Sovjet-Judea

Del 5: Industri, Handel og Finans

Tsar-Russland besto til 80 % av bønder og hadde lite industri. I byene livnærte man sig av håndværk og handel. Industri fantes bare på visse steder som Petersburg, Moskva og Ural. Mange av disse foretakene tilhørte utlændinger og ble drevet av utenlandske ingeniører. Russland var Europas kornkammer. Industriprodukter innførtes for det meste fra Vest-Europa. Stalin-klikken innså at egen industri var en forutsetning for å kunne føre angrepskrig mot verden og utbre revolusjonen og jødediktaturet. Så snart makten er sikret i 1928 gir de ordre om industrialisering. Den har kun ett mål: opprustning! Industri som ikke angår en moderne militærmakt lar man ligge urørt. Således legges all kraft på krigsviktige råstoffer, metallbearbeidelse, kjemikalier og lignende. Velfærdsgoder for folket bryr man sig ingenting om: Klær, møbler, hygiene-artikler, husholdningsmaskiner - sånt finnes ikke å få kjøpt for vanlige russere. En bondes klær har hans kone og døtre sydd og stolen han sitter på har han selv snekret sammen. Sovjetborgerens levestandard ligger langt under tsar-russerens i tiden før revolusjonen.

Femårsplanene begynner i 1928 og har utelukkende opprustning til formål. For å utarbeide og overvåke gjennomføringen av planene oppretter Stalin-kretsen Statsplankommisjonen. I 1931 er 3 av 5 stedfortredere til formannen jøder: Unschlicht, Krietzmann, Minajev. Blant de øvrige 18 medlemmene av presidiet er 12 jøder: Arson, Berdnikov, Chvesin, Gubermann, Kattel, Levin, Mendelssohn, Ronin, Rosental, Rubinstein, Weissberg, Wolff. I 1932 oppretter man dessuten Folkekommissariatet for Tungindustri som har opprustning til eneste oppgave. Lederen, georgieren Ordsjonikidse, er riktignok ikke jødisk men han er en av Stalins fortrolige, og under ham som stedfortredere finner man jødiske folkekommissarer: Michael Mosessohn Kaganovitsj (den allmæktige Lazarus Kaganovitsj' bror), Ruchimovitsj, Bruskin, Gurevitsj, Serebrovskij, Ossipov. Jøder besetter også stillingene som avdelingsledere: Vinokur (forretningsledelse), Figatner (personal), Raskin (kader), Birenzweig (utland), Piterskij (arbeider-rekruttering), Vassilkovskij (presse).

Som sjefer for de viktigste industrigrenene innsettes jøder: Ginsburg (bygg), Zifrinovitsj (kunstgjødsel), Kanner (metallurgisk), Kagan (kull), Israilovitsj (gass), Rataitsjak (kjemisk), Gelperin (nitrogen), Bitker (gummi), Schleifer (transportmaskiner), Fainberg (bergværksmaskiner), Alperovitsj (værktøymaskiner), Fuschmann (jernbanevogner), Israilovitsj (landbruksmaskiner). Utover disse oppnævnes utallige jøder til fullmæktige for særskilte områder, for mange til at jeg kan ramse dem opp, men på den lange lista finner man navn som Birmann, Frenkel, Kagan, Löwenberg, Scheinmann, Stein.

I 1936 opprettes et særskilt Folkekommissariat for Krigsindustri. Det ledes av jøden Ruchimovitsj med Michael Mosessohn Kaganovitsj som stedfortreder. Flyindustrien ledes av denne Kaganovitsj med stedfortrederne Joffe og Margolin, begge jødiske. I februar 1937 dør Ordsjonikidse og Lazarus Kaganovitsj griper sjansen til å sjalte ut siste rest av ikke-jødisk innflytelse over denne viktige gren av det sovjetiske statsapparat, jævnbyrdig med GPU og armeen. For at ikke utrenskningen av de siste ikke-jøder skal bli for påfallende oppnævnes først latvieren Meschlauk, men alt i august samme år fjernes han fra stillingen og Lazarus Kaganovitsj selv tar over. Det er ikke første kommissariat Kaganovitsj renser for ikke-jøder; han har alt gjort det samme i samfærdsels-kommissariatet. Dette kalles "reorganisering". Tungindustrien er allerede gjennomsyret av jødiske byråkrater men han presterer å stappe inn enda flere: Ingberman, Ginsburg, Turubiner; selvfølgelig i ledende stillinger som stedfortredende folkekommissarer.

