Jøder drev Negerslaveriet i Amerika

På 1970-tallet satt hvite folk i alle land klistret til fjernsynsapparatene og så Holocaust og Roots, to av alle tiders mest innflytelsesrike TV-serier. Den gangen fantes ikke internet og vi hadde ingen kilde til informasjon annet enn fjernsynet, filmindustrien, pressen og forlagene. Det var et jødisk monopol, men vi visste ikke en gang det. Pressen selv sa at vi hadde pressefrihet og pluralisme i landet, at alle syn fikk komme til uttrykk. Vi hørte det og trodde det. Vi, hvite europeiske mennesker. Hvorfor skulle vi ikke det? Vi hørte aldrig noen bestride det media utbasunerte. Vi var overbevist om at vi levde i et fritt land hvor folkeviljen rådde og hadde forsknings- og ytringsfrihet som sørget for å luke bort alle usannheter i knivskarp debatt. Vi ante ikke hvor hjernevaskede vi var.

Denne innbildning at fri informasjonsflyt og debatt lutret alle ytringer, rensket ut løgn og feiltagelser, avlet en naiv tillit til medias narrativ og gjorde oss sårbare for hjernevask. Vi kunne ikke i vår vildeste fantasi forestille oss at det som ble rullet ut for oss var oppspinn og forbannet løgn. Om så var, hvorfor rykket ikke fagfolk ut og avslørte det? Det gjorde ingen, så da måtte narrativet være uangripelig. De som ante ugler i mosen kunne ikke begrunde sin tvil og våget de å åpne munnen ble de strengt irettesatt som fordomsfulle og hatefulle. Ikke nok med det, men de ble utsatt for rene hekseforfølgelsen, avskjediget fra sine stillinger, frosset ut av samfundet, karaktermyrdet i media. Folk flest betraktet dem som gale og ville ikke ha noe med dem å gjøre. Dette angikk ikke ytringsfriheten; det var et medisinsk problem, de var sinnssyke. De var svært sjeldne så de måtte jo være gale.

Men så kom internet på 1990-tallet, og plutselig gikk det opp for oss at vi aldrig før hadde hatt ytringsfrihet! Nu fikk vi høre stemmer vi aldrig før hadde hørt. Gamle demoniserte galninger viste sig å være fornuftige, å ha vitenskap og sannhet på sin side. Hvem hadde trodd det!? Vi fikk adgang til informasjon som før hadde vært unndratt oss. Vi innså snart at vi var ført bak lyset i mange viktige ting. Da varte det ikke længe før vi erkjente at historiene om jødeutryddelser og negerslaveri, slik media hadde fortalt dem, var løgn.

Alex Haley skrev boken Roots som fortæller historien om hans forfædre tilbake til en svart mann Kunta Kinte som blir borført som slave fra Afrika og bragt til Amerika. Boken ble filmatisert og vist som TV-serie. Det er historien om edle, tapre, uskyldige og gode svarte mænn; og onde, grusomme, nedrige hvite mænn. Vi trodde dette var kjensgjerninger - vi tok feil. I 1993, ett år efter Haleys død, publiserer Philip Nobile essayet Uncovering Roots i The Village Voice hvor han avslører bedrageriet. Haley arbeidet for Playboy magazine og det var den jødiske redaktøren Murray Fisher som klekket ut ideen om å skrive Roots. Det var også han som skrev mye av den. Haley skulle først og fremst spille forfatter og efterkommer av svarte slaver.

Fisher og Haley samarbeidet om Roots i seks år. Men de diktet ikke opp alt selv. I 1967 hadde en annen jødisk forfatter, Harold Courlander, gitt ut romanen The African. Da han fikk se filmatiseringen av Roots slo det ham hvor den lignet hans egen roman! I 1978 saksøkte han Haley for brudd på opphavsretten. Haley inngikk forlik og betalte Courlander 650 000 dollar. Så var den saken ute av verden. Jødemedia begrov den så den aldrig kom allmenheten for øre. Er det rart? Jødene tjente sig styrtrike på boken og filmen. Boken ble utgitt av det jødiske forlaget Doubleday, og TV-serien produsert av det jødiske filmselskapet David Wolper Productions. Det var antihvit jødisk-marxistisk propaganda, men vi trodde det var en svart manns slektshistorie, fortalt av ham selv som den var, nøkternt men usminket.

Roots er oppspinn, men negerslaveriet en historisk kjensgjerning. Det mange ikke vet er at hvite europeere også har vært slaver. Anslagsvis 2 millioner hvite kristne europeere var slaver under maurerne i Nord-Afrika. Vi var slaver under hunnerne, maurerne, mongolene, tyrkerne og andre fremmede folkeslag når de klarte å trenge inn i Europa. Vi var sørgelig nok slaver under våre egne både i gammel tid og nytid. Hamsun skrev om det hvite barneslaveriet i Amerika. Vi var slaver under jøder allerede i oldtiden og er det enn i dag. Tenk på alle de unge kvinnene som er bortført fra Øst-Europa og gjort til sexslaver i Israel. Endelig er vi i stigende grad slaver under fremmedfolk som har utnyttet vår barmhjertighet og vårt storsinn til å overrenne våre europeiske fædreland. Tenk på de hvite engelske jentene som lever i sexslaveri og rettsløshet under pakistanske bander i England. Over hele Europa kan rasefremmede innvandrere voldta hvite jenter praktisk talt uten straff.

Men det er negerslaveriet i Amerika det skal handle om denne gangen. Hva er sannheten om dette? Det finnes gode kilder på nettet: christiansfortruth.com, Walter White Jr., 1968, chuckmaultsby.net, careandwashingofthebrain.blogspot.com, holywar.org, concisepolitics.com, wethoughttheywerewhite.tumblr.com, zaidpub.com, sunray22b.net, whitegenocidealert.wordpress.com for å nævne noen.

Men jeg skal bruke en tysk bok fra 1938 jeg fant som omhandler jødenes virksomhet i Amerika: Othmar Krainz: Das Judentum entdeckt Amerika. Den første jøde kom til Nord-Amerika med skipet "Peartree" 22. august 1654. Han het Jakob Barsimson og kom fra Amsterdam hvortil hans forfader hadde flyktet fra Spania. Skipet la til kai i Ny Amsterdam (New York). Men allerede 12 år før hadde Barsimsons onkel og andre jøder utvandret til Brasil, hvor de dog ikke trivdes så Barsimson kalte dem til sig i Ny Amsterdam. Denne ankommende jødebande vakte forargelse blant kolonistene og de vendte sig til guvernøren Peter Stuyvesant med krav om utvisning. Denne var en jødeklok mann som forsto at koloniens fremtid som et samfund av frie, ærlige og hardt arbeidende hvite europeere forutsatte jødenes fravær. Den som betrakter New York av i dag vet hvor rett han hadde. Desværre var han ikke enevoldshersker i kolonien, og folket hadde heller ikke siste ord i saken. Hvem hersket? Dutch Westindia Company! Det var dette selskapet som laget forskriftene og anvisningene for kolonien. Stuyvesant skrev til det og klaget nybyggernes sak: Brevet er bevart og han nævner utbytting og bedrageri overfor kristne, påpeker jødenes medfødte dovenskap, og kaller dem en forslagen rase, hatefulle fiender som vanhelliger Kristi navn.

Jødene ante hva som var på færde og skrev selv til Dutch Westindia Company i Amsterdam hvor de fremhever at de er aksjonærer i selskapet og kræver sin rett! Endelig fikk Stuyvesant svar fra selskapet: Det billiger ikke hans beslutning, bl.a. på grund av aksjeforholdet. Allerede på den tid hadde våre forfædre begått den fatale feil å la pengene herske i steden for edel natur og god vilje. Gir man djævelen lillefingern tar han hele hånden. Hvor er New York City og hele Amerika, ja hele verden, i dag? Jødene er allmæktige og vi deres slaver. Stuyvesant forutså dette for 400 år siden! Han sa: Gir man jødene litt frihet voldes alltid stor skade. Amerika henfalt i mammonisme og pengevælde. Den gangen som i dag er løsningen på jødeproblemet enkel: Gjør ingenting for Penger!. Det er den nødvendige og tilstrekkelige betingelse for å bekjæmpe jødeplagen og overleve som rase. Intet annet eller mindre duger. Historien de siste tusen år er et levende vitnesbyrd om det. Skal vi overvinne våre laster eller skal vi forgå?

