Rasehygiene

kunsten å overleve som rase

I tusener av år har mennesker grublet over idealsamfunnet. Så snart et samfunn og en stat vokste fram oppsto også de første ofre, og noen av dem fordrev tiden i sin avmakt med å male et rettferdigere samfunn. Hva er rettferdighet? Slike spørsmål opptar Platon i "Staten". Han hadde sett sin lærer Sokrates dømmes til døden og henrettes. I sin dialog om den beste statsorden legger han sitt syn i Sokrates' munn. De andre sier slikt som at rettferdighet er å holde seg til lovene og være ærlig. Men da skyver man bare problemet foran seg: Er lovene som gjelder i landet rettferdige? Hva er ærlighet?

Platon innser at en runddans i moralske begrep ikke gjør oss klokere. Han hevder, i Sokrates navn, at rettferdighet er en iboende egenskap i sjelen. Menneskene har ikke den egenskapen i likt monn. Det mener han delvis skyldes at vi er født ulike, delvis at vi har fått ulik oppdragelse. Han slutter derav at idealstaten både må fremme den gode arv og sørge for å gi alle den beste oppdragelse. "Staten" handler om dette. Utvalg for høyere utdannelse, førerskap og forplantning.

Hans samfunn har tre stender: Arbeiderne, vekterne og herskerne. Vekterne er en adel som skal ha kvinnene felles og ingen privateiendom. Det høres ut som kommunisme, men det betyr ikke at alle skal ligge med alle. Tvert i mot er hensikten å gjøre det mulig for fremragende menn å befrukte mange kvinner. Mens undermålere nektes samleie. Adelsmenn nektes privateiendom for at de skal hengi seg statens vel og heve seg over egennytte. Adelens ypperste menn utdanner seg videre til filosofer og kommer siden til å herske.

Det var første og siste gang noen utmeislet et Utopia med rasehygiene i sentrum. Alle senere utopier er egalitære, kristne eller kommunistiske eller både og. De besvarer spørsmålet om rettferdighet med likhet. Kristne hevder at alle mennesker er født like innfor Gud, med fri vilje til å gjøre godt eller ondt, mens liberale og marxister hevder at man fødes som en tabula rasa, en formløs klump, og får sine personlige egenskaper fra samfunnet gjennom oppdragelse og miljø. På 1700-tallet trodde man altså at alle fødes like. I den amerikanske forfatning står det til og med at dette er selvinnlysende sant.

Over to tusen år før Darwin var Platon fortrolig med kunsten å avle bedre raser av husdyr ved å velge ut dem som får formere seg. Denne kunnskapen ville han bruke på mennesker også. Men det synes aldri å ha falt ham inn at forholdene i samfunnet han levde i delvis hadde evolvert ved naturlig, seksuelt og sosialt utvalg. Når han kritiserer privateiendommen og ekteskapet, såvel som kjønnenes forskjellige oppgaver, slår det ham ikke at dette kan ha vist seg gunstigere enn andre løsninger og derfor vunnet fram.

De gamle grekerne kom aldri på tanken at livets mangfold og høyere former skyldes nettopp det middel de selv brukte for å avle bedre husdyr. De trodde visst at det naturlige, for mennesker som dyr, er å følge begjæret og ligge med så mange som mulig. Så snart kristendommen inntok Europa var spørsmålet dødt, for de tror at Gud skapte mennesker og dyr som de er i dag. Kristne fornekter arvelighet fordi det strider mot deres moralsyn om at alt som vederfares en i livet er himmelens lønn eller straff for tro og gode gjerninger, eller synd, i livet på Jorda.

Deister og frimurere på 1700-tallet overtok kirkens fornektelse av arvelighet, men av en annen beveggrunn: De ville styrte kongens og adelens herredømme og selv ta over statens tøyler. Hva er da mer effektivt enn å overbevise folk om at blodsadel ikke finnes, at forskjellen alene består i rikdom og fattigdom, makt og avmakt? Karl Marx drev denne posisjon ut i sin ytterste konsekvens og hevdet at staten, kulturen og religionen bare er overbygninger for å holde utbyttingen på plass. Han så full likhet blant menneskene i samfunnet som historiens naturlige mål, og at økonomiske krefter vil framtvinge revolusjon, proletariatets diktatur og det klasseløse samfunn. Når utbyttingen har opphørt vil overbygningene smuldre bort. Det kommunistiske samfunn har altså hverken stat, kultur, moral eller religion.