Samtidig opprettes et nytt Folkekommissariat for Maskinindustri. Også her ansettes først latvieren Meschlauk før han feies bort og erstattes av jøden Alexander Davidsohn Bruskin, som sto Kaganovitsj nær. Som om ikke dette var nok utnævner Kaganovitsj i oktober 1937 sin egen bror Michael Mosessohn Kaganovitsj til Folkekommissar for Krigsindustri. De følgende år oppdeles forvaltningsapparatet mer og mer i folkekommissariater for olje, elektro, kraftværk, kullgruver, jern, legeringer, kjemisk, byggvare, bygg, ammunisjon, skipsbygg, maskin osv. Overalt rykker jøder inn i førende stillinger. Utover navn som allerede er nævnt finner vi: Katz, Sattel, Sobelmann, Bermann, Brill, Kogan, Feldmann, Mittelmann, Litvin, Schenkmann.

Snart innser man at også næringsmiddelindustrien er livsviktig i krig. I 1931 oppnævnes armeneren Mikojan til folkekommissar, med jødene Bjelenki og Levitin til stedfortredere ved sin side. Som avdelingsledere finner man jødene Dukor (finans), Schatchan (planlegning), Bresanovskij (kader), Lifschitz (presse). Sjefene for næsten alle viktige næringsmiddelindustrier er jødiske: Strikovskij (kjøtt), Jaglom (konserver), Giber (smør og ost), Margolin (margarin), Kremnjev (brød), Etlis (fisk), Bronstein (melk), Savodnik (nudler), Schindel (sukker), Gilinskij (sprit og vodka), Kissin (øl og gjær), Vorobjev (tobakk), Grossmann (kosmetikk). For å nævne noen. Det finnes mange andre, kan bare nævne noen: Baumfeld, Breitmann, Fuchs, Gordon, Jakobsohn, Lerner, Minz, Rubinstein, Süßkind, Weinstein. Hvorfor la jødene så stor vekt på å erobre og monopolisere næringsmiddelindustrien? Fordi utsultning alltid har vært et yndet jødisk tvangsmiddel. Planlagte sultekatastrofer var ved siden av slavearbeidet i Gulag-arkipelet deres viktigste middel til folkemord på russere.

Trævareindustrien fremmet jødene ivrig fordi den kunne drives med slavearbeidskraft til næsten null kostnad. Og selvfølgelig hersket de over den, med navn som Anzelovitsj, Kogan, Finkelstein. Det samme gjelder lettindustrien.

Som vi ser var Lazarus Kaganovitsj førende mann over Sovjetindustrien, med støtte fra sin bror. Fra september 1940 stiger en tredje jøde opp til overordentlig stor makt: Mechlis. Han blir leder av Folkekommissariatet for Statskontroll. Det er et nyskapt organ med vidtgående fullmakter. Det overvåker bruken av statsmidler og gjennomføringen av regjeringens beslutninger. Det har myndighet til å ta beslutninger over hodet på alle folkekommissariater og straffe dem som trosser budene med avsettelse fra embedet. Ved sin side har Mechlis jødinnen Semljatsjka-Salkind.

