens fødsel, og de falt på kne og tilba ham.

Matteus (2:1-2:2) fortsetter fortællingen om Jesu fødsel: Da Jesus var født i Betlehem i Judea, i kong Herodes' dager, se, da kom nogen vismenn fra Østerland til Jerusalem og sa: Hvor er den jødenes konge som nu er født? Vi har sett hans stjerne i Østen og er kommet for å tilbede ham. Det ender i 2:11 med Og de gikk inn i huset og så barnet med Maria, dets mor, og de falt ned og tilbad det, og oplot sine gjemmer og bar frem gaver til det: gull og røkelse og myrra. Om Krishna fortælles det at han ble mottatt i gudommelig ære og skjenket gaver av sandal-træ og parfyme. Snart efter sin fødsel besøktes han av den hellige profeten Nared som hadde hørt om barnets ry. Han gransket stjernene og erklærte Krishna å være av himmelsk opphav.

Matteus (2:13) fortsetter: Men da de hadde draget bort, se, da åpenbarer Herrens engel sig i en drøm for Josef og sier: Stå op, ta barnet og dets mor og fly til Egypten, og bli der inntil jeg sier dig til! for Herodes vil søke efter barnet for å drepe det. Krishnas fosterfar ble advart av en himmelsk stemme om å flykte med barnet til Gokul over elven Jumna da den herskende kong Kansa ville dræpe det. Da de nådde Jumna trakk vannet sig ærbødig tilbake så de kom tørrskodd over. På de ældste hindu-templer er det hugd ut skulpturer som forestiller flukten i natten med frelserbarnet.

Matteus (2:16) fortsetter: Da Herodes nu så at han var blitt narret av vismennene, blev han meget vred, og han sendte bud og lot drepe alle de guttebarn som var i Betlehem og alt landet deromkring, fra to år og derunder, efter den tid han nøie hadde utspurt av vismennene. For å ta livet av Krishna beordret Kansa at alle guttebarn som var født i hans rike samme natt skulle dræpes. Historien om de myrdede spebarna er emne for en diger skulptur i huletempelet i Elephanta, som stammer fra førkristen tid.

Hvis ikke dette er nok så kom Matteus (2:18) av vanvare til å bruke et av navnene i den indiske originalhistorien som han hadde til kilde da han diktet sitt evangelium: En røst blev hørt i Rama, gråt og stor klage; Rakel gråt over sine barn og vilde ikke la sig trøste, for de er ikke mere til. Rama? Det er et indisk navn. Hvem er Rama? Det er faktisk Krishnas forløper, motsvarigheten til Johannes Døperen. Kansa traktet også Rama efter livet, slik Herodes gjorde med Johannes. Rama forekommer mange ganger i GT, først i Josvas bok (18:25) som navn på en landsby.

Parallellene fortsetter. Krishna forbauset sine lærere med vidunderbarnets visdom. Det fortælles om mirakler i hans barndom, og noen av dem ligner dem i Jesu barndom i følge det apokryfe NT. Da Krishna nådde moden alder var ett av hans første underværk å helbrede en spedalsk. Han reiste krøplinger og ga døve og blinde hørsel og syn tilbake. Han helbredet syke og vækket døde. Han støttet svake mot stærke, undertrykte mot mæktige. Indias hellige bøker svømmer over av beretninger om alle hans mirakler. Folk fulgte ham og tilba ham som en Gud. Han hadde 12 disipler som ledsaget ham på hans misjonsreiser. En gang kom en fattig lam kvinne til ham med en krukke full av krydder, velluktende oljer, sandaltræ, saffran, civet og andre parfymer. Med et tegn på Krishnas panne tømte hun krukken over hans hode.

Under sin tidlige gjerning ble han ofte fristet av den onde, men overvant ham og fremstilles stående på ormen. Han var ydmyk og vennligsinnet av natur og forkynte edelt og sublimt. Ren og kysk var han, og som en øvelse i ydmykhet nedlot han sig til å vaske brahmanenes føtter. Han hadde en yndet disippel som het Arjuna. Krishna sa til ham: Alt du gjør, alt du spiser, alt du gir de fattige, alt du ofrer, alt du gjør av hellig ånd - gjør det for min skyld, O Arjuna. Jeg er den store vismannen, uten begynnelse; jeg er Herren og den Altbevarende.

Så sa han: Vær ikke sørgmodig; jeg skal frelse dig fra dine synder. Tenk på mig, tro på mig, elsk mig og dyrk mig, foren dig med mig i meditasjon. Således skal du komme til mig, O Arjuna; slik skal du fly til mitt himmelske hjem hvor hverken sol eller måne behøver skinne, for all deres glans er min. Jeg er verdensaltets årsak; ved mig skaptes det og ved mig forgår det. På mig hænger alle ting som perler på en snor. Jeg er lyset i sol og måne, langt langt borte fra alt mørke. Jeg er gløden i flammen, skinnet i alt som skinner, og lyset i alt som er rett. Jeg holder verden oppe som dens venn og herre; jeg er dens vei og håp. Jeg er det gode i alt som er godt; jeg er begynnelsen, utviklingen, enden, evigheten, alts fødsel og død.

Krishna ble korsfæstet. Han fremstilles med utstrakte armer, hængende på korset med sårene av nagler synlige på hænder og føtter, og med sår av spyd i siden. Det fortælles at han ble rammet i foten av en pil (jfr Achilles i Iliaden). Jægeren bønnfalt ham: Hav medynk med mig som fortæres av min forbrytelse, for du kan fortære mig. Krishna svarte: Frykt ei; kom til mig i himmelen, Gudenes hjem.

Da han døde kom det mange skremmende tegn. En sort sirkel omkranset månen, og solen ble formørket midt på dagen. Fra himmelen regnet ild og aske, bål brant ynkelig, demoner herjet Jorden. Ved soloppgang og solnedgang kunne man se tusener av skikkelser stride på himmelen, og ånder varnemmedes alle vegne.

Krishna for ned til dødsriket, sto opp den tredje dag og for opp til himmelen. Alle mennesker så ham og utbrøt: Se! Krishnas sjel stiger til hjemmet i himmelen!

Krishna var den andre Guden i indoariernes treenighet. Han ansås ett med Brahma, skjønt det var et mysterium hvordan han kunne legemliggjøres til menneske. Vishnu skal vende tilbake til Jorden på den ytterste dag og stå frem som en væpnet kriger på en bevinget hvit hest. Når han nærmer sig kommer sol og måne til å mørkne og Jorden skjelve; stjernene falle fra himmelhvælvingen (jfr Voluspå). Han kommer for å dømme de døde.

Devaki, Krishnas jomfruelige mor, kaltes også Aditi som i Rigvedaen betyr daggry. Da forstår vi hvorfor hun er solens mor. Noen steder i India dyrkes Indra som en korsfæstet Gud og besynges i Vedaens hymner som sønnen til Dahana. Det er Daphne, som personifiserer gryningen.

Krishna-kulten går helt klart tilbake til førkristen tid. Statuer av ham finnes i de ældste huletempler over hele India. Han dyrkedes på Alexander den Stores tid i Mathura-tempelet ved Jumna-elven, et av de mest berømte i India. Han ble erklært gudommelig omkring det fjerde århundre f.Kr., men hans karakter utvikledes fra Homers tid, næsten tusen år f.Kr.. Fra det annet århundre f.Kr. oppførte man dramaer til hans ære hvor hans liv og gjerning fremstilles, i likhet med festivalene til ære for Dionysos (Bacchus). Mytene som samlet sig i Guden og mannen Krishna var dog ældre enn han og går tilbake til den ældste Veda-diktningen hvor de knyttes til andre Guder. India har haft 24 avatarer eller gudommelige inkarnasjoner. I Bhagavad Gita fortæller Vishnu at han griper inn i livet på Jorden som kvinnefødt gudemenneske og frelser hver gang religionen er i fare og uretten tar overhånd. Han kommer for å forsvare det gode og bekjæmpe det onde.

Krishna hadde mange titler: frelser, sonoffer, bevarer, trøster, midler. Han kaltes Oppstandelsen og Livet, Herrenes Herre, den Store Gud, den Hellige Ene, den Gode Hyrden. Hans fiender, de som kalles slange, den onde, Satan i solmytene, er simpelthen mørke uværsskyer som berøver oss solens lys og varme.

