Utrenskningen av Norges Blodsadel

forfølgelsen og skueprosessene mot NS-folk efter 8. mai 1945

Hva hendte egentlig under krigen og okkupasjonen? Hva hendte efter 8. mai 1945? Forrådte Nasjonal Samlings (NS) mænn Norge? Var de landssvikere? Oppgjøret kalles gjerne landssvikoppgjøret. Men det var ikke hva saken dreide sig om. Jeg er redd de som er unge i dag vet fint lite om alt sammen. Bildet de mates av skole og media er seierherrenes propaganda. De får ikke en gang vite hvem de er. Hvem tror du vant annen verdenskrig? Hvem representerte de som forfulgte NS-folk i Norge? Hva drev dem til raseri og grusomhet? Det hviler et jernteppe over denne del av vår historie. Sannheten om disse ting er det mest tabu-belagte av alt i Norge. De fleste av ofrene åpnet aldrig mer munnen og fristet en dunkel tilværelse under sine siste leveår. Men noen følte sig kallet til å meddele kommende slekter av nordmænn sitt syn.

Det er takket være dem som satte hensynet til sig selv til side og utsatte sig for dobbel hevn at vi i dag vet noe om denne tid. Uten dem ville alt vært propaganda som i Sovjetunionen. Kjensgjerningene får du ikke høre i medstrømsmedia. Du får ikke en gang høre NS-synet. Det finnes ingen meningsbrytning, og har aldrig funnets. Glansbildet av seierherrene og demonbildet av taperne gis ut på landets store forlag; NS-folkets beretninger ikke på noe. De skrev bøker som de gav ut på eget forlag og som ikke fantes i noen bokhandel, ikke anmeldtes i noen avis. Du har aldrig hørt om dem. Slik er ytringsfriheten, demokratiet og rettsstaten vi lever i.

I 9. april skildret vi forspillet til 9. april 1940. Nu rettes søkelyset mot det som hendte efter 8. mai 1945. Men for å forstå det er det visse ting vi må friske opp. Norge i 1940 var et dypt splittet folk. Det velstående borgerskap i Høyre var ledet av bankjøden Carl Joachim Hambro, mens arbeiderbevegelsen var ledet av marxist-leninister, altså den internasjonale jødedom! Begge sider ønsket å drive klassekampen ubarmhjertig. Venstre hadde utspilt sin rolle og skrumpet inn, mens Bondepartiet var nok et klasseparti som ikke ønsket å bilegge striden. Utover dette hadde vi frimurerne og kirken med sine præster, og begge dyrker og tjener jødene!

Grundlovsmænnene på Eidsvold nektet jøder og jesuitter adgang til riket, fordi de hadde lært av andre lands erfaringer. Desværre overså de at jødene har ikke-jødiske tjenere som hævder deres sak i eget fravær. Alt i 1851 ble jødeparagrafen opphevet, og fra 1878 hadde embedsmænn trosfrihet slik at jøder kunne fylle embeder. Arbeiderbevegelsen i Norge på 1800-tallet var nasjonalsinnet og oppbyggelig. Den tilsiktet å bedre arbeidernes kår uten å rive noe ned av værdi i samfunnet. Men med jøders og frimureres voksende makt ble den mer og mer marxistisk. 1905 ble et vendepunkt. Den danske prins Carl besteg Norges trone under navnet kong Haakon. Han var gift med en søkkrik datter (Maud) av Englands frimurerkonge Edvard VII. Hvordan statsminister Michelsen kunne gå med på det er en gåte.

I november-grundloven av 1814 står det: Kongeriget Norge er et frit, selvstændigt, udeleligt og uafhændeligt Rige... Hvordan er det forenlig med dette å slippe jøder eller deres agenter inn i landet? All erfaring har vist at i slike land kommer jødene snart til å herske, og det hjemmehørende folk blir deres træller. Landet er avhændet til jødene. Slik gikk det i Norge også. Michelsen stilte som betingelse for å krone prins Carl at han ikke var frimurer, men det var han (opptatt 1896). Med tiden en høy frimurer. Han løy for Michelsen. Han hadde ingen røtter i Norge og brydde sig null om folket. Efter over 50 år på tronen hadde han ennu ikke lært sig et ord norsk; han snakket like pære dansk som før. Hans dronning Maud snakket bare engelsk. Hun hadde store eiendommer i England og privat-interesser som stred mot Norges nasjonale interesser.

Det var under kong Haakons regjeringstid at Norge mistet Grønland til Danmark. Vi hadde en dansk konge mens vi sloss med Danmark om norske besittelser! Vi tapte alt. Et udelelig og uavhændelig rike? Ingen kan lovlig danne regjering i Norge som er blindt lydige værktøy i hændene på fremmede kræfter. Frimurere, marxist-leninister, jesuitter - partier utgått fra slike kræfter er grundlovsstridige i Norge. Med Haakon på tronen måtte Norge bli en lydstat under det britiske imperium. Var det folkeviljen?

Bjørnstjerne Bjørnson engagerte sig i kampen mot frimureriet, og Nansen og Michelsen var også arge motstandere. Men bruddet med Sverige i 1905 gjorde bare vondt værre. Man skulle kanskje tro at innføringen av parlamentarisme i 1884 og allmen stemmerett (for mænn) i 1898 styrket norsk folkemakt. Men dette hadde ikke den virkning man forventet. Man trodde at alle nordmænn derefter skulle delta i samfunnsdebatten og bedre få frem hva som gavner folket. Det som virkelig hendte var at samfunnsdebatten ble maktesløs fordi de fleste stemte efter sin stand. Man kunne ikke længer overbevise folk med gode argument og vinne frem med en god sak. Politikk utartet til håpløs klassekamp.

Efter grundloven av 1814 hadde alle formuende mænn over 25 år stemmerett. Da man i 1898 droppet kravet til formue, fikk mange småkårsmænn stemmerett, hvilket med et slag styrket arbeiderbevegelsen. Derefter kunne småkårsfolkets makt bare vokse, da det hadde høyere fruktbarhet enn borgerskapet. Massevældets tidsalder hadde inntrådt. Fornuften var blitt impotent, den døde masse hersket. Denne forandring forstærkedes ytterligere av at kvinnene også fikk stemmerett, 1907-1913. I 1919 fikk folk som levde på fattigkasse stemmerett, og i 1920 ble aldersgrensen senket til 23 år, hvilket styrket småkårsmakten enda mer.

Da revolusjonen brøt ut i Russland, 1917, og slo igjennom ble arbeiderbevegelsen i Norge marxist-leninistisk. Ved å innføre massevældet hadde samfunnets høyere stænder gravd sin egen grav. Nu gjaldt det for arbeiderlederne å innlemme Norge i Sovjet-samvældet og innføre uinnskrænket jødedespoti i landet. Vidkun Quisling hadde på 1920-tallet sammen med Frithjof Nansen hjulpet ofrene for den planlagte sultekatastrofen der borte. Han vendte rystet hjem og så det som sin livsoppgave at Norge aldrig måtte lide samme skjebne som Russland og Ukraina. I 1930 ga han ut Russland og Vi hvor han advarer det norske folk.

7. april 1932 holdt Quisling som forsvarsminister i Bondeparti-regjeringen en historisk og sensasjonell tale i Stortinget hvor han bl.a. fremførte: Helt fra min første fremtreden i vårt politiske liv har jeg vært målet for systematiske og ondartede angrep fra de revolusjonære i vårt land, en behandling og en forfølgelse som jeg håper ikke har hatt sitt sidestykke. Jeg vil da først og fremst fremheve at de personlige angrep som er satt igang mot meg like fra jeg trådte inn i regjeringen var foranlediget ved at jeg i en artikkelserie i Tidens Tegn, høsten 1930, senere utgitt i bokform (Russland og Vi) klarla den russiske marxistiske politikk som den revolusjonære arbeiderledelse i Norge har sluttet seg til, og påviste de ulykkelige følger som gjennomføringen av denne importerte og fordervelige omstyrtningspolitikk ville ha for vårt land, og de farer som den allerede innebærer

Han fortsatte: jeg vil anklage det kompani av oppviglere som lever som fiender av vårt samfund og som har sammensvoret seg om å kaste av statens autoritet og gjennomføre en samfundsorden - hele verden har erfaring for hva den fører til - åndelig og materielt ødelegger den samfund og individ. Disse og de andre som har vitnet mot meg har gitt seg selv attest som ærlige og veltjente offentlige menn, men jeg tillater meg å se på dem som kjøpte og betalte agenter, som fiender av vårt land og vårt folk.

Quisling la frem 190 dokument som beviser arbeiderledernes landsforræderske virksomhet. Der er f.eks. skrivelse av 29. januar 1921 fra Generalstabens efterretningsvirksomhet til Justisdepartementet om hemmelig overenskomst mellom Arbeiderpartiet og Sovjet, bl.a. gående ut på at partiet er forpliktet til å utføre hvilken som helst ordre fra Moskva, uansett om spørsmålet gjelder norske eller utenlandske anliggender. I tilfælle revolusjon skal der i Nord-Norge dannes en rådsrepublikk, uavhængig av det øvrige Norge. Sovjet forplikter seg til finansielt, poli- tisk og militært å understøtte den norske revolusjon.

Dok. 125, rapport av 27. juli 1925 fra Oslos oppdagelsessjef fortæller at Gerhardsen og Arnfinn Vik i taler på et rekruttmøte fremholdt at det beste var om alle nektet militærtjeneste. Hæren var et politisk våpen, og hvis man møter på moene vil det si det samme som å gå inn i fiendens hær. De færdigheter man får i våpenbruk og skyting på moene kan benyttes av arbeiderne i kampen mot overklassen.

Om arbeiderværnet sier dokumentene at lederen er Oscar Torp, styrken er 5 000 mann i Oslo, i Akershus 3 000 mann. I Oslo er 3 000 mann inndelt i 6 divisjoner a 500, regulære stormtropper som skal ta sig av S.V. og S.H. og politiet. Der tales om besettelse av telegraf, posthus og jernbanestasjon. Videre: I Trondheim har Arbeiderpartiet 5 divisjoner med 2000 godt væpnede og øvede mænn, inndelt og spesialisert. Et flyvende korps er oppsatt på biler med maskingeværer. Andre avdelinger har til oppdrag å arrestere borgerlige ledere. I Bergen rår Arbeiderpartiet over 4 divisjoner med tilsammen 1600 mann oppsatt med geværer, automatiske pistoler og mitraljøser.

Dok. nr. 181, rapport av 27. februar 1923 fra oppdagelsessjefen i Oslo forteller at Ole Colbjørnsen, J. Friis, Alfred Madsen og H. Langhelle er medlemmer av Komitéen for Fabrikkbesettelse. En rekke dokument, engelske og svenske rapporter, omhandler Sverre Støstad, senere formann i Arbeiderpartiet, som representant for den Skandinaviske Kommunistiske Føderasjon, som finansiertes av Sovjet. Føderasjonens program var å så splid mellom soldater og offisere. Rådceller dannes, bevæpnede arbeidertropper dannes og overtar ledelsen ved revolusjonens utbrudd. Våpen- og ammunisjonsforråd anordnes, rykter om krig spres. Uroligheter ytes økonomisk og moralsk støtte, særlig sådanne som truer landets militære stilling.

Dok. nr. 77 omhandler rapport fra kommandanten på Vardøhus angående en kommunistisk kode. På et bilag står følgende kvittering: Mottatt for Grepp 5.800 kroner, Trygve Lie.

Det Norske Arbeiderparti var i 4 år tilsluttet Komintern til det i desember 1923 ble ekskludert p.g.a. personlige stridigheter, men ikke av prinsipielle grunder. Partiets ledelse avga troskapserklæring til revolusjonsplanene umiddelbart efter eksklusjonen.

Som følge av Quislings anklage nedsatte Stortinget en komité som gjennomgikk dokumentene, og den 3. juni 1932 ble komitéens innberetning sluttbehandlet i Stortinget, hvor samtlige borgerlige partier, som den gang hadde over 2/3 flertall, slo fast at anklagen var berettiget. Flertallet slo fast at Det Norske Arbeiderparti fremdeles er et revolusjonært parti, som ikke har avskåret alle forbindelser med Moskva.

Komitéens formann, Fjalstad (H), sa bl.a. i et lukket møte i Stortinget den 29. juni 1932: Efter bruddet med Moskva ble det fra innflytelsesrikt hold innen Arbeiderpartiet betont, at det ikke var noen prinsipiell forskjell mellom partiets retningslinjer og mål og Moskva-kommunistenes, og at partiet fremdeles var revolusjonært og kommunistisk. Han omtalte radikaliseringen av det prinsipielle program, som ble vedtatt på landsmøtet i 1930. Videre omtaler han det faktum at Den faglige Landsorganisasjon har mottatt betydelig støtte fra den russiske faglige organisasjon, 1 million efter hva der blev opplyst.

Komitéens medlem Østbye-Deglum (B) sa bl.a.: Sjelden eller aldrig er vel noe menneske blitt utsatt for en slik systematisk ondsinnet forfølgelse som statsråd Quisling er blitt - fra revolusjonært hold - fra en del av landets presse - først og fremst Arbeiderpartiets etc.. Han omtalte også utførlig overfallet på Quisling i Forsvarsdepartementet. Han kom inn på Arbeiderpartiets prinsipielle program som ble vedtatt på landsmøtet i 1930 og uttalelser herom. F.eks. av senere forsvarsminister Monsen: Innstillingen fastslår nu den fremgangslinje vi skal følge, både når det gjelder svækkelse av den borgerlige stats maktorgan og stillingen til vår egen bevæpning.

