Helvetesstorm

det tyske folks martyrium under jødisk hat

Folk flest vet svært lite om annen verdenskrig og det som skjedde derpå. Jødene vant krigen og har brukt sitt monopol på informasjonsformidling og undervisning til å fylle folk med løgn. Det er fortsatt den allmenne mening at tyskerne ("nazistene") var den onde forbryter og tyrann, mens jødene var uskyldige ofre. I propagandaen kalles jødenes seier i 1945 frigjøring. Da fikk vi atter fred, frihet og rettsstatlighet, eller hva?

Var det Tyskland som startet annen verdenskrig? England og Frankrike erklærte Tyskland krig 3. september 1939 fordi Tyskland hadde invadert Polen. Men det gjorde Tyskland for å stoppe polakkenes folkemord på tyskere i polsk-okkupert tysk land (se bokserien fra Auswärtiges Amt i vårt tyske bibliotek) Det var ingen rettmæssig grund for å erklære Tyskland krig og dra i gang en ny verdenskrig. Men det var deres mål, og Polens provokasjoner var planlagt. Krigen skulle bryte ut, samtidig som Tyskland fikk skylda.

Jødene hadde erklært Tyskland krig allerede i 1933, så snart Hitler dannet regjering. Hvorfor? Ikke av noen annen grund enn at tyskerne ville være et fritt folk, ikke træller under jødene. Prøver man å kvitte sig med parasitter fører de utryddelseskrig mot en.

Den første vinteren 1939-1940 skjedde lite, fordi Chamberlain og Hitler var enige om å føre en ridderlig krig. Ingen av dem ville føre krig mot kvinner og barn. De var enige om å forby bruk av gass og bakterier. 15. februar 1940 erklærte Chamberlain i underhuset at England aldrig ville ty til terror mot sivilbefolkningen. Men Chamberlain gikk av som statsminister 10. mai 1940, og da ændret sig alt. Churchill begynte sin strategiske bombekrig som skulle koste over en million sivile tyske kvinner, mænn og barn livet.

De britiske folk ble aldrig opplyst om terrorbombingen av den tyske sivilbefolkning så længe krigen varte. Derfor kunne ingen folkelig motstand oppstå. Churchill og Bomber-Harris foraktet Hitler og Wehrmacht for at de ikke forutså faren for teppebombing av sivile byer. Hitler led av uhelbredelig og grundløs anglofili. Helt siden han skrev Mein Kampf fablet han om forbund med England og var døv og blind for virkeligheten. Wehrmacht var full av forrædere - Hitler hadde forsømt å renske dem ut. Han kastet bort hele 30-tallet på å tigge England om fred og forbund. Da krigen brøt ut manglet Tyskland langtrekkende bombefly og kunne ikke ta igjen med samme mynt.

Jødenes mål i krigen var ikke å beseire Tyskland militært eller styrte Hitlers regjering. Målet var å utrydde det tyske folk. De behersket næsten alle land, hvorav de viktigste var USA, England, Frankrike, Polen og Sovjetunionen. 11. mai 1940 begynte felttoget. Engelskmænn og amerikanere av nordisk blod sloss sammen med negre og andre svartinger i jødisk tjeneste for å utrydde sin egen rase. De var besatt av overtro på Bibelen og dyrket jødene som gudefolk.

Det nytter ikke å påstå at Englands terrorbombing var et svar på tysk bombing. Riktignok bombet tyskerne Warszawa under beleiringen, men det var en befæstet by med hundre tusen polske soldater som nektet å overgi sig, og sivilbefolkningen nektet tross oppfordring i flyveblad å forlate byen. Bombingen av Rotterdam i mai 1940, hvor nederlandske tropper forskanset sig, skyldtes at bykommandanten nølte med å kapitulere inntil det var for sent å tilbakekalle bombeflyene. Blitz, angrepene på London, fulgte først efter at britene i 5 måneder hadde bombet tyske byer. I november 1940 angrep tyskerne Coventry, som var britenes viktigste rustningsfabrikk. Det var et rettmæssig krigsmål.

I et direktiv av 14. februar 1942 erklærer det engelske krigskabinett at målet med bombingen er å demoralisere fiendens sivilbefolkning, gjøre den hjemløs og motløs, og dræpe så mange som mulig. Der står det altså svart på hvitt at målet er å utrydde det tyske folk. Det er ingen retorisk spissformulering, ingen overdrivelse. Hvor mange som ble ofre for denne morderiske kampanje er ikke kjent, men 1-2 millioner er vanlige anslag.

De massive angrepene med rundt tusen bombefly begynte natten mellom 28. og 29. mars 1942. Det var Lübeck som var angrepsmål. Natten fra 30. til 31. mai 1942 utførtes et lignende angrep på Köln. I januar 1943 begynte US air force tunge bombeangrep om dagen for å støtte RAFs nattlige angrep. Frem til krigens slutt gjennomførtes 400 mindre bombetokter og 40 store. 44 tyske byer ble forvandlet til rykende ruiner. Gomorrha, kaltes foretaket å tilintetgjøre Hamburg mellom 25. juli og 3. august 1943. Over tre tusen bombefly ble benyttet. Mer enn 60 000 tyske kvinner og barn fant en grusom død. Videre 100 000 ble såret eller forkrøplet. Jødene jublet! Men de nøyde sig ikke med dette. Småbyene og landsbyene omkring Hamburg, som en million tyskere hadde flyktet til, ble også bombet og angrepet av lavtflyvende jagerfly som pepret dem med maskingeværsalver.

Churchill's hovedrådgiver, som anbefalte terrorbombingen av Tyskland, var jøden Frederick Lindemann. Grusomheten kjente ingen grenser. De slapp fosforbomber som gjorde tusener av mennesker til levende fakler. De kastet sig i kanalene for å slukke ilden, men så snart man går opp av vannet begynner fosfor atter å brenne. Det trenger inn i huden og går ikke bort. De ulykkelige fortvilte menneskene! Jødene jublet og lo. Det fantes ikke middel mot dette.

Tyskland oppdaget i midten av 1930-årene at England var i færd med å bygge en slik bombeflåte i den hensikt å angripe det tyske rike. Generalstabssjefen i Luftforsvaret, general Wever, foreslo da å bygge en tysk bombeflåte for å kunne gjengjelde. Hadde Tyskland det gjort ville England aldrig ha våget å angripe. Men Hitler var uhelbredelig Englandssyk og nektet. Han nektet rett og slett å forsvare Tyskland mot England. Således gjorde han sig ansvarlig for det helvete som noen år senere brøt løs. Tyskland kunne ikke en gang bombe Englands rustningsindustri og flyfabrikker; de lå utenfor rekkevidde.

Vi har skrevet om Dresden før. En så barbarisk og fanatisk ødeleggelseslyst har verden aldrig før sett maken til. Den britisk-jødiske allianse stiller hunnere og mongolere i skyggen. Churchill overveiet også å slippe miltbrann-bomber over 6 tyske storbyer, men da produksjonen drøyde ble det ikke av. 7 måneder før USA gikk inn i krigen foreslo jødiske vitenskapsmænn i USA å forgifte næringsmidlene i Tyskland og Japan med radioaktivt strontium. Fysikerne Robert Oppenheimer und Edward Teller deltok i prosjektet. Strålingen skulle ødelegge ryggmargen og berede ofrene en pinefull død. Noen kilogram dumpet fra fly ville vært nok. Heldigvis strandet prosjektet på tekniske vansker.

Det var bare flaks at ikke jødene slapp atombomber over Tyskland. De var ikke færdige da Tyskland kapitulerte. I steden ble det Japan der fikk tjene som forsøkskanin, uaktet landet var rede til å kapitulere. Perverst nok var det den tyske fysiker Otto Hahn som i 1938 greide å spalte uran-atomet, og denne sensasjonelle nyhet kunngjorde han naivt for hele verden! Utrolig at ikke Hitler hemmeligholdt all vitenskapelig og teknisk forskning på et tidspunkt da krig syntes uunngåelig. Med denne kardinal-tabben kunne han ha forvandlet hele Tyskland til en rykende radioaktiv ruin, uten spor av liv. Så snart Albert Einstein fikk høre dette skrev han til president Roosevelt og anbefalte det som skulle bli Manhattan-prosjektet. Jødene var rede til hvilke krigsforbrytelser som helst og grusomhet hinsides alle kjente grenser.

USA spiller både verdenspoliti og verdens moralvokter. De setter sig til doms over andre nasjoner. Når vi hører om krigsforbrytelser fra annen verdenskrig er det alltid tyskere eller japanere som begikk dem og amerikanere som rystes over at noen kunne oppføre sig så barbarisk. Men hva gjorde amerikanerne selv? De har vitnet om at de meiet ned fanger med kaldt blod, la fiendens sykehus i grus og aske, dræpte eller såret fiendens sivile, slengte døende sammen med døde i en massegrav. I Stillehavet tok de døde japaneres hodeskaller til souvenirer, knuste dem og brukte beinbiter til smykker, brevåpnere og annet. De lemlestet fiendens lik, skar av dem ørene, brøt ut guldtænnene for å ha som souvenir. De skar av likene kjønnsorganene og stakk dem i deres munner før de ble slengt i massegraver. De bombet sivilbefolkningen med fosforbomber og til slutt atombomber. De satte alle tiders rekord i massemord.

De unnskylder alt dette med at det hører til det kjæmpende menneskes psykologi. Vi som trodde at det fantes en ridderlig og ærefull krig av heltedåd! Tyske soldater tok ikke skalpen på sine døde fiender og sendte dem hjem som souvenirer. De myrdet ikke fanger.