Man kan smile av fortidens villfarelser, men de kostet mange millioner mennesker livet. Når man ikke innser menneskenes arvede ulikhet kan man ikke forklare deres økonomiske og sosiale ulikhet på annen måte enn som blodig urett. Da roper man til opprør og går inn for å styrte alt det bestående. Man vil myrde velhavende borgere, pene og lærde mennesker. Man gjør seg til agent for krefter som på et blunk vil knuse det genetiske og kulturelle framsteg som det har tatt mange tusen år å nå.

Et nytt og bedre livssyn kunne ikke vokse fram før biologien hadde erobret de store skanser. Det skjedde ikke før på 1800-tallet. Arvelæren, raselæren og utviklingslæren. Nå først fikk man begrep om samfunnets mål. De liberale fant ikke annet svar på dette enn den enkeltes lykke. The greatest happiness of the greatest number. (Jeremy Bentham). Å gi den enkelte frihet og rettigheter til å søke lykken var slik de så det statens eneste oppgave. Andre mente at målet var å forvirklige visse ideer og idealer, forme samfunnet i pakt med Guds vilje. Ingen ante at alt i samfunn og kultur er redskap for folkets genetiske forbedring, rasens videre evolusjon, og at disse redskapene selv har evolvert for bedre å tjene sitt formål.

Men med biologiens landevinninger på 1800-tallet gikk dette snart opp for tidens intellektuelle. Sosialdarwinismen og eugenikken vokste fram. Det norske ord for eugenikk er rasehygiene eller arvesunnhetspleie. Hygiene er et gresk ord som betyr sunnhet. Oppgaven man stilte seg var å sørge for rasens sunnhet ved passende samfunnsreformer. Man begynte å se anderledes på fattigdomsforsorg, moderne medisin og tekniske hjelpemidler mot skavanker. Medlidenheten så bare den enkeltes lettelse og lykke. Rasehygienen overveide følgen for folkets genetiske kvalitet, utbredelsen av genetiske defekter.

Man kan trygt anta at alt i samfunnet som har gamle røtter har evolvert og virker eugenisk. Og at alle nymotens påfunn er unnfanget i uvitenhet om samfunnets mål og virker dysgenisk. Ta en slik ting som mildere strafferettspleie siden 1700-tallet. En morder dømmes ikke lenger til døden. Men hans offer døde. Ofte er det slik at et høyverdig individ drepes, mens den lavverdige gjerningsmannen overlever. Denne kan til og med føre sin arv videre. Ingen tenkte på følgen av dette før på slutten av 1800-tallet. Når man vet at adferd er genetisk styrt forutser man lett formering av vold i samfunnet.

Seksuelt utvalg er viktigst for å bevare rasens kvalitet og føre den videre. Voldtekt bryter dette utvalg. En mann av laveste slag med sletteste egenskaper kan på denne måten befrukte en høyverdig kvinne. Dette er grunnen til at voldtekt er strengt forbudt, og at alle anstendige mennesker avskyr det. Inntil nylig var det ikke mulig for kvinnen å avgjøre hvem som er far til barnet, om det er voldtektsmannen eller hennes ektemann, før barnet var født og hadde utviklet påfallende legemstrekk. Men da var det forbudt å drepe det! En mann kunne således sette barn på et stort antall kvinner og skaffe seg stort avkom. Selv om han til slutt ble tatt kunne ikke straff gjøre dette ugjort, og mild straff avskrekker ikke.

Ta en lettferdig kvinne som ligger med alle menn og får barn uten kjent far. Hun kan ikke selv forsørge det så velferdsstaten trer inn og overtar farens forsørgerrolle. Altså kan hun få like mange barn som en dydig kvinne gift med en tro og god mann. Gjennom skattevesenet tvinges han til å forsørge ludderet og hennes rakkerunger også. Det dysgeniske i dette er åpenbart.

Vår tids medisin hjelper individet og dreper rasen. Arvelige sykdommer og skavanker skjules slik at dette ikke hindrer utsiktene til formering. Legen har til og med taushetsplikt, dvs. plikt til å føre rasen bak lyset. Stygge personer kan få plastisk kirurgi slik at også deres heslighet skjules. Ved ansiktskirurgi kan fremmede rasetrekk skjules eller dempes slik at personen lettere glir inn i en nordisk forsamling uten å vekke oppsikt. Medisinen er altså satt til å gjøre det stikk motsatte av hva den burde. Alle leger burde ha til oppgave å fremme rasens sunnhet, ikke individets lykke. Ovenikjøpet er medisinen langt på vei en drogindustri som forgifter folket for profitt.