Jødene jublet, og med dette begynte masseinnvandringen av jøder til den Nye Verden. Med dette begynte også slavehandelen i Amerika! Men kolonistene ga ikke straks opp forsøket å overtale kompaniet. Presten John Megapolensis skrev et nytt brev hvor han utbroderte jødeplagen. Også dette brevet er bevart og han anførte at de innvandrende jødene ikke hadde penger og intet visste, de var for det meste analfabeter. Få talte nederlandsk. Men hovedanklagen mot dem er at de ikke har annen Gud enn Mammon og intet annet mål enn å røve de kristnes eiendom og tilrive sig herredømme over handelen. Stuyvesant vedtok lover som forbød dem å handle med kolonistene og å eie land. De kunne ikke bli borgere av kolonien.

Fem av jødene ble ilagt en særskatt for å betale oppføringen av en værnevoll (mot indianerangrep?), og de øvrige jødene måtte delta i arbeidet - en uvant syssel for dem. Denne voll ble senere berømt og ga navn til Wall Street! Philipp III av Spania hadde innført enda strengere lover mot jødene i spanske besittelser i Amerika: Deres nærvær var forbudt og straffedes med beslag av all eiendom eller pisking, om ikke de ble brent på bålet. I alle fall ble de omgående utvist. Dette var en mandig tid hvor man aktet tilværelsens krav uten illusjoner. Ennu hadde vi kloke fyrster og adelsmænn i ledelsen og intet rennestensvælde av tåper og pakk. Men pengemakten gnager allerede på denne naturlige myndighet som Nidhogg på Yggdrasil.

Det hendte at fritenkeren Roger Williams ble utstøtt av fællesskapet til de intolerante pilgrimene i Boston. Han trakk sørover og grundla byen Providence i det nuværende Rhode Island. Der innførte han toleranse i religionsspørsmål. Som den anelsesløse oppkomling han var forsto han ikke jødefråga anderledes enn som en strid om konfesjon. Altså kunne jødene slå sig ned i området på lik linje med andre. I Newport anla de sin annen bosetning, få år efter ankomsten til Amerika. Handelslovene ble ikke strengt håndhevet i Williams' rike. Snart skrev nykomlingene til jøder i alle land og meldte de gunstige forholdene i denne nye koloni, og det varte ikke længe før innvandringsstrømmen var stærk. Williams skjønte ingenting.

Om ikke længe var Newport en jødisk by. De ariske nybyggerne i Amerika sperret av området. Føreren Cotton Mather omtalte Newport som en søppelbøtte av Jerusalems forbrytere og Europas avskum. Javel, men hvorfor ble da jødevældet tålt? Årene gikk og jødene oppnådde efterhvert monopol på den ene handelsgren efter den andre. Metodene har alltid vært de samme. Jødene holder sammen mot ariske individer, og de bruker skitne triks som ære og sed forbyr oss ariere. Vi har ikke en sjanse. Den portugisiske jøden Aaron Lopez begynte å handle i hvalkjøtt. Få år efter ankomst til Amerika som ubemidlet mann eide han 30 skip. En del av sin rikdom brukte han til å importere ytterligere jøder til Amerika og således befæste jødemakten. Han begynte å fremstille forskjellige produkter av hvaloljen og hadde snart 17 fabrikker. Men det som angår oss mer her er at han også var en av de største slavehandlerne.

Jødene har alltid hatt en forkjærlighet for å handle i varer som er skadelige for sine ariske kunder. De begynte tidlig med handel i brennevin i Amerika. Men tross sine fremganger hadde jødene forblitt en isolert koloni i Amerika uten en skjebnesvanger vending som inntraff i 1664. England bemæktiget sig byen og tok over med vold! Fra da av het den New York. I England hadde dyptgripende omveltninger funnet sted. Oliver Cromwell hadde kommet til makten, og han var jødetilbeder. Rabbi Manasse ben Israel ba ham oppheve innvandringsforbudet mot jøder som hadde vært i kraft siden 1290, og fikk det innvilget. Cromwells død forandret ikke dette. Jødene var likestilt i alle engelske kolonier. Utfrysningen i Newport var opphevet og de kunne trekke tilbake til New York og spre sig videre utover landet.

Spesielt dro jødene til Georgia. Men derfra ble de fordrevet for sin slave- og brennevinshandel. Derfor trakk de videre til Charleston som snart ble jødenes høyborg i Syden og sentrum for slavehandelen. Mærkelig nok var det fremdeles forbudt for jøder å handle med kolonistene, men da de likevel hævdet sig storveis i handel må man anta at lovene på en eller annen måte ble omgått. De benyttet sig vel av stråmænn og bestikkelser. Men ikke alle vansker var overvunnet. England vedtok en lov som førbød utlændinger å drive handel i engelske kolonier. Jødene i Newport måtte da søke om engelsk statsborgerskap, men det ble nektet dem! Den listige jøde så en utvei: I Massachusetts var det et smutthull i loven som han kunne utnytte. Han vendte tilbake til Newport som engelsk statsborger!

Jødene gjorde aldrig nyttig arbeid i Amerika; de virket som mellomledd i handelen mellom oversjøiske land og Amerikas innland. Nybyggerne og pionerene i Vesten gjorde det harde arbeidet med å utvinne landets rikdommer av alle slag; jødene solgte dem. De skapte intet nytt og foredlet heller ikke. De levde fett av å manipulere prisene og suge ut det arbeidende værtsfolk. Sånn har det vært i alle land, og så i Amerika. En annen ting de gjorde mot nybyggerne var å spionere på dem for England! Det var de som dannet opphav til det senere så berømte britiske Intelligence Service. I London satt 30 jøder og samlet meldinger fra koloniene som deres rasefrender sendte. Byrået skrøt av å vite alt som var værdt å vite om det som foregikk i Amerika. Ni jøder sto bak den såkalte Non-Importations-Act som foregrep handelskrigen og revolusjonskrigen mellom England og Amerika. Samtidig som jødene offisielt boykottet engelske varer smuglet de samme varer med stor profitt! Under boykott kunne prisene skrus opp.

Jødene bygget opp den såkalte triangelhandelen: Jøder på de Vestindiske Øyer leverte sirup (av sukker) til jødene i Newport, som fremstilte brennevin av den. Brennevinet ble bragt til Afrika hvor jødiske slavehandlere solgte det til negerhøvdinger. Fordrukne hadde de til slutt ikke annet å betale med enn slaver, unge mænn og kvinner av egen stamme. Alkoholismen hadde tatt dem og brennevin måtte de ha! Kald beregning bygd på lang erfaring fra jødisk hold. Slik gikk det til. Slavehandlerne røvet ikke slavene i Afrika, men kjøpte dem av negrene selv. Og førte dem til Amerika.

Jødene hadde sjøfarten mellom Amerika og Afrika i sin hule hånd. De dominerte alle grener av handelen og hadde ofte monopol. Frem til revolusjonskrigen i 1776 var de imidlertid utestengt fra mange embeder, stillinger og yrker i Amerika. Deres makt var begrenset. Revolusjonen forandret alt det. I revolusjonskrigen var det 40 jødiske soldater, og av disse var hele 24 offiserer! 4 hadde graden oberstløytnant, 3 var majorer, og minst 6 kapteiner. Men ingen av dem falt i krigen. Hvordan kan det ha sig? Graver man litt finner man at de befant sig langt fra stridens hete. De hadde kun stillinger i materialforsyningen og regnskapet. De drev forretninger i hæren som i alt annet! Beriket sig på krigen og ofret intet. Jødene på innsiden av hæren samarbeidet med dem på utsiden. Sammen forutså de at krigen ville føre til stor mangel på næringsmidler, og fikk rett. I tide kjøpte de opp alt de kunne få tak i og holdt det tilbake. England blokkerte kysten så ingen leveranser utenfra slapp gjennom. Prisene på matvarer steg voldsomt. Først da begynte jødene å sælge, og de jødiske provianteringsoffiserene på innsiden sørget for å kjøpe alt av jødiske handelsmænn på utsiden til høyeste pris.