Lite kjent er at Storbritannia og USA planla å bruke gass og biologiske våpen i verdenskrigen. USA produserte vældige mengder sennepsgass. I november 1943 ankom en konvoi amerikanske skip Bari, Italia. Luftwaffe bombet den 3. desember. Det førte til at 600 tonn sennepsgass og mange tonn nervegass slapp ut. En katastrofe fulgte. Over tusen mennesker døde. Men årsaken ble dysset ned og bortforklart. Det var gass ment for tyske byer. Ut på nyåret 1944 drøftet Churchill planer om å bombe tyske byer med gass og biovåpen. Ekspertene foreslo fosfogen eller nervegass, men anså miltbrann-bomber for å være enda mer effektive. I mai 1944 ankom de første fra USA. Man beregnet at 15 dagers bombing ville koste 5,6 millioner tyskere livet og såre ytterligere 12 millioner.

6. juli 1944 befalte Churchill sin generalstab å dynke tyske byer i giftgass. Til alt hell hadde den for en gangs skyld mot til å reise sig mot sin onde og gale sjefs ordre. Churchill gav opp sin djævelske plan. Tyskland var på dette tidspunkt fortapt, men England ville fremdeles tilintetgjøre gjenværende tyske byer. Intet spor av tysk kultur skulle overleve krigen. Bombeangrepene ble intensivert. Når det gjelder miltbrann-bombene kom de for sent til at det ble aktuelt å bruke dem. Men Churchill ville det. For sin "humanitet" fikk han i 1955 Karlsprisen av byen Aachen, en av dem han planla å tilintetgjøre med gass og miltbrann!

6. juni 1944 landet som kjent de vestallierte i Normandie, Frankrike. Siden åt de sig østover og nådde til slutt Tyskland selv. Amerikanerne var ofte drevet av hat og ødeleggelseslyst, de viste ingen nåde mot fangne soldater eller tyske sivile. De fant særlig tilfredsstillelse i å jævne gamle tyske kulturbyer med jorden. Et eksempel er Crailsheim, som ble utslettet 20. april 1945. Til tross for at byen knapt ytte motstand ble den beskutt med spreng- og fosfor-granater, såvel som bombet fra luften. I eftertid diktet man opp en legende om at utsendte amerikanske forhandlere var dræpt av tyskere, men det kunne gjendrives.

I efterkrigspropagandaen kalles de alliertes fremrykning i Tyskland frigjøring. Angivelig skal tyskerne selv ha vært glade og takknemlige over å "frigjøres fra nazi-diktaturet". La oss ta et typisk eksempel på hva som hendte i samband med at en tysk by ble inntatt av amerikanerne. I april 1945 var Bamberg næsten forsvarsløst. Da amerikanerne trengte inn i byen overga de siste tyske soldatene sig. Det første amerikanerne gjorde var å plyndre dem på alt de eide. Siden ble de i timesvis utsatt for skinnhenrettelser og mishandling. Da amerikanerne rykket videre og møtte motstand ble fangene brukt som levende skjold.

Krigsforbrytelser var ren rutine, de holdt sig ikke til noen av bestemmelsene fra Haag eller Geneve. Ikke bare soldatene men samtlige innbyggere i byen ble plyndret. De stjal alt de kom over av værdisaker, særlig armbåndsur. Det kom til tallrike voldtækter; særlig negersoldatene grep leiligheten. I ett tilfælle ble en far skutt da han prøvde å værge sin datter mot voldtækt. Hun ble voldtatt gang på gang. To 12-årige jenter som forældrene sendte for å gjøre innkjøp ble skutt i beina av en vaktpost "for moro skyld".

Utlændingene som hadde arbeidet i Tyskland fikk frie tøyler til å røve. De begikk også flere mord. Alle innbyggere som amerikanerne klassifiserte som "nazister" ble mishandlet og ydmyket, sendt i fangeleir. Gruppelederen i landsbyen Scheßlitz utenfor Bamberg pryltes først foran sin familie. Så stumpet man sigaretter på hans bare overkropp. Endelig tvang man ham til å grave sin egen grav i haven og legge sig i den. Amerikanerne brukte den så som do og gjorde fra sig over ham.

Er dette åndelig frihet? Er det politisk frihet? Er det rettsstatlighet? Er det demokrati at amerikanske soldater bestemmer hvem som skal regjere Tyskland? Når ikke jødene i England og USA er fornøyd med den politikk et land fører, bomber de det sønder og sammen, og siden utnævner de selv en ny regjering. Amerikanere, som angivelig er så nøye med rule of law, satte alle fangene i Bamberg-fængslet på frifot. Derpå satte 50 tsjekkiske løslatte i gang et skrekkvælde i byen, og beviste til overmål at de ikke hadde sittet der uten grund. De mishandlet tyskere og plyndret byen, i det de forklarte at amerikanerne hadde gitt dem frie hænder i 8 dager.

Alle løslatte påsto naturligvis at de var politisk forfulgt av "nazistene". Under den nye likheten skulle også de få høye tillitsværv i samfunnet. En av dem var en mann ved navn Fritz Hertel; han var straffedømt 12 ganger for bedrageri, tyveri, dokumentfalsk og annet. I amerikanernes drømmesamfunn drev han det snart til bankdirektør, formann og borgermester! Det tok årevis før man klarte å kvitte sig med dette pakk. Ja, slik så frigjøringen ut.

Det finnes utallige eksempler på at amerikanere myrdet tyske krigsfanger (Eberstetten, Jungholzhausen, Spitze, Haar, Lippach, Webling,...). De tvang dem også under tortur og trusler å røpe informasjon om tyske tropper. Som nævnt brukte de dem i blant som levende skjold på sine panservogner. Ingen ble noensinne trukket til regnskap for dette. Amerikanerne sloss som vilde dyr og krænket soldatens ære og krigens lover. De respekterte ingenting. Forskjellen på dem og bolsjevikene var kvantitativ, ikke kvalitativ. De gjorde sig alle skyld i krigsforbrytelser. Men kun deres ofre ble senere stilt for domstoler (kangaroo courts) og dømt.

Jeg vil her minne om at Geneve-konvensjonen forbyr tortur, plyndring og drap på krigsfanger. Men det som styrer adfærden i krig er ikke avtaler mellom landene, det er blodet og karakteren i den enkelte soldat. Man oppdager snart om massen av soldater i en hær er pøbel eller edlinger. De allierte hærene efterlot intet godt skussmål om sig selv. Det må også bemærkes at mange av de amerikanske soldatene var negre og at hvite amerikanere lot dem myrde og voldta hvite europeere. De vestallierte førte utryddelseskrig mot sin egen rase ved hjelp av rasefremmede på oppdrag fra jøder! De får det som de vil, for nu utryddes hurtig hvite i England og Amerika.

Liksom US Army bragte negre til Europa og lot dem herje fritt, bragte franske styrker marokkanere. 4. juni 1944 marsjerte Corps Expéditionnaire Français under general Juin inn i Roma, città aperta. Derpå ble alle kvinner som ikke tidsnok hadde flyktet opp i fjellene "marokkinisert", som man sa. Fra ti år gamle jenter til 70 år gamle kjerringer - ingen slapp unna marokkanernes massevoldtækter. Paven kalte generalen til sig og klaget. Men han svarte at fransk krigsrett(!) tillater farvede tropper å skjænde kvinner og plyndre i tre dager! Har du hørt på maken til raseforræderi? Franskmænn betrakter det som rett at svartinger skal massevoldta hvite europeiske kvinner, ja selv våre småjenter! Er det rart franskmænn ble massakrert i Algerie 1962? (se Lola Daviet) Et folk som er likegyldig med sin rase utryddes!

Franske tropper utførte massevoldtækter i tyske byer også, med velsignelse ovenfra. Freudenstadt og Stuttgart 1945 er eksempler. Hadde en tysk general billiget at tyske soldater massevoldtok jenter og kvinner til døde, slik general Juin gjorde, ville han blitt hængt som krigsforbryter og Tyskland stemplet som forbryterfolk og tvunget til å betale enorm skadeserstatning. Vel, Juin ble dekorert og forfremmet for sine redselsfulle ugjerninger. Han ble fransk marsjall og senere øverstkommanderende i NATO.

Blant troppene som steg i land i Normandie 6. juni 1944 var den franske generalen Leclerc og hans hær. På veien fra Normandie til Tyskland begikk hans mænn utallige krigsforbrytelser. Ingen ble noensinne trukket til ansvar for dette; tvert i mot gjorde de hovedskyldige glimrende karriære i efterkrigstidens Frankrike. De myrdet tyske fanger på grusom måte, f.eks. ved å helle bensin over dem og brenne dem levende. Ved lufthavnen Le Bourget utenfor Paris kom det til en massakre på hundrevis av tyske krigsfanger. Leclercs panservogner kjørte over og knuste dem. Ved Andelot brøt tyskernes motstand sammen efter heftige kamper, og mange overga sig. De begikk den feil å tro at fienden var ridderlig som de selv. Løytnant Robert Galley beordret franske stridsvogner å skyte håndgranater på 500 tyske krigsfanger. Deres kropper ble revet i filler av splintene. Kroppsdeler fløy i alle retninger og klebet sig til innhegningens bjelker. Brølende sårede ble avsluttet med maskingeværsalver.