Det fromme ariske menneske hadde mye å gruble over i denne verden. Hva er forskjellen på en levende og død mann? Hva skjer når man dør? Hva er årsaken til at man er våken eller sover? Hva er årsaken til sykdom og død? Hva er det vi ser og opplever når vi drømmer og hvilken betydning har det? Han hadde ingen mulighet for å svare på dette på sin tid men endte likevel opp med å tro noe. Det var av fromhet han grublet, og dette førte ham inn i religionen. Han kom til å tro på en treenig Gud: Brahma (faderen), Vishnu (sønnen), Siva (fordærveren). Men med tiden vokste han i visdom og innså at Solen bryter ned bare for å bygge nytt og bedre. Da forvandlet hans syn på Siva sig til den Hellige Ånd. Sønnen kom til å bli kalt Ordet, Visdommen eller Logos.

Denne religion ble kalt brahmanisme og hadde fra tidligste tid sine innvielses-riter. Man døpte både ved å senke og væte. Spebarn døptes under korsets tegn og fikk navn. Symbolene som brahmanene holdt hellige var korset, ormen, duen, mitra (en slags krone), bispestaven, trekanten, trebenet, trekløveret, nøkkelen, fisken og hjertet. De fleste av disse er overtatt av kristendommen.

Og brahmanismens lære og råd på livets vei? I det episke diktet Mahabharata finner vi eksempler: Erobre mænn som aldrig gjengjelder gaver. Betving løgnaktige mænn med sannfærdighet. Beseire sinte mænn med sindighet. Overvinn onde mænn med godhet. Skad ingen med tanke, ord eller dåd, giv andre og vær snill mot alle - dette er den godes stadige plikt. Høysinnede mænn frydes av gode gjerninger hevet over all egennytte. Når de hjelper andre regner de ikke med noen motytelse. To mænn skal opphøyes til skyene; han som er umåtelig mæktig men bruker makten med måte, og han som ikke er rik men allikevel gir. Den rettfærdige himmel er mindre glad for kostbare gaver som gis i håp om fremtidig lønn enn for tarvelige som gis av ærlig fortjeneste i fromhet. Dette er summen av all rettskaffenhet: gjør mot andre som du vil at de skal gjøre mot dig.

Til indoariernes ældste myter hører den om Livets Træ, som kaltes Soma på sanskrit. Saften gjorde en udødelig. Dette er Yggdrasil. Det bevoktedes av ånder.

De hadde også en myte om Paradis: På det hellige fjell Meru, som evig er klædd i solens gyldne stråler, og hvis tinde strekker sig inn i himmelen, kan ingen syndig mann bo. Det voktes av en fryktinngytende drage. Det smykkes av mange himmelske planter og trær og vannes av fire elver, som siden skilles ad og flyter i alle himmelretninger. I første Mosebok (Genesis) er det en cherubim som vokter Edens hage. Det er et mytisk dyr med en løves kropp men hode av et annet dyr eller en mann, og en fugls vinger.

I Indias skapelsesberetning ønsker Siva, som det høyeste vesen, å friste Brahma, som hadde tatt menneskelig form og kaltes Swayambhura, hvilket betyr: sønnen til den som er av sig selv. Fra himmelen slipper han en blomst av det hellige fikentræet. Swayambhura, egget av sin kone Satarupa, vil ha tak i denne blomst da han tror den vil gjøre ham gudommelig og udødelig. Han lykkes i sitt forehavende, men forbannes av Siva og dømmes til elendighet og fornedrelse. Fikentræet har både hos brahmanister og buddhister en mystisk betydning som Kunnskapens Træ.

De har en beretning om syndefallet som ligner den i første Mosebok. Det fortælles også om en babelsk forvirring av sprog. Videre har de et sagn som svarer til Bibelens Abraham og Isak, og flere om hav og elver som kløves for å gi fritt leide, slik Rødehavet gjorde for Moses og israelittene. De hadde også sin Samson, som het Bala-Rama, den stærke Rama, og han dyrkedes i Mutra sammen med Krishna. De to betraktedes som én inkarnasjon av Vishnu, som er Solen.

Det fortælles om Saktideva som sluktes av en kjæmpefisk og kom uskadd ut. Det svarer til Bibelens Jonah som sluktes av en hval. Dette er utvilsomt en solmyte hvor solen slukes av Jorden når den går ned. Men om morgenen spytter Jorden den uskadd ut igjen. Det finnes mange beretninger om at deres hellige tas levende opp i himmelen, slik Elisha blir i Bibelen. Å stanse solen på dens bane, slik Josva gjør i Bibelen, var vanlig blant Buddhas disipler. En hellig buddhist ved navn Matanga hindret solen i å gå opp og kløvet månen. En legende sier at solen sto stille for å høre Arjunas fromme klagerop efter Krishnas død.

Solmytene vevedes efterhvert inn i berømte mænns levnedsløp. Buddha skal ha forlatt paradis i medlidenhet med menneskenes synder og ulykker. Han steg ned på Jorden, søkte å føre menneskene inn på en bedre vei og tok deres lidelser på sin kappe. Slik skulle han sone deres forbrytelser og mildne straffen som ellers ville ramme dem. Buddhas inkarnasjon tilskrives den hellige ånd. Før han ble født kom en himmelsk budbringer til hans jomfruelige mor Maha-Maya i en drøm og sa: Se, du skal føde en sønn som bærer den Opplystes mystiske tegn, et barn av kongelig byrd, sønn av høyeste konger. Når han forlater sitt kongerike og land for å vie sig bønn skal han ofres for Jordens folk, en buddha (= opplyst) som skal bringe alle mennesker glæde og evig liv.

De udødelige beslutter at Buddha skal fødes når blomsterstjernen først viser sig i øst. Da kommer en hær av engler ned for å bringe det glade bud: En helt, præktig og uforlignelig, er født, en frelser for alle nasjoner på Jorden. Fyrster og vise brahmaner kommer for å tilbe barnet. Dets oppdrag spås for å opplyse og redde verden. Men kongen av Maghada gir en av sine rådgivere i oppdrag å utrede om noen i riket kunne bli mæktig nok til å true tronen. To spioner sendes ut. En av dem stadfæster Buddhas fødsel, hans stamme og bosted, samt løftet om en ærefull fremtid. Han underretter kongen og råder ham til å utrydde stammen.

En dag savner Buddhas forældre ham. Efter å ha lett høyt og lavt finner de ham i en samling rishis, vismænn fra en svunnen tid, som lytter til hans foredrag og undrer sig over hans forstand. Før Buddha påbegynner sin gjerning møter han brahmanen Rudraka, en mæktig predikant, som tilbyr sig å bli hans disippel. Noen av Rudrakas tilhængere går over til Buddha men forlater ham da de oppdager at han ikke overholder fastene. Buddha trekker sig tilbake i ensomhet til Uruvela og faster og ber i ørkenen til sulten tvinger ham bort. Der kommer Mara, mørkets fyrste, til ham og frister ham med velstand og jordisk prakt. Han avviser tilbudene ved å citere vers fra Vedaen. Fristeren flyr og engler kommer ned for å lovprise ham. Siden bader han i elven Neranjara. Da han stiger renset opp åpner devaene (englene) porten til himmelriket så duftende blomster regner over ham.

Buddha har disipler, men en av dem, Devadatta, forråder sin mester og møter en nedværdigende død. Buddha går på vannet til elven Ganges. Han helbreder syke ved håndspåleggelse, og i Mayana-Sutra fortælles mirakelet om brødene og fiskene som mettet mange. Gang på gang unnslipper han som ved et under fiendens fæller. Han forblir hjemløs og fattig, anviser sine disipler å reise uten penger og sette sin lit til forsynet. Syke blir friske, døve hører igjen og blinde ser. Han stiller stormen. Han driver ut onde ånder. Han utfører de samme miraklene som i evangeliene.

En dag møter en av Buddhas disipler, Ananda, en kvinne av lavkasten Kandalas ved en brønn og ber henne om vann. Hun sier ham da hva hun er og at hun ikke må komme ham nær. Han svarer: Min søster, jeg spør ikke efter din kaste eller familie, jeg ber kun om en slurk vann. Denne kvinnen ble siden Buddhas disippel.

Det er nedtegnet i buddhistenes hellige kanon at mengden krævde et tegn så de kunne tro. Buddha likte å utgi sig for et ledd i en lang rekke av lærere. Han lærte sine disipler å dølge sine gode gjerninger og bekjenne sine synder for all verden. Å elske sannhet og hate løgn. Han lærte at alle mænn er brødre, at veldædighet skal unnes alle, selv fiender, og at beveggrunden bak alle gjerninger bør være medlidenhet eller kjærlighet. Han sa sine disipler at de må gi avkall på verden, oppgi all sin rikdom og omfavne fattigdommen.