Høyere utdannelse og like muligheter for kvinner i arbeidslivet er sterkt dysgenisk. Det er naturlig for kvinnen å gifte seg og få sitt første barn når hun er 20 år. Utdannelsen og karriæren forsinker ofte dette med 10 år. Og barnekullet innskrenkes sterkt. Dette rammer kun kvinner som er høyt begavede, samt deres menn. Når kvinnene er likestilt i skole og arbeidsliv halveres mennenes lønn og karriære-muligheter. Så deres evne til å forsørge en familie halveres. De tvinges til å bo dårligere og trangere, med mindre plass til barn. Før i tiden holdt kvinnen seg kysk for å kunne gifte seg. Dette var nødvendig fordi hun var økonomisk avhengig av en mann. Likestilte og økonomisk uavhengige kvinner har ikke det samme motiv for å gifte seg og få barn, med følgen at ekteskap og barnekull har stupt, skilsmisser skutt i været. Det står kvinnen fritt å avstå fra barneavl og bruke kjønnet som nytelsesmiddel. Dermed kan mennene gjøre det samme, siden det finnes så mange lettferdige kvinner.

Likestilling og fornedrelsen av kjønnslivet til nytelsesmiddel har åpnet alle porter for voldtekt. Hvordan skal en overfalt og voldtatt kvinne bevise at ikke samleiet var frivillig? Uten normer for kjønnslivet om at det hører til ekteskapet og skal avle barn viskes begrepet voldtekt ut. Voldsmannen (eller -mennene) kan være helt uegnet for kvinnen, tilhøre en nedrig rase, og allikevel beviser det intet siden alle normer er oppløst. Ikke en gang vold og skader beviser noe siden alle seksuelle perversjoner er likestilt, hvorav sadomasochisme. Begrepet voldtekt hviler på kjønnslivets rasehygieniske formål; uten det betyr det intet. Vi har sett mange tragikomiske "rettssaker" hvor spørsmålet har vært om kvinnen høyt og tydelig nok sa nei!

Rasehygienen befatter seg mest med egenskaper som er arvelige, fordi de har størst betydning for rasen på lang sikt. Anlegg for alkoholisme, legemsfeil, døvhet, åndssvakhet, nervesykdom, sukkersyke, epilepsi, seksuelle avvik, asosial adferd osv. søkes hemmet, mens anlegg for all slags sunnhet og begavelse søkes fremmet. Man ønsker at dårlige anlegg skal spre seg minst mulig, og gode anlegg mest mulig. Det kan være vanskelig, for en mann kan ha både gode og dårlige anlegg. Forplanter han seg fører han alt videre, godt som dårlig. Men blant barna, og videre blant barnebarna, har noen mest arvet hans gode anlegg, andre mest hans dårlige. Da gjelder det at de første får flere barn enn de siste.

Rasehygienen oppsto som vilje til bevisst evolusjon. I den moderne sivilisasjon, hvor vi har fjernet oss så langt fra naturen, er det en overhengende fare for at evolusjonen settes i revers. Folket kan bli sykere og svakere for hver generasjon som går uten at noen legger merke til det. Når det naturlige, seksuelle og sosiale utvalg undergraves er dette dømt til å skje. Det naturlige utvalg er helt opphevet av velferdsstaten og kristen nødhjelp. Det seksuelle utvalg er sterkt svekket av den rådende lære om alle menneskers likhet eller likeverd. Man fornekter blodsadel og rase. Vi lever i et sterkt seksualisert samfunn hvor foreningen av mann og kvinne i høy grad styres av begjær. Før i tiden la man stor vekt på at den annen var av god familie, at mannen hadde utrettet noe og vunnet ære, og at kvinnen var vakker og edel, kjent for sin kyskhet og dyd, med en navngjeten far.

Det sosiale utvalg er også sterkt undergravd av den demokratiske bevegelse og pengeveldet. Det er ikke lenger slik at de med størst evner og anlegg havner høyest på samfunnsstigen. Masseveldet fremmer agitatorer og demagoger, ikke fornuftige og ansvarlige menn. Pengeveldet sørger for at griske og skruppelløse menn seiler opp, mens dyktige menn viet folkevelet ender i fattigdom og ubetydelige stillinger. Ikke bare skader dette kultur og samfunn, det fører feil karakteregenskaper videre. Det er bare 200 år siden denne revolusjon fant sted, men må ha påført folket stor genetisk skade. Ingen forsker i dette i dag; all forskning opphørte med annen verdenskrig. Man vendte tilbake til liberalisme og marxisme, 1700-tallets tenkemåte, uopplyst av biologisk kunnskap.