Hittil har vi kun berørt industriens høye ledelse. Var det kanskje slik at den midlere og lavere ledelse var russisk? Njet. Vi har ikke mange offisielle kilder om de lavere lag, men utenlandske eksperter som i årevis tjente Sovjet-industrien gir et entydig bilde av forholdene. Her er et eksempel på beretning: I min fabrikk var alle ledende poster besatt av jøder. Direktøren var jøden Grossmann, sekretæren jøden Perelmann, teknisk leder jøden Grünberg. I parti og fagbevegelse var det ikke anderledes. Jødene begunstiges og beskyttes på alle måter. Selv ved regelbrudd og korrupsjon forfremmes de heller enn å degraderes eller avsettes. Slik gikk det kamerat Stein som var sjefsingeniør i fabrikken hvor jeg arbeidet: Han ble omplassert til Folkekommissariatet for Utenrikssaker. En tysk ingeniør som arbeidet i Russland i flere år skrev: Tilstandene som hersket på dette værket kjennetegner forjødningen av hele industrien. Som såkalt rød direktør fungerte en russisk partikommunist som var halvt analfabet. Den virkelige ledelse besto av jøder, som den åleglatte lille Majevskij der høstet kjæmpesummer i godtgjørelse for oppfinnelser han stjal utenlands. Han førte et liv i sus og dus midt i sovjetisk armod. Jøden Sverdlov hadde en mørk bakgrund og hadde sittet i fængsel, men ikke desto mindre satt han nu i en ledende stilling. Jøden Pinkus hevet store summer for sine "komandirovki", hvilket er tjenestereiser. Uten tvil var disse jøder høyere begavet enn massen av russere, men begavelsen besto for det meste i å erobre innbringende poster og røve fælles eiendom. I dette la de en enestående behændighet for dagen. Når det gjelder tekniske evner i arbeidet finner jeg intet å bemærke. Deri var mange unge russere dem overlegne. Restene av den gamle russiske hjernekraft var henvist til kummerlige stillinger, uaktet sin gode tekniske forstand. De var ikke kommunister og hadde ingen støtte i parti eller GPU. Det hadde jødene og med den ryggdekningen raget de.

Det som gjorde det så lett for jødene å herske i Sovjetunionen var at de hadde klart å utrydde det meste av russisk borgerskap, middelstand og adel. Ikke minst storbøndene, kosakkene. Dette utrettet de som oppviglere og forførere av bærmen i Russland: forbrytere, krapyl, rasefremmede, undermennesker. Russerne som overlevde var i høy grad analfabeter og uvitende om alt. De hadde intet å stille opp mot en organisert verdensjødedom. Men medaljen hadde en bakside. Nu hadde de ingen gode kræfter til å hjælpe sig i det russiske folk, de måtte selv styre og stelle med alt. Men jødene er fåtallige og klarer sig ikke uten et værtsfolk til å arbeide for sig. Løsningen ble å stjele alt de trengte av teknologi i Vesten hvor det ennu fantes en blodsadel av arisk rase. Dette lyktes dem gjennom jødiske rikfolk og pamper i Vesten og mange nyttige idioter blant gojim: frimurere, kommunister og liberale. Målet var å bygge opp en angrepsmakt som kunne knuse all motstand, særlig fra NS-Tyskland. Men først måtte vestlige land svækkes ved innbyrdes krig og revolusjonær oppstand.

Foretaket å erobre verden med sete i Russland var håpløst så længe landet forble hva det var: et rolig langsomt levende jordbruksland. De jødiske bolsjevikene pisket det russiske folk ut av sin naturlige rytme. De tvang bondesønnene inn i den Røde Armee eller industrien for å ruste den til verdenskrig. I går bonde, i dag soldat eller industriarbeider. De bodde i elendige brakker under usle kår og fikk slite sig i hjæl for å fremme jødisk verdensrevolusjon mot sin egen rase.

All produksjon og alle varer, alle soldater også, var nytteløse så længe man ikke hadde et transportvesen som maktet å frakte dem raskt nok over Russlands endeløse vidder. Altså satset man stort på å bygge ut jernbanenettet. Dette måtte skje i en fart som russerne var helt uforberedt på. De hadde ikke kompetansen som krævdes. Landets store avstander gjorde det umulig å bygge mer enn et fåtall linjer, og på disse måtte man løse problemet med møtende tog. Man måtte ha et signalanlegg som virket og mannskaper som forsto sig på det og kjørte inn på sidespor i tide. Dette var særdeles vanskelig. Sikkerheten var elendig og langs alle linjer kunne man se vogner som hadde sporet av eller kollidert med møtende tog. Forsinkelser opp til 24 timer var hverdagskost. I 1934 registrerte man 60 000 jernbaneulykker! På bakgrund av dette overtar i 1935 Lazarus Kaganovitsj selv som folkekommissar over samfærdselen for å bygge opp jernbanevesenet i samsvar med angrepskrigens fordringer.