Hva dette lærer oss er at internasjonale avtaler om krigførsel er fåfængte. Lavraset nederdræktige folk kommer alltid til å bryte dem og begå barbariske grusomheter. De er besatt av hat og fremmede for ridderlighet. Man kan aldrig overgi sig til dem. Man må kjæmpe til de er utryddet eller overgir sig betingelsesløst. Tyskerne behandlet franskmænn under okkupasjonen med største vennlighet. Til takk for dette høstet de hat og grusomhet. Franskmænn hater tyskere til denne dag. De nekter å gi opplysninger på tysk ved seværdigheter hvor det står skilt på forskjellige sprog. Spør dem hvorfor så får du føle deres hat. Deres behandling av tyskere 1944-45 var i grunden den samme som efter første verdenskrig (Clemenceau), den samme som mot den blonde adel 1789- (Robespierre). Frankrikes problem var og er at de har en høyere andel lavrasede undermennesker enn Tyskland. Derfor kunne pøbelvældet bryte ut i Frankrike 1789, men ikke i Tyskland.

Løytnant Galley begikk flere krigsforbytelser, men det hindret ikke hans karriære, tvært i mot. Han skrøt åpent av sine ugjerninger på fransk TV og ble minister under de Gaulle, Pompidou og Giscard d'Estaing. Det ville vært utenkelig for en tysk offiser. De som sluttet sig til Leclercs 2. panserdivisjon fikk det råd å ikke la sig ta til fange, for selv tok de ingen fanger! Henimot kapitulasjonen ble det likevel noen tusen krigsfanger som fikk leve, men de ble fryktelig mishandlet og rundstjålet. Divisjonen hadde afrikanske tropper fra Tschad. Ingen ble straffet for noe, uansett hva de gjorde. Tvært i mot nøt de høy anseelse i Frankrike. Mærk dig det; Frankrike, England, USA, Russland, Polen og andre kommer alltid til å feire sine krigsforbrytere! De er helter i hjemlandet.

12. september 2004 feiret man i Andelot landsbyens frigjøring, 60 år efter. Galley var tilstede og man feiret ham også. De 500 myrdede tyske krigsfangene - les boches - brydde man sig ikke om. De ble ikke nævnt. Massakren var velkjent i Andelot. Tenk litt på dette. Har man ingen rettfærdighet, medlidenhet eller barmhjertighet med utlændinger utfordrer man skjebnen; da kan man ikke forvente dette av dem. Hvis Frankrike en vakker dag nok en gang skulle bli okkupert av Tyskland, kan du gi mig en grund for at tyskerne ikke skulle utrydde innbyggerne i Andelot og alle andre som har feiret massemord på tyskere eller nektet ofrene rettfærdighet?

Freudenstadt i Schwarzwald tjente som tysk sanitetsby. I april 1945 ble den plyndret og ødelagt av franske tropper. Byen hadde ingen tyske tropper og ble ikke forsvart; den var erklært som åpen by. Franskmænnene beskjøt den likevel med spreng- og branngranater. Derpå fulgte et tungt bombeangrep. Hele dagen og hele natten fortsatte ilden. Ingen besvarte den, for byen var som sagt ubefæstet. Den gamle vakre byen ble lagt i grus og aske uten noen som helst grund. Det skjedde alene av hat. Siden trengte marokkanske regiment under major Christian de Castries inn i byen med fribrev til å plyndre i tre dager og tre nætter. Da man hadde røvet alt som kunne fraktes satte man fyr på alle særlig værdifulle bygninger. Tyskere ble hindret i å slukke. Mange av dem som hadde overlevd bombardementet ved å søke tilflukt i kjellerne ble skutt eller voldtatt av røverne.

Mye av det samme hendte i Karlsruhe. Bygninger ble stukket i brann bare for propaganda-formål, da general de Gaulle skulle gjøre inntog i byen og gi inntrykk av å ha vunnet efter tapper strid. Også i Karlsruhe ble det plyndret og skjændet dag efter dag. Tyskerne var fritt vilt. Franskmænnene satte inn kolonialsoldater fra Marokko, Algerie og Tunisia for å massevoldta tyske kvinner og ydmyke det tyske folk. Det samme hadde de gjort efter 1918. Som overalt ellers måtte ingen sone noen straff for dette. Frankrike begikk åpenlyst og med velsignelse ovenfra de groveste krigsforbrytelser.

General Leclerc begikk mange krigsforbrytelser på sin vei fra Normandie gjennom Frankrike og Syd-Tyskland. Germersheim, Schwarzwald, Neu-Ulm, Chiemgau, Siegsdorf er steder som aldrig kommer til å glemme hans navn. Han presterte til og med å myrde noen av sine landsmænn. Det hendte i Bad Reichenhall 8. mai 1945, bare noen timer før våpenstillstanden. Det gjaldt 12 franske frivillige i SS-divisjonen Charlemagne. De falt i franske hænder og ble skutt på ordre fra Leclerc. Vive la France, ropte de da de døde! De ligger begravd i Bad Reichenhall med minnetavle.

Ernest Hemingway er en verdensberømt forfatter. Få vet at han også var massemorder. I et brev til sin venn Charles Scribner av 27. august 1949 fortæller han: En gang dræpte jeg en snørrete SS-kraut. Jeg sa at jeg skulle gjøre ende på ham om ikke han røpet sine fluktrutetegn for mig. Men han svarte: "Du kommer ikke til å dræpe mig, for dere har angst og tilhører en degenerert blandingsrase. Forøvrig ville det stride mot Geneve-konvensjonen." Der tar du feil, sa jeg, og skjøt ham tre ganger i maven så han sank sammen, og siden en gang i hodet så hjernen rant ut av munnen eller næsa. Han dræpte mange andre også. I publiserte brev sier han sig sikker på å ha myrdet 122.

Vi har tidligere vært gjennom jøssingenes terror og skrekkvælde i Norge: Da bolsjevismen kom til Norge og Partisan-Terroren under Okkupasjonen. Lignende hendte i Danmark. Men danskene gjorde sig skyld i en forfærdelig forbrytelse som savner motstykke i Norge: De første 5 månedene av 1945 nådde mellom 200 og 250 tusen tyske flyktninger Danmark. De besto til 85 % av kvinner og barn som hadde flyktet fra den Røde Armee i Øst-Europa. Med tanke på hvordan det dulles med falske flyktninger fra Afrika og Midtøsten i dag, som har all verdens rettigheter selv om de begår grove forbrytelser i Danmark, skulle man tro at danskene ydet sitt broderfolk i nød hjertelig bistand. Ikke. I 1945 alene døde 13 492 av dem, hvorav over 7 tusen barn under 5 år. Danskene nektet dem både tilstrekkelig næring og medisinsk hjelp. Inntil 1949 nektet danske læger å hjelpe dem! Røde Kors likeså. Skammen hviler tungt over vårt broderfolk.

Forøvrig brukte danskene tyske krigsfanger til å rydde miner langs danskekysten. Britene gjorde likeså i Nordsjøen. De ble tvunget til å grave efter miner med bare hændene eller løpe gjennom minert land. Næsten hver dag ble noen sprengt i lufta. Tyskerne fikk da samle sammen sine kameraters armer og bein, legge dem i sekker og bringe dem til nærmeste kirkegård. Omkring 250 ble dræpt og like mange såret. Det var en krigsforbrytelse. Det samme gjorde forresten jøssingene i Norge. Under okkupasjonen behandlet tyskerne danskene på beste måte; de levde bedre enn svenskene i det nøytrale Sverige. Til takk for dette behandlet danskene tyskerne som fiender.

Det var ingen mangel på mat i Danmark. Blant de rundt 30 tusen polske, ukrainske og baltiske flyktningene som nådde Danmark hersket ingen nød og knapt noen døde. Men barnerasjonene i de tyske leirene dekket bare halvparten av kaloribehovet. Danskene sultet dem med overlegg til døde!

I august 1945 utleverte amerikanerne i Erfurt rundt 5 000 tyske offisere til Sovjet-makten. De hadde falt i de vestalliertes hænder under kampene ved fæstningsvolden mot Atlanterhavet og satt til august 1945 i fangeleir i Frankrike. Under forevending av at de hørte hjemme i Midt-Tyskland, som lå i Sovjetunionens okkupasjonssone, ble de overlatt den Røde Armee. På den måten kunne USA likvidere dem uten selv å få blod på hændene. De gjemte sig bak en juridisk teknikalitet, men alle visste hva som ventet dem så snart Sovjet-jødene fikk tak i dem. De drev dem til jernbanestasjonen og kjørte avgårde med dem i godsvogner. Så var de borte.

Men et år senere dukket de opp igjen. De hadde blitt sendt til konsentrasjonsleiren Oranienburg-Sachsenhausen nær Berlin. Der ble de undersøkt av russiske læger, hvorpå 1500 arbeidsudyktige opp til kapteins grad ble skilt ut og snart løslatt. Alle andre, fra major oppover, uansett helsetilstand, såvel som arbeidsdyktige lavere offisere, ble stuet inn i godsvogner og fraktet mot et ukjent mål. Der satt de i mørket uten vann eller mat! Da dørene første gang åpnedes i Riga efter tre døgn falt lik ut. Derfra gikk færden til Gulag-arkipelet ved Nordishavet eller Sibir. Et fåtall vendte hjem på 50-tallet.

Deportasjon av sivilbefolkning, under såvel som efter en krig, er forbudt i folkeretten. Likevel ble tyskere mot slutten av krigen og efter 1945 deportert i masser. De fleste ble ført til Sovjetunionen for tvangsarbeid. Antallet er ikke kjent, men anslås til flere hundre tusen, opp til 800 000. Efter kommunismens sammenbrudd og åpningen av arkivene kan vi tegne et helhetsbilde av det som hendte. Man må vite at tyskere fra gammelt av ikke bare bodde i det som i dag er Tyskland men i Øst-Europa og Russland også. Fra middelalderen og fremover var tyske bønder nybyggere i Russland, akkurat som senere i Amerika. Ved utgangen av 1800-tallet hadde de dyrket 14,4 millioner hektar jord. Det er 3 millioner mer enn det tyske rikes jordbruksflate i 1937.