For at folket skal overleve må rasehygienen atter trekkes inn i statens styre og stell. Medisinen og strafferettspleien må legges fullstendig om. I lys av rasehygienen er begrepet straff avlegs. Det vi må gjøre er å forske i slektene etter gode og dårlige egenskaper og deres arvegang. Da vet vi hvilken sjanse et barn har for å utvikle gode egenskaper, og hvilken risiko det løper for å utvikle dårlige. Er det mulig allerede av fostervannsprøver å fastslå at fosteret lider av alvorlig sykdom eller defekter, bør det avlives. Det fødte barn bør nøye overvåkes gjennom barndommen i skolen av kyndige fagfolk for å kartlegge arvelige tilbøyeligheter. Således kan asosiale individer fanges opp før de rekker å gjøre skade.

Meningen er selvfølgelig at slike individer skal hindres i å forplante seg. De skal ikke tilbringe sine liv i fengsel men i et lukket samfunn utenfor det frie, hvor de mest mulig skal leve normalt, bortsett fra at de unndras muligheten til å gjøre skade og til å forplante seg. Med tiden vil dårlige egenskaper lukes ut av folket. Det åpner for revolusjon i samfunnet. Tenk på hvor mye av samfunnet som hviler på vissheten om dårlig oppførsel. I et samfunn hvor alle er ærlige og flinke behøver vi ikke penger eller banker eller skattevesen, ikke lover eller politi eller domstoler, ikke låser eller alarmer eller kontroll eller overvåking, ikke kontrakter eller testament eller noenting sånt. Hvis andre land fører samme politikk trenger vi ikke militært forsvar heller. Hele folket kan samle seg om produktiv virksomhet i næringsliv og åndsliv. Rasehygienen må likevel bestå for å overvåke at folket ikke forfaller i genetisk kvalitet.

I en tid av masseinnvandring fra den tredje verden kan spørsmål om rasehygiene innenfor vår egen nordiske rase synes ubetydelige. Men tenk deg litt om. For ikke mange år siden hadde vi ingen rasefremmede innvandrere. Masseinnvandringen ville aldri ha kommet i gang uten personer i ledende stillinger med dårlig arv, og derfor dårlig karakter. Vi vil ikke kunne snu den destruktive utviklingen uten mange dyktige, modige og bunnhederlige menn og kvinner. Nå er rasehygienen viktigere enn noensinne. Fremfor alt må de som vet at de har god arv sørge for å få mange barn. Og det med en ektefelle som er nøye utvalgt etter rasehygieniske kriterier.

Den rasehygieniske litteraturen studerte ofte slekter av personer med asosial adferd. Arveligheten var meget tydelig. Eplet faller ikke langt fra stammen. En slekt i Tyskland kaltes Zero. I løpet av 7 generasjoner hadde den avlet 86 belastede individer: åndssvake, forbrytere, alkoholikere, sinnssyke, krøplinger, fattiglemmer. Tenk hva dette koster samfunnet! I dag importerer vi fremmede raser i milliontall med et høyt antall slike slekter. Det er ikke lenger mulig å opprettholde lov og orden; helse- og sosialtjenester er overbelastede. Vi beregnet at innvandrerne i Sverige hvert år koster svenskene tusen milliarder kroner, og det øker med årene. De har en møllestein rundt halsen som trekker det svenske folk ned i dypet.

Liberale mener det er galt å dømme en mann ut i fra hans rases eller slekts rykte. Arvelovene lærer oss noe annet. Vel kunne det skje at et medlem av Zero virket normal, men slektsforskningen viste at også det fødte belastede barn. Mendels arvelover forklarer dette: Gener kan være dominante eller recessive, og man kan være homozygot eller heterozygot. Det gjør det mulig å bære egenskaper og føre dem videre til avkommet uten selv å ha dem. Man uttrykker dem ikke selv, men bærer dem i sine gener, og noen av barna arver dem. Derfor er det vitenskapelig velbegrunnet å sky individer fra belastede slekter og raser.