Årsaken til alle ulykkene i jernbanen er den raske væksten i mannskaper uten kunnskap eller erfaring, og dette er Sovjetregjeringens egen skyld. Kaganovitsj' svar er ikke klokere fremfærd men terror: Den som volder alvorlige ulykker blir herefter skutt! Den fryktede jøden får tilnavnet jern-kommissaren. Han sprer skrekk blant mannskapene men kan ikke derved bibringe dem en dyktighet de ikke eier. Hvordan skal en fattig moldbo, ætling av livegne sjauere som aldrig så moderne teknikk, plutselig mestre det tyvende århundres lokomotiver og elektroteknikk? Jødisk skrekkvælde kan ikke forandre naturlovene. Heller ikke jern-kommissaren greier å få ned tallet på ulykker.

Det han imidlertid oppnår er å omlegge jernbanen fra passagertrafikk til militærtransport. De strategisk viktige linjene bygges ut i full fart med slavearbeidskraft som Jagoda, den jødiske leder av GPU, forsyner Kaganovitsj med. Det gjelder særlig den transsibirske jernbane som utvides til to og tre spor. Flere nye linjer bygges; fra Baikalsjøen til munningen av Amur, fra Novosibirsk til det ytre Mongolia, fra industriområdet i Donets-bekkenet og Moskva til vestgrensen, Fra Leningrad til krigshavnene i Murmansk. Alt planlegges for opprustning og krig, det er det eneste som står i hodet på jødene.

Det sier sig selv at Kaganovitsj omga sig med en masse jøder. Som stedfortredere hadde han Lifschitz, Bilik og Sinjev. Til avdelingsledere valgte han Teumin (finans), Gaister (planlegning), Bykhovskij (partikader), Brodskij (jernbaneværnet), Ehrlich (jus), Ronin (statistikk), Rubinstein (bygg og montage). Over de enkelte linjer ansettes også jøder som sjefer: Sinjev (Leningrad-Moskva), Rosenzweig (transkaukasiske), Braude (nordkaukasiske), Rutenberg (Amur), Lemberg (ussuriske til Vladivostok), Fufrjanskij (Omsk), Rochwarger (undergrundsbanen i Moskva). Mannskapet i jernbanen overvåkes støtt og ledelsen for dette er stærkere forjødet enn noe annet: Pavermann (transkaukasiske), Sjpektorov (transbaikal), Golod og Iljin (vestbanen), Raissov (sydbanen), Milch (sydvestbanen), Rosental (Moskva-Donbas), Brandmann (Kasan), Gorsjin (Rjasan-Ural), Bjelenkij (syd-Ural) og mange andre. Videre fyller jøder postene som forretningsførere i de enkelte linjene, ledere av transporttrusts, partiorganisasjonsledere, formann i jernbanens fagbevegelse, redaktører av jernbaneblader osv. Russere sysselsettes alltid i underordnede og mindre viktige stillinger hvor de ikke har noen makt.

Handel og forretninger har alltid vært hovedområdet for jødisk beskjeftigelse. Ikke til å undre på at de dominerte denne del av bolsjevikapparatet stærkere enn noen annen. Veien til jødisk herredømme går alltid gjennom næringslivet og pengevesenet. Det gjaldt ikke mindre under bolsjevismen enn privatkapitalismen i Vesten. Under bolsjevismen tilhører all eiendom staten, men i staten hersker jødiske funksjonærer og de forvalter statens eiendom som de vil, gjør forretninger med den og bevilger sig lønn og godtgjørelse av den. Deres inntækter står ofte ikke tilbake for finansjødenes spekulasjonsinntækter på børsen i Vesten. Den forhenværende kommunisten A. Rudolf levde længe som høy Sovjetfunksjonær i USSR og anga månedslønnen for folk av sin rang til mellom 5 og 20 tusen rubler, av og til enda mer. Men alminnelige arbeidere tjente 80 til 150 rubler i måneden! Pampene i Sovjetbyråkratiet utgjorde en forsvinnende liten del av folket men var de eneste som dro fordel av at produksjonsmidlene overgikk i statens eie. Og blant disse pampene var en overvældende majoritet jødisk. En vanlig russer hadde ingen mulighet for å klatre opp i nomenklaturaen. Sovjetsystemet var statskapitalisme og monopolkapitalisme men ikke kommunisme i betydning av fælleseie, lik lønn og like rettigheter. Jøder kommer aldrig til å unne ikke-jøder noen likhet; om systemet kalles kommunistisk eller kapitalistisk betyr ingenting.