Så snart Tyskland invaderte i 1941 begynte deportasjonen av tyske bønder og andre tyskættede personer. Efterhvert som krigen skred frem og Sovjets maktområde vokste grep man tyskere i Øst-Europa også. Land som Polen og Jugoslavia gjorde sig til villige medhjelpere i denne vældige forbrytelse. Men andre, som Romania, vant evig ære ved å protestere i Moskva og Vesten, dog forgjæves. 3. februar 1945 besluttet Sovjet-jødene å mobilisere alle tyske mænn mellom 17 og 50 år som var skikket til kroppsarbeid. De ble sendt til tvangsarbeid i Ukraina, Hviterussland og andre steder. Alle som ikke klarte å flykte i tide og falt i den Røde Armees hænder sendtes østover. 10. april 1945 var det alt 97 000 ofre.

Forresten var det ikke bare tyskere som deportertes, selv om de var i flertall; polakker, ungarere, slovakere, italienere osv. ble også grepet og sendt avgårde til jødenes slavestat for gojim. Det samme gjaldt alle de bedømte som fiendtligsinnede. Overalt i Øst-Europa var NKVD på farten og tyskere var fritt vilt. Hadde de overlevd de kommunistiske terrorbandene ventet deportasjon til slaveri. Noen tall: Mellom januar og april 1945 ble 111 831 tyskere deportert fra Sørøst-Europa, 67 000 fra Romania, fremst Siebenbürgen, 32 000 fra Ungarn, over 12 500 fra Jugoslavia, 77 741 fra Oberschlesien og Ostpreußen. Transporten skjedde i godsvogner under redselsfulle forhold. Mænn, kvinner og barn stuedes inn som kveg, 40-50 i hver vogn. Der måtte de ligge som sild i tønne i egen avføring uke efter uke og fikk knapt mat eller drikke. De led og døde.

Frafallet var enormt. Opp til 50 % døde av sykdom, underernæring, overanstrengelse, eller de hårreisende sanitære forholdene. De som overlevde årevis av tvangsarbeid måtte ofte misunne dem som strøk med. Jødene kommer selvfølgelig aldrig til å be tyskerne om tilgivelse for sine forbrytelser mot menneskeheten. De er forbrytere av natur og har ingen anstændighet i sig.

Amerikanerne røvet skamløst tysk kunst og antikviteter. Et eksempel er skatten i Quedlinburger-domen. Den stammer fra stiftskirken St. Servatius og er en av de største kirkeskattene i Tyskland. Oberstløytnant Joe Meador stjal 12 av de mest værdifulle gjenstandene og sendte dem til Amerika. Efter hans død i 1980 prøvde hans søsken å sælge tyvegodset. Det gjenforente Tyskland måtte betale millioner av dollar for å få det tilbake! Slik er "rettsstaten" USA med sin respekt for privat eiendomsrett. Amerikanske myndigheter støttet både tyveriet og pengeutpresningen.

Og det var langt i fra eneste tilfælle. De røvet private værdisaker av alle slag såvel som store skatter. Gamle berømte malerier av kunstnere som Rubens, van Dyck, Dürer og andre. Bare tok det med sig. Guld, edelstener, smykker, alt mulig rart. Særlig mærkværdig var slektskatten til fyrstehuset Hessen. De muret den inn i kjelleren under tårnet til slottet Kronberg. Tilfældigvis fant amerikanske soldater den - og stjal den. De solgte den i Sveits og USA. En stor del av skatten forsvant for alltid.

US soldater røvet også guld fra den tyske riksbank. US Army feiet alt under teppet. De røvet mye annet: originalhåndskrifter efter Martin Luther; manuskriptet til Robert Schumanns 2. symfoni i C-dur; to Dürer-portretter og malerier av Lenbach, Caspar David Friedrich, Lukas Cranach, samt en værdifull myntsamling fra slottet Schwarzburg. Sommeren 1945 brøt US soldater opp Goethes og Schillers kister og stjal ordenene på Goethes bryst. Mot slutten av 1945 plyndret US soldater kunstdepotet i St Florian-klosteret, Østerrike, og tok med sig malerier, antikke møbler, og en keltisk guldskatt. Fra universitets-biblioteket i Leipzig stjal US kulturoffisere et skrift av Aristoteles, en Gutenberg-bibel, og 250 originalbrev til Erasmus av Rotterdam.

Britiske tropper plyndret i 1945 slottet Glückburg ved Flensburg. De tok med sig familiesmykket til hertugen av Mecklenburg som hadde flyktet dit. De brøt opp sarkofagene i krypten og dro ut mumiene av forfædrene til de schlesvig-holsteinske hertuger på leting efter værdifulle smykker. Fra andre herrehus og slottet i Bückeburg dro de avgårde med møblene og kunstværkene. De bare forsvant. Sjefen for den britiske generalstaben, feldmarskalk sir Alan Brook, stjal kostbare værk fra biblioteket til slottet Cecilienhof i Potsdam. Lord Portal, marskalk av Royal Air Force, og hertugen av Cunningham, flåteadmiral i Royal Navy, gjord likeens. US høykommissær Lucius Clay røvet i desember 1945 over 200 malerier fra Kaiser Friedrich -museet i Berlin. I 1948 måtte de dog, under den offentlige menings press, og med støtte fra senator Fulbright og andre, leveres tilbake.

Håndskriftet til Hildebrand-sangen, det ældste heltedikt på tysk, liksom Willehalm-håndskriftet, ble stjålet og er aldrig kommet til rette.

Alle tyske offisere ble brutalt og uværdig behandlet, som om de var simple forbrytere. Et eksempel er generalfeldmarskalk Milch. Efter en bilulykke var han invalidisert. Da den britiske general Mills-Roberts arresterte ham haglet skjellsordene: Alle tyske generaler var forbrytere! Han rev marskalk-staven av hånden på Milch og gikk løs på ham med den, slo ham blodig til jorden. Den brakk i to. Da grep han en flaske og fortsatte prylingen. Siden førte de Milch i en jeep til undervannsbåtskolen som var full av tyske fanger, døde og dødssyke. Britene ropte til dem: Her er feldmarskalken deres; ham har dere å takke for alt! Et par underoffisere avløste hverandre så med å tråkke på den invalide Milch og slå ham. Den engelske tolken ropte til ham på tysk: Skal jeg gi Dem våpenet mitt? Milch svarte: Gjør De hva De må; jeg vet nu hvem jeg har falt i hændene. En engelsk offiser tok lua til Milch og slengte den på gulvet med disse ord: Gå og hent din skitne lue! Milch rørte sig ikke. Noe senere plukket en ældre engelsk sersjant opp lua, børstet av den og ga Milch den tilbake mens han hvisket: I beg your pardon, Sir.

Britene liksom amerikanerne plyndret hemningsløst. Av Milch stjal de to guldur, hans massive gyldne feldmarskalkstav, og et gyldent sigarettetui med tilegnelse fra Göring. Inntil nylig var Milch nummer to i Luftwaffe efter Göring. Nu lå han på gulvet mens britiske offisere tråkket på ham og bestjal ham. Hans privateiendom dukket senere opp hos antikvitetshandlere og auksjonshus. Dette var rule by law og rettsstat slik anglo-amerikanerne så det. Marsjallstaven til storadmiral Karl Dönitz ble også stjålet, og Görings egen stav står utstilt i en monter i militærakademiet West Point. Krigsbytte, kaller man det, og medgir dermed åpent at man begikk krigsforbrytelser som man ikke akter å sone. Tenk om tyskerne hadde gjort dette i Norge under okkupasjonen - stjålet alt av værdi i landet!

Høsten 2003 fant forskeren og forfatteren Martin Allen fire dokument som nylig var frigitt av det britiske statsarkiv. De beviser at britenes hemmelige utenrikstjeneste myrdet Heinrich Himmler. Det første av disse dokument stammer fra en avdeling i det britiske utenriksministerium som syslet med svart propaganda og saboterte Tysklands fredsbestrebelser. Der skriver John Wheeler-Bennett til agenten Robert Hamilton Bruce Lockhart under merknaden personlig og hemmelig: Vi kan ikke tillate Himmler å ta stilling i en ventet undersøkelse eller å forhøres av amerikanerne. Vi må sørge for å eliminere ham så snart han faller i våre hænder. Her har vi entydig bevis for at den britiske regjering myrdet Himmler. Ikke bare er det en krigsforbrytelse men røper også at britene ikke ville at sannheten om konsentrasjonsleirene og jødene skulle komme for en dag. Fordi Holocaust er oppspinn og Himmler kunne ha gjendrevet det.

Himmler, liksom Hitler, levde i en fantasiverden og fohandlet for egen regning om fred med England i to år (1943-45). Dermed gjorde han ubotelig skade på sitt folks mulighet til å vinne krigen. Anglo-Juda førte utryddelseskrig mot Tyskland, og tyskerne svarte med å tigge om fred. Det var et sørgelig skuespill.

En annen nøkkelperson som britene tok av dage var generalmajor og professor Karl Haushofer. Han var lærer og venn av Rudolf Hess, og denne henvendte sig i september 1940 til ham for å formidle kontakt med britisk aristokrati i vitenskap og politikk. Hitler var, som vi allerede har sett, uvillig til å føre krig mot England, til tross for at England bombet Tyskland sønder og sammen og utryddet det tyske folk. Han bønnfalt England på sine knær om fred, hvilket naturligvis sikret at freden aldrig kom før Tyskland lå i ruiner og hadde lidd nederlag. Han nektet å høre på tyske forskere som Wolf Meyer-Christian: Die englisch-jüdische Allianz - Werden und Wirken der kapitalistischen Weltherrschaft og Peter Aldag: Das Judentum in England som hadde bevist hinsides all tvil at jøder behersket England og gjorde landet til en like stor fiende av Tyskland som Sovjet-Judea.