Moseid sa: Det er videre påvist at også Arbeiderpartiet er revolusjonært og kommunistisk innstilt, hva også herr Nygaardsvold i dag har bekræftet og understreket. Og det viser sig at fagorganisasjoner her i landet har mottatt penger fra Russland nettopp på samme måte som den revolusjonære ledelse i Russland iflg. dok. 18 benytter for å fremme sine revolusjonære mål. Jeg føler som nordmann dyp takknemlighet overfor statsråd Quisling fordi han har utsatt seg for den mest forbitrede politiske forfølgelse for å kunne si sannheten åpent og ærlig til det norske folk. Vi har hatt nok av denne bortforklaring av faktiske kjensgjerninger, som vi nu har fått bevis for har foreligget. Jeg tror at statsråd Quisling derved har gjort vårt land en større tjeneste enn noen av oss i dag har full oversikt over.

Efter at Stortingets flertall hadde slått fast at Quisling hadde fullgyldige bevis for at ledende mænn i Arbeiderpartiet bedrev gjerninger som ifølge efterkrigstidens terminologi uten videre ville blitt stemplet som landsforrædersk virksomhet, og efter at Stortinget hadde henstilt til Regjeringen om å ha sin oppmærksomhet henvendt på denne alvorlige sak, blev intet foretatt. Intet!

Og dog skjedde noe: 2 1/2 år senere overdro kongen - på Hambros og Mowinckels råd - den 1. mars 1935 regjeringsmakten til lederne av samme Arbeiderparti som i 1932 blev avslørt som landsforrædersk, og som snart derefter erklærte at det aktet å opprettholde den samme revolusjonære politikk. Disse mænn, som raste mot kongen og hvert år stemte mot den kongelige appanasje, de agerte i årene fremover kongelige rådgivere, og øyensynlig med hell. Konsekvensene kom dog over våre hoder. Med makten i sine hænder glemte de aldrig at Quisling hadde tråkket på deres "russiske liktær".

Quisling dannet Nasjonal Samling (NS) for å redde Norge fra bolsjevismen. Målet var å overvinne klassekampen og skape samhold i folket. Klassemotsetningene skulle bygges ned og alle gis gode kår. Partifeidene avskaffes og erstattes av samarbeid om samfunnsoppgavene. Folket oppdras til bevissthet om sitt fællesskap. De udugeliges ansvarsløse herredømme erstattes av et faglig folkestyre hvor beslutninger tas under ansvar av personer som har greie på ting. Kræftenes frie spill for egen vinning måtte vike for folkenyttig innsats. Endelig måtte Forsvaret settes i stand så vi kunne forsvare oss mot overfall fra fremmede makter.

Statsminister Nygaardsvold brukte rene antimilitarister til forsvarsministre, som Monsen og Torp. Monsen sa på et møte i Arbeiderpartiet at det alltid hadde vært partiets program å gjøre det borgerlige forsvar ubrukelig. Han betraktet altså Norges hær som en fiendtlig hær og gjorde sitt beste for å ødelegge den. Han hevet 18 000 kr i lønn av Norges statskasse som forsvarsminister for å gjøre Norges forsvar ubrukelig! Torp blev i 1924 dømt til 5 måneders fængsel for militær oppvigling. Likevel ble han forsvarsminister. Sykere kunne ikke et land bli.

Da ulykken rammet, 9. april 1940, var fæstningene for en stor del uten mannskap, miner ikke lagt ut, hæren ikke mobilisert, og over alt manglet våpen, ammunisjon, uniformer, proviant og sanitetsmateriell. Ikke desto mindre beordret kongen og Nygaardsvold-banden norsk ungdom ut i krig mot verdens den gang stærkeste militærmakt. Ikke fordi de trodde at vår ubevæpnede ungdom skulle stoppe tyskerne, men fordi de så den som sin "borgerlige" klassefiende. Altså var det bare bra at så mange som mulig strøk med.

Den britiske og franske regjering planla å gjøre invasjon i Norge og ta havnene og flyplassene på vestkysten. Da tyskerne fikk nyss om dette besluttet de å komme dem i forkjøpet. Ellers ville de aldrig ha invadert Norge. Det var Norges manglende evne og vilje til å værne sin nøytralitet overfor England som tvang Tyskland inn. Det kunne ikke sitte med hændene i fanget og se på at England omringet og kappet livlina. Tyskerne fremholdt at de hadde dokument i sin besittelse som beviste at de foregrep en alliert invasjon. Den meldingen ble av jøssingene møtt med forakt, men efter krigen viste den sig å være sann.

NS engagerte sig stærkt på 1930-tallet for å hævde Norges nøytralitet og ruste opp forsvaret. Men det var de alene om. Høsten 1939 sendte Quisling et telegram til ministerpresident Chamberlain, hvor han forsøkte å hindre den kommende brodertvist mellom de to største nordiske nasjoner. I forståelse med, og efter tilskyndelse av kræfter i England fortsatte han sitt arbeid for fred, og i november 1940 hadde han færdig utarbeidet utkast til avtale om våpenstillstand mellom England, Frankrike og Tyskland. NS arbeidet for fred i forvissning om den fare som en ny storkrig ville være for vår rase og vårt folk.

Men i smug spintes rænker av svik. Allerede høsten 1939 hadde fire norske mænn i meget høye ledende stillinger ført hemmelige forhandlinger på Oslo slott med to prominente engelske herrer. Den ene av dem var den britiske ambassadør i Oslo, Sir Cecil Dormer, den andre Captain Eric Smith, som antoks å være intet mindre enn leder for Secret Service i Norge. De to skal ha vært på slottet natten da "Cossack" angrep "Altmark" i Jøssingfjorden. Sannsynligvis planla de norske landssvikerne, med kongen i spissen, sammen med Storbritannias representanter overfallet på Norge i april 1940. Dette må være den virkelige grund til at Stortingsvalget av 1939 ble sløyfet i strid med grundloven. Det kunne forpurre planene! Man så sig nødt til å begå statskupp.

Da vi gikk inn i 1940 var alt i Norge ulovlig. Vi hadde en frimurerkonge som tjente det anglo-jødiske verdensrike mot Norge i strid med grundloven. Vi hadde en marxistisk-leninistisk regjering som var høyforrædersk og spottet grundloven og alt norsk. Vi hadde et Storting som brøt grundloven og fornyet sitt eget mandat uten å spørre folket. Det er statskupp! Vi hadde altså ingen lovlige myndigheter mer. Hvilken rett hadde Forsvarets Overkommando (FO) til å føre krig på Norges vegne? Grundlovens § 26 sier at kongen har rett til å begynne krig til forsvar av landet; ingen annen har den retten. Men bare en lovlig konge har den retten. En frimurerkonge som har brutt sin ed til forfatningen og tatt en marxistisk-leninistisk forbryterbande til regjering, smidd rænker mot Norge sammen med fremmed makt, og ovenikjøpet begått statskupp, er ulovlig. Altså hadde ingen rett til å føre krig på Norges vegne da det smalt 9. april 1940.

I tillegg sier § 11 at kongen skal bo i riket og ikke oppholde sig utenfor dets grenser mer enn 6 måneder om gangen uten Stortingets samtykke. Så vidt jeg vet ble samtykke aldrig gitt. Så han opphørte snart å være Norges konge, også av den grund. Ikke desto mindre vendte han frekt tilbake 7. juni 1945 og utga sig for å være Norges konge! Usurpatoren.

Altmark-episoden viste at Norge ikke hadde til hensikt å værne sin nøytralitet mot England. De norske torpedobåtene som eskorterte Altmark fikk ordre om ikke å skyte på de engelske destroyerne som angrep Altmark og myrdet ubevæpnede tyskere på norsk jord (i Jøssingfjorden). Altmark var altså et sivilt skip. Nordmænnene foretok sig ingenting. Det var å innkalle Tyskland for å ta over nøytralitetsværnet, hvilket tyskerne hadde rett til efter Haag-konvensjonens landkrigsreglement. De protesterte skarpt og uhellsvangert, men Norge var ledet av idioter og forbrytere. Utenriksminister Koht betegnet i Stortinget forsvar av nøytraliteten som tull.

28. mars 1940 besluttet britene og franskmænnene å minelegge norske farvann. Deres ekspedisjon hadde vært under forberedelse siden 5. februar. Norge fikk mange varsler om denne virksomhet, men hva gjorde regjeringen? Den skrumpet nøytralitetsværnet enda mer og beordret øvede mannskaper skiftet ut med rekrutter bare en uke før det smalt! 7. april begynte alliert minelegging av norske farvann. Hensikten var å stanse transporten av jernmalm fra Narvik til Tyskland. Det var en krigshandling, både mot Norge og Tyskland, og fremtvang et tysk svar. Vi vet hva som kom.

De allierte planla å besette norske havner og flyplasser. Nygaardsvold-regjeringen fikk advarsler fra mange hold om hva som var i gjære. Men da Koht 6. april gav en lang redegjørelse for situasjonen i Stortinget nævnte han intet om dette! Han førte Stortinget bak lyset! Jøden Hambro, stortingspresident og formann i utenrikskomiteen, må ha vært godt informert og sørget for å hale ut tiden ved å foreslå at man skulle la Kohts foredrag trykke før man eventuelt tok det opp til debatt. Dette ble enstemmig vedtatt og man gikk over til å diskutere saker som forutsatte at ingen fare truet Norge!

Tidlig om morgenen 8. april nådde nyheten om den britiske mineleggingen Oslo. Stortinget blev i all hast kalt sammen på ny og nu måtte Koht medgi at han for 3 dager siden hadde fått en britisk-fransk note om at de ikke længer respekterte Norges nøytralitet. Han bekræftet mineleggingen. I 3 dager hadde han holdt den skrekkelige sannhet skjult for dem. Norge var blitt krigsskueplass! Nu skulle man tro at Norge endelig måtte mobilisere, men nei. Hvorfor ikke? Fordi, som Koht sa, det gjaldt å komme med i krigen på rett side! Med slike ord røpet han at regjeringen hadde sammensværget seg mot Norge i lag med vestmaktene.

I efterkrigstiden har det vært vanlig å omtale England og Frankrike som Norges allierte og Tyskland som vår fiende. Men Norge var et nøytralt land; vi hadde ingen allierte, og heller ingen fiender. Selv om konge, regjering og storting forrådte oss var Norge aldrig i krig. Fra 9. april til 9. juni 1940 var det krigshandlinger på norsk jord, men det var en krig mellom England, Frankrike og Polen på den ene siden, og Tyskland på den andre. Norske styrker holdt sig enten passive eller sloss som fremmedlegionærer for det britiske imperium på norsk jord. Hvis de mente å værne vår nøytralitet skulle de ha slått alle fremmede styrker tilbake, men de sloss kun mot tyskerne, sammen med briter og franskmænn.

At Norge ikke mobiliserte skyldtes at regjeringen stolte på at England ville komme først. Hvilken panikk det utløste da tyskerne dukket opp som troll av eske! Britene var ikke å se. Spillet var ute, sammensværgelsen oppdaget og overrumplet. Man kunne si at Norge brøt folkeretten og tok parti for uretten, men det ville være galt. Norge som folk og stat gjorde ikke noe galt; vi ble forrådt av maktens krets. Da tyskerne kom først mobiliserte regjeringen - for å tilføye Tyskland så mange slag som mulig, og for å få så mange norske ungdommer som mulig dræpt. Det siste høres kanskje rart ut, men vi må huske på at kongen var frimurer og hans regjering marxist-leninister; de hadde ikke noe fædreland og så det som sin plikt mot den internasjonale arbeiderklasse å forråde sin nasjon. Klassefienden i Norge skulle helst utryddes og Norge avhændes til arbeider- og bondeparadiset Sovjet-samvældet.

Quisling hadde ingen skyld i ulykken. Hans aksjon 9. april var et fortvilt forsøk på å bevare Norges nøytralitet og hindre krig, som ville føre til stort blodtap på norsk side. Efter mange års brukne-gevær hadde vi praktisk talt intet forsvar. Det var barnemord å sende uerfarne og våpenløse ynglinger ut i strid med Wehrmacht. Den som brydde sig om det norske folk, norsk ungdom, ville ikke meningsløst blodspille. Quisling gjorde ikke annet enn å hævde det som hele folket sluttet sig til: et nøytralt Norge utenfor krigen. Det var ingen tvil om at dette var folkeviljen. At NS ikke hadde flertall på stortinget ændret ikke dette. At NS ikke hadde dannet regjering på lovlig måte ændret det heller ikke. Vi hadde jo ingen lovlige styresmakter i landet; intet lovlig storting til å utse en regjering. Ikke desto mindre måtte det handles, og tiden var knapp. Det var enhver nordmanns plikt å gjøre hva han kunne for å redde folket. Kongen, banden, stortinget og FO hadde rømt; Quisling sto alene igjen på berget.

Saken hadde en annen side og: Hvorfor skulle nordmænn utgyte sitt blod i kamp for anglo-jødiske interesser mot våre germanske brødre? Hva hadde det norske folk å vinne ved det? Bare de kunne velsigne det som var fiender av vår rase. Men mange nordmænn var forvirret av marxisme og visste ikke hva vår livskamp går ut på. Som påpekt var det ikke snakk om noe tysk overfall på Norge. De kom fordi Nygaardsvold-banden tvang dem. Hadde Norge holdt sig nøytralt ville de aldrig ha kommet. Da de kom avfyrte de ikke et skudd mot en nordmann eller noe norsk før nordmænn skøt på dem. Det var bedrøvelig at Blücher ble senket i Drøbak-sundet, hvilket kostet hundrevis av unge tyske mænn livet og satte ondt blod i omløp. Quislings dristige aksjon reddet trolig tusener av norske liv.