Samtidig fortsatte de sin smugling av forbudne engelske varer, f.eks. te. Ikke nok med det, men de handlet med engelskmænnene også! Kort sagt solgte de til høystbydende. Husk det næste gang noen påstår at jødene var kolonistene tro under revolusjonskrigen. De er aldrig tro mot andre enn sig selv og sin profitt. Tenk hvor lang tid det har tatt arieren å lære jøden å kjenne! Ennu i dag svever de fleste av oss i tykkeste uvitenhet; ser på jødisk film og fjernsyn og tror de forstår sig på ting. Selv når general Washington bød over fikk han ingen varer uten å betale kontant. Denne ubarmhjertige utsuging i nødens stund var likevel ikke alt. Som allerede nævnt virket jødene også som spioner for England i Amerika midt under krigen! Et eksempel er David Franks i Philadelphia. Aaron Lopez i Newport sadlet om til mer lukrative geskjæfter; han solgte krutt til engelskmænnene og leide ut sine 30 skip til høy pris som han likevel ikke hadde bruk for under blokkaden. Den svære formue jødene samlet gjennom sin åger ble ikke liggende brakk. De lånte ut pengene til Washington mot skyhøy rente! Denne måtte bruke dem til å kjøpe varer av jøder, og så lånte de atter ut de samme pengene til samme mann til samme skyhøye rente! Blodsugingen kjente ingen grenser. Jøden hadde sugd sig fast i det blødende sår og slapp ikke taket.

Allerede på den tid hadde jødene nær monopol på pengeforretninger. Det krydde av jødiske bankierer: Haym Solomon, Joseph Simon, Benjamin Levy, Bernard Gratz, Benjamin Jakob, Hyman Levy, Jakob Hart, Isaac Moses, Philipp Mines, Cohen, Pollock og andre. Næsten alle pengene general Washington trengte til sin hær kom fra disse bankierene. Robert Morris, som var kolonistenes finansminister, hadde en selsom hang til å foretrekke jødiske bankierer fremfor ariske når han handlet i embeds medfør. Pussig nok var han efter krigen en av Amerikas rikeste mænn!

Som kjent har den hvite mann fått skylden for indianernes utryddelse i Amerika. Få vet hvordan dette egentlig gikk til. Jødene begynte å handle med indianerne. De kjøpte kostbare pelser av dem og betalte med værdiløst kram; farvede glassperler, billigste tekstilvarer, øreringer, armbånd o.l. som de ervervet i Europa. De godtroende indianerne uten erfaring med jøder var lette å lure. Snart hadde jødene en fremragende stilling i verdenspelshandelen. Den første som begynte med dette var Hayman Levy. Han hadde en ansatt ved navn Nicholas Low, jøde han også. Han kom på en lysende idé: sælge rom til indianerne! I Newport hadde jødene som nævnt utallige fabrikker hvor de laget snaps, rom og likør. Problemet var bare at nybyggerne var avholdsmænn. Spriten måtte sælges til negre i Afrika og indianere i Amerika. Baktanken var den samme: gjøre dem til alkoholikere for å bemæktige sig og plyndre dem.

Indianerne var inntil da helt ukjente med alkohol og visste intet om følgene av drukkenskap. De måtte oppdras til å drikke. Den slu jøde Low forærte indianerne rom hver gang han gjorde forretninger med dem. Snart henfalt den ene indianerstammen efter den andre i alkoholisme, til jødenes hemmelige jubel. Av stolte krigerfolk var ikke annet igjen enn tøylesløse drankere. Men nu fikk de ikke længer rom gratis, de måtte betale for den i dyre dommer. Således kunne jødene overta all indiansk eiendom. Handelen fortsatte til de var proletarisert. Indianerne tydde da selv til bandittvesen, plyndret og bekriget hverandre, og efterhvert også nybyggerne. Disse slo kraftig tilbake og det utartet med tiden til regelrette utryddelseskriger. Få kjenner bakgrunden for dette og vet ikke at hvite europeere og indianere en gang levde i fred med hverandre efter overenskomst.

Alle amerikanere var foretagere og hadde store planer for å utvinne landets endeløse rikdommer. Planene var altfor store til at de kunne sette dem ut i livet alene. De trengte hjelp; stærke kropper og nyttige never. Men de var ikke å oppdrive. Ingen av nybyggerne ville slave for andre; de ville være sin egen herre. Koloniene led av prekær mangel på arbeidskraft. Intet kunne utføres i praksis. Man støvsuget Europa for fattigfolk som ville utvandre til Amerika men ikke hade råd til overfarten. Dem tilbød man billetten mot at de bandt sig til å arbeide ned gjelden over fem år eller mer i Amerika. Men dette strakk ikke på langt nær til; behovet for arbeidskraft var bundløst. Da gikk man til det uhyrlige skritt å åpne fængslene i England: Straffangene ble tilbudt friheten mot at de gikk med på å arbeide i Amerika! Mange slo til men selv dette var ikke på lange veier nok. Næste trekk var å frakte alle krigsfanger over dammen som træller. Skotter og monarkister fra slagmarkene ved Dunbar og Worcester; katolikker som reiste sig mot engelsk herredømme - ble alle ført til den Nye Verden.

Men denne løsningen hadde en alvorlig mangel: Fangene måtte gjøre tvangsarbeid et antall år, men siden var de frie og ble selv foretagere som trengte arbeidskraft. Følgen ble at det udekkede behov bare vokste mer og mer, som en rullende snøball. Dessuten var europeere uegnede for en del av arbeidet. I Sydstatene lå kjæmpestore flater fruktbar svart jord uutnyttede og ventet på jordbrukere. Der kunne man dyrke tobakk, ris, sukkerrør og bomull, om man hadde folk til arbeidet. Men rismarkene i Syden var brennhete og sumpene avlet uhorvelige mengder malaria-mygg. Utallige nyankomne europeere satte livet til i tropefeber eller segnet under den intense heten. Særlig ille var det på de Vestindiske øyer. Der var jødiske plantageeiere tidlig ute med å innføre negre til arbeidet. Snart kom man på samme tanke på fastlandet. De første 20 negre fra Afrika kom til delstaten Virginia alt i år 1619. Men disse første negrene var ikke slaver! Heller ikke de følgende negre som Westindia Company bragte til Manhattan var slaver. De kom på samme vilkår som europeerne; måtte arbeide et antall år for å dekke fraktkostnaden men ble siden frie kolonister. Få er klar over dette at de første negrene i Amerika var frie mænn.

Negeren egnet sig ypperlig hvor hvite mænn kom til kort. Han tok hverken skade av brennende sol, hete eller malaria-mygg. Hans kroppsbygning var som skapt for tungt kroppsarbeid. Det var Spanias regjering som først bragte svarte arbeidere til de Vestindiske øyer. Men ikke som slaver. Regjeringen kom imidlertid i pengenød og fikk overlate denne virksomheten til et privat selskap mot betaling. Det besto av to jøder fra Tyskland ved navn Eynger og Sayller. Men bevillingen var betinget av at negrene ble tilbudt anstændige vilkår, at jødene ikke drev åger og at arbeidskraften kun ble bragt dit hvor den var uunnværlig. Slavehandel og slaveri var ukjent i Nord-Amerika inntil 1661.

De hvite nybyggerne i Nord-Amerika motsatte sig slavehandel da det stred mot deres kristne tro. Blant kvækerne var det sågar forbudt. Georgia ble grundlagt med forbud mot slaver, rom og papister. Men jødene så anderledes på saken. Med hjelp av Westindia Company, hvor det satt mange jøder som kun tenkte profitt, tvang de Georgia til å oppheve forbudet mot slaver og rom. I 1661, kort efter at jødene hadde slått sig ned i Virginia, ble slaveriet for første gang lovlig anerkjent. Snart fulgte andre kolonier efter. Den grusomme handelen i svarte slaver fra Afrika kunne begynne.

Førende i slavehandelen var jødene i Newport og Charleston. Da slavehandel i England og Nederland forlængst var forbudt var det ingen andre enn de som drev dette. Slavehandelen i Amerika og slavetransporten over Atlanteren var så godt som et jødisk monopol. En samtidig beretning melder at av 128 skip som losset slaver i Charleston under ett år var 120 registrert på jøder i Newport eller Charleston. De øvrige 8 eides sannsynligvis av jøder i andre samfund på østkysten. I hvilken grad nævnte Aaron Lopez dominerte handelen i allmenhet i Rhode Island (med Newport) fremgår av bevarte fraktbrev, handelsbevillinger, kvitteringer og havnepapirer. Mellom 1726 og 1774 bærer mer enn halvparten Lopez' underskrift! Selv i eget navn behersket han over 50 % av all handel i kolonien. Dessuten hadde han sikkert andre skip som seilte under andre navn.

