Sovjet-Judea

Del 4: Byråkratiet

Fra den innerste maktkjærne utgår byråkratiet som iværksetter beslutningene: politbyrået, organisasjonsbyrået, generalsekretariatet, sentralkomiteen med sine utvalg, og endelig de provinsielle og stedlige partisekretariat. Massen av partimedlemmer er byråkratiets forlængede arm inn i folket og gjør mest nytte som spioner. Dets øvre lag er stort sett besatt av kretsen om Stalin og Kaganovitsj, og der står jødene stærkt. Stiger man ned henimot grasrota tynnes jødeandelen hurtig ut og er blant vanlige partimedlemmer langt lavere enn i partitoppen. Slik må det være i et folk hvor jødene utgjør mindre enn 2 %.

Under maktkampen efter Lenins død avtok jødenes andel i sentralkomiteen mærkbart, og da kretsen rundt Trotskij ble rensket ut falt den enn mer. Ikke før på den 17. partidagen i 1934 hadde den nådd gamle høyder. Fra denne dag rensket man ut samtlige fra sentralkomiteen som var mindre enn spyttslikkersk undergivne. Av medlemmene og kandidatene i 1934, i alt 139 personer, var det i desember 1937 bare 23 igjen som levde i frihet. I mars 1939, på den 18. partidagen, konstitueres en ny sentralkomite, som revideres ytterligere i mars 1941.

Selv om det laveste lag i partiapparatet, de stedlige partisekretariatene, har større personell og derfor nødvendigvis relativt færre jøder, er det rikelig med jøder der også. Midt under de anti-trotskistiske utrenskningene, der mange tolket som antisemittiske, ble mange jøder utnævnt. Det var ikke anderledes i Ukraina enn i Russland: I 1937 er én (Mendel Markussohn Chatajevitsj) av tre medlemmer av generalsekretariatet jøde, i politbyrået 7 av 16 jøder (Kudrjavsev, Pramnek, Chatajevitsj, Scheleches, Margolin, Weger, Schlichter) og i organisasjonsbyrået 4 av 9 jøder (Kudrjavsev, Markitan, Siderski, Chatajevitsj). Følgen av dette er at hele statsapparatet er forjødet: justis, presse, kringkasting, handel, næringsliv, industri, kunst og vitenskap.

Selv om byråkratene skiftes ut meget ofte, og under utrenskningene i rasende tempo, kan man trygt si at jødenes stilling ikke svækkedes fra revolusjonen frem til annen verdenskrig, unntatt høyst midlertidig. Tidvis ble folket grepet av stærke antisemittiske strømninger, men jødene klarte sig gjennom dem alle uten vesentlige tilbakeslag. Under Stalins herredømme var deres makt så befæstet at intet kunne rokke den.

Så snart Stalin-Kaganovitsj hadde beseiret Trotskij og hans mænn og sikret sin makt gikk de hardt til værks for å bygge opp Sovjetunionen til en base for verdensrevolusjon. Infrastruktur, industri og våpenteknologi skulle moderniseres, og planene ble utarbeidet for 5 år om gangen. Landbruket skulle kollektiviseres for å knekke bøndene som selvstændig makt og ulmende opposisjon. All industri ble utformet med angrepskrig for øye, og rustningsindustrien sto i sentrum. Hæren skulle forstærkes umåtelig, og dette var formålet med alt det andre. Utenrikshandelens oppgave var å skaffe maskiner og råvarer som ikke kunne fremstilles eller utvinnes innenlands. Transportvesenet ble utbygd for å løse hærens logistikk. Diplomatiet strebet efter å gjøre andre land til lette angrepsmål. Pressen førte propaganda som understøttet disse anstrengelsene. I det hele tatt fantes det ingenting i staten som ikke var innrettet på verdensrevolusjon gjennom angrepskrig.

Folkekommissariatene som iværksatte femårsplanene behøvde skarpsindige fagmænn. Da kremen av russisk hjernekraft var utryddet av jødene måtte jødene selv fylle alle krævende stillinger. Husk at massene i det russiske folk var analfabeter og ubrukelige i alle stillinger som forutsatte kunnskap og intellektuelle evner. Når man fant jøder i alle tekniske og vitenskapelige stillinger skyldtes det ikke at jødene er spesielt begavede men at de hadde sørget for å kappe hodet av værtsfolket.

