Man Høster hva man Sår

Palestina, sionistisk okkupasjon, Gaza, Hamas

Sionistenes okkupasjon av Palestina bærer giftig frukt. Hele verden er overrasket og rystet over Hamas dristige og mesterlige utbrudd fra Gaza og bekjempelse av politi-stasjoner og militærbaser. Man må uvilkårlig beundre deres kløkt, mot og dyktighet. Ingen trodde dem i stand til dette. Var ikke det sionistiske sikkerhetsapparat uovervinnelig? Ingen trodde heller de hadde så mange og avanserte raketter. Vi forventet at Sions rakettforsvar Iron Dome skulle skyte ned et fåtall elendige hjemmelagde raketter. Finis Palestinae.

Med 2.2 millioner palestinere innesperret bak sikre gjerder i verdens største konsentrasjonsleir følte de sionistiske okkupantene seg trygge. De festet og moret seg bare få kilometer fra piggtråden og maskingevær-robotene. Da Nemesis den lørdagen 7. oktober 2023 dalte ned fra himmelen i hangglidere skjønte de ingenting. Snart lå minst 260 jøder døde på bakken. Terrorisme, skrek verdensjødedommen og deres spyttslikkere opprørt! Når palestinere yter motstand er de terrorister. Jøder er aldri terrorister hva de enn gjør. Og de har gjort mye - veldig mye.

Er det krigsforbrytelse å skyte sivile? Vi forestiller oss en ridderlig krig hvor mennene fra hvert land slutter seg til hæren og slåss på slagmarken. Deres koner og barn holder seg hjemme. Hvem som enn vinner dreper man dem ikke. Man dreper ikke soldater som overgir seg heller. Vi forutsetter jevnbyrdige motstandere. Et enkelt bilde med enkle svar. Hvordan er det i virkeligheten? Sivile er jo ikke bare mødre med omsorg for barn. Hva med likplyndrere, gravskjendere, svartebørshandlere, profitører, sabotører, spioner, defaitister, desinformanter? De blir skutt på stedet når de påtreffes i krig.

Sivil eller militær? Man kan ikke tenke så simplistisk og firkantet. Hvem er uskyldig? Det er et bedre spørsmål. Hvilken rett har et folk innesperret i fangeleir til å kjempe for sitt liv og sin frihet? Forholdet mellom palestinerne i Gaza og sionistene i landet er ikke som krig mellom to land, folk og stater. Hvem kan si hvor grensa går for palestinsk motstand? Den som sitter i sin bekvemme lenestol og filosoferer kan neppe forstå nøden i Gaza eller hva den gjør med mennesker. Den som har ansvaret for nøden, fornedrelsen og håpløsheten bærer også ansvaret for følgene.

Mange unge jøder og israelere fikk sette livet til på musikk-festivalen i nærheten av Re’im kibbutz. Var de sivile? Man må vite at alle gutter og jenter gjennomgår militær opplæring i Israel og tjener i Forsvaret i flere år. Den som har vært der i landet har sett dem i uniform med automatgevær i nevene overalt. En svært høy andel av israelerne kan mobiliseres ved krig. Er reserve-soldater sivile? Blir en soldat sivil så snart han tar av seg uniformen og legger fra seg geværet? Folk snakker altfor lettvint om sivile og terrorister. Det er ikke så mye saklighet i dette som maktspråk.

Var det grei kamphandling å skyte soldatene som holdt vakt på militærbasene, men terrorisme å skyte festival-deltagerne? Hva om forskjellen bare var at de første var i tjeneste mens de andre hadde permisjon? Var festival-deltagerne soldater på permisjon? Det vet du ikke. Noen av dem var kanskje det, andre ikke. Hamas-krigerne visste det heller ikke, formoder jeg. Men som sagt er nesten alle israelere potensielle soldater som støtter okkupasjonen og sionist-hæren. Er de mindre skyldige enn de som for tilfellet bærer uniform?

Var festival-deltagerne uskyldige i palestinernes lidelser? De var voksne mennesker og visste at det fordrevne palestinske folk sitter i konsentrasjonsleir bare få kilometer unna. De brydde seg ikke om det, blåste i om de lever eller dør. De festet og feiret, moret seg kostelig - i det okkuperte Palestina hvor sakesløse palestinere blir skutt og drept hver dag. De behandles som dyr, drives bort når de er i veien eller slaktes. I Gaza sitter palestinere som har fått sitt hjem bombet i stykker og har mistet alt; eller med en far, bror eller sønn som sionistene bare plaffet ned. Kan du forstå hatet og vreden som ulmer i en slik mann?