Kongen og hans bande avviste ethvert forlik med Tyskland og hetset nordmænn til krig. Heldigvis hadde de fleste vett til å legge ned våpnene. Den 16. april hadde allerede halvparten av norske soldater overgitt sig, så å si uten kamp. De hadde ikke lyst til å dø for bolsjevikene eller kapitalist-jødene i London. Fra Østfold gikk 4 tusen mann over svenskegrensen. Men en norsk bataljon påførte 16. april tyskerne betydelige tap, og det fredelige inntoget forvandledes til regelrett krig med bombing fra fly. De diplomatiske forbindelser ble brutt 20. april. Den 24. april opprettet Hitler rikskommisariatet. 18. april hadde vestmaktene landsatt 13 tusen mann i Åndalsnes og Namsos, men 28. april erklærte de at Sør-Norge ville bli evakuert. 5. mai forlot de Nord-Trøndelag også. De gjenværende norske styrkene i Sør-Norge kapitulerte. I Nord-Norge fortsatte krigen, men ikke for norske interesser; målet var å stoppe utførselen av svensk jernmalm over Narvik.

I 1947 sto kommandanten over landtroppene i Narvik, oberst Konrad Sundlo, for retten tiltalt for høyforræderi. Han hadde vært medlem av NS siden 1933 og lå ille til. Han forklarte at han hadde en infanteribataljon å forsvare Narvik med som var utstyrt slik man måtte vente efter årevis med brukne gevær. Å stoppe tyskerne med disse kræftene var som å stoppe en lastebil ved å legge en pinne foran hjulet. Krigsskipene hadde han ikke kommandoen over; de lå stille og ble senket. Byen hadde to fort som var udugelige og lå feil til; kanonene der var blitt demontert og forsvant. Sundlo skulle forsvare byen med en eneste kanon mot ti tyske destroyeres over 150 kanoner! Kommandørkaptein Askim, som hadde kommandoen på de to panserskip, gav ut en brosjyre noen dager før Sundlo-saken kom opp hvor han innrømmet at han kort før det tyske angrep fikk ordre om å skyte på tyskerne, men ikke på engelskmænnene. Klarere kunne det ikke sies at norske styrker skulle slåss for England.

Sundlo påpekte at et befæstet Ramsund ved det smale innløpet til Ofotfjorden kunne ha hindret fiendtlig angrep på Narvik sjøveien. Hvorfor var kanonene demontert, ja transportert bort? Og hvorfor var de gamle skutene «Norge» og «Eidsvold» korket inne i den forsvarsløse fjord? Noen hadde øyensynlig forrådt Norge, men det var ikke han.

Aktor la ned påstand om dødsstraff. Sundlo ble frikjent for overgivelsen av Narvik men likevel dømt til livsvarig fængsel, en dom høyesterett stadfæstet. Norge efter 8. mai 1945 var et rettsløst land hvor bolsjevikene skulle utrydde nordmænn av god arv og karakter. Allerede det å vise mot og vilje til å hævde sin sak i "retten" og si sannheten var nok til at man blev ansett for å høre til målgruppen. Man pådro sig den hardeste straff selv om man intet hadde gjort. Tanken var vel at bare husmannsånden skulle få leve i landet. Nordmænn skulle trælle for jødene og måtte ha trællesinn.

Den 1. juni 1940 fikk nordmænnene beskjed om at de 20 000 britiske, franske og polske landtropper som var satt i land i Narvik-området måtte trekkes ut. Banden var nu desperat og Koht besluttet sig for å bløffe: Han sendte et fredsforslag til tyskerne i Oslo hvor banden beholder kontrollen over Norge nord for Narvik. Han håpet at tyskerne ville anamme det før de oppdaget at vestmaktenes tropper var utskipet og vekk. For å skynde på tyskerne krævde han svar før middag 8. juni. Svaret uteble. Spillet var slutt.

18. mai hadde kongen og banden overdratt general Ruge overkommandoen for alle norske styrker, på land, til sjøs og i luften. 7. juni fikk han fullmakt til å innlede forhandlinger med tyskerne om kapitulasjon. 8. juni sendte han telegram til den norske legasjon i Stockholm om dette. Den 10. juni møttes den norske overkommando, ved oberstløytnant Roscher-Nielsen av Generalstaben, og den tyske overkommando, ved oberst i den tyske generalstab, Buschenhagen, i Trondheim. § 1 i kapitulasjonsavtalen lyder: Samtlige norske stridskræfter legger våpnene ned og forplikter sig til ikke å gripe til våpen igjen mot Det Tyske Rike eller dets forbundne så længe den nu pågående krig varer. Det er klart. Ingen nordmann kunne efter dette bære våpen mot Tyskland så længe annen verdenskrig pågikk. De som likevel gjorde det begikk en krigsforbrytelse. Her er det uvedkommende om man anerkjenner kong Haakon som lovlig norsk konge: Hvis ikke var Norge aldrig i krig med Tyskland; hvis ja så bandt kapitulasjonsavtalen alle nordmænn.

Hvis Norge var i krig med Tyskland efter dette, som domstolene hævdet i 1945, så overtrådte avtalen selv straffelovens § 86 om landssvik, for den bestemmer at nordmænnene skal sette flyplassene Bardufoss og Skånland i brukbar stand snarest mulig. Dessuten skal de stille to bataljoner og ett batteri ved grensen mot øst i Finnmark, inntil tyskerne selv kan overta vakten. Var det fortsatt krig så ytte nordmænnene dermed tyskerne bistand i råd eller dåd, som det heter.

Kongen og banden hadde forlatt landet i en britisk krysser fra Tromsø, og levde siden i britisk eksil. Det står som et kraftig symbol for at de arbeidet for det anglo-jødiske verdensrike, ikke Norge. En nøytral regjering ville ha søkt tilflukt i Sverige. Men hadde den vært nøytral ville tyskerne aldrig ha kommet, så den kunne blitt værende i Oslo. Den aktet å fortsette krigen tross kapitulasjon. Dette bekræfter at den ikke oppfattet sig som agent for Norge men for England. Krigen i Norge var i alle fall slutt, og okkupasjon inntrådte. Haag-konvensjonens bestemmelser om okkupert land gjaldt.

Dette er viktig, for i 1945 og årene derpå fikk landssvik-tiltalte gang på gang samme spørsmål: Visste De ikke at Norge var i krig? Man gikk uten videre ut fra at Norge var i krig med Tyskland også efter 10. juni 1940. Kapitulasjonsavtalen viftet man bare bort. Så frekk og grov var uretten i 1945. Man lot makt gå for rett. Det var lynsjejustis. Landssvik-prosessene var bare et skuespill for å gi forfølgelsen av NS-folk skinn av rett. At banden i juni 1940 selv betraktet krigen som over fremgikk tydelig av Nygaardsvolds radiotale fra London av 25. juni 1940, hvor han bl.a. sa: ...vil jeg gjerne si noen ord om det arbeide som regjeringen utførte i de to måneder krigen varte. Vi kan nå i et fritt land arbeide for Norges sak. Vi kan nå fritt si overfallsmannen den usminkete sannhet om hans opptreden og løgn, både under og etter krigen...

Hvis krigen fortsatte måtte alle norske offisere som unnlot å forlate Norge og ga sig i tyskernes vold anses for desertører. Men ingen ble tiltalt for det i 1945. General Ruge var selv en av dem. Banden fortsatte å leke Norges lovlige regjering fra sitt eksil i London. Selv om den hadde vært det kunne den ikke vedta lover som bandt Norge, og det av flere grunder. For det første er ikke regjeringen Norges lovgivende forsamling, det er stortinget. For det andre kan ingen lov vedtas utenlands fordi lovgiverne da er i fremmed makts vold, underlagt fremmede lover. For det tredje bestemmer Haag-konvensjonens landkrigsreglement at den lovgivende makt under okkupasjon går over til okkupanten.

Grundloven åpner for at regjeringen kan vedta provisoriske anordninger inntil næste gang stortinget trer sammen. Men forutsetningen er at man har den faktiske regjeringsmakt og et umiddelbart behov for å handle. Dette var ikke oppfylt under landflyktighet og okkupasjon. Dessuten omringer grundloven denne adgang strengt. Slik lød § 17 den gangen: Kongen kan give og ophæve anordninger, der angaa handel, told, næringsveie og politi; dog maa de ikke stride mod konstitutionen og de (saaledes som efterfølgende §§ 77, 78 og 79 bestemme) af storthinget givne love. De gjælde provisorisk til næste storthing. Det er altså ikke lov å ændre straffeloven eller straffeprosessloven i en provisorisk anordning. Men det var nettopp hva banden formastet sig til i London. Bl.a. gjeninnførte den dødsstraff, som hadde vært opphevet i Norge siden 1902.

Det såkalte rettsoppgjøret var en grov bløff. Man brøt alt som fantes av norsk lov. Ikke minst vedtok man lover med tilbakevirkende kraft, som endog førte til dødsstraff. Man behandlet Nygaardsvold-bandens ytringer fra London som om de var forføyninger av Norges lovlige regjering, skjønt Norge var et okkupert land. Man bare feide Haag-konvensjonen til side, som dog var gjeldende norsk lov. Banden var ikke på noe tidspunkt Norges lovlige regjering, men selv om den hadde vært det hadde den ingen myndighet i Norge under okkupasjon.

Mange er sikkert ikke klar over at prosessene mot NS-folk efter 8. mai 1945 ikke hadde noen hjemmel i norsk lov. Selv militært personal, de som var gjenstand for den militære straffelov, kunne ikke dømmes til døden i fredstid, og sivile hverken i krig eller fred. Alle er enige om at det var fred i Norge efter 8. mai 1945, altså var alle dødsdommer ulovlige, selv om tiltalte hadde begått en handling som påkalte dødsstraff, hvilket de ikke hadde. Dessuten var næsten alle tiltalte sivile. Mange ble dømt til hard straff bare for å ha vært medlem av NS, men NS var et lovlig parti og det var ingen forbrytelse å være medlem. Det som foregikk var politiske mord under dekke av et rettslig skuespill.

Opplegget var enkelt: Man forutsatte som en kjensgjerning at det var krig mellom Norge og Tyskland 1940-45. Så dømte man ledende NS-folk for samarbeid med fienden. Dermed ble NS en kriminell organisasjon slik at alle medlemmer var forbrytere og kunne dømmes for landssvik. At det enkelte medlem ikke hadde hatt noe med tyskerne å gjøre spilte da ingen rolle. Faktisk var det slik at Arbeiderparti-folk tjente tyskerne i langt større utstrekning enn NS-folk. Småkårsfolk arbeidet på tyske militær-anlegg, tjente bra og hadde det godt. De hadde ikke noe i mot tyskere, selv om de ikke hørte hjemme i NS. I 1945 måtte de kompensere for dette ved å danne lynsjemobb mot NS-folk og leke gode nordmænn. NS-folk var syndebukken som skulle slaktes for verdens synder.

Virkeligheten var den at Norge var okkupert og at nordmænn efter Haag-konvensjonen var forpliktet til å samarbeide med okkupanten for å holde samfunnshjulene i gang. Dette var jo også livsnødvendig for det norske folk. Det var lett for rømlingene i London å fable om motstand, der de satt og drakk sherry og portvin, danset foxtrot. Men i Norge, bak den britiske blokkade, hersket knapphet på alt, til dels nød. Anstændige nordmænn kunne ikke tenke på å sprenge i stykker broer og fabrikker, skip eller jernbane. Vi hadde små munner å mette ved middagsbordet. Og hvorfor skulle vi føre krig mot våre tyske blodsbrødre for finansjødene i London? Tyskerne var ikke våre fiender og gjorde oss intet ondt.

Det har vært snakket mye om "nazifiseringen" under okkupasjonen. Jødenes makt i Norge var brutt og veien lå åpen for å opplyse folket om mange ting som jødene hadde undertrykket. Først og fremst gjaldt dette jødefråga selv: Forstå jødenes makt i verden og hvordan den virker. Dermed kunne man også forstå enheten mellom kommunismen i Russland og kapitalismen i vesten, og deres fælles krigføring mot frie germanske stater. Videre var det viktig å opplyse om arv og rase, og folkets historie og kulturarv. Sammenlagt så man liberalismen og marxismen for hva de er: Jødiske strategier for å oppløse samholdet i ariske folk og herske over dem.

NS bekjente sig til kristne grundværdier, og Quisling var selv præstesønn. Ikke desto mindre hatet næsten alle præstene ham og NS. De gikk av i protest. De hatet ikke de militant ateistiske og kristenfiendtlige marxist-leninistene. Hvordan skal dette forklares? Kristendom er å tro på jødene og dyrke dem. Kristne, og særlig præster, kommer alltid til å ta parti for jødene mot sitt eget folk. Derfor vender de sig mot et parti som vil befri folket fra jødeåket, men forsoner sig med et parti som vil utslette kristendommen når det drives av jøder. Kristne frykter folkelig oppvåknen i lys av germansk naturvitenskap og selverkjennelse. De fordømmer alt nytt som truer deres overtro og bigotteri.

Alle norske organisasjoner proklamerte at de ønsket å samarbeide med okkupanten. Hvis krigstilstand vedvarte ville dette vært høyforræderi. Alle politiske partier deltok i dette. Administrasjonsrådet la ned den norske forsvarsmakt og "Foreningen av løslatte norske krigsfanger" krævde prioritet ved arbeid på tyske militæranlegg. Administrasjonsrådet ved professor J. Bache-Wiig tok opp fremstilling av våpen og ammunisjon for okkupanten ved Kongsberg, Raufoss og Horten. Sistnævnte værksted fordoblet arbeidsstokken. En mer absolutt landsforrædersk handling kunne vel ikke tenkes, dersom vi fortsatt var i krig med Tyskland. Makthaverne efter 1945 foretok sig dog intet mot disse mænn; tvært om står de fremdeles blant ledende "gode nordmænn".

Nygaardsvold-banden godkjente selv at den svenske regjering returnerte til Norge alle internerte offisere og mannskaper som ønsket å reise hjem, i alt flere tusen mann. Sverige hevet interneringen den 8. juli 1940, fordi krigstilstanden var gått over til okkupasjonstilstand, og avsluttet hjemsendelsen den 13. juli. Det var altså alminnelig enighet den gang om at krigen for Norges vedkommende var over. Ikke desto mindre møtte tiltalte i landssviksaker efter 1945 det evindelig frekke spørsmålet: Visste De ikke at Norge var i krig?