Når et folk beherskes av en fremmed minoritet som er mindre enn 2 % av sin egen størrelse, er det alltid fare for at det skal gjøre opprør og prøve å kaste av sig åket med rå makt. Dette skjønte jødene fra begynnelsen av, og opprettet sin Tsjeka for å holde russerne i ørene med terror. Den skifter efterhvert navn til OGPU og siden NKVD og til slutt KGB, men forblir sig selv lik. Dens oppgaver evolverer dog med staten og tilstanden i landet. Da borgerkrigen endte fantes det ingen godseiere eller tsaroffisere igjen å skyte, ingen klassefiender. Man gikk da i steden løs på arbeidere og partimedlemmer som ikke var krypende servile, alle som viste tegn til å kunne tenke selv og hadde karakter.

I 1934 trer jøden Jagoda i ledelsen for GPU. Han fyller terror-apparatet i den grad med jøder at GPU mer enn noen annen del av staten uttrykker jødisk vesen og vilje. Blant kommissarene finner vi jødene Agranov-Sorensohn, Gai, Solin, Slutski, Shanin, Bjelski. Vi mærker oss at lederen for Gulag-arkipelet er jøden Bermann, og mange av hans underordnede med ansvar for bestemte områder er også jøder: Kogan, Finkelstein, Pogrebinskij, Sabo, Solin, Serpukovskij, Mesner. Hele GPU er så gjennomsyret av jøder at man må helt ned til bakkemannskapene, de utførende organer, for å finne en overvekt av russere - russiske forbrytere.

I samband med femårsplanene hadde GPU en dobbelt oppgave. Først og fremst skulle den knekke enhver motstand med terror. Men den hadde også en annen viktig oppgave: Å levere tvangsarbeidskraft til store byggeprosjekt. Utrenskede personer ble ikke længer skutt i kjelleren til det lokale GPU-hovedkvarteret, de ble sendt i tvangsarbeid for å bygge kanaler, veier og jernbane. Utgangen av dette var likefullt døden, men jødene skulle ha nytte av slavene og forbruke dem til deres siste kræfter. I 1936 oppskattes tallet på slavearbeidere i USSR til minst 6 millioner. Gjennomtrekket er stort; mange dør av sult, kulde og utmattelse hver dag, men erstattes av nye slaver fra GPUs fængsler slik at slavetallet aldrig synker. GPU-kommandantene som øver oppsyn over arbeidets fremdrift og befaler er som ventet jødiske og har null medlidenhet med sine ikke-jødiske slaver. Deres talmudske grusomhet håner menneskeværdet.

Det finnes to typer slaver: Vanlige forbrytere og politiske fanger. De første skilles fra resten og settes til oppsynsmænn. Dermed får de fritt utløp for sadisme og kan ustraffet mishandle anstændige mennesker. Forbryterne blant russere er de som mest ligner sine jødiske herrer i sinnelag og best fullbyrder deres vilje. De føler ingen medynk med arbeiderne men driver dem ubarmhjertig i døden. Kvinnene må gjøre samme umenneskelige arbeid som mænnene og er de første til å bukke under.

La oss ta et eksempel på byggeprosjekt som ble gjennomført på 1930-tallet. Jernbanen fra Baikal-sjøen til munningen av Amur. Den skulle tjene mobiliseringen mot Mandsjuria og Japan. En million fanger ble satt i sving, og få overlevde. Landeveien fra Bijsk, sør for Novosibirsk, over Ojraten-fjellene i Altai til det ytre Mongolia bygdes ut til moderne motorvei i samme militære hensikt. I det europeiske Russland ble motorveiene Moskva-Minsk, Minsk-Kiev og Moskva-Kiev bygd. De tjente mobiliseringen mot Tyskland, længe før annen verdenskrig. Det største prosjekt av alle var kanalen fra Østersjøen til Hvitehavet 1931-33 som forbandt krigshavnene i Østersjøen med dem i Murmansk. Det piskedes frem i morderisk tempo under hardeste klima og uten vinterpause, uten nok mat eller boliger. Ingen vet hvor mange som strøk med men det må ha vært millioner. Det var på denne måten de fleste av bolsjevismens ofre mistet livet i fredstid, ved siden av planlagte sultekatastrofer.