Hitler tviholdt på sine fikse ideer fra Mein Kampf om forbund med England og begikk den største tåpelighet. Han ydmyket Tyskland for en hel verden. Efter Rudolf Hess' soloflyvning til England 10. mai 1941 måtte alle forstå at Tyskland var dømt til undergang. Intet folk overlever med en ledelse som er blind og dum. Hess fikk Haushofer til å skrive til Lord Hamilton, den Haushofer kjente som en fredsbejaende venn av Tyskland. Det hele var så enfoldig at man ikke vet om man skal le eller gråte. Selvfølgelig snappet de britiske hemmelige tjenester opp brevene og sendte fingerte svar. Dermed fikk de i Hamiltons navn greie på alle Tysklands planer og hensikter, samtidig som de ga falske løfter om britisk fredsvilje og befæstet Hitler i hans dårskap.

I jøde-propagandaen skulle "nazistene" erobre verden og utrydde jødene. Men Haushofer kunne dokumentere noe annet. I september 1945 ble han oppsøkt og forhørt av tre amerikanske OSS-agenter (OSS = forløper til CIA). Det endte med at de strøk av gårde med Haushofers arkiv som de førte til Washington. Der forsvant sentrale dokument om tyske fredsbestrebelser som motsa det demoniske fiendebildet av "Nazi-Tyskland". 7. mars 1946 oppnådde forsvarsadvokaten til Rudolf Hess og Hans Frank i Nürnberg-tribunalet å få føre Haushofer som vitne. Derpå sendte britene to agenter for de hemmelige tjenester til Haushofer og forhørte ham. Den enfoldige Englands-vennen Haushofer fortalte troskyldig hva han visste, og undertegnet dermed sin dødsdom: Han og kona sås aldrig mer i live.

To dager senere sendte agentene rapport til sin oppdragsgiver hvor det står: Som svar på våre instruksjoner meddeler vi Dem at problemet med denne mann og IMT er ryddet av veien. Haushofer vitnet aldrig i Nürnberg.

Vi så at Danmark gjorde sig skyld i en svær krigsforbrytelse da de lot kvinner og barn av sitt broderfolk og nordisk rase dø i elendighet fordi jødene forlangte det. Sverige gjorde det samme. Svenskene utleverte med vold rundt 3 000 tyske soldater og flyktninger til Sovjet-Judea for å slaktes. Dette massemord på mænn av egen rase er utilgivelig. Men Sverige har jo i århundre vært besatt av jødene og deres lydige frimurerverktøy.

Det skjedde i desember 1945 og januar 1946. Soldatene tilhørte den 121. østprøysiske infanteri-divisjon og Sturmgeschütz-Brigade 190. Før utleveringen stjal svenske politimænn soldatenes ringer. De rev dem brutalt av. Fra leiren Rinkeby til jernbanestasjonen hadde svenskene bygd en gang omgitt av piggtråd og drev fangene som vilde dyr ombord på de sovjetiske skipene. Tyskerne forsøkte fortvilt å værge sig mot utleveringen. Slik begikk også svenskene en svær krigsforbytelse. Og mot sin egen rase! De valgte å tjene jødene i deres utryddelseskrig mot den nordiske rase som fortsetter til denne dag. Svenskene er selv hardt rammet. Minst en tredjedel av tyskerne døde i sovjetiske tvangsarbeidsleire. Sammen med tyskerne utleverte man 167 baltiske flyktninger; næsten alle ble umiddelbart myrdet av sovjetjødene.

Tenk på dette. Svenskene har tatt i mot millioner av falske flyktninger fra Midtøsten og Afrika som de overøser med velfærdsgoder. Men den ene gang ekte flyktninger av deres egen rase søkte tilflukt i landet svarte svenskene med massemord! De strever med fanatisk iver efter å utrydde sig selv. Alt for jødene!

Det var den sosialdemokratiske regjering under Per Albin Hansson som begikk forbrytelsen. Sosialdemokratiet er jo en jødisk institusjon og alle sosialdemokrater tjener jødene mot sitt eget folk. Beslutningen utløste protester i Sverige, men regjeringen sto på sitt. Per Olof Enquist skildret dette i Legionärerna (1968), på tysk Die Ausgelieferten. 23. november 1945 drøftet Riksdagen saken og representant Jansen(?) tok til orde: Herr president, jeg må si at vi inntil nylig levde i den tro at vårt land er en vestlig rettsstat, med alt hva det innebærer. Skulle imidlertid denne utlevering fullbyrdes rystes dette syn i grunden. Det som skal skje må betegnes som en utilgivelig handling av vår nasjon.

Men 4. desember 1945 stemte regjeringen enda en gang om saken, og da samtlige sosialdemokratiske ministre stemte for utlevering fikk dette flertall og gjennomførtes. Handelsminister i regjeringen var den velkjente Gunnar Myrdal, og han stemte for. Ikke desto mindre ble han perverst nok i 1970 tildelt de tyske bokhandleres fredspris! Sånn er det i et trællbundet land; pøbel og forrædere får høye stillinger og fråtser i sitt folks fornedrelse.

En enda større krigsforbrytelse begikk britene da de tvangssendte tusenvis av russiske krigsfanger og flyktede kosakker til den Røde Armee. Det skjedde sommern 1945 og innebar den visse død. Allerede høsten 1944 kom den første skipsladningen til Murmansk. I mars og april 1945 fulgte to til Odessa hvor sovjetiske hemmelige tjenester 18. april massakrerte dem. Mens britene så på. 9. og 10. mai overga kosakker sig som hadde trukket nordover til Østerrike fra Norditalia og Jugoslavia. Britene lovet dem først at de ikke skulle utleveres til den Røde Armee. Men 23. mai ble den britiske overkommando og den Røde Armee enige om at alle kosakker og deres pårørende skulle utleveres. Britene lurte så alle kosakk-offisere til å innfinne sig i Peggetz, under løfte om at de samme aften fikk vende tilbake til sine tropper.

Men britene kjørte de 1475 offiserene rett i armene på den Røde Armee. Britenes brigadegeneral Geoffrey Musson meddelte underveis kommanderende kosakk-general Domanov at han hadde streng ordre om å utlevere dem. Ha en god dag! Noen av offiserene begikk da selvmord. Følgende natt og næste dag hørte britene ustanselige geværsalver, hvormed kosakkene slaktedes. En del havnet i Gulag og noen få overlevde og fortalte senere sin historie i Vesten. Den tyske kosakk-generalen Helmuth von Pannwitz utlevertes sammen med 800 tyske mannskaper, hvorav kun 169 overlevde. Han hængtes i det beryktede Ljublanka-fængselet i Moskva i 1947, sammen med andre kosakk-generaler som Domanov, Krasnov og Sjkuro.

30. mai ble også mannskapene og mange sivile pårørende utlevert. Britene gikk brutalt til værks mot kosakkene med kvinner og barn og nølte ikke med å åpne ild. Mange kvinner hoppet i elven Drau fra en bro med sine barn. I dagevis varte rømningen av leiren og deportasjonen til Sovjet-makten. Rundt 2500 kosakker ligger i en massegrav på kirkegården Lienz-Peggetz i Øst-Tirol.

Samme skjebne møtte general Vlassov og hans armee av russiske frivillige. I mai 1945 overga han sig i Prag til amerikanerne og utlevertes 12. mai med sine soldater til den Røde Armee. 2. august 1946 ble han offentlig henrettet i Moskva. Utleveringene til Sovjet-makten fortsatte helt til 1947, og russere som hadde flyktet til Vest-Europa ble nådeløst prisgitt døden.

I 1986 ga Nikolai Tolstoj ut boken The Minister and the Massacres hvor han bl.a. anklaget Toby Low, i 1945 brigadegeneral, for krigsforbrytelser. Han skrev: Det finnes overvældende bevis for at Low, alias Aldington, organiserte en tungtveiende krigsforbrytelse da han organiserte utleveringen av 70 000 kosakker og jugoslaver, vel vitende at overkommandoen misbilliget hans barbariske og æreløse handlinger og ikke autoriserte dem, og under kjennskap til den grusomme skjebne som ventet ofrene. Men i England er det jødene som hersker. Low trakk Tolstoj for retten og krævde oppreisning for injurier. Tolstoj ble tvunget til å betale Low 1,5 millioner pund, plus at han måtte dekke saksomkostningene på 1 million pund! I England er krigsforbrytere og massemordere hellige kuer og feires som nasjonale idoler.

USA gjorde likedan. Utleverte tyske soldater og russiske kosakker til Sovjet-jødene for å slaktes. Selv kosakker som befant sig i USA ble utlevert. Av dokument som USAs utenriks- og forsvarsdepartement frigav i 1980 fremgår skjebnen til 153 krigsfangne kosakker av Vlassov-armeen. De satt i fangeleiren Fort Dix i New Jersey og trodde sig reddet. Da krigen var over vendte de sig til president Truman med bønn om å få bli i USA da den visse død ventet i Russland. Dette vakte oppstuss og medlidenhet i amerikansk offentlighet, hvilket tvang regjeringen til å utsette tvangsforsendelsen.