I skolebøkene får man høre om en sagnomsust fullmakt som stortinget skal ha gitt konge og regjering på Elverum i aprildagene 1940 og som gir dem myndighet til å vedta lover og fortsette krigen fra eksil i utlandet. Jon Skeie: Landssvik (1945) går nøye gjennom hva som faktisk ble drøftet på Elverum. Noen fullmakt blev ikke gitt, det er bare en legende. En slik fullmakt ville vært rettsugyldig, da det ikke finnes hjemmel i grundloven for at stortinget avhænder sin myndighet til regjeringen. Drøftelsene på Elverum munnet ut i at stortinget stadfæstet grundlovens § 17 om regjeringens adgang til å gi provisoriske anordninger. Det var også hva man kalte de nye lovene som ble vedtatt i London. Men som påpekt var de ulovlige av en rekke grunder.

Professor Skeie, som var Norges ledende ekspert på strafferett på den tiden, og ikke hadde samrøre med NS-bevegelsen, skrev (s. 18) disse berømte ord om rettstilstanden i Norge efter 8. mai 1945: Dersom en mann blir kjent skyldig i landssvik etter anordningen av 15.12.1944, er han dermed gjort æreløs for resten av livet; han blir fradømt det vesentlige av sine midler, utelukket fra retten til selvstendig erverv og faktisk også fra adgangen til arbeid i andres tjeneste. Og vanæren rammer tillike hans pårørende. Det er da unektelig en hard ordning at han ikke skal ha adgang til å få dommen prøvd av høyere rett. Vi har aldri i vår historie hatt en sådan rettsløshet.

Regjeringens egen advokat, Kristen Johanssen, skrev i 1940: Herav følger at en heller ikke senere kan gjøre ansvar gjeldende overfor norske borgere, fordi disse ikke har rettet seg etter dens - regjeringens - forholdsregler, når disse var i strid med okkupasjonsmaktens bestemmelser. Den sveitsiske folkerettslærde, professor dr. von Waldkirch, gav i oktober 1947 en betenkning hvor han slo fast at § 86 i straffeloven ikke kan gjøres gjeldende mot nordmænn i Norge for handlinger som er utført under okkupasjon, og at forordninger gitt av eksilregjeringen i London ikke hadde lovs gyldighet. Nordmænn pliktet efter Haag-konvensjonen å adlyde okkupanten.

Men mot slutten av okkupasjonen fikk pipa en annen låt. London-banden oppfordret selv til sabotage, og den såkalte hjemmefronten innbildte folk at det var lovlig og patriotisk. Da var omkvedet at alt ondt stammet fra tyskerne og NS-folk. Ved okkupasjonens opphør hadde banden og partisanene klart å innbilde praktisk talt hele folket at NS-folk var forrædere, at regjeringen hadde holdt seg til såvel folkerett som landets rett og at "landssvikerne" måtte straffes strengt men rettfærdig efter gjeldende lov og rett.

Efter at Quisling den første uka efter 9. april hadde gjennomført sin redningsaksjon, trådte han tilbake og overlot styringen til Administrasjonsrådet (15. april). Det sendte ut følgende opprop til folket: Den tyske overkommando har på det alvorligste advart mot enhver sabotasje- og ødeleggelseshandling fra befolkningens side. Vi undertegnede representanter for byens og omegnens borgere, for offentlige myndigheter, for arbeidslivet, for industri, bank, forsikring og handel, håndverk og sjøfart, for Universitetet, kunst og kulturlivet, for idrett og sport, går sammen om å rette den mest inntrengende appell til alle befolkningslag om, uansett sympatier og stemninger, å avholde seg fra enhver sabotasje- eller ødeleggelseshandling av hva art nevnes kan. Det opptok straks et vennskapelig samarbeid med okkupanten. Dette skjedde mens det ennu var krig i Norge! Ingen av medlemmene i rådet var NS-mænn.

Den rømte ikke-kongen i London godkjente selv Administrasjonsrådets samarbeidslinje, idet han 27. august 1940 fra London sendte en varm takk til rådets medlemmer for det uselviske og oppofrende arbeid de hadde påtatt seg, ikke minst fordi de derved oppnådde å opprettholde ro og orden under omstendigheter hvor ubesindig opptreden lett kunne ha medført katastrofale følger, ikke alene for det enkelte individ, men for hele nasjonen. Efter okkupasjonen skrev Undersøkelses-kommisjonen (UK) av 1945 dette: Den som nå vil klandre Administrasjonsrådet for dets opptreden kommer samtidig til å rette sin kritikk mot hele det norske folks holdning våren og sommeren 1940, mot alle politiske partier, mot alle samfundsklasser, mot folkets ledere og mot den store masse. Hvorledes ville det blitt med vår import av korn, kull, olje og andre livsviktige varer hvis vi hadde nektet å arbeide for eller utføre varer til Tyskland?

Meget få NS-folk ytte okkupanten så avgjørende og altomfattende hjelp som med- lemmene av Administrasjonsrådet og Nevnden for Indu- stri og Omsetning. Men disse herrene sto ikke på Nasjonal Samlings medlemsliste og fikk derfor ros som "gode nordmænn". Mænn som ikke gjorde annet enn å benytte sin demokratiske rett til å være medlem av NS fikk lange fængselsstraffer. De kaltes landssvikere! Typisk jødisk å stille alle ting på hodet for å spre mest mulig forvirring. Marxist-leninistene og frimurerne, som ikke vedkjenner sig noe fædreland og betrakter nasjonen som en sosial konstruksjon for å holde arbeiderklassen nede, bebreidet våre nasjonalsinnede kvinner og mænn i NS unasjonal holdning! Det var selvfølgelig et skjemt, men det ble fremsatt med gravalvorlig mine og tatt på alvor av folk flest. Våre ypperste mænn dømtes til døden over slike spøkefulle anklager. Man holdt hele folket for narr.

Den 13. juni fikk Administrasjonsrådet et ultimatum fra tyskerne, som forlangte at Rådet skulle oppløses, fordi det sto under innflytelse av Kongen og Exilregjeringen. Stortinget skulle sammenkalles, det skulle avsette regjering og kongehus, vælge ny regjering og erklære mandatene for stortingsmænn som ikke var i landet ugyldige. Tyskland gjorde til gjengjeld innrømmelser.

Administrasjonsrådet, Stortingets presidentskap, Høyesterettsjustitiarius, biskop Berggrav, Landsorganisasjonen og de fire store partier oppnævnte straks en komité som skulle være norsk basis for forhandlinger. Paal Berg, stor- tingspresident Magnus Nilssen og sorenskriver Harbek utarbeidet et forhandlingsgrundlag som gikk ut på å anmode Høyesterett om å oppnævne et Riksråd. Stortinget skulle sammenkalles for å få seg forelagt det skritt Presidentskapet hadde vært med på, og for å treffe bestemmelse om Riksrådets fullmakt. Man ville dog ikke være med på å avsette Kongen og forsøkte med et kompromis: Kongen og hans Råd oppholder seg utenfor Norge og er derfor avskåret fra å utøve de funksjoner som forfatningen pålegger kongemakten.

Vi ser at Quislings motstandere bare unntaksvis var folkevalgte. Ikke en kjeft hadde stemt på biskop Berggrav, høyesterettsjustitiarius Paal Berg, sorenskriver Harbek, eller kong Haakon. Tenk på dette når jøssingene kaller Quisling diktator for at han ikke hadde flertall i landet. Selv de som var folkevalgte gikk ikke lovlig til værks: Stortingets mandat utløp i 1939 og nyvalg skulle vært utskrevet. Det marxist-leninistiske Arbeiderpartiet kunne ikke lovlig danne regjering, det var grundlovsstridig. Kongen brøt sin ed til forfatningen og valgte det til råd likevel. Det bekræftet sin forbryterske karakter ved å bli sittende utover 1939 uten å avholde stortingsvalg.

Tyskerne var ikke på høyde med den rettslige situasjon i Norge. De krævde at den famøse Elverums-fullmakten skulle erklæres ugyldig fra den dag konge og regjering forlot landet. At fullmakten aldrig har eksistert var de ikke klar over. Hadde stortinget gitt regjeringen den fullmakten på Elverum 9. april ville den vært ugyldig siden den ikke har hjemmel i grundloven. Ovenikjøpet var mænnene som møttes på Elverum ikke længer stortingsmænn; deres mandat var utløpt. Alt var kaos.

De norske forhandlerne oppfordret 27. juni 1940 via Stockholm kong Haakon å abdisere: Av hensyn til folkets velferd retter vi, så smertelig det enn føles for norske sinn, en inntrengende bønn til Deres Majestet om å etterkomme vår henstilling... Kongens avslag kom 3. juli og lød: Jeg mener å vareta det norske folks interesse best ved å holde fast ved den stilling og den oppgave som et fritt folk ga meg i 1905. Hvilken vits! En fyr som det norske folk aldrig valgte, ikke en gang i 1905, var det ikke mulig å kvitte sig med i et angivelig demokratisk land. Ikke en gang efter at han selv hadde røpet for all verden at han var agent for jødiske bankierer i London. Stortingspresident Hambro var en av dem.

Presidentskapet besluttet følgende tilføyelse til forslaget av 17. juni: Med hjemmel i den konstitusjonelle nødrett vedtar Stortinget: Kong Haakon trer tilbake som Norges konge inntil Kongehusets stilling er endelig avgjort ved fredsslutningen. I mellomtiden settes Kongens forfatningsrettslige rettigheter ut av funksjon. Den 9. september møttes lederne av Stortingets politiske grupper og forhandlerne, hvorefter disse meddelte tyskerne at man vedtok det forslag som de tyske forhandlerne hadde stilt foregående dag, inklusive følgende avsnitt: Stortingets presidentskap har anmodet Kongen om å gi avkall på sine forfatningsmessige rettigheter for seg og sitt Hus, for å bane vei for en nyordning som er betinget av krigen. Da Kongen ikke har føyd seg etter Stortingets krav, erklærer Stortinget at kongehuset Schleswig-Holstein - Sonderburg-Glücksburg har tapt alle forfatningsmessige rettigheter og plikter.

Forhandlingene fortsatte til 24. september 1940. Det som førte til brudd var spørsmålet om Riksrådets sammensetning. Derefter proklamerte Reichskommissar i en radiotale at Administrasjonsrådet var oppløst, de politiske partier oppløst og forbudt, at det var oppnævnt en regjering av kommissariske statsråder, og at Nasjonal Samlings retningslinjer var grundlaget for en ny ordning. Dette var i pakt med Haag-konvensjonens landkrigsreglement om den okkupertes plikt til å samarbeide med okkupanten om opprettholdelse av lov og orden i landet. Dette er altså ikke landssvik men plikt efter folkeretten. Samfunnshjulene skal holdes i gang, og okkupanten har den øverste myndighet. Norsk lov skal så vidt mulig fortsatt gjelde, men okkupanten kan fravike den ved behov.

Det er også viktig å ha klart for sig at Tyskland ikke var Norges fiende. Norge var et nøytralt land, deltok ikke i krigen, og hadde hverken allierte eller fiender. Sånn var det statsrettslig, men Nygaardsvold-banden og kong Haakon, jøden Hambro som stortings-president, Mowinckel og andre, smidde rænker bak folkets rygg og løp London-jødenes ærend. Længe ville kommunistene i Arbeiderpartiet innlemme Norge i Sovjet-Samvældet, men da Tyskland sluttet ikke-angreps-avtale med Sovjet falt det i fisk og man fikk vende sig til jødene i vest i steden. De prøvde å få Norge okkupert av Storbritannia, i strid med våre nøytralitets-forpliktelser. Det var bare for å avværge dette at Tyskland steg i land. Tyskerne kom med folkeretten i hånd, ikke for å erobre eller røve.

1. februar 1942 dannet Quisling regjering og overtok sivil-forvaltningen av Norge. Hadde ikke Norge vært så forjødet og gjennomsyret av fiendskap mot sin egen rase kunne dette vært gjort alt i april-dagene 1940. Quisling grep regjerings-tøylene samme dag som tyskerne kom, men fikk ikke bli sittende. Tyskerne visste ikke hvor okkupert Norge var av fiendtlige kræfter og trodde at de kunne komme til en minnelig løsning med det gamle apparat. Nærmere to år tok det før de innså hvor feil de hadde tatt. Alle nordmænn i høyere stilling før 1940 arbeidet for jødene i Sovjet eller England og saboterte alt som gavnet det norske folk. Tusener av norske liv gikk tapt i kampen for jødemakten på norsk jord.

NS administrerte så dyktig til gunst for Norge at vår clearingkonto da Tyskland kapitulerte viste en saldo i tysk favør på 790 millioner kroner. Dette var ren vinst da beløpet aldrig ble tilbakebetalt. Mange beklaget sig i efterkrigstiden overharde kår under okkupasjonen. Hva som aldrig nævnes er at det var Englands blokkade som påførte oss mangelen, og Tysklands forsyninger som reddet oss fra nød. Nød led vi nemlig aldrig - knapphet, ja, men ikke nød. Hvordan ville tilstanden vært i Norge efter 5 års blokkade om ikke Tyskland hadde hjulpet et motstrevende folk? Jøssingene takket for hjelpen ved å myrde ledende tyske og norske tjenestemænn.

Selv under okkupasjonen for jøssingene med propaganda om at tyskerne spiste opp maten vår så vi sultet. Derfor noen tall for å belyse kjensgjerningene: 31. mars 1940 hadde vi på lager 360 000 tonn korn og mel, 67 000 tonn sukker, 106 000 tonn salt, 38 900 tonn fett. Under okkupasjonen importerte vi fra Tyskland og tyskokkuperte land: 808 716 tonn korn, 303 555 tonn sukker, 816 656 tonn salt, 50 324 tonn fett. Dette er varer som gikk til det norske folk, ikke den tyske værnemakt. Importen kunne vært enda større om ikke norske marinegaster ombord på britiske krigsskip hadde senket forsyningsskip på vei til Norge.