Marxistene lovet folket proletariatets diktatur og slutt på all utbytting. I steden utviklet jødene USSR til et utbyttersystem uten like. Fattige russere måtte gjøre alt arbeidet, fikk næsten ingen lønn, var rettsløse og kunne når som helst likvideres. Det ble de i milliontall! Jødene arbeidet ikke men hersket og søg til sig all velstanden.

En av de mest profitable virksomhetene i Sovjet-økonomien var utenrikshandelen. Som ventet stormet jødene disse postene og besatte dem. I 1930 blir jøden Rosengolz leder av det nydannede Folkekommissariat for Utenrikshandel. Han trekker med sig en hærskare av andre jøder så dette vel blir det stærkest forjødede av alle kommissariater. Eksporten betros Rabinovitsj. Under ham arbeider 11 eksportorganisasjoner, hvorav 10 ledes av jøder: Krajevskij, Tschuchmann (trævirke), Rakhovskij (kull), Pevsner (olje), Levin (korn), Kolmanovskij, Kasakjevitsj (industrivarer), Polisjtsjuk (teknisk), Petsjerskij (lin og hamp), Davidov, Kogan (forskjellige varer), Angarskij (bøker), Rosentul (råstoffer til lægemidler). Importen styres av jøden Gendin. Under ham arbeider jødiske avdelingsledere: Gurevitsj (råstoffer til industrien), Rabinkov (metall), Wolin (maskiner), Taiz (planlegning), Sabelysjinskij (kader), Barit (bokholderi). Videre fullmæktige i utenrikshandelen kan nævnes jødene Kattel, Kelmanson, Kuschner, Levin, Messing.

På 1930-tallet hadde Sovjet handelsdelegasjoner i 22 land. 10 av disse hadde jødiske ledere: Bjelenkij, Jefimov (Italia), Oserskij, Mossina (England), Tamarin (Polen), Löwensohn (Norge), Nepomnjasjtsjij (Sverige), Briskin, Slepjan (Finland), Levskij (Grekenland), Pikmann (Litauen), Sjostak, Sadovskij, Matison (Iran), Birkenhof (ytre Mongolia). De som hadde en ikke-jøde til formell leder hadde selvfølgelig desto flere jødiske underordnede. Fra 1939 er en bror av Kaganovitsj stedfortredende folkekommissar for utenrikshandelen: Ju. M. Kaganovitsj.

Folkekommissar for Innenrikshandel er fra 1934 jøden Weizer. Som stedfortredere under sig har han jødene Bolotin og Löwensohn. I de viktigste avdelingene oppnævnes jøder til ledere: Aaronstamm (statlig handelsinspeksjon), Wolynskij (organisasjon), Gobermann (finans), Dychne (forvaltning av matlager), Schwarzmann (utnyttelse av industrivarefondet), Selenskij, Majorov (sentralforbrukerforbundet i USSR og RSFSR), Levitin (forvaltning av læreanstaltene), Nodel (redaksjon av sentralorganet). Videre blir jøder sjefer for de enkelte handelsgrener, fullmæktige i ulike territorier, ledere av handelstrusts, forbrukerorganisasjoner, varehus, massebespisningssteder og mye annet rart. For mange til at vi kan liste alle, bare noen smakebiter: Beljavskij, Breido, Davidsohn, Epstein, Ganelin, Goldmann, Kagan, Kaplan, Kreinin, Levi, Neumann, Rosenhaus, Salinskij, Schlipermann, Süßmann, Weschner.