Den første frimurerlogen ble grundlagt i Newport i 1749. 90 % av medlemmene var jøder. Tyve år senere ble annen loge, "Kong David", grundlagt. Nu var samtlige medlemmer jøder. Jødene ble i republikken fullstændig likestilt og likeberettighet med hvite. Frihetskrigens credo var at alle mennesker er født like med like rettigheter. På den bakgrund synes jødenes oppreisning logisk. Men hvorfor gjaldt ikke det samme negrene? Var de ikke mennesker? Jødenes hykleri er monumentalt når de i menneskerettighetenes navn kræver likestilling, samtidig som de driver negerslaveriet med stor grusomhet! Saken er den at jødene aldrig har interessert sig for politiske prinsipper; de er bare ute efter fordeler for sig selv - gjerne privilegier som ingen andre har. I middelalderen var det sånn i Europa at jødene hadde privilegiet å drive bank- og ågervesen, noe som var kristne forbudt. I Amerika brukte de all sin makt til å oppheve forbud mot slavehandel. Det var de som forhindret at forbud mot slaveri ble inntatt i republikkens forfatning.

Siden det er diktet opp så mye sludder om slavehandelen mellom Afrika og Amerika, i Roots og andre steder, skal vi følge et typisk slaveskip på reisen og se hva som virkelig foregikk. Skipet heter Abigail og året er 1752. Legg mærke til det gammeltestamentlige navnet! Skipet tilhører Aaron Lopez. Lastet med 9000 galloner rom, en stor mengde fot- og håndjern, pistoler, krutt, sabler, samt en masse juggel, seiler den under kommando av jøde-kapteinen Freeman mot Afrika. Overfarten tok tre og en halv måned. Ved Afrikas kyst lå et agentur for de amerikansk-jødiske slavehandlerne. Da Abigail la til hadde det samlet inn slavene og forvarte dem færdige til salg. Agenturet ved kysten var kontor for en vidt forgrenet organisasjon som strakte sig langt inn i det indre av Afrika og omfattet mange negerhøvdinger. Jeg har allerede fortalt hvordan den vant høvdingene for jødisk slavehandel: Rom! Rusgiften tok dem og brøt dem ned til hjelpeløse og viljeløse verktøy i jødenes hænder. Da de hadde solgt sine siste værdisaker fantes ikke annet igjen å sælge enn undersåttene i stammen, unge kvinner og mænn. Den eneste måten å unngå dette på var å føre krig mot andre stammer og sælge krigsfangene. Slavehandlerne hjalp dem med dette ved å forsyne dem med våpen.

Slavene som kjøptes i Afrikas indre lenkedes sammen to og to og dreves gjennom jungelen mot kysten til fots. Vandringene varte ofte i uker, og de utmattede slavene piskedes frem. De som ikke orket mer og ble liggende piskedes i hjel. Likene spistes av vilde dyr og tusenvis av skjeletter lå strødd langs slaveveien. Nye slaver på veien visste hva som ventet om kræftene sviktet. De som overlevde marsjen forvaredes ved kystagenturet i påvente av næste slaveskip. Agenten foretrådte negerhøvdingen og forhandlet med skipets kaptein om prisene. Hver slave ble ført frem og nøye undersøkt. Så kjøpslo de om prisen. Hver slave var værd omlag 100 galloner rom eller 100 pund krutt, hvilket i datidens penger svarte til 18-20 dollar. Men når flere slaveskip lå for anker samtidig kunne prisene drives i været gjennom auksjon. Kvinnene gikk for samme pris som mænnene om de var under 25 år og runde og sunne, ellers med 25 % rabatt. Disse slavene, som jødene kjøpte for 20 dollar i Afrika, solgte de videre i Amerika for opp til 2000 dollar! Snakk om profitt.

Da kjøpslåingen var overstått raket kapteinen håret av hodet på sine slaver og brennemærket dem på ryggen eller hoften med eierens segl. Fra nu av var negerslaven jødisk eiendom; flyktet han visste man hvem han tilhørte. Om kvelden holdt man avskjedsfest for familier som skulle skilles på forskjellige skip. De ville aldrig mer få se hverandre. Næste morgen begynte ombordstigningen. Man rodde 4-6 slaver om gangen ut til skipet. Men negrene var stærkt knyttet til sitt fædreland og noen rev sig løs og kastet sig i vannet. De som nådde stranden ble fanget inn igjen av oppsynsmænn med hunder; andre foretrakk å drukne sig. I blant statuerte man et eksempel foran øynene på de andre slavene ved å hugge begge bein av en rømling.

Slavene ble adskilt i mænn og kvinner som ble stuet inn i hver sin del av lasterommet, men barna på dekk. De vakreste unge negerkvinnene ble tatt til side som leketøy for kapteinens lyster. Skipet var uegnet som passagerskip da det manglet lugarer for andre enn besetningen. Slavene ble transportert som gods; skjøvet horisontalt inn på trange hyller, tett sammenpresset for å utnytte plassen. Der fikk de ligge, sammenlenket, i tre måneder og kunne knapt røre sig. Sjelden var en kaptein barmhjertig nok til å la dem komme opp og røre på sig, puste frisk luft og se solen, himmelen og havet. De fikk ligge i det mørke lasterommet, stinkende av egen avføring, og kjæmpet ofte vildt om noen centimeter plass for å få ligge litt behageligere. Kvinnene måtte føde i den stillingen! Forøvrig ble de jævnlig voldtatt av besetningen og nådde Amerika gravide med mulattbarn.

Da skipet nådde Virginia eller en annen sydlig havneby ble slavene straks ført i land og solgt. Det foregikk ved auksjon slik at man oppnådde høyest mulig pris. Noen av slavene var forståelig nok blitt syke under overfarten og kunne vanskelig sælges. Da hendte det ofte at jødiske mirakeldoktorer kjøpte dem opp til spottpris og helbredet dem slik at de kunne sælges til full pris. Det var vel ikke vanskelig; alt de syke slavene trengte var tid og hvile for å komme til hektene. Hvis man dessuten innbilder dem at de er frie mænn og får vende hjem til Afrika så snart de er friske pleier sykdommen å gå fort over. Jøden er en slu menneskekjenner. Noen av de usolgte slavene ble også tatt med til Newport. I 1756 hadde byen alt 4697 svarte slaver. I andre byer var det imidlertid vanskelig å sælge slaver for nybyggerne hadde ofte forbudt det. I Philadelphia, f.eks., var det forbudt, men jødene - Sandiford, Lay, Woolman, Benezet - sto hardt på og forlangte forbudet opphevet. Som sagt var det jødene som sørget for at republikken ikke bannlyste slaveriet.

Abigail var et lite skip som bare bragte 56 slaver til Amerika. Vinsten av denne reisen beløp sig til 6621 dollar. Det er gjennomsnittlig 6621 / 56 = 118 dollar per slave. Dette er overskuddet; hva slavene gjennomsnittlig ble solgt for denne gangen vet jeg ikke. Andre slaveskip var større: La Fortuna, Jacob, Hannah, Sally, Venus. La Fortuna tok gjennomsnittlig 217 slaver og gav overskuddet 41 438 dollar. Jødene i Newport hadde rundt 300 slaveskip som uopphørlig trafikerte trekanten Newport -> Afrika -> Charleston (Virginia). I følge en beretning fra kolonien Rhode Island til handelskammeret av 1764 var det i 1723 at "noen kjøpmænn" i Newport kom på ideen å sælge rom til Afrika. Snart eksporterte man tusenvis av svinehoder (1 hogshead = 286,246 liter) rom i året. Det er en viktig opplysning for å bedømme når slavehandelen nådde full styrke.