Man var fullt klar over at umiddelbar likvidering ventet kosakkene i sovjetiske hænder. Forsvarsminister Henry Stimson skrev at de ville gjøre sig skyldige i massedrap. Ambassadøren i Moskva, Averell Harriman, fortalte om tallrike tog gjennom byen av hjemsendte krigsfanger der ble skutt som desertører. Han gikk inn for å la fangene bli i USA. Likevel truet utlevering, og 29. juni 1945 gjorde Vlassov-soldatene i Fort Dix opprør i den hensikt å bli skutt av vokterne. Men bare ni fanger ble lett såret. Dagen derpå undertegnet Truman ordren om ulevering. Kun 7 av dem fikk bli i landet, da de ikke var sovjetiske statsborgere.

6. september 1945 ble resten tvunget ombord på et skip som førte dem til Europa, og derfra videre til Mellom-Europa hvor amerikanerne overlot dem til den Røde Armee. Bare 3 klarte tidsnok å hænge sig. Dette var de tapre frihetskrigernes sørgelige endelikt. Amerikanerne gav dem i hændene på bolsjevik-jødene for å pines i hjel. Man tråkket Geneve-konvensjonen og Haag-konvensjonen under jernskodd hæl - hvem skulle straffe dem for det? USA og Europa importerer i dag millioner av falske flyktninger fra den tredje verden, parasitter og forbrytere alle sammen. Ved minste indikasjon på at de ikke er trygge i hjemlandet får de bli her og behøver ikke en gang sitte i leir. Men de ganger hvite europeere har vært ekte flyktninger her i sitt eget Europa har alle land svart med massemord! Liechtenstein er forresten et hederlig unntak.

Partisan-krigen er et kapittel for sig. De allierte, anført av jøder, brøt alle krigens lover og regler. De kjæmpet æreløst og grusomt, oppførte sig som banditter og terrorister. De massakrerte sine fanger, skar av dem kjønnsorganene i levende live. De misbrukte hvite flagg og lurte tyskerne med at de skulle overgi sig. De misbrukte tyske uniformer. De brukte alle skitne og sjofle knep de kunne komme på. De aksjonerte kun feigt om natten i bakhold. Og mange av dem var jøder. Ukrainere og russere flest var bare takknemlige for at tyskerne fordrev bolsjevikene. En av de jødiske partisan-lederne var Abba Kovner som holdt til i Vilnius. Han er ansvarlig for massakrene i Koniuchy og Maliboki. Efter krigens slutt planla han å myrde millioner av tyskere ved å forgifte drikkevannet. Ble heldigvis stoppet av britene.

I Østerrike, nærmere bestemt Kärnten, herjet Titos partisaner på samme bestialske måte. Og selvfølgelig i Jugoslavia selv. Efter Jugoslavias og Grekenlands inngrep i krigen på alliert side ble Tyskland nødt til å besette disse landene. Kommunistene under Tito svarte med bandevesen. Han oppfordret de allierte til å bombe serbiske byer, noe de også gjorde. Efter konferensen i Teheran 1943 omfavnet også England og USA Titos banditter og lovet dem størst mulig understøttelse.

Da krigen var over begynte menneskejakten. I 1938 bodde 520 000 tyskere i Jugoslavia. I 1953 var tallet sunket til 7 000. Bare omtrent halvparten klarte å flykte; minst 200 000 ble myrdet av partisanene. Like efter den Røde Armees innmarsj begynte hjemmehørende slavere skrekkvældet. De sovjetrussiske soldatene nøyde sig med alkohol, mat, klær og voldtækt av kvinnene; systematisk plyndring, mishandling og massemord overlot de til pøbelen i landet og partisanene. De trakk fra landsby til landsby og forrettet sitt blodige håndværk mot en tysk sivilbefolkning der var erklært fritt vilt - rettsløs og værgeløs. Alle tyskere, uten unntak, som ikke tidsnok hadde flyktet fra landet, stuedes inn i leire hvor de omkom i masser av sult, sott, dårlig bolig og behandling. Bergene av lik dumpedes i massegraver. Mange ble skutt også.

Den kjæmpehøye dødeligheten i leirene vakte de innsattes mistanke om at de ble utsatt for en utpønsket plan om utryddelse. Det ble de nok også. Drivende bak alt sammen var kommunist-partisanen Josip Broz, der kalte sig Tito. Hvem var han? I boken The Secret Driving Force Behind Communism av Maurice Pinay (psevd) (1963) hævdes det at Tito egentlig het Josif Walter Weiss og var en jøde fra Krakov, Polen. Han stjal identiteten til en kroat ved navn Josip Broz som falt i kamp for kommunistene under den spanske borgerkrig. Tito klarte aldrig å lære sig det serbiske sprog ordentlig. En rekke av toppene i det jugoslaviske kommunistparti var jøder: Pijade, Kardelj, Rankovic, Bebler, Vilfan.

De kommunistiske partisanene i Italia og Grekenland begikk også massemord på tyske soldater. Et særlig avskyelig tilfælle fant sted i Kalavrita. Tyskland hadde få soldater i Grekenland, men der hadde de et støttepunkt med rundt 85 soldater. En natt i oktober ble landsbyen omringet av langt flere og godt bevæpnede partisaner. Men ingen kamper oppsto. I steden innbød partisanene tyskerne til forhandlinger. Avtalen lød på at tyskerne skulle overgi støttepunktet til partisanene mot fritt leide uten våpen ut av byen. Avtalen ble skriftlig nedtegnet på gresk og tysk. Men da tyskerne i ordnet tropp forlot stedet, ble de omringet av partisaner. De rev den tyske kommandants avtale-eksemplar til sig, spyttet på det, rev det i filler og tråkket på det. Så myrdet de alle avvæpnede tyske soldater.

Jeg græmmer mig over tyskernes enfold. Hadde de intet lært om partisanenes, kommunistenes, jødenes, bandittenes, pøbelens natur? Hadde ikke det nasjonalsosialistiske Tyskland lært dem noe om dette? Hadde ikke krigens erfaringer lært dem noe? Det er uforståelig at de kunne stole blindt på partisanenes ord. Det blev en dyrekjøpt lærepenge. De ble skutt med sine egne våpen. Bare tre overlevde og kunne fortælle sin historie. Tyskerne svarte på denne dobbelte krigsforbrytelse med represalier og skjøt alle mannlige innbyggere i Kalavrita, i alt 511 mann. Dette regnes perverst nok som en krigsforbrytelse, skjønt folkeretten på den tiden tillot represalier og alle krigsdeltagere praktiserte det.

Partisanene i Frankrike var ikke bedre. De kommunistiske maquisards begikk utallige krigsforbrytelser mot tyske soldater. Oradour er i seierherrenes historieskrivning kjent som åstedet for en tysk krigsforbrytelse. Sannheten er noe helt annet. En høy tysk offiser i Waffen-SS, Helmut Kämpfe, ble der myrdet på grusomste måte. Flere andre tyske soldater ble også myrdet i landsbyen. Den var full av partisaners skytevåpen og sprengstoff. Den kommanderende tyske offiser henrettet da alle mannlige innbyggere for krigsforbrytelser, noen hundre stykker. Helt i overensstemmelse med gjeldende krigsrett, og enhver okkupasjonsmakt ville gjort det samme. Men selvfølgelig kalles dette i seierjustisen en tysk krigsforbrytelse.

Men det som hendte i Tulle, ikke langt unna, var mye værre. 8. juni 1944 massakrerte partisanene en liten tysk enhet som var stasjonert på stedet. Likene lemlestedes på umenneskelig måte. Gatetøsene strøk sågar omkring med organ i hændene. Dagen derpå gjenerobret panserdivisjonen Das Reich byen, og fant der 120 myrdede tyske soldater. Gjengjeldelsen omfattet bare 98 personer, hvilket er usedvanlig mildt. Folkeretten tillot forholdet 1:10.

Det bør også nævnes at Vichy-regjeringen forrådte kapitulasjonsavtalen ved denne anledning. Den visste at et Maquis-angrep var nært forestående og bød sin GMR-milits å forlate byen uten kamp. Den opplyste ikke tyskerne men lot dem i stikken. Tyskerne kom ut under hvitt flagg, men ble bare meiet ned. Nok en gang viste tyskerne at de ikke kjente fienden. Det stærkt bevæpnede franske politi hadde gått over til fienden, også det forræderi og krigsforbrytelse. Blant terroristene fant man polakker, spanjoler, russere i uniform (jøder?) som syntes å lede banden politisk. De tyske soldatlikene ble funnet med sønderslagne skaller og utstukne øyne. De pintes i hjel på mangfoldige måter.

For å danne sig et bilde av hvor utbredt bandevesenet var i Frankrike noen tall: Mellom januar 1943 og mars 1944 saboterte partisanene 1159 kabler, 4983 jernbanelinjer, 2966 andre mål. De anla 1440 branner og begikk 1251 overfall på personal og anlegg som hørte til Wehrmacht. Efter krigen førte Frankrike tallrike prosesser mot tyske offisere for at de bekjæmpet kommunistisk bandeterror. Det hadde ingen støtte i folkeretten. Frankrike misbrukte sin makt og Tysklands avmakt til å vanakte retten, føre skueprosesser og begå justismord.

Helvetesstormen som hjemsøkte Tyskland under og efter verdenskrigen var ingen tilfældighet i krigens hete. Den var nøye planlagt. Vi har tidligere omtalt utryddelsesplaner som Kaufman, Hooton, Morgenthau og Coudenhove-Kalergi. Nok en plan var den til jøden Louis Nizer, medlem av den jødiske høygradslogen B'nai B'rith. 1943-44 skrev han boken What to do with Germany? som ble pliktlektyre for Roosevelts regjering og deltes ut i hundre tusen eksemplarer til Eisenhowers tropper. Den jævne amerikanske menige visste intet om Tyskland og trodde jødenes vilde hets og grove løgner var den nakne sannhet. Slik ble de oppviglet til raseri og drevet til barbariske ugjerninger mot det tyske folk. Destroy this mad brute!