Rasehygienen var en internasjonal bevegelse, like framtredende i England og Amerika som i Tyskland. Mens man i Tyskland studerte slekten Zero gjorde man det samme i Amerika med slekten Juke (psevdonym). Også den fulgte man gjennom 7 slektsledd. Den endte opp med 1200 etterkommere. Av disse var 176 profesjonelle tyver, 174 prostituerte, 18 bordelleiere, 67 behandlet for syfilis, og 7 mordere. Det ligger ingen fornektelse i dette av at kårene spiller en rolle. Men den som har god arv klarer seg bra selv under harde kår, mens den som har dårlig arv mislykkes selv i gode kår. Gode kår kan ikke gjøre mer enn åpne vei for det gode som finnes i mennesket; de kan ikke trylle fram gode egenskaper i en nedrig mann. Selvfølgelig ønsker vi å gi alle gode kår for å lokke fram det beste i oss alle, men vi må ikke innbille oss at det løser samfunnsproblemene.

Av alt i den moderne sivilisasjon er krigen det mest dysgeniske. Vår rases geni har utviklet masseødeleggelsesvåpen hvormed den tilintetgjør seg selv. Nettopp de velges ut for krigstjeneste som er sunne og glupe, og slaktes i masser på slagmarken. Tenk på skyttergravskampene i første verdenskrig. I slaget ved Somme alene falt over en million av Europas skjønne ungdom! Etter den krigen reiste Europas kultur seg aldri mer. De store ånder som skulle ha ført vår høykultur videre lå igjen på slagmarken. De hadde ikke en gang rukket å få barn så deres edle arv ble utryddet.

Men! Pøbelen var tjenesteudyktig og holdt seg hjemme. Den led ingen tap. Tvert i mot kunne den formere seg i full fart. Den kunne streike, lage opptøyer, plyndre, rakke ned på alt og alle - og endelig stelle i stand kommunistisk revolusjon. Europas stater manglet helt rasehygienisk plan for krigen. De hadde ingen forståelse for slikt. De visste ikke at åndsevnene er arvelige. De trodde at god oppdragelse og utdannelse er alt som skal til; at pedagogikken kan holde kulturen oppe. Det er ennå i dag det rådende syn, og under det går vi til grunne. Nå masseimporteres folk av nedrig rase, og regjeringene innbiller seg at de kan erstatte aldrende hvite europeere. Betydningen av arv og rase har ennå ikke demret for dem.

Kristendommen og kirken var en katastrofe for den nordiske rase. Det var ikke for intet våre forfedre kjempet innbitt mot i 200 år. For det fikk de - "vikingene" - dårlig rykte, omtrent som "nazistene" i det 20. århundre. Misjonærene kom ikke med kjærlighet, de kom med sverdet; torturerte, brente og drepte. Alle som ikke underkastet seg ble pint i hjel. Det var våre beste menn; de som var tro og modige, skattet sin frihet. Likevel gikk kirken aldri like hardt til verks i Norden som i Middelhavslandene. Den spanske inkvisisjon er beryktet. Under årene 1481-98 skal inkvisitoren Thomas de Torquemada ha brent 8800 mennesker levende og 6500 symbolsk ved et bilde eller en dukke. (Når den anklagede hadde flyktet og befant seg utenfor inkvisisjonens rekkevidde var det vanlig å brenne ham symbolsk.) Videre skal han ha straffet 90 000 på forskjellig måte.

Inkvisisjonen i katolske land fortsatte helt fram til 1800-tallet. Hvor mange ofre den krevde er ikke kjent, for kirken tilintetgjorde sine arkiv om disse prosessene på begynnelsen av 1800-tallet. Det verserer forskjellige oppgaver, men de kan ikke kontrolleres. Viktigere enn antallet er likevel utvalget. Det var ikke dumme overtroiske småkårsfolk som ble tatt av dage. Ofrene var store og frie ånder, vitenskapsmenn og filosofer, menn med kunnskap og karakter, legekyndige kvinner, kloke koner. Alt det høye som hadde evolvert i mennesket gjennom mange mange tusen år bukket under for mørkemennenes tyranni. Alle som hadde indre styrke til å forakte kirkens tåpelige jødetilbedelse sto i fare for å bli rensket ut.

I århundre herjet inkvisisjonens dysgeniske utvalg og forvandlet Spania og Portugal fra verdensriker til u-land. Den nordiske rase der nede, som ennå i middelalderen var tallrik, døde ut. Ofrene tilhørte nok som regel den rasen. Men Torquemada var av en helt annen rase; han var jødisk! Det slår aldri feil: Hvor stor grusomhet forekommer kan du regne med at jøder er innblandet. Desverre finnes det intet autentisk portrett av ham fra hans levetid. Det er merkelig. Portrettene man finner på nettet stammer alle fra 1800-tallet og er fri fantasi; det ser man allerede av at de ikke avbilder samme mann.