Carnegie Institute i Washington D.C. publiserte i 1932 en mengde originale dokumenter om slavehandelen: Documents Illustrative of the History of the Slave Trade to America. De beviser jødenes skyhøye andel i slavehandelen. Fraktbrev og skriftlige meldinger til kapteinene oppviser en jødeandel på rundt 75 %. Mange jødiske navn forekommer, f.eks. Isaac Elizer, Abraham Pereira Mendes, Jacob Rod. Rivera, foruten Aaron Lopez selv. Dokumentene beviser at Aaron Lopez avsatte enorme mengder rom i Afrika i bytte mot slaver. Eksempel på et brev fra kapteinen William Moore til Aaron Lopez & Company:

Meddeler Dem at Deres skip Ann i forgår kveld ankom fra Kapkysten med 112 slaver, hvorav 35 mænn, 16 store gutter, 21 små gutter, 29 kvinner, 2 store jenter, 9 små jenter, og jeg forsikrer Dem at det er en romfrakt jeg aldrig så maken til, for høyst 5 av dem kan man reise innvendinger mot. Brevet er datert 27. november 1774. 29. november 1767 skrev Abraham Pereira Mendes til Aaron Lopez fra Charleston: Negrene som kaptein Abraham All overbragte mig var til følge av at de fraktedes i et for lite skip i en så dårlig tilstand at jeg nødsagedes sælge 8 gutter og jenter for bare 27 pund, videre 2 for 45 pund, og 2 kvinner for 35 pund hver. Her ser man at jødene maksimerte profitten ved å stue så mange slaver inn i skipene som overhodet mulig. Menneskelige hensyn ble ikke tatt; negrene var for dem bare en vare. Jødene viste ingen medlidenhet med sine seigpinede negerslaver. Grusomheten påminner om bolsjevikjødenes i Sovjet-Russland og Bibel-jødenes i det Gamle Testament. Hva slavene fikk lide vitner kapteinenes dagboksopptegnelser indirekte om: De som ikke var innesperret benyttet første og beste anledning til å kaste sig overbord midt ute på havet. Drukningsdøden var tydeligvis en befrielse i forhold til å ligge der nede i lasterommet som en sardin på boks måned efter måned. Man kan med gru forestille sig hva de må ha pådratt sig av liggesår som det sikkert gikk infeksjon i under de usanitære forholdene.

Det fortælles om opprør på slaveskipene. Besetningen på Three Friends pinte sin svarte frakt i den grad at slavene reiste sig og dræpte kapteinen og alle matrosene så nær som på skipsgutten og kastet de døde overbord. Så førte de skipet tilbake til Afrika hvor de gjenvant sin frihet. Jeg er skeptisk til dette: Hvordan greide negrene å navigere over havet og finne Afrika? Hvordan greide de å manøvrere skipet? Skipsgutten kan ikke ha gjort dette for dem, og de talte intet fælles sprog. Troværdigere lyder fortællingen om skipet Amistad: Blant slavene befant sig sønnen til en høvding. Han sammensvor sig med sine stammfrender om å overfalle kapteinen og besetningen. Efter blodig kamp lyktes det dem å ta kapteinen til fange. De tvang ham å gjøre vendereis. Han tydde da til den list å styre mot Afrika om dagen og legge om kursen om kvelden. Det gav en zikzak-bane som endte ved Amerikas kyst, hvor kystvakten anholdt skipet. Dette var i 1839 og slavehandelen over Atlanteren var da forbuden. Negerslavene ble løslatt og kapteinen straffet.

Thomas Jeffersons opprinnelige hensikt var at slaveriet skulle avskaffes i forfatningen. Men da slavehandlerne i Newport og Charleston fikk greie på dette rottet de sig sammen og mobiliserte slaveholderne i Syden. Sammen lyktes det dem å få utkastet til et forbud strøket fra den endelige forfatningen. Slavehandlerne fremholdt at et forbud ville fordype den allerede bestående økonomiske krisen, og slaveholderne at de var ute av stand til å betjene sin gjeld til Europa med mindre de fikk beholde negerslavene. Det var faktisk bare jødene som tjente på den nye "friheten" og "alles like rettigheter". Negrene forble slaver, og mange hvite ble også holdt nede i slavelignende kår. Grundlovsfædrene var frimurere og jødetilbedere og ville egentlig bare bane vei for jødisk oppstigning til allmakt. Selv betrakter de sig som jøder, og ikkejøder ser de som noe mindre enn mennesker. Kveg (gojim) kaller jødene oss. Frimureren taler kodesprog og når han sier menneskerettigheter mener han jødisk herredømme. Slik kunne det skje at grusomt slaveri fortsatte under en forfatning der hyldes som den frieste og mest opplyste i menneskets historie.

I tiden efter uavhængighetserklæringen fulgte noen lokale forbud mot slavehandel. Besynderlig nok forbøds den i løvens hule, Rhode Island, i 1787. Men dette fikk ingen praktisk betydning da slavene lossedes i Syden og bare de som ble til overs medbragtes til Newport. Nu måtte skipene anløpe Newport tomme. I 1794 ville kongressen avskaffe slavehandelen, men man skjøv på det til 1808. Mærk vel at dette gjaldt slavehandelen mellom Afrika og Amerika, ikke slaveriet selv, som man overlot til delstatene å valte over. I alle Europas "despotiske" stater var slavehandelen forbuden; kun i det frieste og likeste av alle folkestyrte land herjet den videre!

Siden et forbud ble stilt i utsikt for året 1808 forberedte jødene sig på at det kunne bli alvor av saken. De beordret alle skip de hadde inn i slavefrakten slik at et uuttømmelig reservoar av negerslaver skulle befinne sig i Amerika når forbudet kom. Noe tall på hvor mange slaver som ble innført i denne tid har jeg ikke, men en historiker oppskatter værdien av alle slaver i Amerika i 1790 til 10 millioner dollar. I 1820 oppskattes den til 1200 millioner dollar og i 1860 til 4000 millioner! Vi ser at importen i tidsrommet 1790-1820 må ha vært enorm.

Siden en negerslave bare var en vare fulgte markedsprisen på negerslaven markedsprisen på varen han medvirket til å produsere. Kostet bomull 10 cent pundet var slaven værd 1000 dollar; kostet det 12 cent var slavens markedspris 1200 dollar. Ytterligheten i denne kyniske spekulasjon kom i 1834 da plantageeiere ble enige om å utbytte slavene til det ytterste og regelrett arbeide dem i hjel. De regnet med at slaven ville vare i 8 år før han var nedbrutt og døende. De regnet på det og kom til at det ble billigere å kjøpe nye slaver efter 8 år heller enn å behandle dem skånsomt så de levde i mange år. Her har vi igjen bolsjevismen i renkultur. Amerikanisme og bolsjevisme er to sider av samme mynt: ytterste griskhet og brutalitet. Begge unnfangedes av jødisk ånd. Det var jødene som drev Amerika til hva det blev. De hvite nybyggerne kom til kort i sin motstand.

Årsaken til at det bar mot slutten med negerslaveriet i USA på 1800-tallet var ikke menneskelige hensyn. Den økonomiske utvikling viste at negerslaven ikke er lønnsom. Han kan bare slite som et dyr, men det er ikke det som skaper materielle værdier. De hvite fabrikkarbeiderne i Nordstatene viste sig negerslavene høyt overlegne. De var dyktige fagmænn og meget produktive. Man fikk efterhvert maskiner til å gjøre det tunge kroppsarbeidet slik at menneskene ble frigjort til arbeid som kræver kunnskap, nøyaktighet og øvelse. Slitets mann var ikke længer hovedrolleinnehaveren i fabrikken men ingeniøren. De kappedes om nye oppfinnelser som forbedret produksjonsmetodene. Maskiner var på vei inn i plantagene også. Negerslavens tid var forbi.

Slaveri er også menneskelig uholdbart. Det avler løgn og bedrag i slaven som finner all sin fordel i å forstille sig og føre sin herre bak lyset. Dette avler vrede og hårdhjertethet i herren som tyr til stadig ubarmhjertigere avstraffelse i håp om å stagge slaven og endelig få ham til å oppføre sig ordentlig, hvilket er umulig. Slaveriet bryter både herren og slaven sedelig ned. En dag ser herren sig forbauset i speilet og innser at han er blitt et monster. Slaven går og ruger på hævn og hater alt og alle; blir svartere i sjelen for hver dag. Dette kan bare ende i at herren oppgir sitt rene profittmotiv eller døden - for en av dem eller begge.

I Nordstatene var slaveriet forbudt. John Quincy Adams forklarte hvorfor i 1795: Hvis en fabrikkeier våget å bruke negerslaver ville de hvite arbeiderne slå både ham og negrene i hjel! Det var barske tider og hvite mænn var ikke å kimse av som i dag. Men man tydde også til kristendom for å hævde sitt standpunkt mot slaveriet. Benjamin Franklin var formann i Ligaen mot Slaveri i Pennsylvania. Han hævdet at slaveriet sto skarpt i strid med Bibelens lære. George Washington inntok samme standpunkt, skjønt han holdt slaver til sin død! De skulle frigis da men ikke før. Jødene hævder i dag frekt at de var foregangsmænn i Ligaen, men i dens beretninger finner man ikke en eneste jøde nævnt. Og det er ikke til å undre på.