Nygaardsvold-banden og kongen i London gjorde sitt beste for å hindre forsyninger å nå frem til det norske folk. Den oppfordret til sabotage og medvirket til senkning av lasteskip på vei til Norge eller i trafikk langs kysten. Den sprengte våre sildolje-fabrikker, ansporet til svartebørshandel som gjorde varene uoverkommelige for nordmænn som trengte dem mest, mødre med spebarn. Bøndene saboterte i høy grad leveranse av ull til spinneriene så fiskere, skogsarbeidere og barn efterhånden ikke hadde varme klær. Alt for Juda! Om så folket skulle gå til grunde. Denne sinnssyke jødetilbedelsen som hadde grepet store deler av folket var svær å få bukt med. Nasjonal Samling satte i gang filleinnsamling for å dekke det mest påtrengende behovet. Da kom parolen fra London: Stopp nazistenes filleinnsamling! Selv satt bandittene komfortabelt i sine lenestoler i London og nøt det søte liv.

Tyskland var den eneste gjenværende sedelige makt i Europa. Da den brøt sammen strømmet rottene opp av kloakkummene. Bolsjevikene, frimurerne, forræderne, terroristene som vendte hjem til Norge efter 8. mai 1945 hadde ikke til hensikt å skipe rett. "Rettsoppgjør med landssvikerne" var bare propaganda for å berolige den skikkelige del av folket som ikke kunne sitte rolig og se på lovløshet og grusomhet av Sovjet-jødisk støpning. Man måtte skape et skinn av rettergang og lovlighet. Målet var å utrydde Norges blods- og karakteradel i Nasjonal Samling, slik bolsjevikene i Russland hadde utryddet kosakkene og adelen. Det norske krapyl som skulle utføre dette tok blindt ordre fra jødene.

Man måtte gjøre det til en forbrytelse å ha vært medlem av Nasjonal Samling. Og det gjorde man. Uten omsvøp erklærte man at det var landssvik efter straffelovens § 86. Men da denne paragraf ikke tillater så strenge straffer som man aktet å idømme, utarbeidet man i London de beryktede provisoriske anordninger. Alt dette var ren og skjær bløff; helt ulovlig, og det skjønte alle oppegående nordmænn. Dessuten fikk de høre det av Norges fremste strafferettsekspert på den tiden, professor Jon Skeie: ingen av de foran nevnte anordninger har noen rettsgyldighet. Han lot forøvrig de berømte ord falle: Vi har aldri i vår historie hatt en sådan rettsløshet.

Var det brudd på § 86 å være med i Nasjonal Samling? Denne omhandler bistand til fienden i råd eller dåd under krig eller med sådan for øye. Norge hadde statsrettslig sett ingen fiender. Vi var et nøytralt land. Tyskerne kom med folkeretten på sin side fordi Norge nektet å forsvare sin nøytralitet mot britiske overgrep. Det var ikke en krigshandling, det var lovlig for Tyskland å overta forsvaret av Norges nøytralitet når Norge sviktet. Dette var til og med gjeldende norsk lov. Det var en krigsforbrytelse av Norge å motsette sig det.

Hvem hadde forøvrig myndighet til å føre krig mot Tyskland på Norges vegne? Som påpekt hadde Norge 9. april 1940 ikke et lovlig Storting, ikke en lovlig regjering, og ikke en lovlig konge. Kongen hadde brutt sin ed til forfatningen og begått statskupp. Forsvarets Overkommando har ikke myndighet til å starte krig på Norges vegne. Sannheten er at fra 9. april var alt i Norge kaos, ingen visste opp eller ned på noenting. Alle gjorde som de selv syntes best. Det eneste fornuftige var å prøve å forlike sig med tyskerne og hindre meningsløs blodsutgytelse. De kom ikke for å erobre eller røve, men med et vennlig sinn og retten i hånd.

Om det var krig mellom Norge og Tyskland fra 9. april til 9. juni 1940 behøver vi forresten ikke strides om. Ingen NS-folk bisto tyske styrker i denne tid. 9. juni kapitulerte Forsvarets Overkommando ved general og øverstkommanderende Ruge. Fra 10. juni er det ingen tvil om at Norge var et okkupert land efter Haag-konvensjonen. Da pliktet nordmænn i følge denne å samarbeide med tyskerne for å holde samfunnshjulene i gang. Fra denne dag hadde Tyskland både lovgivnings- og regjeringsmyndigheten i Norge. Hadde Norge hatt en lovlig regjering før 9. april ville den ha mistet all myndighet, og et lovlig Storting kunne ikke ha vedtatt noen lov uten okkupantens samtykke. Men da Norge manglet lovlige styresmakter er disse bemærkningene overflødige.

Mens NS-folk avsto fra å bistå tyskerne fra 9. april til 9. juni var det mange nordmænn som ikke var NS som gjorde det. Alt de første dagene efter 9. april bisto Oslo kommune og private entrepenører tyskerne med å utbedre Fornebu lufthavn. Dette mens kampene ennu raste i landet! Det samme skjedde i Trondheim. Ingen av dem ble siktet efter § 86 da Tyskland kapitulerte. De var nemlig ikke NS! De var simple profitører. Nettopp slike folk som § 86 er ment å ramme.

Det var ikke bare tyskere som gikk i land i Norge i aprildagene 1940; det samme gjorde engelskmænn, franskmænn, polakker og fremmedlegionærer. Hvis de norske styrkene mente å forsvare Norge skulle de ha kjæmpet mot dem alle. Det gjorde de ikke. De sloss som legionærer for Storbritannia på norsk jord. Kun mot tyskerne. Britene betraktet de som allierte, skjønt Norge ikke hadde allierte. Det var britene som først krænket Norges suverenitet og som norske styrker burde ha kriget mot. Det var britene som bragte krigen inn på norsk jord og tvang tyskerne til å gripe inn. Korrekt opptreden fra norsk side ville ha vært å hilse tyskerne velkomne som hjelp til å kaste ut britene og hindre britisk okkupasjon av Norge. Hadde vi det gjort ville vi ha unngått tysk okkupasjon, reddet tusener av norske liv, og store økonomiske værdier.

Som kjent flyktet Nygaardsvold-banden og kongen nordover i landet og til slutt over til England. Selv om de hadde vært Norges lovlige regjering kunne de ikke ha utøvet noen myndighet fra utlandet. Dette fordi Norge i følge Grundloven er et fritt og uavhændelig rike. Norges lovlige styresmakter kan ikke foreta sig noe i landflyktighet, fordi de da er i fremmed makts vold og underlagt fremmede lover. Å utøve myndighet fra England, slik Nygaardsvold-banden og kongen formastet sig til å gjøre mens de satt i britisk fangenskap, var å avhænde Norge til Storbritannia. Fra London kunne de ikke foreta sig noe som britene misbilliget. De måtte hævde britiske interesser, ikke norske. Alle deres forføyninger var rettslig virkningsløse. I tillegg kommer Haag-konvensjonen som fratar norske styresmakter all myndighet.

I England vedtok banden en rekke provisoriske anordninger. Dette var grov bløff. For å utstede slike anordninger må regjeringen være lovlig og ha den faktiske regjeringsmakten. I tillegg må den oppholde sig i Norge. Intet av dette var oppfylt. Dessuten er anordningenes saksområde stærkt begrenset og underlagt strenge betingelser. Hjemmelen er grundlovens § 17 hvor det den gangen het: Kongen kan give og ophæve anordninger der angaa handel, told, næringsveie og politi; dog maa de ikke stride mod konstitutionen og de (saaledes som efterfølgende §§ 77, 78 og 79 bestemme) af storthinget givne love. De gjælde provisorisk til næste storthing. For det første må de altså ikke ændre grundloven eller noen lov som Stortinget har vedtatt. For det andre kan de bare gjelde toll og lignende forvaltning. Særlig kan de ikke berøre straffeloven.

Det har i efterkrigstiden vært snakket mye om at Stortinget på Elverum ga regjeringen fullmakt til å handle på Stortingets og Norges vegne. Den beryktede Elverums-fullmakten. Dette er også bare bløff. Ingen fullmakt ble gitt på Elverum; man voterte ikke over noenting. Men hadde Stortinget med flertall besluttet å gi kongen og regjeringen fullmakt til å handle på dets vegne ville det vært rettslig virkningsløst fordi det ikke finnes hjemmel for det i grundloven. Det eneste som finnes er § 17.

På toppen av alt dette ble ikke anordningene kunngjort slik de må for å kunne tre i kraft, og de ble gitt tilbakevirkende kraft hvilket grundloven forbyr. Alt sammen er bare en dårlig vits.

Utallige NS-folk fikk høre av aktor eller dommer: Visste du ikke at Norge var i krig? Du må ha forstått at du ved å være medlem av NS ydet fienden bistand. 4 medlemmer av Høyesterett forsto det ikke: Alten, Fougner, Hanssen og Larssen. De mente at det blotte medlemsskap ikke var straffbart. Selvfølgelig var det ikke det; hvorfor skulle det være det? Norge er et demokratisk land hvor alle har rett til å stifte parti for sitt politiske syn, og melde sig inn. Medlemmene er ikke kollektivt ansvarlige for de andres handlinger. Høyesteretts flertall som dømte at medlemsskap var straffbart var delvis inhabilt da flere hadde deltatt i utarbeidelsen av anordningene om landssvik.

Dette var ikke rettskipnad men inkvisisjon og politisk kjetterforfølgelse. Folk ble forfulgt for sin politiske overbevisning, ikke for noe de hadde gjort. Jøssingene hatet dem for hva de var og sto for, ikke for en straffbar handling. Helt i strid med Norges politiske forfatning, også med jøssingenes egen propaganda om frihet, demokrati og rettsstat.

Vi skrev i Partisan-Terroren under Okkupasjonen om forbrytelsene mot NS-folk mens de offisielt hadde makten i landet. Utover de mange snikmordene ble det også flittig sabotert; ugjerninger som ikke bare rammet NS-folk men alle nordmænn i en tid da det var knapphet på alt. Mange, der betraktet sig som gode nordmænn, støttet sabotage, om de gjorde sånt selv eller ei. Men de var ikke derfor villige til å lide nød eller savn; det gjorde dem bare enda sintere og mer hatefulle. Det var et folk av uskikkelige småunger som ikke tok ansvar for sine handlinger eller standpunkter.

Hva ville Vidkun Quisling? Hva drev ham i aprildagene 1940 og senere? Selv sa han dette: Jeg ville hævde Norges nøytralitet og skåne det for å bli krigsskueplass for kjæmpende stormakter. Jeg ville hindre at norske byer ble lagt i grus og aske av stridende makters bombardement. Jeg ville hindre at hundreder og tusener av unge nordmænn hensiktsløst ofret sitt blod, at Norges materielle værdier blev ødelagt eller bragt ut av landet. Er dette landsforræderi? Ved å ta mobiliseringsordren tilbake og andre tiltak reddet vi tusener av nordmænns liv, og eiendom for hundretalls millioner. Jeg ville hindre at Norge ble splittet og oppdelt. Er det landsforræderi? Jeg ville hindre at norske soldater blev ofret som kanonføde på fremmede makters krigsskueplass, i fremmede makters leietjeneste. Er det landsforræderi? Enhver ærlig nordmann må, ved å prøve disse spørsmål, medgi at jeg har villet det beste for vårt folk.

Bandittene i London og partisanene her hjemme førte ubønnhørlig propaganda for mord og sabotage. En rekke kystskip, kystbefolkningens eneste landeveier, ble senket med hundreder av uskyldige mennesker ombord, leiegårder og fabrikker sprengt, skoler bombet, jernbanelinjer og kraftledninger ødelagt osv. NS-folk ble "likvidert" i masser med maskinpistoler eller håndgranater av "gode nordmænn".

Til denne propaganda hørte også å spre et bunnfalskt bilde av 9. april og derpå. Man forkynte som en kjensgjerning at Tyskland angrep oss uprovosert og at krigstilstanden besto inntil 7. mai 1945, uaktet Norge hadde kapitulert. Det var nasjonal plikt å sabotere, uten hensyn til at det stred mot folkeretten. Å holde sig til folkeretten var landssvik. De som samarbeidet med fienden måtte straffes strengt, men dette gjaldt bare NS-folk, ikke de mange borgere og arbeidere som tjente tyskerne.

Allerede 9. mai 1945 ble det med grenseløs brutalitet slått ned på de fleste medlemmer av NS, fra toppen og nedover til papirmedlemmer. Den allmæktige Hjemmefront som plutselig dukket opp var en stor overraskelse for de fleste NS-folk. "Gutta på skauen", som hadde formert seg ved knoppskytning den siste tiden, ofte de siste dager efter at man forsto at det tyske nederlag var sikret, myldret tungt væpnet frem og var dagens helter, politi og menneskejægere. De sluttet sig til løslatte fanger fra Grini og "smørgossar" utdannet i Sverige.

80-åringer, kvinner, gravide, unge og gamle ble arrestert, ofte brutalt, ja endog med døden til følge. Syke revet ut av sengene og slept bort, tuberkuløse tatt ut av sanatorier og stuet sammen med friske i overfylte celler. Nyamputerte frontkjæmpere tvunget ut av sine sykehus-senger, sykepleiersker avskjediget fordi de hadde pleiet syke NS-folk. Mange av ofrene tålte ikke påkjenningen og begikk selvmord, forløperne for de mange som for egen hånd eller efter opphold i konsentrasjonsleir mistet livet, eller havnet på asyl og nerveklinikk.