Det sies at da Buddhas liv nærmet sig slutten ble han forvandlet på fjellet Pandava i Ceylon. Plutselig kom en flamme av lys ned til ham og omkranset hans krone. Hans legeme strålte som et lyst gyldent bilde, som solen eller månen. Det delte sig i tre deler og fra hver kom en lysstråle. Da tiden kom for hans avskjed med jordelivet sa han sine disipler at de ikke mer skulle holde sammen men begi sig ut i lag og forkynne læren, danne skoler og kloster, bygge templer, og vise barmhjertighet. På den måten skulle de vinne ære og skaffe sig adgang til Nigbans velsignede bolig som han snart skulle fare til. De tro kvinnene ble hos ham til det siste. Da han var død fant en disippel hans føtter skitne og våte, og da han spurte om årsaken fikk han vite at en gråtende kvinne hadde omfavnet hans føtter kort før han døde.

Da han døde skalv Jorden og klippene kløvedes. Gjenfærd og ånder dukket opp. Han for ned i dødsriket og forkynte læren for de fordømtes ånder. Da han var begravd vek jorden tilbake og kista åpnet sig. Han for legemlig opp til himmelen. Mærker i klippene på et høyt fjell tros være siste spor av ham i denne verden. Efter sin død opphøyedes han til en Gud; han ble likestilt med Brahma. Demoner var maktesløse mot hans ord. Engler og arhats (buddhister som har nådd opplysningens stadium) tjente ham. Han kaltes mange ting: løven til stammen Sakya, kongen av rettskaffenhet, den store læge, Guden blant Guder, den enbårne, ordet, den allvise, veien, sannheten, livet, midleren, fredsfyrsten, den gode hyrde, verdens lys, den salvede, Kristus, Messias, verdens frelser, veien til liv og udødelighet. I Ceylon (Sri Lanka) har Buddha 12 tusen kjælenavn.

Buddha lærte stedfortrederens sonoffer, et helvete av ild og evig pine, et utall ondsinnede demoner, sølibatets dyd, det velgjørende i å trekke sig tilbake fra verden, det nytteløse i gamle ritualer og seremonier, det fortjenstfulle i selvoppofrelse, jordiske glæders forgjængelighet, det lastefulle i rikdom, ringeakt for flid og streven efter verdslig medgang, dyden i å tigge, dyden i å forlate kone og barn, å elske sin fiende, tålmod, underkastelse og selvfornektelse, å underkaste sig urett og tyranni, det syndige i vantro, skriftemål, og å tilbe helgener. Oppriktig troende rådes å samle skatter som ingen tyv kan stjele og ingen ild eller flom fordærve. Uvitende lærere lignes ved blinde som leder blinde.

Buddha har en utgave av den fortapte sønn fra Lukas (15:11). Sønnen får ut farsarven sin og ødsler den i fremmede land. Til slutt vender han hjem til sin fars hus og tjener som dagarbeider inntil faren tilgir ham og gjør ham til sin hovedarving.

Den nye religionen spredte sig vidt og bredt over hele det indiske subkontinent og hinsides. Omlag 200 år efter Buddhas død ble den mæktige kong Ashoka omvendt til buddhismen. Han levde i det tredje århundre f.Kr.. Han sendte ut 80 tusen misjonærer til verdens alle hjørner: India, Kina, Japan, Ceylon, Persia, Babylon, Syria, Palestina og Egypt. I Alexandria, Egypt, grundla de et viktig kloster.

La oss gå videre til Persia. Perserriket var den dominerende makt i Midtøsten på Jesu tid, selv om Palestina var okkupert av Romerriket. Persere og medere var også ariere og førte med sig solmytene fra urhjemmet. Mithras het solguden på persisk. Men tiden gikk og man glemte dette; i steden kom man til å tro på ham som Guds enbårne sønn der kom ned fra himmelen for å midle mellom Gud og mennesker og redde oss fra synd. Denne gudemann ble født 25. desember og det feiredes i stor glæde. Kort efter sin mirakuløse fødsel besøktes han av vismænn som kalles magier, og de bragte gaver av guld, røkelse og myrrha. Magiene pleide å bestige et høyt fjell grytidlig den 25. desember for å avvente solens første stråler, som de hilste med røkelse og bønn. Gjeterne hadde for vane å kaste sig i støvet for å be til sin solgud.

Man sa at Mithras var Logos, også den Salvede eller Kristus. Han kaltes Guds Lam. Menigheten anropte ham slik: O Guds Lam der renser verden for synd, vær oss barmhjertig! Skjenk oss din fred! Man trodde at han var blitt dræpt, tilbragt tre dager i helvetet (dødsriket), og hadde stått opp fra de døde. I sine mysterier har de en ung mann som synes død men vækkes til live. Disiplene våket over graven til midnatt den 24. mars med gråt og klagerop da rommet med ett ble tindrende opplyst og en prest ropte: Fryd eder, O hellige innviede; deres Gud er oppstanden! Hans død, smerte, lidelse har bragt oss frelse.

Mithras symbol var en slange. De fromme hadde mystiske møter, kapeller, og innvielses-seremonier med dåp og nattverd. Under dåpen tegnet man korset på hans panne. Spebarn ble døpt for å rense deres sjeler for arvesynd, og de fikk navn. Perserne trodde at arvesynd tynget dem for at deres første forfædre fristedes av den onde i form av en slange. Faktisk er deres skapelsesberetning om Heden, menneskets urhjem, og livets elv, næsten identisk med beretningen i første Mosebok. De hadde en myte om syndefallet og flommen, og en annen som ligner Jonah og hvalen. Krigen i himmelen var dem kjent, en myte om striden mellom dag og natt, solskinn og uvær. Dommedag var de fortrolige med; de trodde at døde skal stå opp og havet føre deres jordiske levninger tilbake. Da skal de dømmes for en samlet verden og rettskaffne skilles fra onde.

Denne lære finnes nedtegnet i Zend-Avesta (det levende ord) som anses ældre enn Kyros' ristede kileskrift (560 f.Kr.). Perserne trodde at Zoroaster, som grundla deres religion, fikk lovboken av Herren under lyn og torden mens han bad på toppen av et høyt fjell. Mens kongen og folket var samlet kom Zoroaster ned fra fjellet i god behold og hadde med sig lovboken. Likhetene med Moses på Sinai-fjellet er slående. Samtidig må man være klar over at de ældste delene av Bibelen ble skrevet i det tredje århundre f.Kr..

De ældste skriftlige vitnesbyrd om solkulten finner vi dog i Egypt. Solmytene var grundlaget for deres religion. Man må også vite at egypternes høyere stænder var av nordeuropeisk opphav, men de utvandret fra Europa på et mye tidligere stadium enn indoeuropeere flest. Ett av deres navn på Solguden var Osiris. Beretningen om hans inkarnasjon, fødsel, liv og død ligner svært på dem i India og Persia. Han var født den 25. desember. Da han var født hørtes en stemme kunngjøre: Jordens hersker er født. I likhet med andre solguder møtte han fristelser som han motsto, men led til slutt nederlag for sine fiender. På den årlige vårfesten til minne om hans lidelse og tragiske død ble et drama oppført hvor hendelsene spiltes under høye klagerop. Hans bilde, dekket med svart slør, ble båret i et opptog. Sørgesangen, hvis klagende tone ble bevart av Herodot, og ligner Miserere som synges i Roma, fulgtes efter tre dager av triumf. Hans grav lystes opp, slik den hellige grav i Jerusalem gjør, og i tusener av år valfor fromme troende til graven.

Alle i Egypt tilba ham. Man så ham som et lysende forbilde av selvoppofrelse, da han ga sitt liv for andre. Han var full av godhet og sannhet. De Dødes Bok forestiller ham som altseende og althørende, og han mærker sig menneskenes gode og onde gjerninger. På de ældste egyptiske monumenter fremstilles han som de dødes dommer, sittende på en trone med en stav i hånden og et kors på brystet. Disse skulturene er like gamle som pyramidene i Giza. Osiris avbildes med trekløveret på hodet, ett av de ældste symbolene på treenigheten. Han var dens andre person og kaltes Ordet. I en av egypternes hellige bøker står det: Jeg kjenner det gudommelige ords mysterium. Ordet til Herren over alt. Han var det som laget det. Ordet er første person efter ham selv - uskapt, uendelig, hersker det over alle ting han skapte.

Monogrammet til Osiris er X og P lagt oppå hverandre. Dette brukes i kirken som Jesu Kristi monogram. Hans symbol er slangen, som også var det første symbol på Jesus. Blant mange titler som hefter ved Osiris skikkelse på tempelvegger og i graver er Livets Herre, den Oppstandne, Evig Hersker, Guds Åpenbaring, Full av Godhet og Sannhet. Egypterne hadde strålende ritualer med flotte kapper, kroner, lange vokslys, opptog og renselse. prestene bar hvite kapper, var glattrakede og skjeggløse. De rislet hellig vann og døpte under korsets tegn. De feiret også nattverd, og åt det hellige brød efter at det var blitt viet av presten. Man ble kjøtt av hans kjøtt (Osiris). Solen og Månen og fem planeter fikk tildelt hver sin ukedag, hvor den syvende dag var Saturns og hellig. Man trodde på sjelens udødelighet. Dette er en ældgammel lære, for på et monument står ristet: Måtte din sjel nå Skaperen av all manneætt.