Vi har sett at jødene hadde stor overvekt blant slavehandlerne. Men var ikke plantageeierne i sørstatene, som holdt slaver, for det meste hvite nybyggere? Det er hva film og fjernsyn har oppdratt oss til å tro, men her er noen fakta som klargjør hvordan det i virkeligheten lå an: Den største slaveholderen i Syden var Samuel Hairston i Virginia som var jøde. Han hadde ikke mindre enn 3000 - tre tusen - negerslaver! Hans formue oppgikk til 5 millioner dollar og han var en av landets rikeste mænn på den tiden. Han hadde tre brødre som eide henholdsvis 1000, 700 og 600 slaver. I North Carolina hadde jøden Pollack 1500 slaver. Desværre holdt ikke alle slaver i eget navn, så en fullstændig sammenligning er umulig. Charleston ble et sentrum for jødene hvor de tilrev sig monopol i handelen med mange varer. Byen hadde 1318 slaveholdere der beskrives som en liten men desto mæktigere gruppe skitne vinningslystne. Ved rettidig iverksatte aksjoner forsto de å forhindre slaveriets avskaffelse. Det skinner igjennom at hovedtyngden av disse "skitne" var jøder. De gjorde reklame for og solgte svarte slaver til hvite plantageeiere på kreditt med pant i plantagene - en typisk jødisk finansoppfinnelse. Derved kunne de tvangssælge mange insolvente plantager og selv bli store plantageeiere.

Utover 1800-tallet vokste jødene raskt i politisk makt og politikken ble da et redskap for private forretningsinteresser. Staten ble et organ for jødenes plyndringsvesen. Det hævdes at despoti kjennetegnes av at enkeltmenneskers privatinteresser er retningsgivende for statens virksomhet. Hvis det er riktig var USA ved borgerkrigens utbrudd det mest despotiske land man kan tenke sig. I politikeren hyldet man det nederdræktige, hyklet frihet og beriket sig på slavehandel. I 1860 erklærer senator Toombs i senatet: Vi taler om Mexiko, Spania og Frankrike og korrupsjonen som der råder. Det kan være mye sant i det. Men ut i fra min erfaring og mine vidtfavnende egne iakttagelser må jeg uttrykke den overbevisning at det på denne Jord ikke finnes korruptere regjering enn den til Amerikas Forente Stater.

Det uhellsvangre ved sørstatenes anskuelser var at de forsvarte negerslaveriet med den kjensgjerning at rasene er født ulike. Derfor kan ikke negeren ha like rettigheter, mente de, men er naturlig underordnet hvite. Da negerslaveriet falt rev det med sig sannheten om raseforhold og banet vei for et marxistisk syn på rase som en sosial konstruksjon for å legitimere slaveri. Ennu i dag kjæmper vi med efterdønningene av rasefrågas ulykkelige ekteskap med negerslaveriet. En fjerdedel av opprørsregjeringen i sør besto av jøder og dens argumentasjon var alene diktert av forretningsinteresser. Men den tydde til rasenes ulikhet, Bibelen og hva den enn kunne bruke for å hvitvaske slaveriet. Det sørgelige er at spaltningen i anskuelse mellom nordstatenes og sørstatenes hvite alene berodde på jødisk innflytelse. De hvite i sør var også opprinnelig stærkt i mot slaveriet, se Georgia oven. Dette kan sammenlignes med motsetningen mellom kapitalisme og kommunisme som også helt og holdent var skapt av jøder og holdt på å føre til atomkrig mellom hvite nasjoner.

På den tiden, 1800-tallet, kretset alt i Amerika om Bibelen. Det ulykksalige i kristendommen er at den aldrig har tatt avstand fra det ukristelige i det Gamle Testament; aldrig tatt avstand fra jødisk ånd. Når man forfekter at alt i Bibelen er Guds åpenbarede ord og vilje er det uunngåelig at noen påberoper sig det grusomme i GT til forsvar for moderne urett. Man kan forsvare folkemord og slaveri med GT, for det finner man der. Og det var nettopp det jødene gjorde. De påberopte sig Abraham, Isaak og Jakob - hva skulle de kristne svare? Er ikke negrene efterkommere av Kain og Ham, kanskje? Hvis Jesus har overvunnet GT måtte kirken opphøye det til sin tro, men det har den aldrig gjort. Dens lære er at Jesus kom for å fullbyrde den gamle pakt, ikke oppløse den.

Kampen om slaveriet førte til kraftig forjødning av hvite amerikanere. Både tilhængere og motstandere lette høyt og lavt i Bibelen efter ett ord som kunne styrke deres stilling. Europeerne i Amerika glemte helt sin egen sed, sitt eget blod og opphav, sine iboende nedarvede holdninger. Nu var alt bare Bibel og Mammon, ørkenkultur fra Midøsten. Det var feilen. Hvis det står noe godt i Bibelen skal vi anamme det fordi vår indre stemme bejaer det, ikke fordi det står i en gammel bok. Hvite slaveholdere kom til å omfavne det mosaiske slavesystem, stikk i strid med arisk sed.

Slaveimporten fra Afrika forbøds alt i 1808. Men negerslaver smugledes inn mange år efter, og slaveriet selv var uberørt. I 1820 erklærte USAs regjering dette for piratvirksomhet. Dog var disse slavene for dyre til å kunne dekke behovet. Jødene i Georgia og Virginia begynte da med oppdrætt av slaver! Dette var fullt tillatt. Snart eksporterte Virginia 6-8 tusen svarte gutter og jenter i året til andre delstater i unionen. Hva er forklaringen på alle mulattene i Amerika? Folk i vår tid tror at slaveeierne voldtok sine svarte slavinner. Det var neppe særlig utbredt; hvite mænn fortrekker hvite kvinner. Bare se dig om på gaten i USA; hvor mange hvite mænn ser du med svarte kvinner? Jødene på sin side hadde altfor mange slaver. Forklaringen er at jødene betalte hvite mænn for å befrukte svarte kvinner! Igjen er det jødiske penger som ligger bak ulykken. Formålet var å avle en "bedre rase". Man ville avle bort negerens værste egenskaper.

Jødene avlet med dette også et vældig og uløselig raseproblem som USA sliter med til denne dag. Fra 1850 til 1860 steg antall mulatter med 273 tusen. I 1860 var tallet på slaver i de 15 delstatene som holdt slaver 5 millioner; det var 50 % av totalbefolkningen i disse delstatene. Om denne avl av negerslaver for salg hadde den jødiske professor Dew dette å si: Våre avlsnegre er eneste hyllevare i de tobakksproduserende delene av Virginia og eneste middel til å betale vår gjeld. . Det svulmende antall slaver ble snart en stor fare for hvite. Eller tror du negrene underdanigst fant sig i alt? De næret et brennende hat mot sine hvite undertrykkere. Negeroppstand begynte alt i år 1712 da 8 hvite ble dræpt; siden fortsatte det 1722 i Virginia, og hele 24 opprør fant sted frem til 1832 som tidvis var meget blodige.

Den i New York i 1741 er særlig minneværdig: Planen var å slakte hele den hvite befolkningen og siden brenne byen ned. Det hele begynte i Jew's Alley i en jødisk bordell hvor mest negre vanket. Der virket en prostituert som kalte sig Peggy Kerry og utga sig for å være irsk. I virkeligheten het hun Margaret Sorubiero Solinburg og var jødisk. Innehaveren kalte sig John Hughson og var likeledes jøde. Komplottet ble oppdaget og Solinburg, Hughson, dennes kone og datter Sarah samt 154 negre anholdt. Prosessen munnet i at hovedpersonene samt 14 negre brentes levende over en ulmende ild, mens ytterligere 18 negre ble hængt. Hva dette viser er at jødene alt på den tid syslet med å samle bolsjevikhorder som et revolusjonært våpen til å massakrere hvite og selv gripe makten.