I konsentrasjonsleirene fikk varetæktsfangene høre at de var "landssvikere" og nu i en demokratisk rettsstats varetækt. De ble fortalt at man i London hadde laget "provisoriske anordninger" og at det var landssvik å ha vært medlem av NS. Ved særdomstol skulle man fratas alt, endog livet. Utenfor konsentrasjonsleirene syntes å herske full lovløshet: Hvem som helst der hadde skaffet sig et armbind og noen våpen kunne bryte sig inn hos hvem som helst der formodedes å ha vært medlem av NS, ødelegge og stjele hva de kom over og skremme livet av kvinner og barn. De ante ikke hvor det var blitt av deres arresterte mænn. "Rettsstaten" begynte som man måtte vente når man stiftet bekjentskap med dens voktere.

De i dølgsmål forfattede anordninger var fikenbladet som skulle gi pøbelvældet skinn av lovlighet. Under henvisning til dem kunne feige og uærlige borgere late som om de trodde alt gikk rett for sig. Ved en anordning av oktober 1941 innførtes dødsstraff og noen skjærpelser av straffeloven. Januar 1942 bragte en ny anordning om dødsstraff. Februar 1943 en anordning om avskjedigelse og/eller gjeninnsettelse av offentlige funksjonærer. Men anordningen av 15. desember 1944 er det altomfattende uhyre, lynavlederen som sikret nødvendige sonofre.

Folk ble ikke bare dømt til døden, straffarbeid, fængsel og bøter, men også en enestående straff i Norges historie: Tillitstap. NS-folk mistet sin stemmerett, retten til å tjene i rikets krigsmakt, sine stillinger i det offentlige, yrker som var betinget av offentlig autorisasjon, retten til å drive selvstændig næring, ledende stillinger i selskap, tillitsverv i selskap og stiftelser, retten til å eie fast eiendom, retten til å eie aksjer i selskap osv. De ble fornedret til en paria-kaste i strid med menneskerettighetene og norsk lov. Legg særlig mærke til at i et land hvor seierherrene hævdet å ha kriget for demokrati mot diktatur ble opposisjonelle simpelthen fratatt stemmeretten og nektet adgang til å danne politisk parti. Hvor var Nasjonal Samling efter 1945?

Alle disse straffene kom på toppen av straffen man hadde lidd uten dom: brutal arrestasjon, plyndring av hjemmet, tortur i konsentrasjonsleiren osv. Og selv det var ikke nok: Man ble også utsatt for privat sivil straff, som vi skal komme tilbake til. NS-folk ble dømt til å betale tilbake lønnen de hadde hatt under okkupasjonen. Uansett hvilket yrke og hvilken stilling de hadde hatt. En NS-mann som arbeidet i Fellesmeieriet, f.eks., måtte betale lønnen tilbake. Men en mann som arbeidet i tysk krigsindustri fikk beholde sin, såfremt han ikke var NS! Stikk den. Borgerlige kapitalister som hadde profitert stort på samarbeid med tyskerne fikk også beholde alt. Det eneste som var straffbart var NS - politisk idealisme for Norge.

NS-folk ble holdt solidarisk ansvarlige for skade som man mente NS hadde voldt. Altså var de fritt vilt, for det var bare for jøssingene å dikte opp en skade så kunne de frata en NS-mann alt. Domstolene holdt sig ikke til kjensgjerningene om hvilken økonomisk tjeneste NS hadde gjort landet; enhver påstand om skade ble tatt til følge uten bevis. Det solidariske ansvaret gjaldt dessuten ikke bare hva NS som organisasjon hadde gjort, men også hva NS-folk privat hadde gjort! Så hvis en NS-mann du aldrig hadde hørt om hadde gjort noe som noen påsto voldte skade, fikk du erstatte det! Retts-farsen var fullendt. Bolsjevisme i renkultur.

For å frata NS-folk alt rettsværn ble en provisorisk anordning 16. februar 1945 lagt frem om rettergang i landssviksaker. Den gjør inngripende ændringer i straffeprosessloven av 1887: Store saker kan behandles i lavere domstoler, sammensetningen av lagmannsrettene er forandret og forenklet, og den dømte har praktisk talt ingen adgang til å få avgjørelsen prøvet i høyere rett. Det var særlig med henblikk på dette professor Skeie skrev: Vi har aldrig i vår historie hatt en sådan rettsløshet

Jeg vil understreke at nordmænn i Norge ikke kjente til anordningene som Nygaardsvold-banden vedtok i London. De blev ikke kjent her i landet før efter 8. mai 1945. I følge norsk lov skal ny lov eller anordning kunngjøres i Norsk Lovtidende før den trer i kraft. Dette er viktig i forhold til grundlovens § 97 om tilbakevirkende kraft. Hvis en ny lov vedtas i går, jeg bryter den i dag, og den kunngjøres i morgen, så kan jeg ikke straffes for det. Anordningen av 15. desember 1944 ble holdt strengt hemmelig; ikke en gang Hjemmefrontens jurister kjente til den. Hvis straffeprosessloven ændres i går, jeg bryter straffeloven i dag, og ændringen kunngjøres i morgen, kan jeg ikke straffeforfølges efter ny prosess. Banden brøt alt som fantes av norsk lov.

Alle nøkkel-juristene som styrte det såkalte landssvik-oppgjøret var grovt inhabile. Som riksadvokat fungerte høyesterettsadvokat Sven Arntzen, som hadde deltatt i utarbeidelsen av anordningene. Som justitiarius i høyesterett fungerte Paal Berg, øverste sjef for den politiske Hjemmefront og delaktig i redaksjon av anordningene. Som lagmann i særdomstolen i Oslo fungerte Erik Solem, som også var delaktig i anordningenes tilblivelse. Disse mænn var både lovmakere, anklagere og dommere på en gang! Og de var svorne politiske fiender av de anklagede! Dette var intet rettsoppgjør, det var politisk kjetterforfølgelse. Norge hadde falt ned i bolsjevismens sorte hull.

Landssvik-avdelinger ble opprettet med et vældig korps av efterforskere, utdannet i egne kurser. De skulle granske hver eneste NS-manns og NS-kvinnes hjerte og nyrer under fem okkupasjonsår. For å få stoff å arbeide med og noe å anklage de ulykkelige for annonserte man efter angivere! Trykte angiveriskjemaer ble levert ut over skranken i landets politi- og lensmannskontorer. Folk sto i kø for å angi noen NS-person for noe de mente å ha hørt eller sett, om det så var i tredje eller fjerde ledd. Folkesnakk og hat var likestilt med bevis. Ville man innynde sig hos seierherrene gikk man dit og fortalte røverhistorier om NS-folk. Det ble man rikt lønnet for. Ingen avkrævdes bevis og ingen ble straffet for å lyve, skulle det komme for en dag, selv om løgnen utsatte den ulykkelige for dødsstraff.

La oss ta et eksempel. En frontkjæmper og NS-mann blev en kort tid beordret til Beisfjord ved Narvik, i nærheten av en leir for serbiske fanger. Journalist Fr. Knutsen i Aftenposten meddelte i august 1945 riksadvokaten at ekteparet C hadde fortalt ham om en grusom handling mot en serber, muligens drap, begått av frontkjæmperen. Ekteparet blev avhørt og erklærte at Knutsens fremstilling var oppspinn fra ende til annen. Dessuten var han synlig beruset da han besøkte dem. Ekteparet bodde forøvrig langt fra leiren. Saken blev ikke tatt med i tiltalen, men kom likevel opp i retten tross forsvarerens protest. Frontkjæmperen fikk 8 års tvangsarbeid! Folk som kjente ham bedyret at han var en hederskar tværs igjennom. Selv sa han at han aldrig hadde lagt hånd på noen fange i det hele tatt.

Hvordan kunne Norge synke så dypt ned under et kulturfolks nivå? Svenske aviser kalte oss bøddellandet Norge som ikke længer er en rettsstat. Den siste Sovjet-republikk, er et annet svensk klengenavn på Norge. Var det fordi vi var okkupert av britene og amerikanerne efter 8. mai 1945? For det var vi i flere år derpå. Spørsmålet er om vi ikke er det fremdeles. Er ikke NATO-medlemsskapet bare kamuflage for britisk-amerikansk okkupasjon? Dette betyr i virkeligheten jødisk herredømme i landet. Alt i Norge efter den datoen fulgte jødisk ånd og vilje. Vi fikk se typisk jødisk grusomhet og urett. Prosessen mot Quisling utspant sig i den gamle logen på bankplassen - jødelakejenes hovedkvarter.

Man skulle tro at kristne, kirken, præstene måtte gripe inn og formane folk til å besinne sig. Den som er fri for synd kan kaste den første stein. Flisa i sin næstes øye og bjelken i sitt eget? Den som trodde dette ble dypt skuffet. Kirken lå jo bak kjetterforfølgelsen, og nu var en ny på gang som den ivrig sluttet sig til. Biskop Eivind Berggrav førte an med sin bannbulle Folkedommen over NS. Hvorfor hatet de NS-folk sånn? De fleste, med Quisling i spissen, bekjente sig jo til kristendommen, noe Arbeiderpartiets folk ikke gjorde. Livredde kvinner og barn krympet sig under bispens bannstråle. Præstene drøftet i fullt alvor om NS-folk var mennesker! Er det slik at kirken egentlig bare tjener jødene og at enhver motstand mot jødevældet bringer den i harnisk? Kristne tror jo på jødene som Guds utvalgte folk.

Berggrav skriver: De kan ikke høres med at de ikke forsto bedre... de kjente skolens og kirkens innstilling Dette er tydelig. Nordmænn har altså, slik kirken ser det, ingen rett til åndsfrihet eller politisk frihet; vi skal underkaste oss og adlyde. Vi skal være jødenes træller?

Nøkkel-personen under okkupasjonen og inkvisisjonen derpå var Paal Berg. Norge var ment å være demokratisk, men Berg var ikke folkevalgt og likevel en av landets mæktigste mænn. Helt fra aprildagene 1940 la han sig opp i statens politiske anliggender og utøvet stor makt. Hans rolle er tvetydig og gåtefull. Han takket Quisling for hans fædrelandssinn og deltok allerede 15. april i innsettelsen av Quisling som leder av demobiliseringen. Dette mens kongen, Nygaardsvold og Forsvarets Overkommando kriget andre steder i landet. Berg etablerte sig under okkupasjonen som et selvbestaltet storting. Samtidig ledet han den såkalte hjemmefronten, som de fleste ikke en gang var klar over eksisterte. Den gav ut paroler med lovs kraft, skjønt den hadde null forfatningsmæssig myndighet. Endelig ledet Berg den såkalte Kretsen. Var det frimurernes hemmelige ledelse i Norge?

Hjemmefronten befalte hvem som skulle "likvideres", dvs. dræpes uten lov eller dom. Eller efter hemmelige lover av en hemmelig domstol hvor anklagede ikke har adgang til å forsvare sig. Slik frimurere og jesuitter gjør, og jøder i rabbiner-tribunal. Da krigen ebbet ut satte Berg sine folk i sving med å pønske ut måter å ramme NS-folk. De skulle bare tas, never mind Norges lover. Utover Solem og Arntzen var prisdirektør Thagaard og senere forsvarsminister Jens Chr. Hauge blant dem som skulle lede inkvisisjonen. Det var disse som utarbeidet den beryktede landssvikanordningen av 15. desember 1944.

Bandittene var forberedt på at det ville reises innvendinger om anordningenes grundlovsstridighet. Løsningen ble prejudikat. De satte Solem til ekstraordinær landssvikdommer, og 12. juli 1945 avsa han dom som godkjente alt det grundlovsstridige. Dommen ankedes til høyesterett, men der hadde Kretsen, med Paal Berg i spissen, flertall. Dommen ble stadfæstet og dermed sto det åpenbart grundlovsstridige som gjeldende rett i Norge. På en slu måte hadde høyesterett klart å oppheve grundloven, noe ikke en gang stortinget kan gjøre. For at noe i grundloven skal kunne ændres må to forskjellige storting godkjenne det, med stortingsvalg mellom. Høyesterett har ikke myndighet til å ændre loven.

Den forfærdelige følge av denne lovløshet var at titusener av norske kvinner og mænn ble kastet i fængsel, fratatt hus og hjem, formue og levebrød, menneskerettigheter og fremtidsutsikter. Og dette var Norges blods- og karakteradel, samfunnets støtter. Med dette ble folket forpøblet. Med lov skal landet bygges, ikke med ulov ødes. Dette hadde folket glemt.

Høyesterett og hjemmefronten var én og samme person, ånd og vilje. Paal Berg var øverste sjef for hjemmefronten og samtidig justitiarius i høyesterett. Høyesterett godkjente lovbruddet og tvang ved prejudikat underordnede domstoler til å gjøre likedan. Men jo mer barbarisk man gikk til værks desto grovere spydde man ut propaganda om humanitet og rettsstat. De som bare fulgte prosessene med et halvt øye og leste avisenes overskrifter, kunne innbilde sig at alt gikk rett for sig. All urett ble tillagt "nazistene".

Provisoriske anordninger er noe som bare gjelder til næste gang stortinget trer sammen. Man skulle derfor tro at det første stortinget gjorde da det trådte sammen efter 8. mai 1945 var å behandle Nygaardsvold-bandens anordninger fra London. Men nei! Dette skjedde ikke før 21. februar 1947, længe efter at dommene var falt og de fleste straffene fullbyrdet! Vidkun Quisling ble som kjent henrettet i 1945, længe før stortinget tok stilling til om dødsstraffen var lovlig og skulle opprettholdes! Og om lov-grundlaget han blev anklaget efter kunne bifalles. Større skam har aldri gått over folk og land. Den blir ikke mindre av at man kakler landssviker, landssviker, landssviker som papegøyer.