Egypterne var fortrolige med mytene om krigen i himmelen og livets træ. Neith, Osiris mor, tilbas som den hellige jomfru; den store mor, og likevel en ubeflekket jomfru. Det feiredes stort til hennes ære under den såkalte lampefesten. I dag kalles den lyktmesse (Candlemas på engelsk) og feires ennu av kirken i Rom til minne om jomfru Marias renselse.

Osiris var ikke den eneste solguden i Egypt. Et annet navn på solen var Horus. Han ble født av den ubeflekkede jomfruen Isis (månen) den 25. desember. Denne dag ble et bilde av Horus i en krybbe utstilt under stor glæde. Kongelig av byrd som han var traktet Typhon, mørkets makter, ham efter livet. Derfor fostredes han i hemmelighet på øya Buto. Liksom andre solguder fristedes han men holdt sig standhaftig. I egyptisk kunst avbildes hans seier over den onde slangen som han i triumf står på. Det sagdes at han utrettet mange mirakler, hvoriblant å vække døde. Til slutt ble han dræpt og for ned til dødsriket, men stod opp den tredje dag og for opp til himmelen. Hans død og oppstandelse feiredes med stor prakt. Han kaltes den kongelige gode hyrde, livets herre, den enbårne, frelseren, den salvede, Kristus. Også sonofferet, offerlammet. Han avbildes som et barn i sin mors armer eller sittende på hennes fang. På mange av bildene er både mor og barn svarte. Det forbauser, men skyldes at jorden er mørk, og før solen kommer opp er også den mørk. Den hviler først på Jorden, hvilket man tolket som at den sitter på Jordens fang.

De ældste fremstillinger av Maria med Jesusbarnet i Italia og Europa er svarte. Forklaringen er at de er Isis med Horus-barnet. Ser man nøye efter bør man finne inskripsjonen Deo Soli (solguden), og det beviser at det er førkristent. Isis dyrkedes i Europa såvel som i Egypt århundre før kristendommens inntog som jomfru-moderen, og kaltes Vår Frue, Himmelens Dronning, Havets Stjerne, Herskerinnen, Guds Mor, og Midleren. Det fortælles om henne at hun en gang var på reise og kom til elven Phædrus under storm. Da hun ville krysse befalte hun den å tørke ut, og den adlød henne. Det sagdes at hun helbredet syke og ga blinde synet tilbake. Syke valfor til hennes templer.

Isis avbildes stående på halvmånen med tolv stjerner som omkranser hennes hode. Nøyaktig slik avbildes jomfru Maria i næsten alle katolske kirker i Europa. Hun fremstilles også med Horus i armene, omsluttet av en ramme av blomster fra den egyptiske bønnen, den hellige lotus. Slik dukket senere jomfru Maria opp i middelaldersk kunst.

Solmytene er skriftlig belagt i Egypt mer enn tre tusen år f.Kr.. Allerede da trodde ariske forfædre på en oppstanden frelser og håpet å stå opp fra graven slik han hadde gjort. Oldtidens egyptere kjente myten om Livets Træ (Yggdrasil). Den som åt frukten av træet ble som en gud. Derimot har de ingen beretning om syndefall og flom. Heller ikke om at Farao og hans hær skal ha blitt forintet i Rødehavet ved israelittenes flukt. De har ingen minner om det som hendte da. Derimot fortæller kronikken at landet en gang var hjemsøkt av sott. På den hellige skriveren Phritiphantes råd drev Farao de smittede ut av landet. Bibel-troende er raske til å lese israelitter inn i dette, men det finnes ingen belegg for det. En legende som alt i oldtiden var i omløp er at jødene nedstammer fra spedalske som ble utvist fra Egypt. Men ingen har funnet noen opptegnelse om dette heller i egyptiske kilder.

Endelig vil jeg ikke unnlate å nævne Serapis, som var nok en egyptisk solgud. De troende kaltes faktisk kristne! Eller biskoper av Kristus.

La oss vende oss til Hellas. I greske myter finnes det mange frelsere. Solguden Herakles, sønn av Zevs (himmelen) og Alcmene, fødtes den 25. desember. Ved hans fødsel talte Zevs fra himmelen: I dag skal et barn fødes av Perseus ætt, og han skal bli den mæktigste av menneskesønner. Mens han lå i sin vugge sendte Hera, uforsonlig fiende av Herakles, to slanger for å kvæle ham. Han dræpte dem! Vender man blikket mot nattehimmelen 25. desember kan man se stjernetegnet Slangen (Serpentarius) sikte mot og næsten berøre Virgo (jomfruen), som har Jesus-barnet i armene.

Herakles sluktes av en kjæmpefisk ved Joppa, samme sted hvor Bibelens Jonah skal ha blitt slukt av en hval. Han forble i fiskens buk tre dager og tre nætter (vintersolhverv) og kom uskadd ut, bortsett fra at lokkene var raket av. Dette siste er en påminnelse om at solen rakes for sine lokker av vinteren. Mytisk har solen langt hår og skjegg, hvilket henspiller på strålene. Mange av Herakles' bragder ligner Samsons i Bibelen. Han døde også på lignende måte: ved Herakles søyler (Gibraltarstredet), som for folk i oldtiden var det ytterste Vesten. Samson døde også ved to søyler, selv om de støttet en stor festhall hvor man feiret fiskeguden Dagon. Solen stod i Vannmannens tegn da solguden Samson døde. Samson var ett av solens navn og betyr solrik og stærk.

Herakles stod opp fra brannhaugen og for til himmels i en sky mens det tordnet. Da han lå for døden var Iola, den lyshårede gryning, hos ham og trøstet ham til det siste. Hans ansikt lystes en siste gang opp av en dyp glæde og han sa: O Iola, du lyseste av møer, din stemme trøster mig mens jeg synker i dødens søvn. Jeg så og elsket dig i de lyse morgentimer, og nu er du atter her, fager som skyene der samler sig om den døende Sol. Svart tåke bredte sig over himmelen, men ennu søkte Herakles Iolas fagre fjes for å trøste henne i sorgen. Gråt ikke, Iola, mitt værk er fullendt, nu skal jeg hvile. Jeg skal se dig igjen, i det lyse land som aldrig betres av Natten. Så utåndet Guden, og mørke falt over Jorden. Stormskyer drev inn og det tordnet øredøvende.

Man sa om Herakles at han hadde skapt sig selv, han var alle tings skaper og hersker, og tidens far. Han kaltes frelseren, og ordene Herakles frelseren var gravert på oldtidens mynter og monumenter. Han kaltes også den Enbårne og Altets Ord. Han sagdes være gjenopptatt i Gud. Hans historie var kjent av den fønikiske kolonien på øya Thasos fem hundre år før grekerne oppdaget den. Babylonierne kjente den enda tidligere. Der kaltes han Izdubar og dræper en løve.

De gamle grekere hadde en myte om de Velsignedes Øy som kaltes Elysium og lå ved Jordens yttergrense. Der bugnet livets skjønneste skapninger. I Hesperidenes Have - Paradis - vokste et træ som bar udødelighetens gyldne epler. Den voktedes av tre nymfer og en slange, eller drage, den årvåkne Ladon. Det var ett av Herakles' oppdrag å plukke noen av disse eplene. På antikke medaljonger ser man træet med en slange snodd rundt. Herakles har plukket et eple, og nær ham står de tre nymfene som kaltes Hesperides.

Solguden Dionysos (Bacchus), sønn av Zevs og jomfruen Semele, datter av Cadmus, kongen av Thebes, fødtes den 25. desember. Det var hans lodd å bringe Cadmus til fall, og derfor beordret kongen ham lukket inne i en kiste og kastet i Nilen. Akkurat som Moses ble han reddet og fostret. Han utrettet mange mirakler, forvandlet vann til vin. Han hadde en stav hvormed han kunne utføre undre og som han kunne forvandle til en slange når han lystet. Han krysset Rødehavet tørrskodd i spissen for sin hær. Han skilte vannmassene i elvene Orontes og Hydaspes ved å røre dem med staven slik at han kunne krysse tørrskodd. Med sin mæktige stav kunne han også trekke vann opp av klippene, og hvor han enn for fløt landet av vin, melk og honning. Det sagdes om ham at da han marsjerte med sin hær i India nøt han solens stråler da dagen var omme og solen gått ned. Liksom Moses fremstiltes Dionysos med horn. Han kaltes Lovgiveren; hans lover var ristet på to steintavler.