Ansvaret for dette folkemord ligger hos følgende jøder: Jagoda, Bermann, Kogan, Firin, Rappoport, Frenkel, Afanasjev, Kvasnitskij, Rottenberg, Brodskij, Ginsburg, Berensohn, Dorfmann, Kagner, Angert. De fleste av disse ble tildelt Lenin-ordenen for sin forbrytelse mot menneskeheten. Som vi vet blir jøder aldrig anklaget og straffet for sine forbrytelser, uansett hvor hårreisende. I Vest-Europa ble redslene fortiet eller avfeid som propaganda. Jødene hadde jo nærmest monopol på massemedia her også og kunne hindre sannheten i å nå ut til massene. De hersket over partiene av kommunister og sosialdemokrater og kunne bryte offentlige kunngjøringer med terror. De borgerlige sa ikke et ord fordi de er frimurere eller forretningsmænn og underlagt jødene de også.

I september 1936 blir Jagoda avsatt, men jødevældet ender ikke. Hans efterfølger, Jesjov, er riktignok ikke jødisk men han er Stalin og Kaganovitsj spyttslikkersk underdanig. Han er også gift med en jødinne. Hans to stedfortredere er begge jøder: Bermann og Bjelskij. Ytterligere en stedfortreder er jøden Agranov-Sorensohn. Årsaken til utrenskningen ligger i at GPU var blitt farlig mæktig, sett med herskerklikkens øyne. Stalin-Kaganovitsj fryktet at de kunne bli styrtet. Det var også oppstått rivninger med den Røde Armee, da GPU krænket dens enemærker. Herskerklikken spilte den ene ut mot den andre. Først utnyttet man hærens makt til å renske ut GPU, siden GPUs makt til å gjøre det samme med offiserene i hæren. Mistenkelige generaler ble likvidert i god tid før annen verdenskrig. Til dem hører Tukhatsjevskij og syv andre generaler. I alle deler av hæren ble utallige offisere og underoffisere skutt.

At jødenes herredømme i GPU/NKVD ikke svækkedes under Jesjov får man bekræftet hvis man tar for sig lista over ordensbesmykkede medarbeidere av byggeprosjektet Moskva-Volga kanalen. Der finner man følgende jødiske navn: Mattheus Davidsohn Bermann (leder), Lazarus Josefsohn Kogan (forhenværende leder), Berensohn, Kagner, Kutler, Margolin, Pliner, Flekser, Sjuk, Robintsjik, Fidmann, Luskin, Papirovskij, Vengerovskij, Schiflinger, Baumholz, Churgel, Arno, Musikantskij, Kerson, Elkin, Pikower, Werzeiser, Perlin, Neumann, Brainin, Tetelbaum, Galperovitsj, Genkin, Ginsburg (alle avdelingsledere). I underordnede stillinger finnes det mange flere, også de ordensdekorert. Som lokale ledere av GPU/NKVD rundt om i USSR finner man mange jøder. I anledning av GPUs 20-årsjubileum i desember 1937 blir 4 funksjonærer i Kiev dekorert, hvorav 3 jøder: Sjarov, Babitsj, Pojassov; i Dnjepropetrovsk likeledes 4, hvorav igjen 3 jøder: Jurovskij, Fleischmann, Turbovskij.

GPUs makt er slik at Stalin-Kaganovitsj ikke tør la noen være leder altfor længe. I desember 1938 avsettes Jesjov. Hans jødiske kone, født Salomon, skiller sig straks fra ham! Ekteskap med jødiske kvinner er bare kald beregning fra deres side; kjærlighet er dem fremmed. Den nye lederen er Berija. Han stammer fra Georgia, men i rase ligner han jødene og finner sig vel til rette i jøderegimet. Selvfølgelig rokker heller ikke dette lederskiftet det jødiske herredømmet i terrorapparatet. Hvis vi ser på tvangsarbeidsleiren Dalstroi i det fjerne Østen finner vi der følgende jødiske oppsynsmænn: Gelfand, Mejerson, Slotnikov, Mendsyrsjetskij (alle i ledende stillinger), Grinspan, Litner, Reisman, Resnikov, Tsjernous.