Du kan si at Hamas-krigerne får slåss mot sionist-hæren og holde seg unna sivile. Det meldes at rundt tusen krigere klarte å forsere stengslene som omringer Gaza. De har bare med seg automatgevær, knapt med ammunisjon og ingen forsyningslinjer for å skaffe mer. Israel har mobilisert 300 000 soldater med siste skrik av militær-teknologi. De har alt, inklusive droner og drapsroboter. Å forlange at Hamas skal gå i åpen strid med dem er å forlange at de skal la seg drepe. Hvorfor skal de underkaste seg vilkår som må føre til nederlag? Den underlegne må føre krigen på sin måte. Du kan finne den rystende og grusom, men er det eneste vei så må den gås.

Det er ikke hyggelig med krig og drap. Men i denne verden har en årsak en virkning. Hvis du ikke liker virkningen bør du gjøre noe med årsaken. Det kommer aldri til å bli fred i Palestina før palestinerne ytes rettferdighet og får oppreisning. Du kan si at de bør arbeide fredelig for sin sak og hevde sin rett overfor verdenssamfunnet, men det har de gjort i hundre år og det har aldri ført til noe. FN har vedtatt resolusjoner til støtte for dem som sionistene bare spyttet på. Verdenssamfunnet har aldri prøvd å håndheve dem. Palestinernes kår har bare blitt værre i årenes løp. Gaza har stått under israelsk og egyptisk blokkade i 16 år, helt siden 2007.

Hvorfor slo Hamas til akkurat nå? Fordi sionistene stadig trenger seg inn i Al-Aqsa-moskeen i Jerusalem og vanhelliger den. Den er det eldste og største byggverk i islam. Det fornedrer ikke bare palestinere men alle muslimer. Sionistene truer stadig med å rive Al-Aqsa og gjenreise det gamle tempel som sto der. De gale jødiske nybyggerne på Vestbredden stjeler stadig mer land, raserer moskeer og driver palestinere på flukt. De beskyttes av israelske soldater med topp moderne militær-teknologi så det er håpløst å sette seg til motverge. Den som protesterer blir skutt. Eller kastes i fengsel. Det sitter rundt 5 tusen palestinere i israelske fengsler som rutinemessig tortureres.

Dessuten er det 50 år siden Jom Kippur -krigen, også kalt oktober-krigen, mellom Israel og forbundet av Egypt og Syria i 1973. Liksom 6-dagers-krigen i 1967 endte den ille for araberne, og årsaken til det var at Israel har USA og hele verdensjødedommen i ryggen. Ikke bare får de alle mulige våpen og alt slags utstyr fra USA, de får også opplysning gjennom sitt verdensomspennende nettverk av jøder og frimurere. Egypt og Syria var avhengige av hjelp fra Sovjetunionen, men vi vet jo at jøder satt i mange viktige stillinger der også. F.eks. var Sovjets ambassadør i Egypt, Vinogradov, jøde. Således kunne intet holdes hemmelig for sionist-entiteten.

Dette forklarer også hvorfor palestinske krav, om aldri så rettferdige, falt for døve ører. Jødene hersker i Amerika og Europa også. Alt vi har kunnet manne oss opp til er fromme ord; vilje til å iverksette tiltak har strandet på jødisk motstand. Det er jo vanskelig nok å skaffe seg info om hva som foregår der borte, siden alle nyhetsformidlere er jødiske, med få unntak. De vil ikke fortelle oss sannheten. Det blir ingen media-begivenhet av sionistiske overgrep på palestinere. Hvis en journalist tar tak i det anklages han snart for anti-semittisme og mister jobben. Ingen klatrer høyt i samfunnet som kritiserer Israel. Alle ledere i Amerika og Europa er krypende servile for sionistene. Selv blant arabiske ledere er det vanskelig å finne støtte for palestinernes sak.

Problemet er at jødene er herrer over bankene og pengevesenet, verdens finanssystem. Så lenge alt er prisgitt penger er jødene allmektige i verden og kan gjøre som de vil. Media kommer alltid til å skjenne på palestinerne og kalle dem terrorister. Sionistene kaller dem likefrem dyr og behandler dem deretter. Selv forsvarsminister Yoav Gallant kaller dem dyr. Jøder har alltid betraktet ikke-jøder som dyr: Gojim = kveg. Derfor har de aldri nølt med å drepe oss. Se hva de gjorde i Russland etter revolusjonen (f.eks. Jødenes Bolsjevikterror i Ukraina), se hva de gjorde mot Tyskland etter nederlaget (helvetesstorm). Jødene ligger bak de fleste kriger i verden, særlig i Midtøsten.