Den åndelige kamp mellom jødedom og arierdom tilspisset sig mens borgerkrigen nærmet sig. President Buchanan uttrykte det ariske: Dyden er republikkenes livselement. Hvor den viker for pengegriskhet, der kan nok det frie livs former i staten ennu en tid bestå, men dets vesen er for alltid forbi. Det jødiske finner man pregnant uttrykt i den tale Ezra Stiles, president for Yale University, holdt like efter revolusjonskrigens slutt: Den nydannede amerikanske regjering forvirkliger Moses' bibelske profeti. Han kaller det nye Amerika Guds amerikanske Israel og George Washington den amerikanske Jehova som Gud opphøyet til å føre det utvalgte folks hær. Grundlovsfædrene var frimurere og stærkt forviklet i jødeånd. John Quincy Adams skrev til Thomas Jefferson: 8 millioner jøder håper på en ny Messias komme, mæktigere og herligere enn Moses, David og Salomo var. Han skal gi dem makten tilbake, som det behager ham.

Man skulle tro at jødene, som slavehandlere og overlegent største slavedrivere, stilte sig helt på sørstatenes side i borgerkrigen. Men da tar man feil av dem. De er listige ormer og alltid beredt til å sadle om når vinden blåser. Gjennom sitt verdensomspennende efterretningsnettverk tok de pulsen på tiden og ante hvor det bar. De var selv toneangivende i Europas liberale, demokratiske og marxistiske bevegelser. Deres nye strategi var knyttet til arbeiderbevegelsen og klassekampen. Dessuten var de like tungt investert i nordstatenes industri som i sørstatenes slaveri. De kunne ikke og ville ikke ta parti for noen gojimsak men manøvrere for største mulige profitt og jødisk makt. De innså at negerslaveriet var på vei ut og at fremtidens profitt lå i finansoperasjoner, krig og klassekamp. De hadde tid på sig til å sælge sine slaver eller arbeide dem i hjel. Planen var å utbytte både nordstatene og sørstatene til det ytterste og gripe makten over det splittede og svækkede hvite værtsfolk. Mens nybyggerne forblødde på slagmarken gjorde jødene eventyrlige forretninger som aldrig før.

Idealene nybyggerne kjæmpet for i 1776 berørte jødene like lite som nordstatenes kamp mot slaveriet i borgerkrigen. Jøder kjæmper aldrig for annet enn sin egen berikelse og makt. De kan ikke forstå hvorfor noen vil ofre sitt liv for en idé eller et prinsipp. Selv er de fremmede for enhver sedelig eller åndelig streben; de er alene Mammon hengivne. Når ariere strider mot hverandre står jøden på sidelinjen rede til å styrte inn og suge de såredes og nødlidendes blod. Til siste dråpe! Slik var det også i borgerkrigen. Vi skal se hvordan det gikk til.

Som vi har sett var det jødene som forhindret at republikken avskaffet slaveriet. Som grusomme slavehandlere og slavedrivere fremtvang de den sedelige splid i værtsfolket som førte til borgerkrigen. Uten deres nærvær og makt ville Amerika aldrig noensinne ha holdt slaver. Da forfatningen og hvite statsmænn forærte dem like rettigheter tok de dem uten takk og hatet oss ikke mindre. Hvor dumme gojim er, tenkte de, som gir bort noe for intet; frivillig gir fra sig makt! Hvite nybyggere innrømmet jødene like rettigheter, men jødene innrømmer aldrig noen rettigheter. De brukte sin nyvundne frihet og forøkede makt til å befæste slaveriet! Og til å trappe opp ågeren og bedrageriene.

Borgerkrigen gav høykonjunktur for skruppelløse utsugere. Sørstatene produserte kun råstoffer og hadde ingen industri å snakke om. Derfor kunne de ikke føre krig uten å importere krigsmateriellet. Da Norden sperret all utførsel var Syden henvist til Europa. Men Norden gikk til blokkade av oversjøisk handel. Å bryte denne blokkade ble den store forretningsgrenen i borgerkrigen. Varene kjøptes billig i England, fikk først et kraftig påslag av blokkadebryteren, og siden et enda kraftigere av mellomhandleren i Amerika. Både rederne som smuglet varene og mellomhandlerne var for det meste jødiske. De visste å utnytte Sydens nød til det ytterste. Ovenikjøpet var regjeringsagenten som kjøpte opp varene til hvilken pris som helst også han jødisk!

Man skulle tro at Syden kunne betale for varene med sin overflod av råvarer som bomull. Men slik gikk det ikke. Jødene kjøpte opp bomullen billig i bytte mot rom! De avhændet Sydens viktigste vare samtidig som de avsatte en helt krigsunyttig vare som forførte Sydens mænn til alkoholisme. Atter en gang fremmet jødene stoffmisbruk som middel til makt. Syden måtte betale for de importerte varene ved å låne penger av jødiske bankierer til uhyrlige ågerrenter! Skipene som inntil nylig hadde pløyd oceanen med slaver fraktet nu våpen til sørstatene. Vinsten oppgikk til 2000 %. De samme skipene returnerte til England fullastede med bomull som også kunne sælges med gigantisk vinst da bomullen var bleven knapphetsvare i kjølvannet av krigen.

Nordens øverste befalingsmann, general Ulysses Grant, var en glødende antisemitt. Han innså alt da krigen begynte hvor skadelige jødenes sysler var for folk og felttog, og dertil ofte høyforræderske. Han forbød jødene adgang til krigsskueplassen og forordnet at ingen jøde fikk oppholde sig nærmere enn 60 engelske mil fra fronten. Han fryktet både spionage, åger, likplyndring og sabotage. Han kalte dem et unyttig pakk og traktet efter å uskadeliggjøre dem. Men han underskattet deres makt, som på denne tid var stor. Hans befaling mot jødene utløste en storm av protester fra deres side. Bare 18 dager senere ble han nødt til å trekke den tilbake. Årevis efter krigens slutt måtte han offentlig unnskylde sig innfor en jødisk forsamling. Så skrekkelig var jødisk makt bleven at unionens overbefalshaver måtte fornedre sig for dem!

Den største reder og smugler og profitør under borgerkrigen var jøden Lionel Campbell Goldsmid. Hans skip traffikerte strekningen mellom engelske Bermuda, hvortil varene fra Europa ankom, og Wilmington i Nord-Carolina. Der solgte han hver skipslast for gjennomsnittlig 250 000 dollar. Det ga mellom 1500 og 2000 % ren vinst. Skipene vendte tilbake til Bermuda fullastede med bomull som også ga skyhøy vinst. Wilmington var full av jødiske mellomhandlere som kjøpte opp alle ankommende varer og solgte dem videre med kraftig påslag. Krigsministerens offisielle representant som sørget for innkjøpene og gladelig gikk med på uhyrlige ågerpriser var jøden J.M. Seixas. Han hadde fullmakt til å kjøpe alle nødvendige varer til hvilken pris som helst og hadde selvfølgelig ingen innvendinger mot sine medjøders priser. De kunne forlange hva de ville; Seixas kjøpte uansett, på vegne av gojim-regjeringen og med dens penger. Det var hemningsløs plyndring.

Men det var ikke alt. Som nævnt trengte Sydens regjering kreditt for å kunne betale for varene. En av hovedkredittgiverne var det jødiske firmaet Isaac & Company i England. Selvfølgelig til kolossale ågerrenter. Det hendte at regjeringen handlet selv og betalte da gjerne varene med bomull. For å hindre det kjøpte jødene opp bomull direkte fra plantageeierne og betalte med rom og luksusgjenstander. Det vakte voldsom bestyrtelse i folket og noen i regjeringen må ha billiget det, men hvem? Jødene hadde sine agenter overalt og traktet kun efter å røve alt av værdi i landet mens eierne forblødde på slagmarken.

Mange av jødene som steg til høye stillinger ændret sine navn og skjulte sitt jødiske opphav. Men ikke alle. Judah P. Benjamin ble senator allerede før krigen brøt ut. Efterpå ble han utnævnt til øverste statsadvokat i Jefferson Davis' kabinett (sørstatene). Han var medlem av regjeringen og kunne skalte og valte over efterkommerne til hvite amerikanske nybyggere som fordums ville deportere jødene fra Amerika. Og det endte ikke der; vips var han utnævnt til krigsminister og var overordnet alle hvite generaler i sør! Han valtet over hundretusener av hvite soldaters liv og kunne i en håndvending sende dem i døden. En større triumf hadde jødene inntil da ikke feiret. Man forfærdes over raseforræderiet blant hvite. Det er det at alle skal ha sine Judas-penger og ofrer sine blodsbrødre på Mammons alter. Men Benjamin holdt ikke længe på stillingen; generalene vegret å ta militære befalinger fra en jødisk advokat. Han fikk gå av. Men dermed var man ikke kvitt ham: han tok over som innenriksminister. Ikke før var krigen over så gikk han ombord på et engelsk skip og levde siden glade dager i England. Det skinner igjennom at han var britisk agent. Han ble tatt i mot med pomp og prakt og utnævnt til Queens Counsel, den høyeste stilling han kunne få ved hoffet! Sine stillinger i Amerika hadde han utnyttet til å berike sig slik at han nu var en styrtrik mann.