Når folk diskuterer politikk tar de for sig ideer uten bånd til noen rase eller etnisk gruppe. De aner ikke at viljen som ideene herberger har bånd til blodet som avlet dem. De tror at ideene kan forstås på allmenmenneskelig grund og betyr det samme for alle. Når de drøfter kommunismen hefter de sig kun ved sånt som gir mening for dem og er blinde for kræftene som drev bevegelsen. Derfor falt det vanskelig for en norsk kommunist å tro på skrekkberetningene om folkemord i Russland. Han ser ikke folkemord i ideene han tror på, han ser frihet, likhet og brorskap!

Men det var jødene som hersket i USSR, og de har i årtusener haft en fælles vilje, et fælles mål. De bryr sig ikke om ideer, de streber efter makt. Hvis de ser at visse ideer kan brukes til å vinne frem i sin streben så bruker de dem. Siden kaster de dem. De bryr sig ikke mer om kommunisme enn noe annet. De hersker i alle slags samfunn med midlene de har til rådighet. Deres plan med kommunismen var å spænne folkemassene i værtsfolkene for sin vogn og piske sig vei til maktens tinde. De skulle bruke de fattige og forurettede til rambukk for å smadre det bestående samfunn og erobre all makt. Ikke bare i ett land men i alle, over hele verden. Deres drøm var og er verdensrevolusjon og verdensherredømme. Den har de båret siden oldtiden og er nedfælt i både Torah og Talmud. De er ødeleggere fordi de er parasitter. De lever som slavedrivere over andre mennesker uten å kjenne medmenneskelighet.

Dette ble klarere i Russland enn i noe annet land i historien. Maktkampen mellom Stalin og Trotskij var ikke en kamp mellom jøder og russere men mellom to veier mot målet. Trotskij ville drive revolusjonen i alle land samtidig, mens Stalin ville sikre en stærk base i Russland før man tok næste skritt. Selvfølgelig spilte også ærgjerrighet inn, men fremforalt selvbevarelsesdriften. Alle parter innså at den som tapte kampen om makten og strategien ville bli likvidert. Hva sier Machiavelli? Ingen fyrstes herredømme er trygt så længe den styrtede er i live.

Sovjet-Judeas revolusjonære verdensmål gjorde det til en uforbederlig fredsforstyrrer i internasjonale relasjoner. Det ville både avle uro innad i andre land og krig mellom dem. Verdenskrigen skulle munne ut i anarki og verdensrevolusjon når alle folk var utmattet av blodtap. Bare Sovjet-Judea selv skulle holde sig utenfor inntil tiden var inne for å gripe seirende inn; når andre nasjoner var stærkt svækkede og lette bytter. Siden utenrikspolitikken lå planene om verdensrevolusjon så nær var den fra første stund helt i hændene på jøder: Joffe, Rosenfeld (Kamenev), Braunstein (Trotskij), Brillant (Sokolnikov), Sobelsohn (Radek) tok hånd om dette. Deres første mål var å utløse revolusjon i Tyskland. Ambassadøren Joffe understøttet kommunistpartiet i Tyskland med store beløp. Riksdagsmannen Oskar Cohn (jøde) alene fikk 10 millioner rubel. Man utnyttet nøden under første verdenskrig til å hetse arbeidermassene. Således tvang man Tyskland til å kapitulere. Over kortere tid oppsto det sovjetregjeringer under jødisk ledelse mange steder i Tyskland. Alle kommunistlederne var jøder; Kurt Eisner, Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg de mest berømte. Deres sovjetrepublikker på tysk jord ble dog slått ned og samtlige henrettet.