Spania gikk til grunne under jødeterroren. Som Francis Galton uttrykte det: Religiøse naturer i sølibat, fryktløse sannhetssøkere sterilisert. Det ble for det meste ubegavede av nedrig rase som førte sin arv videre. Frankrike hjemsøktes av samme onde på 1500-tallet. Nasjonens beste menn, særlig hugenottene, ble massakrert eller drevet på flukt. Mellom 3 og 400 000 ble rammet.

I lys av rasehygienen må man ransake alle seder og spørre seg om de fremmer eller hemmer rasen. Man kan si mye til gunst for monogamiet, men er det så ubetinget velgjørende som folk tror? Før i tiden holdt alle stormenn flere kvinner. Slik kunne de få mange flere barn enn om de var bundet til en eneste kvinne. Hvor stor betydning dette hadde er dog usikkert. I det moderne samfunn hviler det sosiale utvalg på eksamen, vitnemål, attester, og referanser. Hvilke personlige egenskaper fremmer dette i samfunnet? Begavelse og dyktighet, eller noe annet? Er det kanskje puggehester, etterplaprere, strebere og smiskere som vinner fram? Er det nyskapende tenkere eller de som følger strømmen som når til topps? Jo høyere man klatrer i samfunnet desto større sjanse har man for å bli godt gift.

Den moderne sivilisasjon har gitt oss et kunstig miljø som våre kropper ikke har hatt tid til å tilpasse seg og som byr på mange farer for folkehelsa og rasens arv. Industrien produserer eller nyttiggjør seg syntetisk stoff som for mennesker er miljøgifter. Dette kom i gang før forskerne hadde kunnskap om skadevirkningene. Et stoff som ble mye brukt i industrien før i tiden var bly. Arbeiderne på fabrikkene ble blyforgiftet uten å ane det, og symptomene lot seg ikke forklare. Dette hadde en ondartet virkning på avkommet. Barn av kvinnelige blyarbeidere døde hyppig av krampe like etter fødselen eller innen 12 måneder. Nyfødte barn av to blyarbeidere var alltid under normal størrelse og dårlig ernært. Enten var de dødfødte eller døde få timer etter fødselen. I lever og nyrer på de døde barna fant man små mengder bly. Lignende tilfeller forekom i byer hvor drikkevannet viste seg å være blyholdig.

Syfilis var en forbannelse for Europas folk fra middelalderen fram til det tyvende århundre. Siden vi ikke visste noenting om årsaken eller smittsomheten kunne vi ikke verge oss. Sykdommen fordervet utallige slekter. Det var ikke før man oppdaget bakterien som sykdomsfremkallende mikroorganisme at man kom på sporet av den onde agent bak syfilis og dens smitteveier. Da forsto man også at sedenes forderv er roten til legemets. Man tålte prostitusjon og promiskuitet, og i steden for å bekjempe det forordnet kirken meningsløse botsøvelser. Løsningen er å gjøre det mulig for mann og kvinne å gifte seg i ung alder. Da må mannen tidlig kunne skaffe seg et levebrød. I et samfunn hvor en mann ikke kunne gifte seg før han hadde fullført en lang utdannelse og hevdet seg i et fag og yrke, var nærmere 30 år gammel, var førektenskapelig samleie uunngåelig. Han måtte legge seg med løsaktige kvinner som førte sykdommen videre og ødela hans helse. Siden ødela han sin hustrus og barnas helse.

Rasehygienikerne begynte tidlig å beskjeftige seg med rusgiftene. De var og er et samfunnsonde av første rang som gnager på folkehelse og arvesunnhet. Alkoholen er den eldste og mest utbredte av dem, og har voldt ufattelig mye misære. Den som først tar til flaska går til grunne, og tar kone og barn med seg i fallet. Har han en betydelig stilling i samfunnet ender det ikke der, siden drankeren forsømmer sin plikt og misskjøtter sine verv. Alt omkring ham råtner, mens hans legeme ubønnhørlig brytes ned. Hadde rasehygienen fått fortsette sitt arbeid ville alkoholen sikkert blitt forbudt, men med jødisk seier i verdenskrigene ble det slutt på alt som gavner folket.