Det fortælles at Pantheus, konge av Thebes, en gang sendte sine tjenere for å gripe Dionysos, landstryker og banditt som han kaltes. Men det maktet de ikke da hans mænn var tallrike. Dog fikk de tak i en av hans disipler som førtes bort og kastedes i fængsel. Mens de forberedte henrettelsen åpnet fængselsdørene sig av sig selv og lenkene brast. Da de kom for å hente ham var han borte. Dionysos kaltes den Dræpte, Syndebæreren, den Enbårne Sønnen, Frelseren, Sonofferet. Hans død, oppstandelse og himmelfart feiredes om våren på festivaler som ligner dem i Persia, Egypt og Kaldea.

Grekerne hadde sine hellige mysterier. De Eleusinske mysterier, eller Sakramentene til Herrens Aftensmåltid, var den mest opphøyede av alle deres seremonier. Den feiredes hvert femte år til ære for Ceres, kornets gudinne, og Dionysos, vinens gud. Ceres hadde gitt menneskene sitt legeme å ete, og Dionysos sitt blod å drikke. Mysteriene ledsagedes av ritualer som ansås sone synd. Gjennom seremonien gjentok man Gudens navn mange ganger. Hans glans strålte fra navnet eller monogrammet I.H.S. og var tillike gjenstand for triumferende jubel. Dette monogram brukes nu som Jesu Kristi og tydes feilaktig som Iesus Hominum Salvator eller In Hoc Signo.

Prometheus, Achilles og Meleagros personifiserer den kortlivede Sol. Ixion, bundet til hjulet, var Solguden korsfæstet på himmelen. Den korsfæstede due, som tilbas av oldtidens folk, var intet annet enn den korsfæstede Sol. De personifiserte Solen både som mann og kvinne.

La oss nu vende tilbake til Norden der vi begynte. Våre forfædre hadde også en Solgud og frelser. Det var Balder, sønn av allfaderen Odin og den jomfruelige gudinnen Frigg. Balder ble dræpt av vinterens skarpe torn, for ned i dødsriket, og stod opp til liv og udødelighet. Frigg dyrkedes på den største fest av alle, som fant sted julenatten og kaltes modernatten. Folk i Norden dyrket en treenig Gud og viet ham en av ukens dager: Onsdag. De brukte dåpens ritus. De hadde myten om Eden eller guldalderen, som varte til en kvinne kom av Jotunheim, jotnenes hjem. De hadde også en myte om syndefall og flom som bare en eneste mann og hans familie unnslapp levende i en bark. De hadde en myte som svarte til Bibelens David og Goliath: Thor (Solguden) kaster en hammer mot Hungnir og rammer ham i pannen. Hammeren var et kors. Frøy dræptes ved vintersolhverv av et vildsvin; derfor feiredes jul i gamle dager ved å ofre et vildsvin.

Tyskerne tilba en jomfrumor med barn. Hun het Ostara. Ennu i dag kalles påske Ostern i Tyskland til ære for henne. I oldtiden feiredes hennes høytid med en ukes idrættsstevner som kaltes Carneval, hvilket betyr avskjed med kjøtt. Siden fastet man i 40 dager. Denne sed stammer fra førkristen tid.

Ariernes solreligion spredte sig til alle verdenshjørner. Vi finner den i Kina og Amerika. Hakekorset nådde Amerika og med det vår solkult. Man skal særlig mærke sig Quetzalcoatl i Mexico.

De gamle assyrere og babyloniere dyrket en gudemor med sønn. Moderens navn var Mylitta og sønnen het Tammuz eller Adonis, frelseren. Han tilbas som midler mellom faderguden og menneskene. Tammuz fødtes selvfølgelig den 25. desember, og liksom andre solguder måtte han lide og dø. Beretningene om hans død er tvetydige, men en av dem sier at han ble korsfæstet. Han for ned i dødsriket, sto opp den tredje dag og for til himmels. De troende feiret hver vår en fest til minne om hans død og oppstandelse. Et bilde, som skulle forestille Guden, lades på et alter som man gråt over og beklaget med sørgesang. Akkurat slik pleier katolikker å beklage Jesu død på langfredag. Tammuz-presten mumlet: Sett deres lit til Herren, for smertene han utholdt bragte oss frelse. Bildet bars høytidelig til en grav. Det store såret i siden vistes, slik kristne senere gjorde med Jesus. Når tjenerne længe hadde beklaget denne rettfærdige manns død, lot man forstå at han hadde vendt tilbake til livet. Han var oppstanden, symbolisert ved å tenne lysene. Folket utbrøt: Heil Duen! Lysets redningsmann.

Tammuz menighet trodde på treenigheten, utøvet dåpens ritus og nattverd med brød og vin. Korsets tegn høyaktedes og finnes på deres ældste monumenter. Babylonierne hadde en myte om skapelsen og syndefallet som næsten er identisk med den i første Mosebok. Og de hadde den tusener av år før den dukket opp i Bibelen, som er en ung bok. Beviset for dette er kileinnskrifter på leirtavler som er funnet i sanden fra 1800-tallet og fremover. Babylonierne hadde en legende om bygging av Babels tårn som er ældre enn Bibelens. Tårnet bygdes tydeligvis av astronomiske grunder. Det kaltes de Syv Sfærenes Stadier og var viet solen, månen, Saturn, Jupiter, Mars, Venus og Merkur. Nebukadnesar sier at det var Borsippas [Babels] tårn og ble bygd av en fordums konge, men han fullførte det ikke og med tiden forfalt det. Nebukadnesar gjenreiste det.

Babylonierne hadde to tusen år f.Kr. en myte om en mæktig mann, Izdubar, som dræpte løver. Dette kan være kilden til Bibelens Samson. Det er utvilsomt en solmyte. Assyrerne tilba en solgud som het Sandon, som de trodde var løvedræper, og han fremstiltes ofte i kamp med en løve eller stående på den dræpte løven. Kaldeerne fortalte om en Zerban (rik på guld) som svarer nøye til hva Bibelen sier om Abraham. Assyrerne fortalte om en krig i himmelen som ligner den i Enoks bok om Apokalypsen, en ikke-kanonisk apokryf bok.

Mye tyder på at stoffet som ligger til grund for mange av Bibelens fortællinger nådde Palestina og Egypt i det tredje århundre f. Kr.. Hvem bragte det dit? Det har vi faktisk et godt svar på. Har du hørt om essenerne? De var en sekt som ved sin fromhet vakte beundring selv blant grekere og romere. De levde asketisk og viste god vilje mot hverandre som mot folk i allmenhet. Deres første lov var å elske Gud som sin næste og gjøre mot andre som du vil at andre skal gjøre mot dig. De bodde i kloster og hadde alt fælles. Den som sluttet sig til brorskapet solgte alt han eide og skjenket det pengene. I sine vaner og skikker var de munker, men de arbeidet, de tagg ikke. De var alle like og ingen sto over en annen. De førte aldrig krig, selv om de forsvarte sig. De sanket ikke jordisk gods, foraktet penger, berømmelse og nytelser. De betraktet salvelse som besudlende. De takket for maten før og efter måltidet og vasket sig omhyggelig før og tok på sig hvite klær. De spiste bare nok til å overleve. De la stor vekt på ydmykhet og priste de fattige i ånden, dem som tørster efter rettfærd, de barmhjertige, de renhjertede, og de fredsommelige.

Essenerne ville helbrede kroppen liksom sjelen. Grekerne kalte dem therapeuter. Essenere er det assyriske ordet for therapeuter. Som du vel vet betyr det heler eller læge. Sekten hadde ry for evne til mirakuløs helbredelse. De ofret ikke dyr men strevet efter å gjøre sine legemer til levende offer og vise sig Gud værdig ved hellighet. De ville gjøre sine legemer til templer for den hellige ånd. Derved håpet de også å vinne profetisk makt. De så det som sin plikt å holde ut og bar all pine med sinnsro. De trodde på evig liv hvor sjelen kommer fri fra legemet og farer opp til paradis hvor man ikke plages av kulde eller varme men svalkes av en mild havsbris. Pliny fortæller at deres skikker skilte sig fra alle nasjoners.

Hvem var essenerne og hvor kom deres lære fra? Epiphanius, en kristen biskop som skrev i det fjerde århundre sier om dem: De som trodde på Kristus kaltes Jessaei før de kaltes kristne. Jessaei er det hebraiske ordet for therapeuter. De hadde klostre både i Judea og Egypt. De talte trolig, eller hadde sine hellige bøker på, kaldeisk. De var pythagoreere, hvilket bekræftes av alle deres former, seremonier og doktriner. Selv kalte de sig sønner av Jesse. Pythagoreerne kaltes også Conenobitae og ble ansett for å være buddhister. Essenere som kaltes Koinobii bodde i Egypt ved sjøen Parembole eller Maria hvor de hadde klostre. Nettopp der bodde forhen Gymnosofistene eller Samanerne, som var buddhistiske prester! I følge Ptolemaios fantes de også i det nordøstlige India.