USSRs utenrikspolitikk styres fra 1930 av Finkelstein (Litvinov). Fra 1933 er hans første oppgave å nedkjæmpe det nasjonalsosialistiske Tyskland. For det formål inngår han militære forbund med Frankrike og Tsjekkoslovakia. Hans andre oppgave er å bane vei for bolsjevistiske opprør i plutokratiske stater, særlig i Vest-Europa og Nord-Amerika. Værktøyene er marxistiske partier, fagforeninger, frimurerloger, jødiske organisasjoner, og jødisk høyfinans. Gjennom de kommunistiske internasjonalene prøver han å danne "folkefronter" - samlingsregjeringer hvor kommunistene kan tilrive sig overtaket. Folkeforbundet utnyttes aktivt for å fremme en fælles global politikk som destabiliserer ikke-kommunistiske land og fyrer opp konflikter. Hans tredje oppgave er å drive omveltningene selv: bruke jødiskeide industrikonserner til å forværre arbeidernes kår, hetse mot landenes lovlige regjeringer gjennom jødepressen, rope til streik og sabotage, avle hat og fiendskap mellom stændene, spre vanakt for alle institusjoner og myndigheter. Når samfunnsordenen står på randen av sammenbrudd og lovløshet florerer er tiden inne for å rope til opprør.

Det som da følger er borgerkrig, og den ledes av Komintern. Et skrekkeksempel er borgerkrigen i Spania 1936-1939. Komintern arbeider hånd i hånd med USSRs offisielle representasjon utenlands. Begge er gjennomtrukket av jøder. I USSRs utenrikskommissariat er samtlige stillinger av betydning besatt av jøder. I 1937 har de 27 ambassader hvorav 16 ledes av jøder. I ytterligere 7 har de ledende stillinger. Enda mer ekstrem er delegasjonen i Folkeforbundet: I 1935 tæller den 8 personer hvorav 7 jøder og 1 georgier! Ingen russere! Her er navnene: Finkelstein, Rosenberg, Stein, Markus, Brenners, Hirschfeld, Helfand, Svanidse (georgier). Følgende år er ikke anderledes.

Mot slutten av 1937 utviklet det sig likevel en krise i Sovjet-diplomatiet i samband med trotskist-prosessene. Paranoid angst for sammensværgelser grep herskerklikken så den mistenkte svik i alt som kryper og går. Først rensket man ut utenrikskommissariatet. Finkelstein klarte sig men mange andre falt. Siden fulgte ambassadene. De som skulle likvideres lokkedes hjem til Moskva med standard forevendinger: At de skulle avlegge rapport, unne sig ferie og hvile ut, forfremmes til en høyere stilling, og annet godt. Hvem gjennomskuet ikke dette? Fordelen med å oppholde sig utenlands var at man hadde sjansen til å komme sig unna. Men de fleste hadde jo familie i Russland, og den holdt regimet som gissel. Diplomaten ble stilt overfor et fryktelig dilemma; skulle han ofre sig for sin familie eller redde sig? På få måneder forsvinner 15 ambassadører; over halvparten av alle! Men jødenes dominans forblir uantastet.

Finkelstein selv avsettes 3 mai 1939, men likvideres ikke. Kaganovitsj har en plan som vanskelig tåler ham som utenrikskommissar da han hater Tyskland. Sovjet skal gå i forbund med Tyskland for å lokke det til å løse den polske krise med militær makt. Dette skal utløse krig mellom Tyskland og Vestmaktene. Når de har tappet hverandre for blod og ligger utmattede på marken skal Sovjet angripe. Enkelt og greit. Derfor oppnævnes den ikke-jødiske Molotov til utenrikskommissar. Han kan tyskerne få innbilde sig er en rasebevisst fullblodsrusser, men han er gift med jødinnen Sjemtsjusjina (født Karp) som er i slekt med styrtrike jødiske handelsmænn i USA.

Efter at krigen mot bolsjevismen bryter løs og operasjon Barbarossa dras i gang skrumper Sovjets diplomatposter utenlands inn til en håndfull: England, USA, Japan og Tyrkia. De to viktigste, ambassadene i London og Washington, ledes av jøder: Steinmann-Maiski og Umanski. Sistnævnte avløses i 1941 av Finkelstein selv. Kollontai forblir ambassadør i Sverige. Finkelsteins oppgave hos Roosevelt er klar: sikre amerikansk-jødisk hjelp til Sovjet og trekke USA inn i krigen på Sovjets side.