Man forsket mye i mulige skadevirkninger på kjønnsceller og arvestoff. Sammenlignet barn av drankere med dem av edruelige foreldre. Hos drankerne fant man langt flere dødfødte og aborter. Noen tall (etter Demme): 43.9 % av drankeres barn døde under de første måneder etter fødselen, 38.6 % var vanskapte, bare 17.5 % var åndelig og legemlig friske. Tallene for edruelige var henholdsvis 8.2 %, 9.8 % og 82.0 %. Man fant at epilepsi er en hyppig forekommende arvelig følge av foreldres alkoholisme. Hvordan forskerne ser på det i dag vet jeg ikke. Døtre av drankere hadde til 89.4 % mistet evnen til å amme sine barn.

Man skulle tro at den hvite manns veldige framsteg i vitenskap og teknikk de siste århundre borget for et like stort framsteg i oss selv som mennesker. Vel har kulturen fortsatt opp, men har arven det? Er vår rase i dag sterkere og sunnere, glupere og flinkere, edlere og vakrere enn før? Det kan ikke være noen tvil om at svaret siden første verdenskrig er nei. Man kan skylde på krig og revolusjon med moderne masseødeleggelsesvåpen, og kommunismens forhærende virkning. Det er bare det at land som ikke opplevde noe av dette ikke er bedre stilt enn andre. Norge, Sverige og Danmark holdt seg stort sett utenfor alt, men lider samme nedgang som andre europeiske folk.

I Slik myrder man en rase drøftet vi årsakene til dette. Det er fremst det store fallet i fruktbarhet 1900-1935 som ligger bak. Det var kvinnesak og kvinnefrigjøring. Teppet falt for dukkehjemmet. Det var Ibsens oppgjør med kvinnen som husmor, ja i det hele tatt som mor. Hadde han kunnet skue hundre år inn i framtiden og se samfunnet med likestilte kvinner uten barn, altså et døende folk, hadde han kanskje tenkt seg om to ganger. Hva har vi oppnådd med yrkesaktive universitets-utdannede kvinner? Større produksjon eller et rikere kulturliv? Nei, for de mange som ble nektet livet for at kvinnene skulle vie seg karriæren kunne ha utrettet mye mer enn de. I 1900 var fruktbarheten 4.5, i dag 1.5 eller noe sånt, og der har den ligget i snart hundre år.

Barn i nordiske land av i dag er mest rasefremmed innvandreryngel. Blant nordmenn har utvalget for avl lenge vært dysgenisk. Nettopp kvinner som burde få mange barn, de friske og begavede, får få eller ingen fordi de skal realisere seg. Syke og åndssvake kvinner, arbeidsløse alenemødre, har ikke annet å gjøre enn å avle, og forsørges av sosialkontoret. Det handler ikke om å rakke ned på noen, eller nekte noen lykke i livet, men vi må se i øynene at systemet fører til arvelig nedgang i rasen. Fortsetter det slik kommer vi til å miste evnen til å opprettholde et høyteknologisk samfunn, miste evnen til å skape og oppskatte høykultur. Evolusjonen er satt i revers. Etter verdenskrigene er det åndelige forfall påtagelig. Ingen kan lenger skape stor kunst eller musikk. Alt er dødt, om ikke giftig.

I dag forskes det ikke i rasehygiene, og vi vet ikke hvordan fruktbarheten varierer med utdannelse, yrke, inntekt eller andre sosiale indikatorer. Vi har ikke en gang tall på norsk versus fremmed fruktbarhet i Norge. Det må estimeres med statistiske metoder. Det er klart at alt dette har et arvelig grunnlag, og hvis det er slik at nordmenn med visse arvelige evner får færre barn enn andre, vil disse evnene etterhvert forsvinne i folket. Å forsømme rasehygienen er skjebnesvangert. Vi må innrette samfunnet slik at dysgenesen stanses.

Da man forsket i dette på begynnelsen av 1900-tallet kunne man allerede konstatere dysgenese. En fransk forsker kunne opplyse om at i Frankrike fikk funksjonærer i butikk og på kontor gjennomsnittlig 3.0 barn, fengselsfugler og landstrykere 3.5, mens ufaglærte arbeidere fikk 4.1 . De som tjente 4-6 tusen francs fikk 2.4 barn, mens arbeidere som tjente mindre enn 500 francs fikk 3.5 barn. Her ser vi at evner og anlegg systematisk renskes ut av folket. Helse, åndelig begavelse, edel karakter, renrasethet, nordisk rase - utslettes, tæres ned av tidens tann. Slik har vi ordnet samfunnet vårt - et opprør mot naturen. Straffen lar ikke lenge vente på seg. Alt godt i samfunnet brytes ned.