Tampen brenner! Når og hvorfor kom buddhistene til aftenlandet rundt Middelhavet? Vel, for det første påla Buddha dem å gå ut i verden og forkynne budskapet for alle mennesker, før han døde i 483 f.Kr. eller når det kan ha vært. I det tredje århundre f.Kr. hersket en mæktig konge i India som het Ashoka. Han ble omvendt til buddhismen og sendte ut 80 tusen buddhistiske misjonærer til alle verdens hjørner. Misjonærene må ha nådd Palestina og Egypt i det tredje århundre f.Kr. om ikke før. De lærte menneskene brahmanisme og buddhisme. Israelittenes angivelige stamfar Abraham er bare en lett forvanskning av Brahma. Han personifiserer de buddhistiske misjonærene. Abraham skal ha kommet fra Kaldea; derfra må misjonærene ha kommet da de nådde Palestina. Vismænn fra Østerland!

Vi vet at buddhistene opprettet et kloster eller en misjonsstasjon i Alexandria, Egypt, liksom i Palestina. Dette har vi fra Ashokas ristninger på en klippe i Girnur, Guzerat, India. Indernes interesse for aftenlandet må ha blitt vakt av Alexander den Stores felttog til India mot slutten av det fjerde århundre f.Kr.. Ashoka var sønnesønn av den berømte Chandragupta, som grekerne kalte Sandracottus. Essenernes herreder, kirker, biskoper, prester, diakoner, høytider er alle identiske med kristnes. De hadde apostoliske grundleggere, gudommelig beåndede skrifter, den samme hangen til å forkynne med lignelser, den samme metaforiske måten å tolke skriften på, og samme slags gudstjeneste. De hadde menigheter som drev misjon i Roma, Korinth, Galatia, Efesos, Filippi, Kolosse og Thessalonika. Nettopp de stedene hvor kristne senere gjorde sig kjent og fikk brev fra apostelen Paulus. All fin moralsk lære som finnes i evangeliene forkyntes allerede av essenerne.

Hvordan og hvorfor ble buddhistenes lære forvandlet til jødedom og kristendom? Philo hævder at den "høyere jødedom" er identisk med gymnosofistenes lære. I dette må vi se en bekjennelse av at alt i Bibelen som er høysinnet og edelt stammer fra buddhismen og brahmanismen (med Krishna og alt sammen). Men religionene og presteskapene i Babylon, Palestina, Egypt og Hellas følte sig truet av den nye læren, på samme måte som det gamle presteskap i India følte sig truet av buddhismen. Buddhismen er egalitær hvor de gamle religionene bygde på hierarki og autoritet. Den verdslige makt, de rike og mæktige, må også ha følt sig truet. Hva buddhismen lærte fostret ringeakt, ja forakt for de rike og selvgode. Snart satte forfølgelsen inn. Den nye læren var helt fremmed for jødisk sinnelag og ble brutalt forfulgt. Vi har mange minner om det i NT, særlig i Johannes-evangeliet, men også i Apostlenes Gjerninger: Og alle som hørte det, blev ute av sig selv av forundring og sa: Er ikke dette han som i Jerusalem utryddet dem som påkaller dette navn? Og han var kommet hit for å føre dem bundne til yppersteprestene. (AG 9:21)

Misjonærene begynte sin forkynnelse i Palestina i det tredje århundre f.Kr. og forfølgelsen må ha begynt snart derpå. Apostelen Paulus personifiserer de jødiske forfølgerne. Men i ham røpes også en hemmelighet: Jødene fant det umulig å bekjæmpe den nye læren; den spredte sig raskt. Da var det at noen fikk en idé. Hvorfor ikke heller erobre denne sekten og bruke den som et våpen i jødiske hænder? Det var på den tiden man oppfant det israelittiske folk. Alt hva den nye sekten lærte skulle derefter være jødisk historie, kulturarv og religion! Paulus symboliserer hvordan jødene grep ledelsen i bevegelsen og politiserte den. Den blev en opprørsbevegelse i Romerriket, datidens marxisme. Alle undertrykte folk i riket skulle tilbe jødene (alias israelittene) som Guds utvalgte folk og kilden til all religion og kultur. De skulle slutte sig sammen i den nye bevegelsen og adlyde jødenes befalinger. De skulle trosse romerske myndigheter.

Paulus selv bekjenner at da han ble Kristi apostel var evangeliet alt forkynt for alle mennesker på Jorden. Alle kjente læren om den legemliggjorte Gud og frelser som ble korsfæstet. Hvordan var det mulig i det første århundre da Paulus angivelig opptrådte? Bare få år efter Jesu angivelige død i Jerusalem? Det var ikke mulig. Paulus kaller sig diakon, som var laveste rang i den therapeutiske kirke. Paulus trodde ikke på noen historisk Jesus Kristus i det første århundres Palestina, det skinner igjennom. Han er klar over at dette er en gammel myte. Men Buddha hadde forutsagt en ny avatars komme, 600 år efter sin død. Tiden var næsten utløpt. Det utnyttet jødene til å dikte opp Jesus i Palestina og få buddhistene i menigheten til å tro på ham som Guds seneste åpenbaring, en frelser, Messias. Og denne siste avatar var en sønn av Davids hus, dvs. jøde! Fall på kne og tilbe jødene, Guds utvalgte folk!

Jeg hævder at israelittene (hebreerne) aldrig har eksistert. Forfædrene til våre dagers jøder var aldrig et folk eller en stamme med eget land og egen stat, egen kultur og religion. Så langt tilbake som vi kan følge dem i historien levde de akkurat som i dag, spredt rundt i hele den kjente siviliserte verden og sysselsatt med det samme: bankvesen og forretninger. Alt annet er oppdiktet. De sluttet sig sammen i en internasjonal liga og foretrakk å gifte sig med hverandre. De har gjennomgått et hardt utvalg for å egne sig for livet som parasitter på siviliserte kulturfolk. Løgn og bedrag er deres fremste våpen. De har holdt verden for narr i to tusen år. De har ingen religion og er ikke religiøse. De bryr sig bare om en ting: rikdom og makt.

Som vi har sett kommer alt i Bibelen som er mytisk eller høysinnet fra ariske kilder. Mye i Bibelen utgir sig for å være historie men er historisert myte. Det jeg har gått gjennom er bare en liten del av alt som i dag finnes av vitnesbyrd og bevis. Da Herodot utga sin verdenshistorie kort før sin død mot slutten av det femte århundre f.Kr. fantes det intet israelittisk folk i Midtøsten. Ikke da og ikke før. Så det må ha blitt oppfunnet efter 400 f.Kr. og som vi har sett er det utenkelig at Bibelen kan ha blitt skrevet før de buddhistiske misjonærene nådde aftenlandet. Vi kan derfor gjette at 200 f.Kr. er tiden for israelittenes fødsel som folkebedrag. Arkeologene har gravd i Palestina i århundre uten å finne noe. De egyptiske innskriftene er tause. Kileinnskriftene på leirtavler fra sanden i Mesopotamia fortæller en helt annen historie enn Bibelen. Ingen av israelittenes stolte stormænn nævnes.

Den ældste utgaven av det Gamle Testament (GT) er gresk og kalles Septuaginta. Dens ældste deler er tidfæstet til det tredje århundre f.Kr.. Resten stammer fra det annet og første århundre f.Kr.. I 1947 fant man de første Dødehavsrullene og nye oppdagelser ble gjort de følgende ti år. De inneholder bruddstykker av GT skrevet på hebraisk, tusenvis av små biter hvor de fleste mangler. Kun Jesajas bok er komplett bevart. Det er meget mistenkelig at man finner dette akkurat da man er i færd med å opprette sionist-entiteten i Palestina. Falsknerier for propagandaformål, tenker man uvilkårlig. Folk skulle innbildes at jødene hører hjemme i Palestina. Ingen får komme fragmentene nær som ikke er kristen, jøde eller muslim men har et vitenskapelig formål. Men BAM i Berlin undersøkte de utstilte fragmentene fra Bibel-museet i Washington DC og fant at alle er falsknerier. Det betyr at forfalskere er i sving som er meget dyktige og vanskelige å avsløre. Når det er sagt er dateringene troværdige og strekker sig fra det tredje århundre f.Kr. til det første e.Kr.. Samme tidsrom som Septuaginta.