Flere av Nizers forslag gikk opp i Morgenthau-planen som Roosevelt og Churchill billiget og dannet ledetråden i okkupasjons-politikken efter 1945. Amerikanerne så utryddelse av det tyske folk, og dermed hovedstammen i deres egen nordisk-germanske rase, som nødvendig og berettiget! Så gale kan jødiske giftbryggere gjøre anelsesløse mennesker. Jøden Earnest Hooton foreslo: Dødsstraff for alle tyske folkeførere, landsforvisning av alle yrkesoffisere, tvangsarbeid for alle tyske soldater utenlands, oppmuntring til ekteskap med fremmede kvinner for å minske fødselsraten til renrasede tyskere, ingen nasjonalstat for tyskere men oppløsning av det tyske rike i småstater, fremme av ekteskap mellom okkupasjonsstyrker (særlig negre) og tyske kvinner, fremme av innvandring av fremmede mænn til de tyske småstatene for å avle et bastardfolk. Alt dette ble gjennomført.

Ernest Hemingway omtalte jeg ovenfor som krigsforbryter og massemorder. Han sluttet sig også til planene om å utrydde det tyske folk. I 1942 ga han ut boken Men at War hvor han tar til orde for å tvangssterilisere tyske mænn. I dette så han den endelige løsning på det tyske problem.

Da den tyske sivilbefolkning skulle fordrives fra Øst-Tyskland og Øst-Europa brøt helvetesstormen løs for alvor. 15 millioner mennesker ble drevet på flukt. Polakkene og sovjeterne tok ingen hensyn; spebarn og olding ble like brutalt behandlet. Tyske byer plyndredes og utallige jenter og kvinner voldtoks. Ei heller viste "befrierne" noen aktelse for sykepleiersker eller sjelesørgere. Alle ble meiet ned eller voldtatt.

Sudettyskernes skjebne er et kapittel for sig. Tsjekkerne og slovakene i Riksprotektoratet Böhmen og Mähren skånedes for krigens redsler, behøvde ikke sende soldater i krigen, hadde nok mat, og tjente godt på arbeid for tyskerne. Folket var tilfreds og sabotage forekom knapt. Uforståelig er derfor massemordet værgeløse tyske sivile og fanger utsattes for i 1945. I maidagene og ukene derpå begikk tsjekkiske sivile mange massakre på sudettyskere og tyske soldater. Aussig, dødsmarsjen i Brünn, Nachod er navn som vækker skrekkelige minner.

I Nachod ble 220 soldater i Waffen-SS bestialsk myrdet av tsjekkiske sivile. Kvinner stakk dem med kniver og dolker, slo dem med klubber og geværkolber. Mænn som ennu viste tegn til liv helte de bensin over og tente på. Igjen græmmer jeg mig over tyskernes umåtelige dumhet: De forventet at fienden skulle behandle dem like ridderlig som de hadde behandlet dem. Et vitne samtalte med en av gjerningsmænnene, en tsjekkisk politimann ved navn Spacek. Han viste vitnet over 100 fotografier av mordene på 400-500 tyske soldater og sivile. 9. mai 1945 ankom en tysk panseravdeling Nachod fra Schlesien, anført av major Wessely. 10 000 tsjekkere hadde samlet sig på byens torv. De forlangte at tyskerne skulle overgi sig. Ufattelig nok gjorde de det! De begikk praktisk talt selvmord. Wessely ble mishandlet til ugjenkjennelighet. Soldatene som steg ut av panservognene ble skutt ned.

Tyske sivile flyktet inn i en skog ved elven Mettau. Tsjekkerne omringet den. Efter dager av sult og fortvilelse krøp noen av dem frem, og ble nådeløst meiet ned. Da vitnet spurte Spacek hvorfor de gjorde dette svarte han: En tsjekker kan dræpe så mange tyskere han vil. I radio og aviser forlanges stadig: Død over alle tyskere; slå dem i hjel hvor dere enn treffer dem. Jeg er allerede forfremmet og foreslått til nasjonens helt.

Den tsjekkiske verdensmester i sjakk, Ludek Pachmann, fortalte om det som hendte i Prag maidagene 1945: Helvetes furier - her hadde de kommet løs. Finnes det helvete på jord så fantes det i Prag efter 5. mai 1945. Fra gatelyktene i min elskede by hang SS-mænn fæstet i føttene som menneskelige fakler. De brant fra hodet oppad mot føttene. Rundt dem sto pøbelen og lo; de frydet sig over hevnen for tyske ugjerninger. Bevæpnede banditter som kalte sig partisaner halte tyske borgere ut av deres hus. Ved innfarten til Wassergasse hang tre nakne lik, lemlestet til ugjenkjennelighet med utslagne tænner og munner som blodige hull. Andre tyskere måtte slepe sine døde landsmænn til Stefangasse. Dette er deres brødre; kyss dem! Og så måtte levende tyskere med sammenpressede lepper kysse sine døde landsmænn. Oldinger, kvinner, barn ble lemlestet eller slått i hjel. Voldtækter, barbariske grusomheter. Skrekk-furier fra helvete. Her hadde de kommet løs.

Fordrivelsen av sudettyskerne 1945-46 ble ledsaget av en rekke massemord som krævde i alt rundt 250 000 tyske liv. Et folkemord som dette skjer ikke spontant, det må organiseres og drives ovenfra. Den tsjekkiske stat og hær planla på denne måten å rense Sudetlandet for sine mer enn 3 millioner tyskere, som hadde bodd der i 800 år. I dag har vi dokument som beviser dette. Et eksempel er massakren i Postelberg og Saaz. Fra 2. til 6. juni 1945 ble omlag to tusen tyskere, hvorav mange barn, bestialsk myrdet. Regjeringen i Prag har inntil våre dager forsøkt å skjule forbrytelsen eller rettfærdiggjøre den. Det tok 60 år før de tsjekkiske dokumentene fra en undersøkelses-kommisjon av 1947 ble frigitt.

Der fremgår tydelig hvem som er ansvarlig for massakren. Det var offisere i den tsjekkiske hær som gav ordrene. Generaler i Prag befalte troppene å samle tyskerne i Postelberg og Saaz og dræpe mange av dem. Alle som deltok var sikre på at de handlet i overensstemmelse med intensjonene til regjeringen Benesch, og tiden som fulgte beviste at de hadde rett. Folkemordet og fordrivelsen var planlagt og billiget av makthaverne i landet. Dette bekræftes også av at den tsjekkiske regjering i Prag til denne dag holder fast ved de forbryterske Benesch-dekretene, og nekter å bekjenne sin skyld og be om tilgivelse.

Hva Benesch-dekretene går ut på? Kjernen er at fordrivelsen, folkemordet og plyndringen av sudettyskerne erklæres rettmæssig og fri for straff. Hvor tilfredse tsjekkerne er med dette bekjente parlamentet 24. februar 2004 da et flertall på 118 mot 14 vedtok en lov som ærer Eduard Benesch! Her har vi et folk som med overvældende flertall feirer folkemordet det begikk mot et annet folk!

Hadde tyskerne under okkupasjonen behandlet tsjekkerne barbarisk og grusomt kunne man ha forstått dette. Men det motsatte var tilfælle. Tyskerne behandlet dem meget godt og skånet dem for krigens redsler. Tsjekkerne mistet ingen menneskeliv under krigen og deres byer ble ikke ødelagt. De led ingen nød. Men da tyskerne lå maktesløse på jorden takket de sin velgjører med nådeløs grusomhet. 3,5 millioner sudettyskere ble frarøvet all sin eiendom. De måtte være sjeleglade om de i det hele tatt overlevde, for tsjekkerne unnet dem ikke engang livet. De ble hjemløse for alltid.

Da tyske tropper trakk sig tilbaka fra Østeuropa og Østtyskland ble tyske graver og kirkegårder ofte skjændet og ødelagt. Av jøder, russere, polakker, jugoslaver og andre. Dette fortsatte til og med efter krigens slutt. På 1990-tallet kunne man endelig dokumentarisk bevise at dette ble anordnet av kommunistiske regjeringer. Tyskerne på sin side aktet fiendens graver og pleiet dem. I Krakow æret tyskerne marsjall Pilsudski (død 1935).

Da Habsburg-monarkiet hadde trengt tilbake tyrkerne i det 18. århundre bosattes Donau-området med tyskere. Hele dette område tilhørte inntil første verdenskrig Ungarn. Siden ble det delt mellom Ungarn, Romania og den nye staten Jugoslavia. Efter 1945 rammet skjebnen dem i Jugoslavia særlig hardt (se oven). De utsattes for folkemord og i dag finnes ingen tyskere igjen i det forne Jugoslavia. De ble frarøvet all sin eiendom og sendt i tvangsarbeid. Mange ble dræpt. Ikke desto mindre tar jugoslavene sig den frihet å massevandre til Østerrike og Tyskland hvor de forventer og forlanger like rettigheter!

Da rikets forsvar brøt sammen i 1945 og fiendehærene strømmet inn i landet fikk tyske kvinner og jenter lære hva barbari er. Millioner ble grusomt voldtatt. Minst 2 millioner ble ofre for dette innenfor rikets grenser av 1937. Da regner jeg ikke med dem som bodde utenfor. Tar vi med alle må tallet overstige 4 millioner. Gjerningsmænnene var den Røde Armee, Titos partisaner og polsk milits, men også vestlige allierte. Mange tusen kvinner, anslagsvis 240 000, ble massevoldtatt til døde. Soldatene i den Røde Armee ble egget til dette av den jødiske krigspropagandist Ilja Ehrenburg. Frankrike bragte tropper fra Nord-Afrika som voldtok tusenvis av kvinner i Stuttgart.