I rettssalene opptrådte både aktor, dommer og forsvarer som anklagere, motstandere av tiltalte. Sånn ble det fordi advokater som delte tiltaltes politiske syn var utelukket som forsvarere! Forsvar var altså i praksis forbudt. Kun fiender av NS-folk fikk "forsvare" dem, hvilket var ensbetydende med å rakke ned på dem. De tre kappedes om å skjelle ut tiltalte og latterliggjøre hans anførsler til selvforsvar. Slik ble rettsforhandlingene både komedier og tragedier. Hadde det bare vært skuespill kunne man ledd av det som satire. Men disse galningene skulle avgjøre en manns liv eller død. Jo bedre tiltalte forsvarte sig desto strengere ble straffen. Det var akkurat sånn kjetter-prosessene forløp for flere hundre år siden. Middelalderens skrekkvælde hadde gjenoppstått som i en vond drøm.

I konsentrasjonsleirene diskuterte man ofte spørsmålet hvem som var værst stilt, de som satt inne, sultet og pintes, eller kvinnene og barna som satt hjemme i uvisshet. Hvor meget de enn led i leirene var alle enige om at kvinnene og barna hadde det værst. Der ute ble de jagd ut av sine hjem, satt på gata, fratatt enhver inntækt, enhver livsmulighet, hånet og utstøtt overalt, utsatt for vold og alskens ondsinn. De forfulgtes som hekser i middelalderen. De var rettsløse og kunne bare trygle om barmhjertighet, som sjelden ble vist dem.

Hustruene og barna til fængslede NS-mænn blev underkastet timelange forhør hvor de skulle bakvaske sine mænn og fædre. Dette kunne pågå i ukevis. Det var farlig å hjelpe NS-familier, så gamle venner forsvant og selv nære pårørende viste sig ikke på mange måneder. Det var en terror som det efter krigen var god tone å fortælle om fra Russland, men som var like meget tilstede i Norge. Og den var rettet mot dem som hadde kjæmpet mot terroren i Russland. Angiveriet var skrekkelig; alle mistenkte alle og ingen torde betro sig til noen.

Efter ett år kom de første tillatelsene til besøk i fængslene og fangeleirene. En gang i måneden fikk mann og kone sitte midt i mot hverandre med en vakt mellom sig. Å ta hverandre i hændene eller omfavne hverandre var strengt forbudt. Gaver var også forbudne. Det fortælles om en fange som fikk besøk av sin lille datter. Hun hadde plukket en bukett blåbærlyng til sin far. På lyngen satt noen bær. Vakten plukket dem sporenstreks av og kastet dem i vasken. Det var forbudt å smugle inn levnetsmidler! Så var kjærlighetsgaven skjændet og den lille jenta bedrøvet. Hjemmefront-pakket som voktet leirene hadde ikke et menneskelig ansikt.

Fra sommeren 1945 fikk fangene hver 14. dag sende sine pårørende et postkort med max 15 rader hvor de fikk lov å fortælle at de ennu var i live. Brev var forbudne. De anklagede fikk ikke si noe om de skrekkelige tingene de var anklaget for. I pressen ble de uthængt som sadister, bødler og gemene forbrytere. De fikk ikke ta til motmæle. Pressen veltet sig i orgier av smuss, den hadde bitt hodet av all skam. Den hetset til lynsjestemning, og lynsjing forekom også, se Da bolsjevismen kom til Norge. Da Martha Steinsvik opplyste folket om terroren i sin bok Frimodige Ytringer raste pressen mot henne og forlangte henne erklært sinnssyk, satt fast, dømt for landssvik og alt mulig. Hun ødela rettsoppgjøret! Fordi det hun fortalte var sant.

Gjæve NS-mænn vart særlig grusomt behandlet. I en kjeller på Victoria Terrasse, som i okkupasjonstiden var tilfluktsrom, stuvet man sammen mange av Oslos kjente mænn, bl.a. postdirektør Svendsen, dr. jur. Herman Harris Aall og arkitekt Eugen Nielsen, i alt 70 fanger. Rommet hadde intet vindu, ingen ventilasjon, vann sto på gulvet tross gulvsluk, de hadde ingen brisker og lufting var forbudt. Aall utsattes efter 2 forhør av Security Service for straffeksersis som knekket den tilårskomne gentleman.

Ved en anledning ble 10 fanger, hvorav 1 kvinne, stilt opp mot en mur for å henrettes ved skyting. Men det var bare på gøy. Dette utførtes av norske sadister, forøvrig var fangene underlagt den britiske sikkerhetstjeneste. Efter en tid ble de navngjetne fangene flyttet til Akershus hvor forholdene var noe bedre, men overbefolkningen, utsultningen og terroren fortsatte. Alle NS-fanger utsattes for dette og vi har dekket det før, så jeg går ikke videre inn på det. Redslene var uten ende. Ingen av de humanitære organisasjonene stilte opp for NS-fanger. De var liksom ikke mennesker og hadde ikke menneskerettigheter. Jødisk skrekk-propaganda med Holocaust og alt det der hadde fratatt dem det.

Fangene blev ulovlig satt til livsfarlig arbeide slik som minerydding og senking av tysk ammunisjon. 1. september 1945, f.eks., gikk 10 fanger i lufta med M/S Thekla. Sjefen for landssvikavdelingen i Oslo, l'Abbé-Lund, kommanderte ulovlig landssvikfanger til likgraving. Dette er ikke noe de var dømt til, det er et eksempel på straff uten lov eller dom som kom i tillegg til idømt straff. Den alminneligste form for slik straff var utsultingen av fangene mens de satt i varetækt og ventet på at sakene skulle komme opp. Rasjonene fulgte ikke fængselsreglene, ikke en gang eksistens-minimum. Vokterne spiste som grever, og de avmagrede beinranglene av noen fanger snek sig til avfallsdunkene i håp om å finne potetskrell eller noe etbart, smuler fra de rikes bord. Der ble de jagd vekk.

La oss se på forholdene i en av jøssingenes konsentrasjonsleire, den på Notodden, som bevitnet av en fange. De var stuet sammen 36 mann i et rom som målte 35 m2. Vinduene var halvveis overdekkede. Der måtte de oppholde sig døgnet rundt, bortsett fra 1/2 times lufting per dag. De hadde ikke annet drikkevann enn fra en sjø i nærheten hvor kloakkrør munnet ut. De hadde ikke varmt vann til vask av tomme konservbokser som var deres spiseredskap. De fikk ikke bade og ikke varmt vann å vaske sig med. Kosten besto av tre mål om dagen. Til frukost 1/2 liter havresuppe og 3 skiver tørt brød. Til middag suppe av tørkede grønnsaker og tørt brød. Kveldsmaten som frukosten. Man ble snart underernært og fikk mangelsykdommer som skjørbuk. Alle gikk kraftig ned i vekt og begynte å ligne skjelett.

Man sa at dette skulle gjengjelde tyskernes behandling av norske jøssingfanger på Grini. Vokterne i jøssingenes leire var til dels tidligere Grini-fanger. Da er det interessant å sammenligne forholdene i tysker-leirene og jøssing-leirene. Da tyskerne kapitulerte ble Grini omgjort til jøssing-leir og omdøpt til Ilebu. Senere het det Ila Landsfængsel. For dem som ikke vet det ligger det i Bærumsmarka på Østerås. I tyskernes Grini fantes kiosk hvor fangene kunne kjøpe alt mulig: toalettartikler, krydder, tobakk, fyr, brus, kjeks osv. Jøssingenes Ilebu: Ingen kiosk! På Grini var røyking tillatt og kortspill alminnelig. Ilebu: Fra 1. oktober 1945 50 gram tobakk hver 14. dag, før det intet! Kortspill forbudt! Grini: Maten næringsrik, laget av yrkeskokker, dessuten tilskudd i pakker fra pårørende og Røde Kors. Ilebu: Mangelfull, helt ensartet kost, dårlig laget: grøt, brød, poteter, velling, litt fisk. Denne næring kunne ikke fordøyes ved kun 3 daglige mål. Intet pålegg. Totalt pakkeforbud, bortsett fra jul og påske 1945-1946 (påskepakken 1946 nektet). På Grini kunne man bevege sig fritt i det ytre område mellom kl 7 og 18. På Ilebu fikk man ikke gå noe sted uten arbeidskort. På Grini var det inspeksjon en gang i måneden; 1 betjent i leir og fængsel om natten. Ilebu: Hyppig inspeksjon, nøye kontroll med alle forbud, razzia med kroppsvisitasjon, mange vakter overalt. På Grini var det musikk og nyheter i radio middag og aften. Ilebu: Overføring av musikk eller foredrag kun en gang i blant.

Alle mennesker ville ha foretrukket å sitte i tyske "nazisters" leire fremfor den "demokratiske rettsstaten" Norges jøssing-leire. Ikke minst jøssingene selv, som visste hvor godt de hadde hatt det i tyske leire. Det er dessuten en viktig forskjell på de to leirene: På Grini satt bare mænn som hadde begått alvorlige forbrytelser. Blant fangene på Ilebu var ingen forbryter; der satt noen av Norges gjæveste mænn. Kjensgjerningene begravdes under et bombardement av propaganda som demoniserte "nazistene" og gjorde feige mordere til helter.

Til behandlingen i hjemmefrontens leire hørte ikke bare åndelig og legemlig tortur men også offentlig ydmykelse. Fra første dag måtte fangene stå i givakt for omegnens ungdom. De ble vist frem som vilde dyr på sirkus. Dette var mænn som få dager før hadde ledet bedrifter med hundrevis av ansatte, var professorer og ledende fagmænn, berømte musikere eller noe. Pøbelen nøt av å tråkke på dem. Det er bolsjevismens essens at høyværdige mennesker skal trampes ned og undermennesket klatre til topps.

I tyskernes leire kunne man lese, skrive, tegne, samtale, spille sjakk eller kort, nyte godbiter i pakker hjemmefra, spille musikk-instrument, synge. I jøssingenes leire var alt forbudt. Fangene skulle plages efter alle kunstens regler. Lyset tentes om natten for å holde dem våkne, og det marsjertes over dem så støy også hindret søvnen. Rommene krydde av vegglus og kakerlakker. Nordmænn flest der ute i samfunnet ble holdt nede i uvitenhet om hva som foregikk. De ble ført bak lyset av hyklerske kunngjøringer, som da Oslos politimester sa at NS-fanger skulle behandles som varetæktsfanger. Det virket beroligende på den skikkelige del av folket: Altså skulle de behandles anstændig.

Hva som enn lekket ut kom ikke de brede lag til kjenne, for alle media var underlagt streng sensur. Dagblad, tidsskrift, bokforlag, radio - overalt sto grindvakter som finkjemmet alt efter ubehagelige vitnemål og strøk det eller refuserte hele bidraget. Frigjøring kaltes det å ta fra oss all åndelig og politisk frihet. Vi kunne ikke ytre oss og ikke demonstrere. NS-folk gav ut bøker på Eget Forlag som ingen bokhandlere ville føre og som ikke blev omtalt i avisene.

De nye myndigheter var gjennomsyret av råskap, sadisme, fyll - fra toppen ned til den yngste vokter på bunnen. Som om de alle var opplært i samme skole. Unntakene var sørgelig få. Det var virkelig bunnslammet i det norske folk, som NS-fangene aldrig før hadde støtt på, ikke visste fantes. Det er vel slik at så længe anstændige mennesker har makten i samfunnet holder de sig i skinnet og gjør sig usynlige. Men når husets herre ligger nede danser rottene på bordet. Timelange nattlige appeller hvor fangene måtte stå i givakt inntil de segnet av utmattelse og ble sparket og slått. Mange prøvde å begå selvmord.

Opprørende var fængsling og dom over de mange Røde Kors -søstre som hadde pleid syke og sårede på Østfronten. I Arbeiderbladet for 30. juli 1946 leser man: Dømte landssvikere. Herredsretten i Follo har dømt Synnøve Nybøe til tvangsarbeide i 3 år og 1 måned, dertil 10 års rettighetstap for tysk krigstjeneste som Røde Korssøster. Disse barmhjertige søstre, som opplevde krigens redsler og søkte å redde menneskeliv uten hensyn til nasjonalitet, en virksomhet som tidligere ikke kjente grense mellom venn og fiende, de vandret efter utståtte strabaser i fængsel og mistet sine borgerlige rettigheter. Kan bolsjevismen i Norge fanges bedre enn i slike dommer over våre edleste kvinner?

Hjemmefrontens ledelse besto av mænn som gjerne kalles Kretsen. De var alle pamper i samfunnet, før og under okkupasjonen: Paal Berg, biskop Berggrav, prof. Seip, dir. Jahn, stortingsmann Wright, prof. Lindvig, dir. Thagaard, dommer Solem, dir. Sverre Iversen, dommer Schjelderup, fylkesmann Nordanger, adv. Chr. L Jensen og konsul Hans Halvorsen. Einar Gerhardsen var en av Kretsens medarbeidere og ble statsminister efter krigen.

NS-folk ble dømt til høye bøter i tillegg til fængselsstraff. Men bøtene var i virkeligheten enda høyere, for mange ble frastjålet en stor del av sin eiendom. Politiet henla alle sånne saker som uoppklarte uten å efterforske noenting. Hjem ble til dels ribbet for rubb og stubb, biler og maskiner stjålet, forretninger og eiendom "overtatt". I leirene og fængslene stjal vaktene fangenes eiendeler. Værdifulle arkiv forsvant. Tyske lagre plyndredes for millioner. Det var et makeløst kleptokrati.

Målet var visstnok å frata NS-folk alt: frihet, rettigheter, hjem, eiendeler, eksistensmidler - helst livet selv. De skulle degraderes til en pariakaste. Og bødlene var ikke fornøyd med å frata dem alt, de skulle også betale tilbake sin lønn for utført arbeid som de forlængst hadde brukt opp. Altså settes i bunnløs gjeld som det så skulle beregnes rente og rentes rente av slik at gjelden vokste til himmels. Og de måtte erstatte oppdiktet skade som de selv eller andre NS-folk skulle ha voldt.