Så alle dokumenter som finnes bekræfter at GT må ha blitt diktet efter misjonærenes ankomst og århundrene derpå. Selvfølgelig forkynte misjonærene Buddha og Krishna, så evangelienes stoff forelå samtidig med stoffet som er gått inn i GT. Å kalle det ene gammelt og det andre nytt fører oss bak lyset. Jeg kan heller ikke tro at man diktet NT senere enn GT. At NT ikke finnes fra førkristen tid skyldes selvfølgelig det narrativ man senere bestemte sig for. Da tilintetgjorde man alle ældre utgaver av NT. At NT henviser til GT men ikke omvendt er en dyd av nødvendighet. Alle steder i GT som tar opp NT-stoff er omhyggelig rensket ut. Likevel slapp i alle fall ett sted gjennom sensuren:

Derfor skal Herren selv gi eder et tegn: Se, en jomfru blir fruktsommelig og føder en sønn, og hun gir ham navnet Immanuel. (Jesaja 7:14) Se, en jomfru skal bli fruktsommelig og føde en sønn, og han skal kalles Immanuel, det er utlagt: Gud med oss. (Matteus 1:23) Jødene protesterer og sier at ordet for jomfru er feil oversatt, men det finnes ingen holdepunkter for at Septuaginta er oversatt fra et annet sprog. Mer sannsynlig er det at Urbibelen ble skrevet på gresk og siden oversatt til andre sprog. At hebraisk var jødenes eget sprog i oldtiden er bare en legende for Bibel-troende.

Det finnes en indre sammenhæng mellom fortællingen om Josef i GT og Jesus i NT. Jesus er solen, hva er Josef? I første Mosebok 37:9 heter det: Og han hadde ennu en annen drøm og fortalte den til sine brødre; han sa: Jeg hadde ennu en drøm, og se, solen og månen og elleve stjerner bøide sig for mig. Da må han være den tolvte stjernen. Det er tydelig at fortællingen om Josef er solmyte. Hans elleve brødre vil slå ham i hjel men sælger ham for tyve sekel sølv efter råd av broren Juda, slik Judas, en av de tolv disiplene, forråder Jesus for tretti sølvpenninger (Matteus 26:15).

Blant fragmentene som ble funnet i Qumran har vi en kort tekst (4Q246) skrevet på aramaisk som omtaler Guds sønn. Den er datert til 100 f.Kr.. I læren om treenigheten er Guds sønn aldrig annet enn en legemliggjort frelser. Alle fortællinger om Guds sønn er solmyter. Dette vitner om at jøder og kristne senere tilintetgjorde alle opptegnelser om Krishna fra førkristen tid for å passe deres nye narrativ.

Kirkefaderen Augustin sier at den kristne religion var kjent i oldtiden, dvs. før Kristus. Den eneste forandring som skjedde med Jesus var at den begynte å kalles kristendom. Eusebius sier det samme. Filosofen Ammonius Saccus fant ingen vesentlige forskjeller på kristendom og religionen som var før og som kristne kaller hedendom. Epikureeren Celsus skrev at kristendommen ikke bringer noe nytt. Faustus skriver i et brev til Augustin at intet skiller kristendommen fra hedendommen bortsett fra at de første holder sine gudstjenester adskilt. Den lærde kristne talsmannen M. Turretin sier i det fjerde århundre at det ikke var riket som blev omvendt til kristendommen men heller denne som blev omvendt til riket. Med andre ord anammet de kristne alt folk i riket før hadde trodd på. Det var nøkkelen til dens suksess; den motsa ingen.

Keiser Hadrian fant ingen forskjell på kristne og dem som tilba den egyptiske guden Serapis, som var en solgud. Essenerne vendte sig mot øst når de ba. De møttes en gang i uken og tilbragte natten med å synge salmer til soloppgang. Da hilste de hverandre og trakk sig tilbake. Pliny fortæller at kristne i Bithynia møttes før daggry og sang salmer til Kristus. Efter gudstjenesten hilste de hverandre. Akkurat dette var også hva persiske magier gjorde, som dyrket solen.

Korsfæstelsen hørte ikke til urkristendommens narrativ. Allerede dette beviser at Jesu liv og død i følge evangeliene ikke er historisk. Apostlenes Gjerninger har minner om et tidligere narrativ. I 5:30 heter det: Våre fedres Gud opvakte Jesus, som I drepte ved å henge ham på et tre Dette gjentas i 10:39 : Og vi er vidner om alt det han gjorde både i jødenes land og i Jerusalem, han som de slo ihjel, idet de hengte ham på et tre. Og for tredje gang: Og da de hadde fullbyrdet alt som er skrevet om ham, tok de ham ned av treet og la ham i en grav. (AG 13:29) Her er det ikke tale om å korsfæste, og selv om et træ og et kors i myten er likeværdige så er de ikke det for kristne som ikke vet at korsfæstelsen er en solmyte. I evangeliene må Jesus eller en hjelper bære korset til Golgata, så det kan ikke mistas for et træ.

Hvis Jesus var en historisk mann vet vi ingenting om ham for alt i evangeliene er mytisk eller stjålet fra indiske kilder. Hans forældre og omstændighetene omkring fødselen, liksom åstedet, er mytiske. Hans ungdom er efterlignelse av Krishna og Buddha. All hans lære, alle hans ord kommer fra India. Alle hans mirakler kommer derfra. Endelig er hans død mytisk. Vi vet ikke hvilket år han ble født og ikke hvilket år han døde, ikke hvilken dag på året han ble født og ikke hvilken dag på året han døde. Vi vet ikke engang hva han het, for navnene Jesus og Kristus er begge mytiske og kommer fra India. Vi har heller ingen opplysninger om hans utseende. Ingen av dem som kjente ham er historiske og ingen kunne skrive en biografi eller erindringer med opplysninger om Jesus. Det finnes ingen historiske opptegnelser om ham utenfor Bibelen selv. Kort sagt er det helt urimelig å tro at han var en historisk person.

Vår tidsregning begynner ikke med Jesu fødsel men en astronomisk begivenhet. Ved vårjævndøgn går solen opp i et av dyrekretsens stjernetegn. Det ændrer sig omtrent hvert 2150 år. Inntil 2150 f.Kr. hadde vi Tyrens tidsalder. Siden fikk vi Værens tidsalder. I år 1 begynte Fiskenes tidsalder. Fisken er kristendommens symbol. Vi nærmer oss altså enden på fiskenes tidsalder og går siden inn i Vannmannens. Trolig ble Jesu fødsel bevisst lagt til fiskenes begynnelse, og det beviser at han ikke er historisk.

Hvor gammel var Jesus da han angivelig korsfæstedes? En vanlig oppfatning er at han var en ung mann. 33 år hører man ofte. Men i Johannes-evangeliet står det: Jødene sa da til ham: Du er ennu ikke femti år og har sett Abraham? (Johannes 8:57). Å si 50 år om en 33 år gammel mann er helt urimelig. Jesus begynte neppe sin forkynnelse senere enn da han var 30. Men han kan ikke ha unnsluppet jødenes forfølgelse i 20 år. Det var tradisjon blant de urkristne at Annas var yppersteprest da Jesus korsfæstedes, og det ser vi også av AG 4:6. Men han ble det ikke før i år 48 e.Kr. hvilket ødelegger kirkens tidsskjema. Ingenting stemmer.

Men hvordan kom jødene på å dikte opp en Jesus Kristus i det første århundres Palestina? En mann som kalte sig jødenes konge? Den berømte innskriften INRI = Iesus Nazarenus Rex Iudaeorum. Det finnes faktisk en rollemodell. I følge Dio Cassius, Plutarch, Strabo og andre fantes det på Herodes' tid blant romersk-syriske "hedninger" en dyp og utbredt medlidenhet med en korsfæstet jødisk konge. Han var yngste sønn av makkabeeren Aristobulus, og het Antigonus. I år 43 f.Kr. finner vi ham i Palestina med krav om kronen og rettfærdig sak, slik Julius Caesar så det. I forbund med parterne holdt han stillingen som konge i 6 år mot Marcus Antonius og Herodes. Men til slutt falt han i romerens hænder og denne strakte ham ut på et kors og pisket ham. Så ble han dræpt. Romerne hadde aldrig før mishandlet en konge på den måten.

Store deler av GT er hatskrifter hvor jødene forbanner alt og alle og higer vår død og undergang. Jeg finner ingen grund til å tvile på at dette er jødenes eget tankegods og sinnelag. Men alt annet har de stjålet. Ikke en gang sin demons navn har de funnet på selv. Clement av Alexandria forsikrer oss i sin Siromatis at alle som gikk inn i Serapis-templet var pålagt å bære bokstavene I-ha-ho eller I-ha-hou godt synlige. De betyr "den evige Gud". Dette var også navnet egypterne holdt helligst. Y-HA-HO kalte jødene sin demon av hat, vrede og utryddelsesvilje. Som i Yahoo, eller Jahve.