I finansvesenet vrimler det av jødiske navn, hvem kan tro annet? Jøder trekkes til penger som fluer til dritt. Stedfortredende folkekommissarer er Levin og Kruglikov. 7 avdelinger ledes av jøder: Tamarkin (statsinntækter), Kagan (deviser), Grisjin (personal), Bermann (finansiering av rustning), Nikolin (finansiering av landbruk), Jusfin (finansiering av kommuneforvaltning), Oserjanskij, Rubin (statssparekasser og statskreditt), Loksjin (budget), Rabinovitsj (forsikring), Schachnovskaja (presse). President for den sovjetiske statsbanken er Kruglikov. Som medarbeidere har han jødene Fainstein, Goldberg, Kogan, Mesjov, Tarskij o.a. Leder av banken for industrikapitalinvestering er Levin. Sentralbanken for kommunevirksomhet ledes av jøden Luganovskij. Leder av sparekassenes hovedforvaltning er jøden Solin. Presidenten for USSRs industribank er jøden Grossmann.

Landbruket i Russland ble i motsetning til all annen eiendom ikke beslaglagt av staten efter revolusjonen. Lenin overlot jorden til bøndene i håp om å vinne dem for bolsjevismen. Men det hjalp ikke stort de første årene mens borgerkrigen raste og hærene vekslet på å beslaglegge, plyndre og brandskatte. I 1922 rammet en fryktelig hungersnød. Tilstandene bedret sig først da den Nye Økonomiske Politikken ble innført. Men det skulle ikke vare længe. Stalin-Kaganovitsj drev som kjent tvangskollektivisering av landbruket. Det tilintetgjorde bondens tilværelse. Selvstændighet og glæde ved egen gård, bygge og la barna arve, hjem og tradisjon - alt ble lagt øde. Arbeidslyst og innsatsvilje ble dræpt. Det var landbrukets ruin. Hvem ledet kampen for å knuse selvstændige bønder? Riktig, jøder. 1929-30 ledes tvangskollektiviseringen av tre jøder: Kaganovitsj, Jagoda og Baumann. Den som setter sig til motværge pålegges uhyrlige skatter som snart ruinerer gården, eller deporteres, fængsles eller skytes. Likevel yter bøndene forbitret motstand og holder længe stand, for gård og grund, hjem, frihet og livsgrundlag. Da åpnes i 1932-33 et felttog av terror mot bøndene. Lederne er atter tre jøder: Kaganovitsj, som dengang leder partiets landbruksavdeling, Krinitskij, som leder den sentrale politiske forvaltning av maskin-traktor-stasjonene, og Jakovlev-Epstein, som er folkekommissar for landbruk. Følgen er kjent: bondestandens beste del likvideres, enten ved skyting eller forvisning til tvangsarbeid i Sibir, som er den visse død.

Terroren efterlater sig øde gårder og et ubebodd land. Svært lite mat avles så sovjetregjeringen må ty til matlagrene, men innenrikshandelens apparat er ikke distribusjonsoppgaven voksen. I 1933 bryter en fryktelig hungersnød ut, og den gjentar sig følgende år. Første år alene koster millioner av mennesker livet. Tvangskollektiviseringen drives igjennom med brutal makt til 100 %. Da jødene har nådd sitt politiske mål om å knekke de frie bøndene dabber deres interesse for landbruket av. De fortsetter å besette viktige poster, men ellers overlater de dette til andre. Sovjetisk landbrukspolitikk ble altså utmeislet av en etnisk gruppe som selv aldrig har dyrket jorden! Også i Sovjetunionen prøvde man å gjøre dem bofaste og knytte dem til jorden; i Hviterussland, Ukraina, på Krim og i Birobidsjan. Gang på gang på gang prøvde man. Forgjæves. Jøder vil simpelthen ikke arbeide, de vil bare sjakre. Suge ut andre menneskers arbeid. De har snyltervesenet i genene.

Waldemar