For England var tallene adskillig mer skremmende. Galton-laboratoriet kunne berette at den intellektuelle del av folket fikk 1.6 barn, mens åndssvake fikk 6.6, og forbrytere 7 barn. Selv om vi tar høyde for at tallene ikke alltid og overalt har vært like ekstreme, har vi her forklaringen på hvorfor europeiske nasjoner i dag befinner seg i permanent krise. Seder og prestasjoner i forfall må til syvende og sist forklares med folkearvens forfall. Nervesykdommer, sinnssykdommer, vanskapte barn, kronisk syke, handikappede eller forkrøplede, seksuelle avvikere - dette er blitt mye vanligere enn det var før. Sivilisasjonen redder det fra å renskes ut! Legene hjelper dem så godt de kan til å skjule deres lyter og skavanker slik at de kan gifte seg med sunne mennesker og ødelegge deres arv.

Først kom kirkens nødhjelp, så rike fruers veldedighet, så velferdsstaten, før kulturmarxismen endelig proklamerte alt og alles likeverd og like rettigheter. Det monstruøse og dødsdømte skal vi betrakte som likeverdig med det sunne og livskraftige, det lavtstående med det høytstående, det nedrige med det edle. Hvite europeere har ikke lenger en moralsk rettesnor, vi har mistet våre ideal. Folk vet ikke lenger hva de driver med. De er besatt av dødsdrift. Undergangsstemning brer seg. Utukt og stoffmisbruk har bredt seg til en stor del av vår ungdom. Avhengighet av rusgifter fører til kriminalitet og ødelagt helse. Det finnes ingen kraft i folk og samfunn mer til å rydde opp i alt.

Sykepleie har vi alltid hatt og skal fortsatt ha, men moderne medisin med sine kirurgiske inngrep, droger og høyteknologiske hjelpemidler - om ikke rasen var bedre tjent med at vi avskaffet dette? Det reiser alle individer seg mot som behøver det og setter egennytte over folkenytte, men det måtte avle en sterkere rase. Den som er sunn i sine grunnvoller trenger aldri legehjelp. Han blir syk i blant og må holde sengen, men kommer til hektene igjen med vanlig stell og pleie. Den som bærer svære genetiske defekter bukker under så snart sykdom eller nød rammer. Det bringer den enkelte familie sorg, men folket lykke. Man kan mene at det ikke er humant å la de svake og skrøpelige forgå, men et folk som setter medlidenhet over folkehelse kommer til å dø ut.

Lovene, regjeringsformen, skolevesenet, helsevesenet, ordensvesenet, religionen, forskningen - stort sett alt i samfunnet må legges helt om. Nye mål, nye prinsipper, nye metoder. Vi trenger et hierarkisk samfunn med et strengt sosialt utvalg som det Platon en gang forestilte seg. Atter bringe samfunnet i pakt med naturlovene. Politikk må bli anvendt biologi. Vi har nemlig ikke noe valg hvis vi vil overleve. Individet overlever ikke, men folk og rase kan gjøre det - på visse betingelser. Forfallet kan ikke tillates å fortsette. Vi må stramme oss opp, kaste all gammel vanetenkning overbord, vende oss til kjensgjerningene. Hver av oss må fri seg fra uvaner, laster, livsnytelse - følge pliktens vei, ærens vei, søke selvoppofrelse og heltedom. Jo mer våre fedre forsømte sin plikt, jo tyngre ble den på våre skuldre. Legg ikke stein til byrden på dine barns rygg! De får det enda hardere enn vi.

Vi lever i et samfunn hvor stort sett alt er forbudt, og hvor vi stadig overvåkes og kontrolleres. Det eneste som er fullt tillatt er utukt, avl av nye mindreverdige mennesker. Innser du at hvis vi snudde på flisa og underla avlen strenge lover, så kunne snart alle andre lover oppheves? Når ærlige nordmenn møtes i skog og mark trenger vi ingen lover. Trenger ikke politi eller domstoler eller advokater, ikke overvåkingskameraer, ikke låser eller nøkler, og slett ikke penger. Med stigende raseadel smuldrer det meste i samfunnet bort. Da kan vi gjenoppta en enkel måte å leve på, hvor alt dreier seg om å utrette noe med våre krefter. Og å søke den store kjærligheten.

Erlend