Wehrmacht var den eneste hær i verdenskrigen som sloss på en ridderlig og sedelig måte. De begikk ingen folkemord, de plyndret ikke, voldtok ikke. Nordmænn vet dette meget godt av egen erfaring. Det var ikke anderledes i andre land. De var alene om å holde sig til krigens lover og folkeretten. Når en tysk soldat begikk en ugjerning ble han hardt straffet av Tysklands krigsrett.

Det som hendte Tyskland og tyskere efter krigen i fugleperspektiv: 12 millioner soldater i fangenskap som ofte varte i årevis. 3 millioner av dem overlevde ikke allierte leire. Hundretusener av sivile deportert til tvangsarbeid. 17 millioner mennesker mistet alt de eide. 2,5 millioner mistet livet under fordrivelsen. Flere millioner sivile døde av planlagt hungersnød. 2 millioner kvinner og jenter voldtatt, hvorav 240 000 til døde. Tyskland mistet en tredjedel av sitt land i øst og vest. Riket ble lagt i grus og aske og stykket opp som krigsbytte. Det er til denne dag okkupert og under fremmedvælde.

For disse mange krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten måtte ingen noensinne sone straff. Den planlagte hungersnøden varte i flere år efter krigen. Ikke bare soldatene i fangeleirene (se Eisenhowers dødsleire) men også sivile ble utsatt for den. Det var ingen mangel på mat, men tyskere ble med overlegg sultet ut. De fikk bare en tredjedel av minstebehovet for kalorier. Hundretusener døde av utmattelse. Dermed gjentok jødene folkemordet efter første verdenskrig da 800 000 tyskere ble drevet i sultedøden ved økonomisk blokkade.

Som om ikke alt dette var nok: De første årene efter krigen virket jødiske mordbander i Tyskland. De allierte ga dem frie tøyler. De snikmyrdet hundrevis av mænn som hadde tilhørt SS. Et storstilt forsøk på å myrde 36 000 fangne SS-mænn med brød forgiftet av arsenikk slo dog feil. Bandene planla også å forgifte drikkevannet til tyske byer, men det ble stanset av britene. Haganah, Irgun og Stern var noen av disse bandene. Den britiske hær hadde en jødisk brigade som skal ha myrdet opp til 1500 forhenværende SS-mænn.

Morgenthau-planen var den endelige løsning på tysker-problemet og den ble nådeløst iværksatt. Tyskland skulle avindustrialiseres og avfolkes, gjøres om til et fattig jordbruksland. Tyskerne skulle tvinges å gi fra sig alt i form av krigsbytte eller krigsskadeerstatning. Land, jord, industrianlegg, maskiner, råvarer - alt skulle tas fra dem. I tillegg skulle tyskere bortføres til tvangsarbeid utenlands. Jævnfør dette med alliert propaganda om at krigen gjaldt å gjenopprette lov og orden - rettsstaten! De allierte tråkket bare ned Haag-konvensjonens landkrigsreglement. Artikkel 43 sier at en okkupant såvidt mulig skal sette samfunnshjulene i gang på vanlig måte og rette sig efter landets lover. Artikkel 46 forbyr beslagleggelse av privateiendom, og artikkel 47 forbyr plyndring. Aldrig har verden sett slik lovløshet som efter de alliertes seier.

I øst hvor Sovjet besatte landet, og overlot forvaltningen til polakkene, ble alt demontert og fraktet bort som ikke var naglet til marken - fabrikker, maskiner, alt mulig. Private hjem ble finkjemmet efter minste lille værdigjenstand. Alt ble plyndret. Til dette brukte man til alt overmål de tyske eierne selv! De ble brukt som slaver for å demontere og bære bort sin egen eiendom til sovjet-jødene. Ikke nok med det, men da togene med tysk eiendom ankom Sovjet måtte tyske krigsfanger losse og lære jødene å bruke den!

For Sovjet finnes ingen tall på hvor mye de tok med sig, men for vestmaktene finnes overslag. De som regner lavt kommer til 186 fabrikker helt eller delvis demontert og stjålet i den amerikanske sonen, 496 i den britiske, og 170 i den franske. De som regner høyt kommer til henholdsvis 388, 842 og 510. Ingen førte fullstændig regnskap over dette. Du har sikkert hørt om Marshall-planen som storsinnet amerikansk hjelp til det slagne Tyskland, men plyndringen av Tyskland fortsatte to år efter at den var iværksatt! Plyndringen ble ikke innstilt før i april 1951. Når man leser historie gjelder det å skille mellom propaganda og virkelighet.

Ikke bare fabrikker og maskiner ble plyndret. Tyske kunstskatter fra hele riket tok de allierte også med sig. Den Røde Armee stjal mer enn 2 millioner kunstværk. Millioner av bøker og dokument forsvant også. Ikke bare museer og gallerier plyndredes men private værdigjenstander av mange slag ble stjålet eller ødelagt. Det gjelder bøker, bilder, sølvbestikk, smykker, prydgjenstander, antikviteter, minnesaker, dokument - alt mulig rart som samlet utgjorde det tyske folks kulturarv. Man røvet arkeologiske samlinger, rustningskamre fra middelalderen, kobberstikk-kabinett - alt, alt. Ikke en gang kirkene skånedes - man demonterte og stjal glassmaleriene! De alliertes barbari kjente ingen grenser.

Men de nøyde sig ikke med å røve tysk gods, tyske patent og åndsværk; de ville også ha med sig levende tyske genier. Ja, jødene bortførte den tyske åndselite for at den skulle arbeide for dem som slaver. En menneskejakt sattes i gang for å finne dem alle. Særlig berømt er det som kom til å kalles Project Paperclip: Man skulle bortføre opp til tusen tyske rakettforskere og -ingeniører for å arbeide i USA. Inntil 1955 var 765 eksperter ført til Amerika.

Den som ledet menneskejakten var den jødiske fysiker Samuel Goudsmit, der stammet fra Nederland. Det lyktes ham å oppspore og ta til fange sjefen for riksforskningsrådet Dr. Werner Osenberg, med 150 nærmeste medarbeidere. Gjennom ham fikk jægerne også tak i lister over de ledende 15 000 tyske vitenskapsmænn og teknikere. Britene gjorde likeens; de bortførte særlig tyske atomforskere og luftfarts-ingeniører. Det berømte overlydsflyet Concorde, som britene stolt stiller ut, ble konstruert av Dietrich Küchemann som arbeidsslave i England. Det påstås at slaveri er avskaffet, men det er ikke sant.

Frankrike fulgte opp og skulle ha sin del av det menneskelige bytte. De tok eksperter på luft- og romfart. Hele mannskapet i det ballistiske institutt i Berlin-Gatow falt i franske hænder. Sovjet bortførte alle vitenskapsmænn de kunne legge hånd på. Det dreier sig om rundt 20 000 mennesker. En venn av Wernher von Braun, Hellmut Gröttrup, ble forskningssjef i Sovjetunionen. Tyskere var det som skapte atomindustrien i Sovjet og bygde raketter som Sputnik. Slik har det sig at den tekniske utvikling både hos vestmaktene og Sovjet efter krigen ble drevet av tyske slaver.

Når det gjelder åndsværkene: Titusenvis av oppfinnelser, oppdagelser, varemærker, patenter, forskningsresultater og annen åndelig eiendom ble stjålet. De allierte trengte inn i over 33 000 tyske fabrikker, universitet, laboratorier, bibliotek og kontor og stjal tonnevis av dokument og gjenstander. I rikspatentembedet ble 186 000 patentbrev stjålet. På alle områder hvor tyske forskere arbeidet og utviklet stjal man. Alt i alt samlet amerikanerne 150 000 tonn hemmelig material og sendte det til USA for gjennomgang. 346 000 tyske patenter og 20 870 varemærker ble stjålet.

På toppen av dette folkemord og denne grundigste av alle plyndringer i verdenshistorien ble Tyskland uthængt som ugjerningsmann og fremst jødene som ofre, selv om andre nasjoner også liker å spille ofre - polakker, tsjekkere, jugoslaver, grekere - og til denne dag har gigantiske krav mot Tyskland. Det var jødene som vant krigen, og det er de som skrev dens historie. Selvfølgelig fremstiller de sig selv som ofre for folkemord (Holocaust). Britisk-jødisk krigspropaganda tok ikke slutt med krigen, den fortsetter til våre dager. Jødene har krævd og fått enorm erstatning av Tyskland for dette oppspinn. De begikk folkemord mot tyskere, og for det må tyskerne erstatte dem i dyre dommer. Jøden skriker av smerte mens han denger dig!

Litteratur (se vårt tyske bibliotek):

Joachim Nolywaika: Die Sieger im Schatten ihrer Schuld - Recht auf Wahrheit und Gerechtigkeit für Deutschland (1994)
Michael McLaughlin: Die ethnische Säuberung, die Millionen Deutsche das Leben kostete
Rolf Kosiek und Olaf Rose: Der Grosse Wendig - Richtigstellungen zur Zeitgeschichte - Band 2 (2006)
Rolf Kosiek und Olaf Rose: Der Grosse Wendig - Richtigstellungen zur Zeitgeschichte - Band 3 (2006)
Franz Scheidl: Geschichte der Verfemung Deutschlands, Band 6: Das Unrecht an Deutschland (1968)
Auswärtiges Amt: Bolschewistische Verbrechen gegen Kriegsrecht und Menschlichkeit (1943)
Thomas Goodrich: Hellstorm - The Death of Nazi Germany 1944–1947

Waldemar