Krigen endte med at negrene ble frigitt. Over 600 000 hvite mænn hadde falt på slagmarken for at mennesker av en fremmed rase skulle unnslippe slaveri. Man må undre sig over den hvite manns suicidale galskap. Han er beredt til å utrydde sin egen rase for en idés skyld. Vel var negerslaveriet avskyelig, men hvite hadde liten skyld i det og behøvde jo ikke derfor begå kollektivt selvmord. Nordstatene vant, men de sendte ikke negrene tilbake til Afrika. Å nei, de ble frigitt med like rettigheter i Amerika! Over 600 000 hvite mænn falt for at negre skal kunne stemme ned hvite i politiske valg og berøve oss selvbestemmelsesretten. De falt for at negre fritt skal få voldta hvite kvinner og myrde hvite mænn, og snylte på oss i samfundet og bastardisere vår rase. Det ble utfallet og det hadde man kunnet forutse. Hvite mænn i nord brukte bortimot 200 000 negersoldater i hæren for å myrde mænn av sin egen rase. Det påminner om US Army mot tyske soldater i annen verdenskrig. Ennu var hvite fanget i fordømt Bibel-bigotteri.

Hadde det bare befunnet sig et fåtall negre i Amerika hadde man kunnet tilgi at de ble sluppet fri. Men i mange områder var negrene i flertall, og det fantes steder hvor et fåtall hvite klamret sig til Jorden i et hav av svarte. Det påminner om Syd-Afrika i vår egen tid. Mærkelig nok hadde nordstatene ingen forståelse for dette raseproblemet i det hele tatt. De hadde ennu ikke dette problem i nord og ga vel blaffen. Fatalt hvor hvite mangler rasesamhold. De hvite i nord drev dem i sør i armene på rasefiender akkurat som den hvite verden gjorde mot hvite i Syd-Afrika over hundre år senere. I nord hatet man sørstatsmænnene umåtelig og for vettløst frem. Man skulle tukte det opprørske Syden og til det benyttet man negre.

Krigen var slutt men hatet og raseriet gikk ikke over. Fangene ble fryktelig ille behandlet. 60 000 døde av kulde og sult alene. Det påminner om Eisenhowers dødsleire i Tyskland. Nordstatene ville tvinge Syden til å anerkjenne negrene som likeværdige eller sågar overlegne. Man overveiet ikke det faktum at de hvite i sør mange steder sto overfor en tallmæssig overlegen rasefiende og kunne ikke besinne sig til rasefornuft. Nordstatene utviklet sig til et blindt redskap for jødenes mest destruktive agenda. Allerede på den tid sto folkemord mot hvite på dagsordenen. Nordens politikere ville sikre sig overherredømmet i Syden ved å bruke negerhordene som stemmekveg. Man sendte en sværm av bolsjeviker sørpå for å oppvigle negrene til hat og hævn mot hvite. Den skruppelløse og nederdræktige fremfærd som fulgte er gått over i historien som den tragiske æra. Negrene ble hemningsløst utbyttet, samtidig som hvite ble ofre for deres nyervervede "rettigheter". Bolsjevikene ble på den tid kalt carpetbaggers.

Den betydeligste av dem var Frank Moses. Jada, her har vi atter jøden i hovedrollen som urostifter, skadedyr og parasitt. Moses visste hva negrene higet efter og ansporet dem med brandtaler som utløste stormende jubel: Frihet fra arbeid, sedelighet og samfundets skranker! Vil dere sitte til bords med deres tidligere hvite herrer? JAA!! brølte negermassen. Vil dere klæ dere som damer, gå i teateret, sitte ved siden av hvite damer? spurte Moses negressene. JAA!! brølte de av begeistring. Og... vil dere mænn endelig en dag ha en hvit kvinne? Støyen var øredøvende og slo inn som en kanonsalve. Moses fortalte selvfølgelig ikke disse dumme negrene som han hadde skjenket fulle og ravgale hvem som hadde drevet slavehandelen og slaveriet. Da han hadde hetset negrene opp til feberaktig frådende vanvidd hamret han inn sitt budskap: Slå deres tidligere herrer i hjel! Ta fra dem landet deres! Nu er dere herrene! Ta kvinnene deres; de tilhører nu dere!

Moses reiste omkring med sine negresse-elskerinner og danset offentlig kun med negresser. Han agiterte utrættelig for raseblanding og smigret negrenes forfængelighet så ofte han bare kunne: De svartes blod er mye renere og bedre enn hvites! Han dynket dem uavlatelig i smiger så de struttet og strålte og var ellevilde av begeistring. Og skjenket dem flittig så ingen var edru et eneste øyeblikk. Og så messet han videre: De hvite kan bare redde sig fra undergangen ved å blande sitt blod med svartes rene edle blod.

Følgene av denne bolsjevisme lot ikke vente på sig. Negrene hadde oppfattet budskapet. At de herefter kunne gjøre som de lystet med hvite og at de nye herskerne i landet billiget det. De hadde lite å frykte av lovens arm. Politiet skulle vende ryggen til og dommerne dømme mildt. Det var fritt frem. Massevoldtæktene av hvite kvinner begynte. Det var i grunden akkurat som i Europa og USA i dag. Hvite var fritt vilt. Snart våget ingen hvit kvinne sig ut på gaten uten ladet pistol i lommen. Men lite nyttet det. Hvor hvite forsvarte sig grep jødiske politikere inn, kalte inn militæret og reiste "borgergarder" som alene besto av svarte og i virkeligheten var bolsjevistiske terrortropper. De var væpnet til tænnene og gikk løs på den hvite befolkningen. Hvis en ordensstyrke hadde hvite medlemmer sørget jødene for at den kommanderende "offiseren" var neger!

Det var i denne nød en berømt organisasjon ble stiftet: Ku Klux Klan. De beste hvite kræftene i Syden fant sammen til hemmelig selvforsvar. Målet var å beskytte den hvite rase og opprette en samfundsorden som er til å leve med for hvite. Klanen spredte sig som ild i tørt græss. For hvert nytt hvitt offer vokste den videre. Snart hadde den erobret hele Syden. Taktikken var i første omgang å skremme de overtroiske negrene. Man red gjennom svarte bostedsområder i hvite drakter om natten ved måneskinn. Det så ut som en hær av overjordiske spøkelser. Utallige ganger hendte det at en neger som hadde voldtatt en hvit kvinne slapp ut av fængselet efter et par dager. Da grep klanen inn, bortførte ham og hængte ham i et træ til skrekk og advarsel. Man håpet at frykten ville stagge negrene.

Det var længe effektivt, men jødene hadde midler mot dette også. De betalte forbrytere og klædde dem ut i KKK -kapper, sendte dem på røvertokter. Samtidig slo New York -pressen dette stort opp og klarte å innbilde massen av hvite i nord at KKK var banditter. Gammel jødisk løgnkunst. Den samme som de brukte mot det tredje rikes SS.

Her slutter historien om negerslaveriet i Amerika. Den er full av lærepenger for hvite. Borgerkrigen tok livet av eller lemlestet en million hvite mænn! Dette alene fordi man aldrig tok tyren ved hornene og skred til endelig løsning av jødeproblemet. Uten jøder i Amerika ville det aldrig ha blitt slavehandel; ingen negre ville ha blitt ført til Amerika som slaver. Man ville ikke ha fått noe negerproblem i Amerika heller. Det ville ha forblitt et rent hvitt land til denne dag. Ikke noe BLM, ikke noe AFA, ingen opptøyer eller lovløshet, ingen voldtatte hvite kvinner eller myrdede hvite mænn, ingen... Alt det onde som utgår fra jødene ville vært fraværende. Peter Stuyvesant forsto alt dette allerede på 1600-tallet. Alle de hvite nybyggerne ville som han. Allikevel fikk de ikke viljen sin. Hva gikk galt? Pengemakten overrøstet dem. Ondets rot er at de tjente pengemakten eller bøyde sig for den. Hvite gjør samme feil i dag.

Waldemar