Mange slags kors var utbredt over hele verden længe før kristendommen. Det gjelder selv latinerkorset. I Hakekorsets Historie fortalte vi om dette korset. Andre former av kors har sin egen historie. Alle solguder er knyttet til kors. De kristne anammet det egyptiske crux ansata som tilhørte Osiris. Egyptiske kvinner i oldtiden bar kors som smykker til pynt og symbol, akkurat som kristne gjør i dag. Også babylonierne holdt korset hellig. Det er symbolet til gudene Anu og Bal, og det hænger på brystet til Tiglath Pileser på en kolossal tavle fra Nimrood som befinner sig på British Museum i London. En konge fra ruinene av Ninive bærer et malteser-kors på brystet. Man finner crux ansata i Babylonia også. At korsene er utbredt i India skulle være unødvendig å påpeke. Buddhistene og alle sekter i India mærket sine troende på hodet med korsets tegn.

De gamle ariske nasjonene kalte hakekorset arani. De to armene kaltes pramatha og swastica. Opprinnelig kan de simpelthen ha vært to pinner i kors med håndtak som gneds mot hverandre for å tenne ild. Ilden, agni, ansås hellig - solens, himmelildens, nærvær på Jorden. På gresk ble pramatha til Prometheus. Han var det som stjal ilden fra himmelen av Zevs. Han gjemte den i en hul stav og nøret den gudommelige gnist til liv i mannen av leire.

I Europa var det også kors overalt. På galliske mynter hadde man Sankt Georgs kors, dragedræperen, og på nordiske Thors hammer. Det eneste korset blant kristne i katakombene var hakekorset.

Men enda mer oppsiktsvækkende er at man finner krusifikser, bilder og skulpturer av en korsfæstet frelser i førkristen tid. Fremst forekommer det i India, og den som hænger der er Krishna, han som forlater synder og befrir oss fra dødens slange. På noen bilder har han mærker av hull i begge føtter, og på andre i hændene, som av nagler. I blant har han også hull i siden. I Nepal og Tibet tilba de guden Indra, og de fortalte europeere at han spilte sitt blod for å redde menneskeheten. Han ble gjennomboret av nagler. I deres bøker fant man ham korsfæstet. Det samme gjelder guden Ballaji eller Wittoba. Han troddes være en inkarnasjon av Vishnu. Ixion, Prometheus, og Apollo av Miletus blev alle korsfæstet.

Iliaden oppfattes gjerne som historie eller heltesagn uten mytisk mening, men når man vet hva man leter efter finner man det: Achilles utånder ved kveldens vestre port. Paris gir ham banesåret, og opptrer her som Pani, en mørk makt der slukker solen på himmelen.

La oss vende tilbake til Moses, israelittenes store profet. Vi så ovenfor at kjernen i hans levnetsløp er stjålet fra "hedenske" Guder. Myten om å settes ut på elven og drive avsted, slik Dionysos ble, og reddes av noen og fostres, ble fortalt om Sargon av Akkad også, som levde omkring 2250 f.Kr.. Men Moses er kjent som den store lovgiveren, ikke minst for de ti bud. De er stjålet fra egypternes De Dødes Bok. Eneste forskjell er at "jeg har ikke slått i hjel" er blitt til "du skal ikke slå i hjel" osv.. At han fikk lovene på steintavler av Gud på et høyt fjell gjenfinnes hos Zoroaster som vi så og andre også. I India var Manu den store lovgiveren, på Kreta var det Minos, og i Egypt selv Mises. Manu-Minos-Mises-Moses, vi ser at selv navnet er stjålet. I Babylon var Hammurapi den store lovgiveren (ca 1750 f.Kr.) og lovene efter ham er bevart. De viser at Moseloven er plagiat. Forresten fikk Hammurapi lovene på en fjelltopp av gudinnen Ishtar...

Inntil for noen århundre siden var europeere så grundig indoktrinert med jødetilbedelse at våre lærde trodde "hedensk" religion, altså vår egen ariske religion, var en forvorpen utgave av GTs religion. De trodde på ramme alvor at all religion og kultur kom fra jødene og at våre forfædre var som vilde dyr før jødene, Guds utvalgte folk, opplyste oss om Guds vilje og vesen. De trodde faktisk at gresk og latinsk sprog var hedningers hjelpeløse forsøk på å tale hebraisk! Før jødene gav oss sprog hadde vi ikke noe og bare gryntet som griser. Ikke før på 1800-tallet kom nordisk vitenskap i kapp med hjernevasken.

Bibelen er alle tiders største bedrageri. Det finnes intet høysinnet og sedelig der som ikke er stjålet av ariske folk. Våre solmyter historiserte jødene til jødisk historie, og våre Guder ble deres forfædre. Snakk om chutzpah! Det eneste som er jødisk i Bibelen er hatet og viljen til å utrydde oss. GT syder av hat. Alt dette omfavner de kristne og sælger oss som kjærlighetens religion. Hvordan kunne våre forfædre bli så grundig lurt? De urkristne blev ikke lurt, de visste at kristendommen er humbug. Jeg har citert en rekke av dem ovenfor. Det som drev dem var politiske ambisjoner; de ville erobre makt. Man må være klar over at kristne rekruttertes av frigivne slaver og småkårsfolk som hadde null utsikt til å komme sig opp i det aristokratiske gammelromerske samfunn. De hadde alt å vinne på en egalitær doktrine som kristendommen.

Efterhvert som den nordiske rase forfalt blant romerne snek mer og mer pøbel sig inn i statsapparatet. Da Diocletian endelig skred til værket for å få slutt på ondet (303 e.Kr.) var det for sent og viste sig umulig. Kristendommen seiret i riket og de kristne tilintetgjorde så mye av oldtidens greske og romerske kultur som de bare fikk lagt hånd på. Det finnes ikke stein på stein igjen av noenting efter dem, og det meste av deres litteratur og historie er tapt. Det berømte biblioteket i Alexandria ble ødelagt i 391 e.Kr.. Dets siste leder var den lærde Theon (335-405). Hans datter, filosofen Hypatia, ble brutalt myrdet av kristen pøbel i 415. Likevel synes biblioteket å ha kunnet bygges opp igjen, om enn med annet innhold. Det varte til 642 e.Kr.; da erobredes byen av kalifen Omar for islam, og han besluttet å brenne alle skriftrullene i biblioteket. Slik endte arisk oldtid.

De tre skinnreligionene jødedom, kristendom og islam har voldt et enormt tap av kulturgoder og menneskeliv. Kristendom er jødetilbedelse for europeere og ble oppfunnet for å styrte romerriket. På samme måte oppfant man islam, jødetilbedelse for arabere, for å styrte perserriket. Da man hadde styrtet de to mæktigste ariske oldtidsrikene tilintetgjorde man så mye man kunne av arisk oldtidskultur. Hele den persiske kulturarven ble utslettet. I dag finner vi bare ruiner og sørgelige rester under jorden. Men vi har likevel klart å avsløre jødene. Alt jeg har fortalt oven har vært kjent siden slutten av 1800-tallet. Men denne kunnskap er lite utbredt og inntil denne dag får ikke norske skolebarn lære noenting om det. Man maler videre på gamle løgner som om intet var hendt.

Noen talemåter er alt vi behøver å prakke på folket. Jo mindre de forstår desto mer beundrer de. Våre forfædre og lærde sa ofte, ikke hva de tenkte men hva omstændigheter og nødvendighet bød. (Gregor av Nazianzus i et brev til den "hellige" Geronimus). Kirkens løgner unnskyldtes med at de tjente et godt formål. Men desværre for dem: For intet er skjult uten at det skal åpenbares, heller ikke blir noget dulgt uten for å komme for dagen. (Markus 4:22) Det er på høy tid at vi ariere endelig kaster av oss jødeåket og finner tilbake til oss selv. Om nogen har ører å høre med, han høre! (Markus 4:23).

Litteratur: (alle finnes til gratis nedlasting på archive.org)
Sarah Elizabeth Titcomb: Aryan Sun-myths the Origin of Religions (1889)
T. W. Doane: Bible Myths and their Parallels in other Religions (1882)
Louis Jacolliot: La Bible dans l'Inde (1869)
Ernst Schulz: Der Trug vom Sinai (1936)
Eberhard Schrader: Die Keilinschriften und das alte Testament (1903)
Hugo Gressmann: Altorientalische Texte und Bilder zum alten Testamente (1909)
Loiseleur Deslongchamps: Les Fables Indiennes (1838)
Zeitgeist: the Movie Companion Source Guide, Part One: The Greatest Story Ever Told, by D.M. Murdock aka Acharya S (2008)

Waldemar