Jødene gjennomsyret alle grener av statsmakten, men næsten bare som politiske anstiftere, organisatorer, inspektører, kommissarer. Som maktmennesker, ikke som arbeidere eller soldater. Jødene arbeider ikke, og de ofrer selvfølgelig ikke sine liv på slagmarken; det er sånt man har de dumme gojimmassene til - træller og kanonføde. Selvfølgelig var det jøder som opprettet den Røde Armee: Trotskij og hans jødiske medhjelpere Skljanskij, Drabkin (Gussjev), Kamenev, Unschlicht, Lasjevitsj, Posern, Sinovjev, Sokolnikov, Serebrovskij, Messing, Jurenev og andre. Men hæren består i meget liten grad av kommunister; massen av soldater er upolitiske bønder og arbeidere som tvangsværves. For å gjøre dem føyelige utsettes de for en stri strøm av propaganda som taler til deres egne hjertebarn og fortier kommunismens mål. Man utla ikke krigen mot Tyskland som et skritt mot verdensrevolusjon men som forsvar av fædrelandet. Selv i Norge kalte kommunistene sig under okkupasjonen patrioter. Det var et taktisk trekk for å vinne folkets sympati og ble sikkert formidlet gjennom Komintern.

Mens jødene i meget liten grad var soldater eller offisere hadde de næsten monopol som kommissarer. De syslet med politisk oppdragelse og overvåking. I enhver politisk-byråkratisk stilling i den Røde Armee var det næsten sikkert at man ville finne en jøde. I 1930 tiltrer jøden Gamarnik stillingen som leder for den politiske forvaltning av den Røde Armee. Under ham finner vi som ledere for ulike politiske avdelinger jødene Aschlei, Rogovskij, Ippo, Schifres, Gecker, Slavin, Turovskij, Fischmann, Feldmann, Kutsjinskij, Landa, Stern, Deutsch. I et militærområde er forholdet som regel det at øverstkommanderende er russisk mens øverste politiske kommissar er jødisk. Et vældig politisk apparat ble bygd opp for å overvåke og fjernstyre alt og alle. Mens massen av soldater var likeglad ble hæren drevet av en hard kjerne av politisk bevisste offisere og kommissarer.

Som allerede nævnt avsettes marskalk Tukhatsjevskij i 1937, Den Røde Armees øverste leder under krigskommissar Vorosjilov. Han var en gang tsaroffiser men hadde gjort lysende karriære i den Røde Armee. Nu mistenkes han for sammensværgelse mot herskerklikken i liga med syv andre generaler. Om det finnes hold i dette eller bare er forfølgelsesvanvidd vites ikke. De blir i alle fall skutt. Gamarnik begår selvmord for å komme forhør, tortur og likvidering i forkjøpet. Titusener av offisere blir skutt hvilket alvorlig svækker den Røde Armee. I desember 1937 utnævnes jøden Mechlis til sjef for hærens politiske forvaltning. Han vet ingenting om militære anliggender men er en utpreget politisk kommissar. Til nærmeste medarbeidere vælger han sig jøder som Finkelstein (ikke utenrikskommissaren), Todorskij, Mazeilik, Bogatkin. Også noe militære stillinger besettes med jøder: Stern var politisk-militær rådgiver i det røde Spania, får i 1937 Lenin-ordenen, og blir i 1938 befalingsmann for en armee i fjerne Østen. I 1940 forfremmes han til generaloberst. En annen sjelden jødisk militærleder er Smusjkevitsj som er stedfortredende kommmandør over det røde luftforsvar.

Selvfølgelig er de politiske kommissarene også under Mechlis jødiske. Mechlis går i september 1940 av og rykker opp til folkekommissar for statskontroll, uten at dette svækker jødenes kvælertak på den Røde Armee. Kommissarenes makt synes å svækkes i august 1940 da de underordnes troppenes befal, men dette oppheves igjen i juni 1941. Kommissarene var det som spærret soldatenes retrett med maskingeværer og gav dem valget mellom å slaktes av tysk ild og mejes ned av jødisk ild. Ville en russisk soldat overleve måtte han først plaffe ned den jødiske kommissaren før han løp over til tyskernes leir.

Waldemar