En del av dem som støtter palestinerne er kommunister og fordømmer apartheid i Palestina. De vil tydeligvis at jøder og palestinere skal leve side om side i Palestina med like rettigheter. Men det er helt virkelighetsfjernt og kommer aldri til å skje. Det er heller ikke hva palestinerne ønsker; de vil ha landet sitt tilbake. Apartheid, at forskjellige nasjoner har hvert sitt land og lever adskilt, er det normale i verden. Det er ikke noe galt i det. Selv om palestinere formelt ble tilkjent like rettigheter i sitt eget land skulle de likevel bli slaver under jødene fordi jødedommen er en verdensmakt. Eneste utvei er eget land med egen stat. En tostatsløsning har vært foreslått, og kunne det gjennomføres så var det bedre enn ingenting, men sionistene kommer ikke til å gå med på det heller. Israels finansminister sa nylig at palestinerne har tre valg: Utvandre, trelle eller dø.

Den evigvarende krisen i Palestina er Europas og Amerikas feil. Vi burde aldri ha tålt sionismen. Fra Balfour-erklæringen av 1917 til det britiske mandat fra 1923, via arabernes opprør 1936-39 mot jødisk masseinnvandring og fremmedvelde, til Nakba 1948 og videre, kommer ulykkene som perler på en snor. Og de tar ikke slutt. Jødene er den evige urostifter og ulykkesfugl. Hvor de enn kommer er det snart krise. Palestinerne i Gaza har valgt å dø stående i kamp heller enn liggende. Det eneste som kan redde dem er om verdens samvittighet endelig våkner og trosser jødisk vilje. Alt i 1948 burde vi ha boykottet sionistenes røverstat. Det er ennå ikke for sent, men før vi kan gjøre noe må vi styrte jødemakten i våre egne land.

Hvis du tross alt mener at Hamas-krigerne begikk forbrytelser da de drepte sivile (om de gjorde det) så er det gjerningsmennene som skal straffes og ingen andre. Kollektiv avstraffelse er forbudt. Man kan ikke holde et helt folk ansvarlig for hva individer gjør. Da alle krigerne (rundt tusen) som brøt seg ut av Gaza på lørdag nå er døde kan det ikke være tale om mer straff. Det må i så fall være om de fikk ordre ovenfra til å drepe sivile, men det vil aldri la seg bevise.

Det er stemning i Israel nå for å utrydde palestinerne en gang for alle. Jødene har aldri betraktet dem som mennesker med menneskeverd og rettigheter, har aldri kviet seg for å drepe dem. Sånn var det i 1948 og sånn er det i dag. Sånn var det allerede før Hamas seneste angrep. Det gjør egentlig intet fra eller til for sionistene. Men nå får de mer støtte og forståelse fra verdenssamfunnet for å gjennomføre folkemordet. Ytringer fra Netanyahu og hans ministre levner ingen tvil om at det er just hva de setter seg fore. Bombingen av Gaza de seneste dagene levner ingen tvil. Store deler av bebyggelsen ligger allerede i grus. Over tusen palestinere er drept og mange tusen såret. Mange av dem er barn, for halvparten av innbyggerne i leiren er barn og bombene skjelner ikke. Enklaven er nå fullstendig avskåret fra omverdenen, tilførsel av vann og strøm stanset.

Regimet nekter nødhjelp fra Egypt. Er planen å la palestinerne dø av sult og tørst, og skader som leger ikke kan gjøre noe med i mangel av utstyr og legemidler? Mens bombene fortsetter å regne over landet? Har hæren tatt oppstilling rundt enklaven bare for å hindre flukt? Mange venter invasjon, men det er ikke sikkert den kommer. En yndet jødisk folkemordsmåte er økonomisk blokkade, planlagt sult. Den bruktes mot Tyskland både etter første og annen verdenskrig, og den bruktes mot russere og ukrainere i Sovjet på 1920- og 30-tallet.

Skal verden endelig reagere og ta affære mot bandittstaten i Midtøsten? Eller skal vi bare sitte og se på mens et folkemord forøves?

Rønnaug