Det var virkelig ingen grenser. Gamle ble fratatt sin pensjon. Midler på bankkonti ble bare overført til andre. F.eks. overførte Oslo Sparebank uten varsel frontkjæmperes barns sparepenger til Norges Bank. Deres livspoliser ble bare slettet av forsikringsselskapene.

En stor del av Norges gjæveste bondeslekter var NS-folk. I mange bygder så kommunale myndigheter med sorg mye av bygdas værdier vandre over i Erstatningsdirektoratets kasse. De måtte henstille til regjeringen om å lempe litt på ranet. Siden disse bondeslektene var bærere av Norges kulturarv gikk mye av dette tapt efter 1945. Tankene går til kosakkene i Russland.

Som fremholdt var det nytteløst å protestere mot dette, for man hadde ingen ytringsfrihet i det "frigjorte" Norge. Folk som ikke var NS men sa noe formildende om dem, eller holdt på lov og menneskerettigheter, ble kalt silkefronten. De ble frosset ut og mobbet, fradømt alle ære, tiet i hjel. Noen debatt om det såkalte landssvik-oppgjøret ble det aldrig. Hadde man et annet syn på dette enn pøbelen ble man utskjelt. Det kom ikke til noen meningsbrytning. Til det var folk altfor fanatisert - eller skremt. Besteborgere var livredde for å mene noe om noenting. De tiet eller jattet med. NS-folk skrev bøker for eftertiden. Myndighetene møtte deres ytringer med politimakt.

Det var ikke bare myndighetene som undertrykket ytringsfriheten heller. I februar 1947 kunngjorde Norsk Sentralforening for Boktrykkere hovedstyrets vedtak om at ingen medlemmer må ha noen befatning med tidsskriftene "§ 100" eller "Samfundsliv". At vedtaket kom så sent, forklarte man, skyldtes at man ventet forbud fra myndighetenes side.

Da fangene i konsentrasjonsleirene til slutt fikk lov å lese var litteraturen dog underlagt streng sensur. Fikk man lese en bok i en norsk jøssing-leir fikk man det også i Sovjetunionen. En fornøyelig historie fortælles fra Notodden. En av vaktene og inkvisitorene var en guttevalp på 18 år. Han fant en fæl bok hos en av fangene: Denne her boka e skrivi ta ein a dom værste nazistan, han Go-e-te. Sånt svineri må brennes opp. Slik gikk det at Goethe: Den unge Werthers Lidelser næret bokbålet for nazi-litteratur på Notodden.

Rundt 1000 nordmænn ofret livet i kamp for Norge, Europa og den hvite menneskehet mot bolsjevismen på Østfronten. De 6000 som overlevde vandret i norske konsentrasjonsleire like ille som dem i Sibir. Syke og invalide ble revet ut av sine senger på sykehus og stuet sammen i små celler. Ingen ble mer brutalt behandlet. Arm- og benproteser ble nektet, tuberkulosen raste. De enkleste hygieniske foranstaltninger nektedes dem. De ble ikke lægeundersøkt først. Desinfeksjon av klær ble oftest ikke foretatt.

Mens frontkjæmperne led hard straff i Norge leste de forbauset i avisene at amerikanerne anklaget sin tapre forbundsfælle i kampen mot "fascismen" og "diktatur-statene" for å ta sikte på å erobre verden for kommunismen. USAs tidligere ambassadør i Moskva, William C. Bullit, mente at USA ikke bør nøle med å bruke atombomben for å stoppe Sovjet-imperialismens fremmarsj. Ehh, var det ikke en forbrytelse å krige mot arbeider- og bondeparadiset der borte? Hvorfor var USA ellers alliert med Sovjet?

I Nürnberg ble tyskere hængt for at de angivelig hadde brukt krigsfanger til arbeid. Forundret leste man da i avisa Nationen julaften 1946 at millioner tyske, italienske og japanske krigsfanger bygger jernbane og veier i Sibir. Samtidig hørte man at hundretusener av tyske krigsfanger ennu arbeidet i England og Frankrike, 2 år efter krigens slutt. Det var kanskje frivillig dette? Husker du alle sakene om erstatning for tvangsarbeid mot Wehrmacht? Når skal tyskere få erstatning for tvangsarbeid? Når skal England, USA og Russland dømmes til kollektiv erstatning til det tyske folk?

Absurditeten toppet sig da frontkjæmperne som betingelse for å slippe ut måtte erklære sig villige til å bekjæmpe Sovjet-kommunismen!! Norge er en stor vits. Vi gikk med i NATO og rustet til krig mot det som alle jøssinger hadde kjæmpet for. Og de som førte an var jøssinger. Var de da blitt fascister alle mann? Nei, de hadde ikke ændret standpunkt! Var det da Sovjet som hadde forandret sig? Var det noe annet i 1945 enn i 1944? Man måtte bare le.

2. juni 1947 kom den finske barneballett på besøk til Norge for å takke Røde Kors for alle gavene til finske barn. Samtidig satt frontsøstre og frontkjæmpere fængslet i Norge for sin innsats på Østfronten for Finland! Mange av dem hviler evig i finsk jord også. Finnene unnet dem ikke et ord.

Landssvik-oppgjøret rettet sig mot omlag 93 000 norske kvinner og mænn. Men da familiene også ble rammet skapte oppgjøret bunnløs ulykke for henimot 10 % av det norske folk. Justisministeren erklærte at intet angrep på rettsoppgjøret ville bli tålt. Dermed motsa han det som angivelig var begrundelsen for å bekjæmpe "nazismen": frihet, rettsstat, demokrati. Hvis jøssingene mente alvor med dette burde de ha oppmuntret folk til å angripe oppgjøret. Det er bare rett om det står sig mot kritikken. Tror noen for alvor i dag at nær hundre tusen nordmænn brøt straffelovens § 86 og forrådte sitt folk?

På Ilebu spurte man diakonen om teologi-professor Hallesby mente at fangene burde anamme vokternes ånd, hengi sig til terror, bannskap, fyll og tyveri. Eller deres ånd som stjal fangenes hjem, eller deres som dømte dem efter grundlovsstridige regler og kastet dem i fængsel. Eller de kristnes ånd som var full av hat og hykleri. Var alt dette virkelig Jesu Kristi ånd? Ville ikke de kristne ha dømt ham for landssvik hvis han hadde steget ned på Jorden? Og korsfæstet ham? Hva ville han ha sagt til dem? Vik fra mig, for jeg kjenner dere ikke!

Private fortsatte å straffe NS-folk efter at de hadde utholdt både udømt og dømt straff. De måtte gå fra arbeidsplass til arbeidsplass fordi det alltid fantes noen som ikke tålte synet av en "landssviker". Det var helst slike som selv arbeidet for tyskerne under okkupasjonen og fant det best å slutte sig til isfronten. NS-folk støttes ut av sine organisasjoner, hvilket innebar yrkesforbud. Lærere kunne de ikke bli, journalister slett ikke, som utøvende kunstnere kunne de ikke opptre, ikke mønstre til sjømænn i utenriksfart. Læger og jurister mistet retten til å praktisere. Det var som om man oppfordret NS-folk til å begå selvmord, for noen vei som førte til livet lot man ikke stå åpen.

Det ble bestemt at NS-folk ikke kunne ansettes i ledende stillinger og ikke forbigå "gode nordmænn". Det innebar at hvis noen på arbeidsplassen hadde et horn i siden til en NS-mann eller ville ha hans stilling måtte denne bare gå. Kvalifikasjoner spilte ingen rolle; en dyktig NS-mann skulle være underordnet udugelig pøbel. Det var private organisasjoner som bestemte dette, hinsides lov og dom. Den som var NS skulle være paria for all fremtid.

Trakasseringen fortsatte i årevis efter krigen. 3. desember 1948 vedtok man en lov om sjømannstrygd hvor sjømænn er trygdeberettiget efter 150 måneders fartstid, men for NS-folk skulle den først regnes fra lovens ikrafttreden. Så trygderettigheter opparbeidet gjennom et langt liv som sjømann skulle bare slettes. 1. mars 1950 vedtok Norsk Skipsførerforbund at man ikke længer nektet alle NS-folk arbeid til sjøs men at hvert tilfælle skulle granskes nøye. Det samme gjorde drosjesjåførene; de streiket så snart en NS-mann fikk førerkortet tilbake. Lov om krigsskadetrygd av 19. juli 1946 bestemmer at NS-folk ikke har krav på godtgjørelse, skjønt de har måttet betale til trygden i likhet med andre. På utallige måter fikk NS-folk tilleggsstraff og tilleggsbot.

Man skulle tro at NS-folk kunne utvandre til et bedre liv i et annet land. Det var det mange som gjorde også. Men jøssingene forfulgte dem der også. 3. september 1946 meldte regjeringsorganet at man heldigvis hadde klart å hindre operasanger Otnes fra å opptre i Sveriges Radio. Svenske venner hjalp ham over til Argentina hvor han siden levde godt.

Har noen tenkt over, enn si beregnet, hva det såkalte rettsoppgjøret kostet Norge? NS-familiene var noen av Norges gjæveste med mange dyktige fagfolk innen vitenskap og teknikk, næringsliv og kulturliv. Da de ble satt ut av spill mistet Norge uoverskuelige værdier. Og dette i en tid da Europa og verden slet for å gjenreise sivilisasjonen av ruinene. Særlig tidligere industriledere fra NS savnedes sårt. På et møte i 1942 var det over 200 av dem. Primus Motor i landets industri-utvikling.

Når det gjelder lovligheten av kongens, Nygaardsvolds og Kretsens fremfærd påberopes ofte "konstitusjonell nødrett". Er man ikke hevet over loven når man er i nød, og var ikke Norge i nød efter 9. april 1940? Mange tror det. Som eksempel gis at når en mann er i nød på fjellet har han rett til å bryte sig inn i en annens hytte for å redde livet. Han kan ikke dømmes efter straffeloven for det. Hvordan er det egentlig med dette? Er man hevet over straffeloven når man er i nød? Nei, man er aldrig hevet over loven. Loven selv gjør innrømmelser for den som er i nød, f.eks. har man rett til nødværge. Dessuten må forsett foreligge for at handlingen skal være straffbar. Paragrafene inneholder betingelser som "i vinnings hensikt". Handlet man av et annet motiv rammes man ikke. Norge har ingen annen konstitusjonell nødrett enn den som er nedlagt i grundlovens § 17. Alt annet snakk om konstitusjonell nødrett er frekk bløff.

Som kjent undertegnet Norge ved Forsvarets Overkommando en avtale om kapitulasjon 10. juni 1940. Men avtalen ble holdt hemmelig efter 8. mai 1945. Den ble først offentliggjort i november 1947 av direktør Lorentz Vogt i et provinsblad. Da var de fleste dødsdømte for landssvik allerede henrettet. Øverstkommanderende general Ruge fikk fullmakt og ordre av konge og regjering om å innstille fiendtlighetene og tre i forbindelse med den tyske overkommando for å forhandle. Avtalen ble fullstændig fortiet av undersøkelses-kommisjonen (UK). De innblandede offisere hadde svært dårlig hukommelse. General Roscher Nielsen, som var en hovedperson og undertegnet, sa at han ikke husket dokumentets innhold! Ruge vitnet at han hadde sendt alt sammen til Nygaardsvold i London.

Nygaardsvold og hans kumpaner husket like dårlig. Nygaardsvold vitnet at han aldrig hadde fått kapitulasjonsdokumentet! Utenriksminister Koht og forsvarsminister Ljungberg vitnet likeledes; de kunne ikke huske noe. Senere fikk vi klarhet i saken: 12. juni 1940 sendte Ruge dokumentet med kurer til Norges legasjon i Stockholm. Den sendte det videre med kurer til banden i London. Der er det journalført i august 1940 og undertegnet som lest av Nygaardsvold, Koht og Ljungberg! De løy altså retten like opp i ansiktet! Efter bandens hjemkomst har dokumentet vært oppbevart i utenriksdepartementets arkiv i Oslo.

Jøssingene omtaler rutinemæssig vestmaktene og Sovjet som Norges allierte. Men Norge hadde ingen avtale om forbund med andre stater før 9. april 1940; vi var som Sverige nøytrale. Ikke en gang efter den datoen ble noen allianse sluttet. Koht bekræftet dette i tiden han var utenriksminister. Forsvarsministeren erklærte at ingen allianse ble sluttet inntil hans tilbaketreden i 1942. Efter krigen bekræftet England at Norge ikke hadde vært Englands allierte.

At Norges herskende klikk opptrådte som Englands vasall er en annen sak. Hvorfor blev ikke minene lagt ut i Oslofjorden? Utleggingen begynte 8. april, men ble stoppet efter henstilling fra den britiske marine-attasjé! Sånn var det. Norge tok ordre fra London. Vi var liksom ikke en selvstændig stat; vi var et lydrike under det britiske imperium.

8. mai 1945 begynte løgnens tidsalder. 17. mai det året gikk kommunistene i Arbeiderpartiet og viftet med norske flagg. Inntil 1940 hadde det vært forbudt å heise flagget eller synge fædrelandssangen på Youngstorvet. Da var nasjonen en sosial konstruksjon for å holde arbeiderklassen nede; den skulle knuses. 17. mai toget man med det røde kommunistflagget og sang Internasjonalen! Sånn var det. I 1945 anklaget kommunistene NS-folk for unasjonal holdning! Man gnir sig i ørene. Efter tyskernes landstigning ville kommunistene ha så mange norske ungdommer dræpt som mulig, fordi de så dem som klassefiender! De ville at Norge sluttet sig til Sovjet-samvældet. Likevel arbeidet de for tyskerne under okkupasjonen mer enn hva NS-folk gjorde. Borgerlige næringsdrivende gjorde det samme og ble rike på krigen.

Waldemar